Sol mun svartne,
sig jord i hav,
av himmelen kverv
klåre stjernor.
Eimen gøyser,
og elden sleikjer.
Logar leikar
lukt til himmels.
Voluspå 57

Men:

vavtrudne kvad:
Liv og Livtrase
løynde held seg
i Hoddmimes holt;
av morgondoggi
sin mette dei fær
frå dei skal ætter alast.
Vavtrudnesmål 45

Voices from Guantanamo

Apropos my last post, my father showed me this incredibly powerful video. It is just a series of interviews with British Guantanamo detainees who have been released. The video is called "Voices from Guantanamo", and it does give us some of the voices that have been completely silenced by their captives, voices that have been completely absented from our debates. These people happen to know our cultural mores and way of talking. But most of the prisoners are not so lucky.

The American philosopher Richard Rorty points out that moral progress (so to speak) and activism grow out of stories that force us to include other narratives and ways of speaking in our understanding of ourselves and our communities. According to him, stories are in fact the only way "moral progress" happens.¹ The political activism that follows stems from the moral convictions acquired through stories. These kinds of videos become an important tool in remembering exactly what imprisonment without trial, without limits actually means. Why we have a justice system and why legal checks and balances are important.



1. If you know the work of Richard Rorty, you'll know why I put the phrase in quotes. If not, well: long story.

Recommendation: Glenn Greenwald

The blogroll isn't really the best way to introduce other bloggers. I'll try to do posts like this one occasionally, where I recommend other people.

Today: Glenn Greenwald.

Greenwald is a constitutional/civil rights lawyer who works for Salon as a blogger. He is distinguished by being absolutely relentless in his pursuit of justice for the horrors of the Bush years and their ongoing obfuscation by the failure of the Obama presidency to prosecute them. He is in my opinion the most interesting voice in the blogosphere on issues of torture, extraordinary rendition, legal black holes, Guantanamo, etc. as well as other issues, like drug policy, foreign policy, civil rights/human rights issues in general, and so on. He is a skilled dismantler of government or media hypocrisy. He is very much not hoped up by the Obama administration. Which, on these issues, is extremely refreshing.

His recent post, "A court decision that reflects what type of country the U.S. is", is a blistering attack on a court decision right out of Kafka. You've probably heard the story of Maher Arar already:

Maher Arar is both a Canadian and Syrian citizen of Syrian descent. A telecommunications engineer and graduate of Montreal's McGill University, he has lived in Canada since he's 17 years old. In 2002, he was returning home to Canada from vacation when, on a stopover at JFK Airport, he was (a) detained by U.S. officials, (b) accused of being a Terrorist, (c) held for two weeks incommunicado and without access to counsel while he was abusively interrogated, and then (d) was "rendered" -- despite his pleas that he would be tortured -- to Syria, to be interrogated and tortured. He remained in Syria for the next 10 months under the most brutal and inhumane conditions imaginable, where he was repeatedly tortured. Everyone acknowledges that Arar was never involved with Terrorism and was guilty of nothing.

And now the court basically says -- incredibly -- that they can't grant Arar his rights, because the president might need to mess with said rights because of national security. I think I agree with Greenwald that there are substantial holes in their line of reasoning. A must-read.

Paper

Imagine this design assignment: Design something that makes oxygen, sequesters carbon, fixes nitrogen, distills water, accrues solar energy as fuel, creates complex sugars and food, creates microclimates, changes colours with the seasons and self-replicates. Why don't we knock that down and write on it?*
– William McDonough, in this TED talk–

* (It's a tree)

Every man is rich or poor according to the proportion between his desires and enjoyments. Any enlargement of wishes is therefore equally destructive to happiness with the diminution of possession and he that teaches another to long for what he never shall obtain is no less an enemy to his quiet than if he had robbed him of part of his patrimony.
– Samuel Johnson, fra The Rambler

Crimes of War

Despite being written in semi-legalese, The Goldstone report [warning: 600-page PDF] never ceases to be an interesting read. I keep finding these dry little statements of fact that are either heartbreaking or pithy wordings that somehow encapsulate the breadth of the crimes committed. Here are a couple of the ones I found today.

First off, the account of the shelling of the United Nations Relief and Works Agency (UNRWA) compound in the southern Rimal area of Gaza City, on January 15th of this year. It's interesting reading. You find it on page 162 to 174 of the PDF.


(photo by Flickr user blhphotography CC-BY)

Basically what happened here was that the Israeli forces, despite having GPS coordinates and despite at least forty telephone calls from UN leaders in Gaza and Palestine to Israeli authorities through established channels on that morning and provable contact between those authorities and the field personnel of the army, they repeatedly shelled a United Nations compound where 700 Palestinians were taking refuge, with illegal white phosphorous grenades.

The report is blistering in its dismantling of the Israeli arguments defending this attack, summed up in this paragraph:

The question then becomes how specialists expertly trained in the complex issue of artillery deployment and aware of the presence of an extremely sensitive site can strike that site ten times while apparently trying to avoid it.

They also note that the area struck by the shells was within one football pitch of one another, and coincidentally, the incendiary weapons all happened to strike near the enormous fuel depot of several hundred thousand litres of fuel on the site. The entire site was two football pitches in size.



Another paragraph that struck me deals with the equally horrific attack on the Al-Quds hospital, in direct violation of Geneva Convention IV §18 and §19. The Israeli military also used illegal white phosphorous shells here. The story that really struck me was this one:

596. The doctors with whom the Mission spoke all occupied senior positions but also witnessed the events that occurred throughout that day. The Mission was impressed with their objectivity and the genuine distress several of them showed at being unable to help or protect the sick and wounded who had come to the hospital. Throughout that day many of the staff, including the doctors, took exceptional risks to stop fire spreading, including by removing white phosphorous wedges from near diesel tanks. One doctor in particular showed remarkable courage. He left the hospital to drive an ambulance through artillery shelling as he sought to bring an eight-year-old girl to al-Shifa hospital for treatment which he was no longer able to provide in al-Quds. Having taken the girl there, he drove back to the hospital in the same conditions to continue assisting the efforts to fight the fires.

The 8 year-old girl, who had been shot in the jaw by an Israeli sniper (since the snipers prepare their shots, presumably while she was engaged in launching terror rockets against Israeli settlements or other military activities), later died from her injuries. The report concludes that she would not have died had the attack on the hospital not occurred and considers the Israeli military responsible for her death.

*

Longtime readers of this blog have probably noticed that I will occasionally write about human rights, international humanitarian law, crimes of war or crimes against humanity, which are all topics I've been interested in since at least high school. For two years in high school and on and off afterwards I was an active member of my school Amnesty Youth group. It was a great time, and I learned most of what I know about international law and human rights -- which isn't a lot compared to most of the wonderful activists I met in Amnesty -- during those two years. Then, just as I was starting university and entering my last time in Amnesty, I bought a book called Crimes of War: What the Public Should Know. I think more people should do themselves the favour of reading that book. It is by far the best introduction to the topic I know of.

If I'm completely honest, I pretty much bought it impulsively because it's an uncannily well-designed, physically beautiful book: it is printed on high-quality smooth paper and bound in a strange, tall and narrow format, with a gorgeously simplistic cover and a magazine-like layout. It is thoroughly illustrated with stunning black and white photographs from war zones all over the world taken by some of our time's leading photojournalists, including many from the Magnum group.

But the book turned out to be a remarkable book which I am constantly coming back to. It is basically an illustrated A to Z guide to war crimes and international humanitarian law written by legal scholars and other experts. I know that sounds dry, but it is quite simply relentlessly readable. I read it from cover to cover (it is ingeniously laid out so that if you read it in this order, it proceeds more or less from basic rules to more complex issues). It is meant as a guide for people requiring a basic working knowledge of the laws of war. In this day and age, I'm afraid that means everyone who follows the news, but particularly journalists, commentators, teachers, activists, aid workers, anyone working with international issues and politicians.

I still find myself constantly returning to this book to look things up -- if my brother hasn't stolen it, that is -- and refind my footing when Israel or the US or some other beligerent power tries to relativise what they have done or try to give rhetorical cover to their crimes. It is one of the most useful books I have ever read, and while I have read many other books later on these topics, this one must be the most influential one. I have made a habit of recommending it to everyone over the past couple of years.

So imagine my delight when I discovered yesterday that the entire book has been made availably online for free along with numerous other extra materials, commentary and articles not in the book.

Though you will have to miss out on the great layout on the web, I hope that at least a few of my literally tens of readers will take the time out to read a few articles or maybe even the whole thing over a few days. It's a book that taught me a lot proportional to the amount of work I had to put into it. I can only second the blurb on the back, from W. Pfaff of the International Herald Tribune: "A reference work that has no counterpart ... civilization is in debt to all [its contributors]."

Ord for dagen

Året har 16 måneder: november, december
januar, februar, marts, april, maj,
juni, juli, august, september, oktober,
november, november, november, november.
(Henrik Nordbrandt, fra Håndens skælven i november

Om Muhammedkarikaturstriden

Advarsel: Det som følger er en forholdsvis uredigert [edit: noe redigert] og utrolig lang tankestrøm knyttet til Muhammedkarikaturene. Den er ikke helt på stell, men den gir et ganske godt inntrykk av hvor jeg står. Jeg skal prøve å revidere den i kveld eller i morgen for å fjerne noen av gjentakelsene og for å gjøre argumentasjonen tydeligere.

1. København

Da jeg om formiddagen den 4. februar 2006 sto i bilkrysset foran Hovedbanegården i København og så unge danske menn med muslimsk bakgrunn lagt i bakken etter en voldelig demonstrasjon hadde jeg det jeg kun kan beskrive som en opplevelse av plutselig innsikt. Opplevelsen var, sagt litt pompøst, at det danske rikets tilstand liksom hadde trukket gardinene til side og gitt meg et kort glimt inn i Danmarks sjel. Jeg så limet i det danske samfunnet som gikk opp, sprekkene i grunnmuren. Jeg så at jeg på en eller annen måte måtte erkjenne at det Danmark jeg husket fra barndommen i Birkerød ikke lenger ville eksistere, eller kanskje aldri hadde eksistert. Det framstår i dag for meg som slutten på en lang tapsprosess som den politiske tilstanden i det danske samfunn har ført til.

Men selv om innsikten kom av å se demonstrantene som ble lagt i bakken, så var det mest overveldende i det jeg så den bunnløst triste erkjennelsen av at situasjonen i krysset kunne ha vært unngått. At utover det individuelle ansvaret alle forventes å ta for sine egne handlinger, så var det noen andre som på mange måter framsto som mer ansvarlige for hendelsen. Noen andre vant på dette gateslaget, som mer og mer framsto for meg som et skuespill der disse unge muslimene og politifolkene spilte ut roller andre mennesker hadde satt dem i, i en unødvendig konflikt. Det satt folk andre steder i landet – i hele verdenen, faktisk – og vant konkret politisk makt på dette. Denne hendelsen der mennesker opplevde ubehagelige og destruktive ting gavnet andre mennesker. Disse andre menneskene, ”populistene” som jeg senere kom til å kalle dem, måtte bære sin del av det politiske ansvaret for denne hendelsen.

I dag, snart fire år etter, er det vanskelig å se tilbake på den opplevelsen og si at jeg tok feil. Mitt inntrykk er snarere at inntrykket har befestet seg og blitt bekreftet av de siste fire årenes utvikling. Det danske samfunnet har blitt mer ulikt, mer lagdelt, og diskursen har stivnet, frontene blitt dypere og hardere. Det er mulig å si ting om innvandrere i dag som får meg til å kaste opp. Man bare sier det, åpent, på tv, med et fotogent smil, og man blir likevel valgt inn på Folketinget.

Da jeg postet mitt postkort fra den dagen på bloggen min var den første responsen fra min bergenske svigerinne Sara, som har bodd i Danmark lenge og snakker bedre dansk enn meg, som sa: ” Det har vært sånn lenge. Jeg tror man må oppleve det for å forstå hvor omfattende det er.”

Og jeg tror at hun satte fingeren på noe. Jeg tror at vesenet til den danske samfunnsdebatten er, som alle diskurser, en man må oppleve og delta i for å forstå. Man kan ikke helt forstå den uten å ha fulgt den over tid, og uten å ha deltatt i den. Jeg tror at en økt forståelse av den vil føre til økt forståelse av striden rundt muhammedkarikaturene.

2. Reaksjoner

Jeg er egentlig lei av hele muhammedkarikaturstriden. Jeg hadde lovet meg selv at jeg skulle slutte å snakke om den, og slutte å tenke på den. Men plutselig blusset den opp igjen, i kjølvannet av at det ble avslørt at Jyllands-Postens kontorer var et terror-mål. Og i reaksjonen som fulgte har det blitt klart for meg at store deler av norsk presse overhodet ikke har forstått muhammedkarikaturene. Og det ble også klart for meg at denne saken faktisk er full av lærdom om to allmenne feil i norsk presse: Rigid prinsippfasthet til fordel for realitetsorientering og en tro på dissens og uenighet som noe a priori godt, det jeg i andre sammenhenger har kalt for dissensteologi.

Reaksjonene fra norsk presse som helt konkret fikk meg til å reagere var to ting:
Først var det noe så banalt som at Frank Rossavik endret sitt Twitterprofilbilde til bombeturbankarikaturen. Han skriver at det er ”som en fornyet protest mot norske sjefredaktører.” Fordi de er så feige at de ikke trykker karikaturene, altså.

Samme dag skriver Bergens Tidende en absurd leder der de endrer avisens standpunkt i saken. Den starter med den usanne floskelen ”Det er individer som trenger vern, ikke kulturer.” Si det til samene, BT. Eller til The UN Declaration on the Rights of Indigenous Peoples. Kulturer har vern i en rekke internasjonale avtaler, og ikke minst er det et sterkt lovverk som skal hindre folk fra å utvelges for å miste rettigheter eller for å forskjellsbehandles på bakgrunn av kultur. Dette er en del av grunnen til at det er dypt problematisk at det foregår en utstrakt forskjellsbehandling av muslimer i det europeiske samfunnet, f.eks. på jobbmarked, eiendom, og i offentligheten.

Lederen i BT går i jevn nedoverbakke derfra. Dens absolutte bunnpunkt nås i siste setning: ”I denne saken står vi derfor skulder ved skulder med Jyllands-Posten.”

BT står skulder ved skulder med sin årelange partner Jyllands-Posten (de to avisene hadde i mange år et artikkelsamarbeid som fikk meg til å kaste avisen i veggen ved mer enn en anledning).

3. End-user license agreement

Det slår meg at denne holdningen kunne ha vært sunn om den handlet om å støtte opp om drapstruete journalister. Jeg står skulder ved skulder med de truete danske avisfolkene, som jeg står skulder ved skulder med alle ofre for undertrykkelse, vold og fanatisme verden over. Jeg står også skulder ved skulder med alle som vil forsvare ytringsfriheten. Jeg mener vi må ta på alvor og hindre at trusler eller frykt for vold hindrer folk i å tenke, mene, si eller skrive det mener. At episoder som etterspillet etter karikaturene eller at William Nygaard tok tre kuler i litteraturens tjeneste gjør at folk tenker seg om før de publiserer noe er et grunnleggende demokratisk problem. Det er ingen motsetning mellom det og noe annet jeg sier her i dag.

Men det er ikke det som impliseres av lederen. Om lederen i BT er et forsvar for hva Jyllands-Posten gjorde da de publiserte karikaturene – det framgår fra kontekst at den er det, selv om Eilertsen så smått nyanserer dette i dagens Klassekampen – så kan jeg ikke lese lederen som noe annet enn en absurd misforståelse. En misforståelse like merkverdig som da banneret ”We are all Hizbullah now” dukket opp i protestene mot krigen i Libanon. Min reaksjon den gangen var å si at om vi er noe så er vi sannelig ikke Hezbollah, vi er i så fall folket i Libanon og Israel/Palestina. Og vi bør – uten sammenligning for øvrig, selvsagt – virkelig heller ikke alle være Jyllands-Posten nå, vi bør nok alle være de truete journalistene. Man kan være solidarisk med de sivile bombeofrene i Dresden, og likevel fordømme nazismen. Fortsatt uten nevneverdige sammenligninger. Ja, altså, bortsett fra at JP var en nazi-avis. Men det er nå verken fra eller til 65 år senere, jeg liker bare så ofte som mulig å minne om at Jyllands-Posten var en antisemittisk nazi-avis som støttet Hitler og Mussolini og hetset jøder i mange, mange år.

Før jeg går videre må jeg vel derfor også si dette, for det gis ikke ved dørene i denne debatten, og alle antar det verste. Så her er det jeg forventer at du som leser av denne teksten har i mente til alt jeg skriver her: Jeg fordømmer på det sterkeste all politisk vold. Jeg fordømmer terrorisme. Jeg fordømmer muslimsk ekstremisme og jeg har ingenting annet enn solidaritet med de drapstruete medarbeiderne i Jyllands-Posten og tegnerne – i deres kapasitet som drapstruete. Deres rett til personlig sikkerhet er ukrenkelig, og jeg håper at vi klarer å finne langsiktige løsninger som sørger for at de er trygge.

Jeg syntes også den voldelige motreaksjonen vi så noen steder i den muslimske verden etter muhammedkarikaturene (og som et samlet norsk pressekorps stadig ikke helt har forstått) var motbydelig, ikke minst fordi den bar preg av å være orkestrert for å befeste kulturkonfliktene i de landene. Kort sagt innebar den, som opptøyene i Danmark, at religiøse populister og maktmennesker kynisk utnyttet folk til sin egen fordel. Ikke minst må de danske imamene ta sin del av skylden for det, selv om deres rolle riktignok ser ut til å være misforstått og overdrevet i det norske pressekorpset.

4. Dissensteologi

La meg prøve å forklare hvorfor det framstår som absurd for meg å stå skulder til skulder med Jyllands-Posten, og hvordan dette henger sammen med et dissensteologisk syn på debatt.

Det jeg vil kalle ytringsfrihetsforkjemperne i denne saken ser ut til å basere seg på det jeg velger å anta er de edleste motiver, iallefall dem som har respondert innenfor pressen (i den politiske sfæren er det langt mer problematisk). De ser, som jeg gjør, på ytringsfriheten som en ukrenkelig menneskerett. De ser at mange markerer motstand mot muhammedkarikaturene og antar derfor at protestantene nødvendigvis dermed ønsker å innskrenke ytringsfriheten, altså retten til å publisere karikaturene. Det er en grunnleggende misforståelse som ser ut til å vedvare. Et eksempel på det Paul Krugman kaller for ”zombie ideas”. Ideer som blir ved med å stå opp fra graven og gå omkring i dagslys, uansett hvor mange ganger man dreper dem. Motstand mot karikaturene er det samme som motstand mot ytringsfrihet.

Hva innebærer dette synet egentlig? En konsekvens av et ytringsfrihetabsoluttistisk syn er at alle ytringer får et skinn av å være et gode i seg selv.

Dette ståstedet er også komplisert av at dette avføder en ikke-hermeneutisk tilnærming til ytringer. Siden ytringer og dissens a priori er bra, trenger man ikke å tolke ytringen for å forstå om man skal forsvare den eller ikke.

Problemet er selvsagt her at dette er en litt ubrukelig måte å se på offentligheten på, som kommer av at det i norsk offentlighet råder en forenkling av Jürgen Habermas’ ideer om borgerlig offentlighet som ideal. Mens det er mye å hente i å se på offentligheten som agonistisk, retorisk kamp mellom ideer og ståsteder, og der dissens ofte er et viktig verktøy og nesten konstant påkrevd, så er det langt derfra til å si at all dissens og konflikt er bra. Det stemmer rett og slett bare ikke. Anti-demokratiske eller ufredskapende bevegelser kommer også alltid i form av dissens og splid. En unødvendig, oppisket stemning som dekket over reelle motsetningsforhold i samfunnet var et av de viktigste elementene i fascismens framgang i Europa i mellomkrigstiden.

Vi kan også alle sammen være enige om at en del fascistisk propaganda er helt innenfor strekene av hva et demokratisk samfunn skal tillate seg. Mye fascistisk propaganda hetser ikke folkegrupper og oppfordrer ikke til vold. Det blir ikke dermed et kulturelt gode, og bør selvsagt likevel fordømmes på moralsk og politisk grunnlag. Ikke fordi de bryter med ytringsfrihetens juridiske grenser, men fordi de er moralsk forkastelige. Fordi de er politisk destruktive.

Det er egentlig litt merkelig at man må minne på dette gang på gang i norsk offentlighet, men forferdelige meninger kan formuleres, og ytringer kan ha en destruktiv effekt. Det er ikke nok – jmf. Nina Karin Monsendebatten – at noen skaper dissens for å regne deres bidrag som et gode. Så også med Jyllands-Posten.

5. Kontekst & kairos

Å forstå en ytring er å forstå dens kairos, dens anledning og plassering i en kontekst.
Muhammedkarikaturene ble ikke kastet ut i et vakuum. De ble plassert i en fryktelig kontekst. Den danske offentligheten har surnet og vendt seg mot innvandrere på et for meg ubegripelig trist vis. Jeg kan egentlig ikke helt beskrive det. Som sagt: Den danske offentlighetens hatefulle stemning mot muslimer må nesten oppleves.

Men jeg kan dokumentere og påvise den. Se på dette fantastisk nyttige samledokumentet hos Humanisme.dk som dokumenterer et mønster av hate speech i danske medier og politikk . Ta deg tid til å lese en del av disse. Diskurser må erfares over tid, som faste vendinger og forståelsesformer i debatten. Alene framstår noen av ytringene tilforlatelige nok, men satt i kontekst av dansk offentlighet får de et dunklere skjær over seg.

Om du vil ha ytterligere dokumentasjon kan jeg anbefale Andreas Malms glimrende bok Hatet mot muslimer. De første noen-og-150 sidene der er rett og slett bare en ren dokumentasjon av denne diskursen i europeisk politikk. Til tross for litt rot og slurv (jmf. Tom Egil Hvervens observasjoner i sin anmeldelse av boka i Klassekampen) er denne dokumentasjonen fullstendig overbevisende, og et viktig kildedokument videre.

Listen på Humanisme.dk er en liste over ting man kan si uten nevneverdige sanksjoner i Danmark. Noen får litt retorisk smekk fra tid til annen, noen få blir til og med tiltalt. Men stort sett aksepteres de som seriøse stemmer i innvandringsdebatten. Men husk at de ekstremer man ser her også representerer en endring av sentrum. De ekstreme fløyene beveger seg med sentrum.

I denne konteksten må man plassere den politiske aktøren Jyllands-Posten. En høyrekonservativ avis (med en historie preget av støtte til udemokratiske regimer, fascisme og rasisme men det kunne aldri falle meg inn å bruke dette som noe annet enn en morsom og unnvikende parentes som denne i en tekst som denne). Mange, meg inkludert, vil argumentere for at den plasserer seg i et populistisk grenseland.

Jyllands-Posten har uten tvil bedrevet kampanjejournalistikk som har bidratt til herdingen av denne diskursen. De er med på å forsure livet for innvandrere i Danmark, for å gjøre skyttergravene dypere og frontene ufredelige. Legg for eksempel merke til at flere sitater fra JP enn fra noen annen avis har havnet på hate speech-siden til Humanisme.dk. Dette er åpenbart for dem som befinner seg i den danske offentligheten og pekes ut av dette språket. Dette er den konteksten vi er nødt til å lese karikaturene inn i.

6. Feiltolkninger

Dem som kjemper for muhammedkarikaturene insisterer på at karikaturene er religionskritikk og derved noe vi har lov til å gjøre i samfunnet, og som oppfyller en viktig politisk samfunnsfunksjon. Og det har de jo rett i. Religionskritikk kan være et politisk godt verktøy. Se for eksempel på kritikken av amerikansk kristenfundamentalisme de siste årene, som har frambrakt nyttige politiske effekter. Den har spilt med i valget av president Obama, for eksempel. Men forkjemperne for karikaturene gjør to feil her. En hermeneutisk feil og en pragmatisk feil.

1. Den hermeneutiske feilen.
For det første prøver de å løsrive ytringen fra sin hermeneutiske kontekst og funksjon. Du kan ikke se på denne ytringen uten å se på den som det den også er: Et angrep på en minoritet eller etnisk gruppe. Den er alltid-allerede begge deler. Du kan ikke isolere den og si ”jeg liker den, men kun som religionskritikk.” Den er også alltid-allerede et ledd i en maktdiskurs som konstituerer minoritetsfiendtlige ideer, jmf. Humanisme.dk.

I går antydet noen på Twitter at en konsekvens av mitt syn er at jeg ville ha vært motstander av publiseringen av Salman Rushdies The Satanic Verses. Det var sent og jeg ble dødelig fornærmet og sendte en sur direktemelding. Det unnskylder jeg. Men denne feillesningen springer ut av denne hermeneutiske feilen. Rushdies roman er, utover å være en stor, fabelaktig og virtuost skrevet roman, et skikkelig stykke religionskritikk. Rushdie er nådeløs mot imamenes maktsyke og brutaliteten og det avstumpete i fundamentalismen. Samtidig så er det aldri noen tvil om at Rushdies prosjekt er grunnleggende humanistisk. At han skriver på vegne av den undertrykkete og innenfor en politisk sfære. Han viser også en stor respekt og kunnskap om hele spekteret av islams historie og kulturen han skriver om, og angriper ikke muslimer som en etnisk gruppe. Satanic Verses er det motsatte av muhammedkarikaturene, som er dumme, bevisst hetsende og plassert i en kontekst hvor de er anti-humanistiske, anti-opplysende og forsurer debatten.

Om du liker karikaturene, alt annet til side, som meningsytring, så har du slik jeg ser det enten ikke forstått ytringens fulle mening, eller så gir du støtte til hetsing av en minoritet. Om du liker den slags, så er det jo greit, men da kan vi godt avslutte denne samtalen her.

2. Den pragmatiske feilen.
For det andre så tar de kritikken som noe a priori godt. De ser på kritikken fullstendig løsrevet fra sin pragmatiske, politiske funksjon. Det er som sagt en ide om at bare ideene kolliderer lenge nok, kvantitativt, så vil det føre til noe bra. Men språket er kvalitativt. Det er meningen som ytres og effekten den har som bestemmer ytringens kvalitet. For at dette skal stemme, for at vi skal stå skulder med skulder, måtte muhammedkarikaturene også være en god kritikk av religioners politiske konsekvenser, eller av deres filosofiske implikasjoner.

Men muhammedkarikaturene var ikke god kritikk. Jeg og mange med meg kritiserte den ikke på grunn av sinnelagsetikk, men av konsekvensetiske grunner: Dens virkning – intendert eller ei – var helt åpenbart å befeste og markere frontene, å støte ut og definere vekk. Du kan si mye om karikaturene, men det finnes ingen forløp der deres publisering ville føre til et mindre ekstremt islam eller et mindre religiøst samfunn i Danmark. Tvert imot: Disse strategiene har, over hele Europa, i årevis, hardnet frontene. Muslimer føler seg (med rette) utstøtt fra samfunnet og søker seg mot identitetsskapende muligheter i religionen.

Men om vi skal ha plass til litt sinnelagsetikk så synes jeg det var nesten kriminelt uansvarlig av redaksjonen å publisere en så ureflektert og splittende ytring, om de virkelig ikke intenderte den som den ureflekterte og enkle provokasjonen den var, en maktdemonstrasjon.

Det som etter hvert bør være åpenbart er at vi som var og er motstandere av muhammedkarikaturene vil, er ikke å frata Jyllands-Posten retten – den juridiske, menneskerettighetsbefestete retten – til å trykke karikaturene. Det vi insisterer på er å fordømme karikaturene som et motbydelig kulturuttrykk som intendert eller ikke signaliserte fremmedfiendtlighet i en opphetet dansk innvandringsdebatt. Karikaturene var enkle å tolke. De var en tydelig og åpenbar en fornærmelse, et slag i trynet, til alle Danmarks muslimer. Enda en måte å støte dem ut av det gode selskap, å gjøre dem til det den italienske filosofen Giorgio Agamben kaller homo sacer. Altså nakent liv, som er unndratt beskyttelse. Hver dag rykker Europas innvandrere mer og mer over i denne kategorien. Og karikaturene hjalp til.

Vi vil i stedet insistere på retten til å fordømme karikaturene moralsk og politisk. Å si at de aldri skulle vært trykket. At de var en fryktelig feil, at de ødela mye. Hvordan dette ståstedet kan forveksles med et angrep på ytringsfriheten, med et relativistisk forsvar for ekstremisme, er en skam for norsk offentlighet, en forenkling. La meg før jeg avslutter snakke litt om stråmenn og om hvordan jeg mener vi kan komme oss videre herfra.

7. To tanker
BT skriver det følgende i lederen sin i går:

Argumentet [mot karikaturene] har utspring i ideen om at en kultur skal ha krav på særlige rettigheter og vern – også når den krenker individets rettigheter. Vi mener dette er en farlig og uklok holdning.

Selvsagt er den det. Fordi det er en helt absurd holdning. Og den er en stråmann rigget opp like i tide til høsttakkefesten. Dette er en holdning som ingen fornuftige mennesker har.

De fleste motstanderne mot karikaturene var ikke idioter, men vi blir nå framstilt som om vi var det. Som om vi sto med kaffe latte og hippe, relativistiske briller på Grünerløkka og sa ”hold dere bare på med deres kjønnlemlestelse og kvinneundertrykking. Alt er jo like bra.” Og hvis BT mener å antyde det, så vil jeg aller vennligst oppmode dem til å komme tilbake til den flerkulturelle planeten resten av oss lever på, hvor noen av oss faktisk prøver å få dette til å fungere i praksis.

Hvordan kommer vi oss videre herfra? Jeg tror vi må starte ved å anerkjenne at rettighetene vi har som menneske går alltid over alt annet. Om det så er retten til å lage en dårlig avis om man kan det. Eller retten til å trykke dumme ting. Eller retten til å leve i fred for ekstremister. Det mener vi så å si alle sammen.

Men noen av oss mener også at den retten, for å fungere i praksis, krever en respekt for den andre som Jyllands-Posten verken har utvist for andre eller fortjent. Deres handlinger undergravet den samme retten som de brukte da de publiserte karikaturene. Og jeg kommer aldri til å respektere det de gjorde.

I stedet vil jeg insistere på at den kollektive norske offentligheten må klare å holde to tanker i hodet på samme tid. Vi må klare ikke å falle for fristelsen til å entydig ta side. Det er ingen gode sider i denne saken. Man prøver febrilsk å klamre seg til ytringsfrihetens ideologi som kan peke ut veien videre, men når selv ikke den gir tydelige svar, hvor går man da?

For meg er det eneste svaret disse to tankene, å ha dem samtidig: Å si at vi forsvarer ytringsfriheten og fordømmer all vold, all voldelig ekstremisme på den ene siden. Og på den andre siden å si at vi fordømmer det symbolske og rasistiske¹ overgrepet karikaturene var. At vi fordømmer den motbydelige holdningen til innvandrere, særlig muslimer, som har dukket opp i Skandinavisk offentlighet de siste mange årene og at vi fordømmer volden forårsaket av muslimsk ekstremisme.

Det vi må forstå er at denne holdningen ikke er bare er noe abstrakt som utfolder seg i den borgerlige offentligheten. Ikke bare er ord og ytringer som kjemper mot hverandre i avisspalter og tv-reportasjer. Det er politisk makt som flyter i vårt blekk og papir. Det er livet og livskvaliteten til hundretusenvis av mennesker som står på spill. Når vi skriver at vi ”står skulder med skulder” med entydige og destruktive krefter så ødelegger vi for oss selv.

Hvis vi ikke klarer å ha disse tankene i hodet samtidig i denne flertydige, multipolare verdenen, så ender den skandinaviske kulturen opp som de unge muslimene jeg så den dagen foran Hovedbanegården: Med brostein i hånden og ansiktet i asfalten, eller med støvelen på noens nakke. Ingen av alternativene er fristende.

*
1. La gjerne dette ligge inntil videre. Jeg kommer til å forklare mitt rasismebegrep i en seinere bloggpost.

PS: Noen bonuskutt. Først fra Washington Post, som også har skjønt JPs posisjon:

The cartoons, whose vulgarity and offensiveness are beyond question, were published as a calculated insult last September by a right-wing newspaper in a country where bigotry toward the minority Muslim population is a major, if frequently unacknowledged, problem.

En veldig bra kommentar fra Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad og BT, der han trekker inn terrorlovgivning, datalagringsdirektivet og gir Rossavik en del retorisk juling (Rossavik har siden twittret at han er i gang med å svare til Omdal, og synes skrivingen er "noe av det mest lystbetonte jeg har gjort på årevis").

To av Rossaviks gamle kronikker fra the BT years om dette: Her og her.

Hege Ulstein diskuterer også dette i dagens artikkel, som har fått mye åtgaum. Jeg synes hun sier mye bra, og er enig i mye, men forstår ikke hva som gjør den opprinnelige konteksten irrelevant, særlig når hun selv noen linjer seinere argumenterer for at vi må trykke opp karikaturene så alle vet hva denne krangelen egentlig handler om. Men denne linjen her er jeg helt enig i: "Vi bør slett ikke kjøpe argumentet om at karikaturstriden handler om religion. Den handler mest om politikk."

What came first? The chicken — or Protocol I Additional to the Geneva Conventions of 12 August 1949?

Commenter Alex thinks my concern about the killing of chickens belonging to Palestinian civilians during the bombing of Gaza doesn't really capture the gravitas of the Gaza situation:

with all do respect to the atrocity of killing 31,000 chickens: it is horrible and unmoral but it is not a humanitarian crime or a crime against humanity. We can protest, but we can't trial people for that

And since I think this might be a common misconception, I did some legwork and dug up the relevant legal points for you, gentle reader.

You might not think that killing chickens could be a crime against humanity, but it can be, and in this case, it is.

What follows is my reply to Alex, lightly edited for clarity:

As to your last point I must disagree in the strongest possible terms. International Humanitarian Law is crystal clear on this matter. The demolition of the chicken farm was completely and obviously illegal. It was a war crime, and quite possibly a crime against humanity.

The first and most clear violation is of article 52 of Additional Protocol I to the Geneva Conventions, ratified in 1977. Which, notably, Israel has not ratified. However, it is now accepted throughout the world as being customary international law, and the IDF is completely bound by it.

Art. 52 of Protocol I states that

1. Civilian objects shall not be the object of attack or of reprisals. Civilian objects are all objects which are not military objectives as defined in paragraph

2. Attacks shall be limited strictly to military objectives. In so far as objects are concerned, military objectives are limited to those objects which by their nature, location, purpose or use make an effective contribution to military action and whose total or partial destruction, capture or neutralization, in the circumstances ruling at the time, offers a definite military advantage.

3. In case of doubt whether an object which is normally dedicated to civilian purposes, such as a place of worship, a house or other dwelling or a school, is being used to make an effective contribution to military action, it shall be presumed not to be so used.

I don't seem to remember chickens having military applications, unless of course the Palestinians have somehow gotten hold of a "Blue Peacock" nuclear device. And foodstuffs that are also (indeed, primarily) used for civilian populations are not legitimate targets.

Secondly, this is also a blatant violation of article 55 of the fourth Geneva Convention, ratified in 1949, and which Israel HAS ratified. Article 55 states that:

To the fullest extent of the means available to it, the Occupying Power has the duty of ensuring the food and medical supplies of the population; it should, in particular, bring in the necessary foodstuffs, medical stores and other articles if the resources of the occupied territory are inadequate.

The Occupying Power may not requisition foodstuffs, articles or medical supplies available in the occupied territory, except for use by the occupation forces and administration personnel, and then only if the requirements of the civilian population have been taken into account. Subject to the provisions of other international Conventions, the Occupying Power shall make arrangements to ensure that fair value is paid for any requisitioned goods.

The Protecting Power shall, at any time, be at liberty to verify the state of the food and medical supplies in occupied territories, except where temporary restrictions are made necessary by imperative military requirements.

In case you were wondering, "imperative military requirements" does not include "because we've blocaded Gaza again", "because we're busy bombing the civilian population" or "because we felt like it".

The definition of "crimes against humanity" contained in the Rome Statute of the ICC is basically really bad things – including war crimes – being done in a systematic way. A system of oppression which derives a people of basic neccesities easily falls under this heading. The destruction of the chicken coops may have been tougher on the chickens than the people in the area. But it was also beyond a shadow of a doubt a crime of war and almost certainly part of a system of abuse which constitutes a crime against humanity.

*

(all photos by Flickr user Rafahkid, CC-BY-SA. The photos do not display the destruction of this particular chicken farm, but of another destruction of a chicken farm. You could almost think they were targeting chicken farms intentionally! Rafahkid has more photos of this incident in his photostream.)

Israel's chickens coming home to roost

I'm reading the Goldstone Report (warning: relatively big PDF) a 600-page document that details the findings of a panel investigating the attack on Gaza last winter. It's an astounding document. Not only is it an interesting and immensely readable introduction to the contemporary situation in the Israeli-Palestinian conflict and the oppression of the Palestine people, it is also simply an exquisitely convincing argument. Meticulous, detailed and balanced. It is the objective document that critics on both sides have argued for. It doesn't hesitate to show the full force of Palestinian in-fighting and unlawful attacks on Israel by mortar and Qassam rockets, but it also does not hesitate to shove Israel's face in what they've done. And they have done so very, very much.

It details and substantiates the allegations of deliberate attacks on civilians. I mean, some people might have gotten the impression that those allegations came from crazy, Kalashnikov-toting jihadists. No, those allegations came from so many credible sources that they can no longer be denied. The Goldstone Report documents a pattern of systematic attack on a defenceless civilian population. The Israeli army committed crimes against humanity, and war crimes. The people responsible need to lose their jobs, then they have to be tried and convicted and spend the rest of their lives in prison.

I've read a few documents like The Goldstone report when I was a member of Amnesty and a couple of times afterwards, as well. There is always some detail that gets you. Some ridiculous little piece of information or a telling story that is the convincing detail in the argument being made. It might be the story of how a political activist was shot in front of his children in Chile or the story of how the police routinely administered beatings to 12-years in the US. In the Goldstone Report, for me, it was the chickens:

The chicken farms of Mr. Sameh Sawafeary in the Zeitoun neighbourhood south of Gaza City reportedly supplied over 10 per cent of the Gaza egg market. Armoured bulldozers of the Israeli forces systematically flattened the chicken coops, killing all 31,000 chickens inside, and destroyed the plant and material necessary for the business. The Mission concludes that this was a deliberate act of wanton destruction not justified by any military necessity and draws the same legal conclusions as in the case of [a similar destruction of a flour mill a few days before].

For some reason the image of Israeli soldiers bringing the roof down on 31.000 chickens, for no good military reason other than just to fuck with the civilian population of Gaza; for spite, out of malice, is the detail that really got me.

The Goldstone Report is, in short, mandatory reading for anyone looking for an understanding of the contemporary situation in Gaza and Israel/Palestine. It is readable, well-documented and convincing. As Klassekampen's reviewer Espen Stueland said of another recently published book on Gaza, I know of no words of greater significance that could be read right now.

(Norwegians will find that Mads Gilbert and Erik Fosse's book Øyne i Gaza (Gyldendal, 2009) makes a wonderful supplement to the report.)

Again with the hijabs?

Den synliggjør religiøs tilhørighet, identitet og et bestemt syn på kvinnens plass i samfunnet, sier [rektor Atle] Fasteland til Bergens Tidende.

Rektoren på Ny Krohnborg skole i Bergen ivrer for skoleforbud mot hijab. Det er ureflektert av ham.

Mens jeg setter pris på Fastelands tydelige engasjement for integreringen av sine elever, så er det på tide at vi legger denne nonsensiske ideen i seng. Hijaben betyr ikke en ting. Den er et komplisert kulturelt tegn som har betydd alle ting til alle tider. Om man vil ha litt forskning på dette, foreslår jeg at man prøver denne artikkelen her:

- Den norske hijab-debatten gjør kvinner med slør til uforståelige ekstremister, sier Berit S. Thorbjørnsrud. Hun minner om at hijab symboliserer alt fra fromhet til motstand, frigjøring og tvang.

Det å forby religiøs utfoldelse som ikke er til vesentlig belastning for andre synes jeg i øvrig er illiberalt og udemokratisk. Å mene at det å synliggjøre religiøs tilhørighet er noe uakseptabelt eller problematisk er en dårlig holdning i et liberalt demokrati.

Rektor Fasteland argumenterer også for skoleuniform i utspillet. Det er det mange gode grunner for (utjevning av klassemarkører), og mange gode argumenter imot (utjevning av identitetsmarkører). Men å bli kvitt hijaben er ikke et godt argument. Det bør ikke være derfor vi eventuelt gjør eller ikke gjør det. Og ved å benekte disse elevene sin religiøse identitet sender Fasteland dessverre et sterkere signal enn han nok tror, om at de ikke er velkomne i samfunnet.

Men for Guds skyld: la oss ikke ha denne debatten igjen. Det gikk dårlig nok første gangen. Og da jeg gjorde noen analytiske søk i pressearkivet Retriever for noen måneder siden så kom jeg fram til at vi i 2008 diskuterte hijab mellom fem og åtte ganger så mye som vi diskuterte klimakrisen. Dette er og blir en distraksjon fra de virkelige integreringsspørsmålene og de virkelige problemene i den norske skolen som Fasteland sikkert har nærkontakt med i hverdagen sin.

Searle's relativism

In an attack on moral relativism and social constructivism in the New York Review of Books (not online), the famous philosopher John R. Searle writes of Jacques Derrida that he "argues ... that there is no tenable distinction between writing and speech."¹

And I, reading this, can't help thinking that Searle is being intentionally misleading. Searle engaged with Derrida on a number of occasions in well-publicised debates. He must have read a lot of Derrida, so I can only imagine that he is misrepresenting him intentionally. Why? Because that there is a profound distinction between speech and writing and parsing out exactly what that is, is inarguably one of the most central themes of Derrida's work. His early books, Writing and Difference, Speech and Phenomena, and Of Grammatology are all on this theme.

This glaring error is just one of many holes in Searle's line of reasoning, most of which are so vast and obvious you could drive heavy machinery through them. I would have thought Searle would have understood his opponents by now, but he still doesn't. And while one can be forgiven for not understanding Derrida, whose prose style I've sometimes found more than a little irritating and obtuse, his denigration of people like Rorty and Putnam are just badly argued, thought and written. Moreover: he is definitely in a position to know better, so ignorance is not an excuse. He seems to be arguing entirely in bad faith. More on which, maybe, later. I'm guessing you're all not really in the mood for long-winded philosophy when you read blogs.

1. The New York Review of Books, Volume LVI, number 14, p. 90

Berlusconi og de døde kvinnene

Per Kristian Aale har en fantastisk artikkel i dagens Aftenposten der han dokumenterer Italias umenneskelige innvandringspolitikk. Det er motbydelig lesning, og journalistikk slik det skal være.

Noen punkter fra Italias innvandringspolitikk:

1. Papirløse innvandrere interneres, selv om de har vært i landet aldri så lenge. Deres barn tas fra dem, de sperres inne uten dom i opptil et halvt år. Det er en hjerteskjærende historie i artikkelen om Sabrina som har jobb, leilighet, og to barn. Hun har bodd i Italia siden hun var 9 år gammel, og hennes barn er nå på barnehjem mens hun er internert.

2. Berlusconi militariserer kampen mot multikulturalismen. Han vil mangedoble mengden soldater i gatene i kampen mot papirløse innvandrere. Han lover at Italia "aldri skal bli et multietnisk samfunn" (Gud forby, det er jo ikke som om de har noen gode erfaringer med det.) Han klaget nylig over at Milano "ser ut som en afrikansk by."

3. Leger, lærere og offentlige ansatte har "fått påbud om å melde fra til politiet hvis de oppdager folk uten oppholdstillatelse." Dette innebærer at papirløse innvandrere ikke har tilgang på grunnleggende helsetjenester. For å føde på et sykehus må man ha dokumenter på at man har lov til å oppholde seg i landet.

La oss gjøre litt matte:

Den historiske raten for død ved fødsel uten medisinsk assistanse er uklar, men man har antatt at den lå på cirka 1 av 100 kvinner, med mange faktorer som spiller inn.

1 million papirløse innvandrere i Italia. Halvparten av dem er kvinner. Ca. 50 % av dem igjen – sannsynligvis litt mer – er i reproduktiv alder. Dvs. 250.000 kvinner. Italia har en eksepsjonelt lav fødselsrate per kvinne i reproduktiv alder: 1.29. Her behandler jeg innvandrerne slik de burde behandles -- som italienere. Det vil si at jeg antar at de har en aldersdistribusjon som italienere og en fødselsrate som italienere. I virkeligheten er de sannsynligvis både yngre og får flere barn. Men la oss sjenerøst anta at disse kvinnene kun føder ett barn. Det er 250.000 kvinner som får ca. 1 barn hver.

Ved dette estimatet vil minst 2.500 kvinner dø unødvendig på grunn av Berlusconis politikk. I tillegg til disse kommer eventuelle andre- tredje- eller fjerdegangsfødsler, og eventuell reduksjon ved "svart" legehjelp. I tillegg til det kommer en enorm overdødelighet på grunn av mangel på grunnleggende helsetjenester.

Så hva er det Aales artikkel egentlig dokumenterer? Den dokumenterer brudd på en rekke elementære menneskerettigheter, såvel som brudd på en rekke rettskraftige konvensjoner som Italia har undertegnet. De artiklene som umiddelbart slo meg ut fra lesningen av artikkelen var følgende:

– Artikkel 12 i UN Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women. Som Italia har undertegnet.
– Artikkel 28, 24 og 3 (3) i UN Convention on the Rights of the Child. Som Italia har undertegnet, og der Italia i øvrig refset andre stater (Botswana, Qatar, UAE, etc.) for ikke å godta konvensjonen grundig nok.
– Artikkel 5, artikkel 25, artikkel 9 og artikkel 11 i menneskerettighetserklæringen.

Hvorfor får denne umenneskelige, dødbringende og ulovlige politikken lov til å fortsette? Som det påpekes i et opprop fra italienske akademikere forrige måned: Ikke en gang fascistene gikk så langt.

Men Berlusconi bryr seg jo, som vi vet, ikke om kvinner eller utlendinger. Og han bryr seg ikke om å rydde opp i de virkelige problemene som plager Italia: korrupte politikere og organisert kriminalitet.

Vi tar Hans Rustads svar i debatten på Journalisten.no en gang til, i sakte film

Helge Øgrim og Hans Rustad, m.fl. har en debatt på gang på Journalisten.no. Jeg finner flere argumenter for at vi ikke skal ta Hans Rustad på alvor der:

1. Den følgende beskrivelsen av en muslimsk kvinne på Gol (denne har vært offentliggjort før, alle uthv. mine):

Damen er høy, og svaier lett, og ser nærmest ut som hun beveger seg med en indre vanskelighet. Alt er svart: Et svart lang hette dekker hele hodet og overkroppen, og under er en lang kjortel som går helt ned til bakken. Dette er ikke bare plaggene, drakten, det er også fargen svart: svart kan være en spennende farge. Men dette er gravsvart, grått-svart, flatt, en svart som har drept alle farger. Det er som en vandrende død. En kunne sagt det var som et bilde av Kittelsen: "Pesta", dvs. Svartedauden. Emosjonelt har det noe for seg. Det gjør et voldsomt inntrykk. Det er som å se et lidende vesen fra en annen dimensjon. Inkongruensen blir dobbel: Ikke bare er hun helt ute av synk med omgivelsene, men vi skal også late som om alt er OK! Gutta på pizzeriaen skal ikke lee på øyelokket hvis hun går forbi.
Fremtoningen er som hentet fra Saudi-Arabias ørken. Hun seiler-vakler mot meg. Det virker som om det å ta seg frem over bankplassen og hjem er en farefull ferd. Så får hun se den svarte hunden og da den vil hilse, rykker hun til. Eieren er ikke så slem at han lar den gjøre det, men reaksjonen på hunden er bare nok en bekreftelse på hvor out-of-place hun er.
Det er ikke hennes hudfarge, som er mørk, men det er kulturen hun bringer med seg og puster ut: det er som å se et marsvesen ved høylys dag. Ingen må komme å fortelle meg at det ikke er et sjokk å møte et vandrende svart telt på Gol!

2. At det er dumt å se på muslimer som normale:

Skulle vi late som om disse skyggene er normale? Det er det myndighetene og deres politiske korrekte våpendragere vil. Men folk er ikke gale. (...) Selv foruroliges jeg mer av tendensen (i offentlige debatter) til å omtale muslimer som en særegen type mennesker som utelukkende lever i et religiøst univers hvor alle handlinger skjer på grunn av islam. Dette kan bidra til å skape ideer om muslimer som en annen og enklere sort mennesker.

3. At om jenter sier ja til sex en gang, så kan man bare kjøre på og voldta dem seinere på dagen. Det må visst være en slags 24-timerspassordning, som på Øyafestivalen.

hvis en jente har seksuell omgang med flere på formiddagen, er ikke hennes troverdighet 100 % hvis hun sier nei på ettermiddagen.

4. Hans, du har noe i øyet. Jeg tror det er en bjelke:

Dagbladet, NRKs P3 og en rekke medier har pornofisert virkeligheten. Jeg mener vi trenger usminkede reportasjer som gjengir virkeligheten som den er. Ikke minst er det viktig i et multietnisk samfunn som har et stort potensial for konflikt. Den tildekking og tabuisering som idag skjer, fremkaller mistenksomhet og ryktespredning.

Jeg vil gjerne ha en god diskusjon om innvandrer, og jeg vil gjerne ha en god diskusjon om seksualisert vold mot kvinner. Jeg vil gjerne ha seriøse folk på banen i den diskusjonen. Selv om Rustad har god smak i billedkunst er det ikke en god grunn til å ta ham på alvor.

Vi tar statsminister Jens Stoltenbergs svar om Turkmenistan en gang til, i sakte film:

– Statoil har gått inn i Turkmenistan. Hvorfor er det viktig at et stort norsk oljeselskap er til stede i ett av verdens kanskje mest fundamentalistiske regimer?

– Det er ikke i seg selv viktig. Det som er viktig er at Statoil, som er blitt veldig gode på å utvikle teknologi og drive utvinning av olje og gass på en miljøvennlig måte, ikke vokser og faller med utviklingen på norsk sokkel, men at de også lykkes i andre land. Og det gjør de i Angola, i Aserbajdsjan, i Venezuela, Brasil. Det er jo varierende farge på de regjeringene, men Statoil er med på utvikle olje- og gassressurser der. [min uthv.]

Jens, det er noen av oss her ute som prøver å få til en ny rød-grønn regjering. Noen ganger så føler jeg liksom ikke helt at du hjelper på entusiasmen.

Apropos the lates Norwegian debates

From this excellent book by Lawrence lessig. The book can be bought here and is available under a Creative Commons license here.

...in our tradition, intellectual property is an instrument. It sets the groundwork for a richly creative society but remains subservient to the value of creativity. The current debate has this turned around. We have become so concerned with protecting the instrument
that we are losing sight of the value.

The source of this confusion is a distinction that the law no longer takes care to draw — the distinction between republishing someone’s work on the one hand and building upon or transforming that work on the other. Copyright law at its birth had only publishing as its concern; copyright law today regulates both.

Before the technologies of the Internet, this conflation didn’t matter all that much. The technologies of publishing were expensive; that meant the vast majority of publishing was commercial. Commercial entities could bear the burden of the law — even the burden of the Byzantine complexity that copyright law has become. It was just one more expense of doing business.

But with the birth of the Internet, this natural limit to the reach of the law has disappeared. The law controls not just the creativity of commercial creators but effectively that of anyone. Although that expansion would not matter much if copyright law regulated only “copying,” when the law regulates as broadly and obscurely as it does, the extension matters a lot. The burden of this law now vastly outweighs any original benefit—certainly as it affects noncommercial creativity, and increasingly as it affects commercial creativity as well.

Theodor W. Adorno: festbrems

(via @rentogurent)

Eller, som jeg sa i en post en eller annen gang: "Adorno er her! Festen kan begynne!"

Ord for dagen – i disse valgkamptider

The democratic and socialist Lefts, still united in 1848, had to split apart before fascism could become possible. The Left also had to lose its position as the automatic recourse for all the partisans of change – the dreamers and the angry, among the middle class as well as the working class. Fascism is therefore inconceivable in the absence of a mature and expanding socialist Left. Indeed fascists can find their space only after socialism has become poweful enough to have had some share in governing and thus to have disillusioned part of its traditional working-class and intellectual clientele. So we can situate fascism in time not only after the irreversible establishment of mass politics, but indeed late that process, when socialists have reached the point of participating in government – and being compromised by it.

That threshold was crossed in September 1899, when the first European socialist accepted a position in a bourgeois cabinet, in order to help support French democracy under attack during the Dreyfus Affair, thereby earning the hostility of some of his movement's moral purists. By 1914, they part of the Left's traditional following had become disillusioned with what they considered the compromises of moderate parliamentary socialists. After the war, looking for something more uncompromisingly revolutionary, they went over to Bolshevism, or, as we have seen, via national syndicalism to fascism.
(Robert O. Paxton: The Anatomy of Fascism, Allen Lane, 2004, s. 43-44)

Nogle gange er det nødvendigt at slå

Her er en video av en mann som er ute på byen en vanlig onsdag natt. Plutselig slår han en liggende, forsvarsløs kvinne 8 ganger. Siste gangen har hun reist seg og er ved å gå, og så slår han henne i ryggen så hun faller sammen og må bæres vekk. Hva skjer nå? Domstol? Fengsel?



Nei. Videoen er altså fra ryddingen av asylsøkere fra en dansk kirke. Mannen er en politimann i tjeneste og uniform. Så da er det vel greit, da?

"Nogle gange er det nødvendigt at slå" står det i Politiken. Nogle gange er det nødvendigt at slå.

"Københavns politidirektør ser ikke nødvendigvis noget galt i, at både knipler og peberspray blev brugt på demonstranter, som umiddelbart ikke gjorde modstand."

Vi har videoer. Det er så vidt jeg kan se, ifølge politisjefen, nødvendig å slå:

-- når personen er forsvarsløs.
-- når personen er ubevæpnet.
-- når personen sitter eller ligger urørlig.
-- når personen holder hendene over hodet og ikke gjør motstand
-- når personen reiser seg opp og går.

Det er særlig, ser vi fra videoene, nødvendig å slå gjentatte ganger. Gjerne i hodet eller lårene. Så de ikke kan flykte fra de neste 7 slag, eller så de besvimer.

Dette er autoritær maktmisbruk, og vi har videoer av det. Disse politifolkene må dømmes, miste jobben, og helst i fengsel. Politisjefen må gå av. Justisministeren bør også vurdere å trekke seg.

Nei, vent! Jeg tuller visst fælt! Dette er jo den virkelige verdenen. Intet av det jeg skrev over kommer til å skje.

Det konservative kunstsynet, og hvorfor det ikke sover under broene i Paris

Janne Haaland Matlary har en buljongternings konsentrat av det konservative kunstsyn i dagens Aftenposten der hun nesten egenhendig beviser at det de humanistiske fagene har drevet med de siste hundre årene ikke har fått gjennomslagskraft. Jeg synes det er begredelig lesning. Hun trekker fram et kunstsyn jeg vil beskrive som teologisk, hegemonisk, kanoniserende og elitistisk.

Matlary vil sannsynligvis svare med at denne kritikken var forventet. Og det er klart at den er det. Det er fordi det hun skriver er lett å argumentere mot om man trer utenfor hennes paradigme og tenker igjennom konsekvensene.

I dag er synet på kunnskap like relativistisk som menneskesynet og moralsynet: Vi skal ha oss frabedt å bli fortalt hva som er edelt og riktig versus vulgært eller galt. Hvem er jeg som kan si at Bach er av mer verdi enn popmusikk? ...

Men kultiverer popmusikk mennesket slik Bach gjør? Jeg vil si at svaret er nei, men vil straks møte innvendingen at noen liker det, andre noe annet. Et utsagn om at «Bach løfter sjelen» vil ikke kunne godtas av dem som mener at «sjel» ikke er et meningsfullt begrep. Om jeg kaller det menneskets «storhet» som man aner gjennom Bach eller litteraturens klassikere, er det ukjent for den som aldri har fornemmet det.

Jeg skal ikke ta det billige poenget her og si at dette er et uholdbart standpunkt for mennesker som ikke er kristne, som Matlary.

Jeg gidder heller ikke å gå inn i det ufattelig lite produktive skillet mellom kultur og populærkultur, annet enn å utfordre Matlary til å bevise at Per Pettersons Ut å stjele hester, en enorm internasjonal kritisk og kommersiell suksess er

a) En dårlig roman uten kunstnerisk verdi.

eller

b) Ikke populærkultur.

Det blir for enkelt. La meg heller gjøre en mer allmenn tilbakevisning av dette poenget. Men la meg først si at hvis hun faktisk sitter på de objektive smaksverdiene, så synes jeg hun kunne levert dem ut litt tidligere. For i så fall brukte jeg ufattelig mye tid på å lese Derrida og Adorno på universitetet, når jeg bare kunne dømt verker etter objektive standarder. Er dere klar over hvor mye hodepine man får av å lese store doser Derrida og Adorno? Det var flere uker der jeg kun snakket som en fransk filosof. Og etter det kom den fryktelige fasen der jeg snakket i jambisk heksameter.

På leting etter den objektive standarden

1. Hvis noe er objektivt godt må det måles mot en objektiv standard og se om det samstemmer. Dette argumenterer Matlary også for:

Det finnes standarder for objektiv bedømmelse av kunst og kultur, det finnes dårlig kunst og god kunst, og man kan lære hva forskjellen består i bl.a. gjennom å lese kunsthistorie. Ser man på for eksempel Picassos ungdomsarbeider, ser man et håndverk av ypperste klasse.

2. Denne objektive standarden må komme fra en absolutt etikk. I siste ende handler en objektiv estetikk om en objektiv etikk: Kunstneren må utføre verket på visse måter, ikke på andre. Det er et normativt krav, om ikke annet så til hvordan verket ikke må utføres.

3. En absolutt, objektiv estetikk eller etikk forutsetter enten Gud eller et annet objektivt grunnlag. Hvis vi kutter Gud ut av bildet så gjenstår verdenen som standard, men da sitter du igjen med et mimetisk kunstsyn der fotografiet og filmen blir den høyeste kunstart. Da utgår for eksempel Picasso og Bach, som Matlary mener objektivt sett er stor kunst.

4. Dersom verdenen ikke er den objektive standarden sitter du igjen med kulturen. Kulturen er intersubjektiv, ikke objektiv. Sagt annerledes: En bonde i Kina vil synes helt andre ting er bra enn deg. Så der sliter du.

5. Så da kommer du fram til individet. Og der har du endelig noe som nærmer seg en objektiv standard. Men kun en standard som gjelder for deg. Om du prøver å påtvinge denne standarden slik at den gjelder for andre uten å argumentere godt for det og prøve å overbevise dem, da prøver du å etablere et hegemonisk smaksregime.

Om man ønsker å ha en objektiv standard bortenfor alle disse kategoriene, så er dette et teologisk ståsted. Det er en trosbekjennelse, om man ikke kan peke på den objektive standarden og sier "det der er hva jeg snakker om." Det er selvsagt ok, men da må vi akseptere at det er det det er.

Hvem dømmer dommeren?

Denne argumentasjonsrekken føyer seg greit sammen med det vi ser i den kunsthistorien Matlary refererer til: Konkurrende smaksregimer; brutale uforsonlige uenigheter om hva som er stor kunst eller ikke; kritikerfeider; kunstnerfeider. På norsk jord er vel Wergeland og Welhaven et godt eksempel på dette. Og Picasso? Den eldre garden hatet Picasso! "Min fire-åring kunne ha malt" osv. De objektive standardene, om de finnes, er ikke lett tilgjengelige, altså.

Her vil den hegemoniske ofte si at mange trenger veltrente smaksdommere som kan etablere om verket konformerer til den objektive standarden. Tradisjonelt har disse objektive smaksdommerne ved et rent tilfelle vært hvite menn med mye penger og de har som regel helt objektivt smaksdømt kunstnere som var skapt av hvite menn med mye penger. Du havner i "Juvenals dilemma": quis custodiet ipsos custodes? Hvem vokter vokterne? Eller i dette tilfellet: Hvem dømmer dommerne? Hvem får lov til å si at Matlary er en person som har kontakt med det objektive grunnlaget siden hun liker Bach og ikke Radiohead, mens at jeg som liker Radiohead ikke ser storheten i sjelen.

Vips – et teologisk argument: "Om jeg kaller det menneskets «storhet» som man aner gjennom Bach eller litteraturens klassikere, er det ukjent for den som aldri har fornemmet det." Ah. Der ser man. Jeg kan ikke se at Bach er the only way to fly, fordi jeg aldri har fornemmet menneskets storhet.

Hegemoni og kanon

Dette er fordi et kunstverk ikke er en ytring i et vakuum. Det oppstår i en historisk og kulturell kontekst som et svar på den konteksten. Om jeg leser Illiaden så har den på ingen måte samme virkning på meg som på de gamle grekerne. Ikke på langt nær! Jeg leser den som en fremmed og eksotisk tekst som beskriver livene til mytologiske skikkelser i en svunnet tid, som en del av den vestlige kulturens grunnmyter og som en tekst som hjalp fremmede mennesker i antikken å forstå sine egne liv. For dem handlet det om å gi dem identitet. Illiaden hadde omtrent samme funksjon i det samfunnet som Bibelen har i vårt.

Og selvsagt er det også den historiske og kulturelle konteksten kunstverket leses av som bedømmer kunstverket. Selvsagt er det verket som bryter med individet som er kunstopplevelsens kvalitet. Noen ganger kan man få noe stort ut av en Stevie Wonder-sang. Og ofte så er de verkene som blir stående dem som viser seg å være interessante for andre. Jeg hører ofte på Bach, og får stor glede av det. Men jeg hører noen ganger på Stevie Wonder og får stor glede av det. Det betyr ikke at jeg er avstumpet. Begge opplevelsene er store – de er store på forskjellige måter. Og om jeg ikke synes det gir mening å si at den ene har større verdi enn den andre, så er det ikke noe Matlary har krav på å regulere.

Men det ligger faktisk noe i denne avvisningen av populærkulturen. Hvorfor er det at akkurat den kulturen som er mest populær er den som sjeldnest trekkes fram av høykulturteologer? Burde det ikke være nettopp det de fleste av oss liker som var det med størst objektiv verdi? Eller er det hegemoniske smaksregimet en klassereproduserende mekanisme? Er dette kunstsynet ikke derfor nettopp elitistisk? En måte å skape sosial, kulturell, politisk og økonomisk gruppeidentitet og -dominans på? Hvorfor var det at de fleste kanoniserte kunstnerne var hvite menn med penger? Var det tilfeldig? Nei, selvsagt ikke. Det var et klassereproduserende grep som forplantet seg gjennom kulturen. Når Matlary refererer til at man skal lese kunsthistorien, så lærer man ikke "å se forskjellen". Man blir sosialisert inn i et smaksparadigme. Når man så er ferdig ser man store ting i Bach og Picasso. De store tingene er ikke irreelle, men de er heller ikke allmenngyldige av den grunnen.

Kanonisering er et slikt hegemoni. Uansett hvor forsiktig, hvor nyansert du enn er når du konstruerer en kanon, så etablerer du likevel dermed et smakshegemoni. Du tillater deg selv å si at disse tingene er ikke kun bedre for meg, de må være bedre for andre også. Dersom en annen person ikke får noe ut av dette verket, er det da noe galt med dem?

Er det noe galt med meg fordi jeg ikke liker Franz Kafka? Og hvorfor burde jeg kreve av andre at de heller ikke liker Kafka? Jeg ser at andre får store ting ut av Kafka, og det gleder meg. Men jeg får relativt lite ut av ham. Kanskje hans eksistensielle dilemmaer ikke er det jeg bekymrer meg for, eller kanskje det er noe mer komplisert – men det er min business, ikke din. Jeg kan selvsagt angre på det, når du sier du får noe ut av ham, men sånn er nå livet.

Bøker er i siste ende både et privat og et sosialt fenomen. Om det private ikke virker, så er det meningsløst å innstifte sosiale sanksjoner for å endre det. Da ender du opp med å reprodusere klasser og etablere politisk og sosial dominans gjennom kulturen.

Da jeg intervjuet Horace Engdahl i vinters så sa han "høykulturen er som den der døren i Kafka. Den står bare åpen for alle." Engdahl er en formidabel litteraturformidler, men også en mann med et kunstsyn som er langt mer konservativt enn mitt. Der og da klarte jeg kun å tenke på Anatole Frances berømte sitat: "Loven, i sin majestetiske likhet, gjør det like ulovlig for rike og fattige å sove under broene i Paris, å tigge i gatene, og å stjele brød." Med andre ord: Døren står åpen, men det finnes mange som ikke har anledning til å gå igjennom den. Spørsmålet er bare om de menneskene har andre dører andre steder.

Når Matlary argumenterer for tidløse menneskelige kvaliteter, så argumenterer hun egentlig bare på en litt kronglete måte for "min smak her og nå." Fint for henne at hun har "menneskets storhet" i livet sitt, men om hun har lyst å vise meg at noe er bra så må hun overbevise meg, ikke formane meg. Uansett så må dette konservative kunstsynet skrinlegges nå.

[endret så smått 19:57]