TWITTER | @martingruner


    der menes III

    Jeg har en tekst i det nyeste nummer av AKA (tema: "Form"). Websidene til AKA er desverre ikke oppdatert, så jeg kan ikke linke til artikkelen. Men bladet finnes i bred distribusjon gratis rundt omkring på høyden, sammen med Studvest.

    Teksten er en anmeldelse av busskuret som sto på Torgallmenningen til informasjon om Clear Channel-avtalen, som om det var et stykke politisk kunst. Det er altså en slags pastisj av kunstkritikkspråket. Den var veldig moro å skrive, men jeg gikk kanskje litt over the top.


    Dr Dre Produserer...

    (wait for it)

    Burt Bacharach.

    Det var en setning jeg aldri trodde jeg kom til å skrive.


    Drøm om sosialdemokratiet

    Jeg drømte nettopp at jeg så Stortinget debattere live på tv om Kafka burde fjernes fra kanon. Det var hard debatt, og tinget ble sittende på overtid og diskutere. Jeg husker særlig talen til den oratorisk dyktige, men moderate i Kafka-spørsmålet, Carl I Hagen. Han argumenterte for en balansert, leserorientert lesning av Kafka. Han mente at siden en del mennesker fikk en god effekt av å lese Kafka, mens en del mennesker "blir litt... brune" sa han (og refererte dermed både til Hamsun og seg selv, til salens store fornøyelse), måtte Kafka bevares i det litterære kanon.


    What causes that subsonic rumble that you always hear in hotel corridors?

    Rosa Parks, the woman who refused to give up her seat on the bus has died at 92.

    I tilfelle du lurte på om du er havnet i Uføre, så kan jeg avsløre at det er du ikke. Det ligger nemlig i Sogn og Fjordane. Du kommer dit ved å kjøre forbi Lånefjorden, og et stykke før du kommer til Grov og Svelgen.

    (Og forresten: Hurra! (selvomvivisstedetpåforhånd).)


    Dette har blitt sagt før, men en god ting kan ikke sies for ofte, som Clear Channel pleier å si.

    Prosopopeia #3/4 2005, med temaene kropp og kritikk er ferdig. Sleppefesten er onsdag, imorgen altså, 26.oktober, på Kamelon. Starter kl. 19.00. Det blir opplesninger av Tomas Espedal, Ellen Grimsmo Foros, Frode Grytten og Mette Karlsvik.

    Cc: 75 med blad, 50 uten. Men du skal selvsagt ha bladet.

    Kom, og ta med venner og familie!

    Og foriøvrig: her er forsiden. Den har Øystein Vidnes og Ingrid Reithaug lagd.

    Weblogs are specifically literary

    Steve Himmer from Emerson college has an excellent article online called "The Labyrinth Unbound: Weblogs as Literature." In it, he expresses some ideas which I think suggest a theoretical starting point for my thesis. In particular the notions that the weblog is a specifically literary form, and that its collapsing of many of our common assumptions about text (unidirectional communication, monophonic structure, autonomically closed texts, text as static state rather than ongoing process, etc.) makes one specifically aware of what and how one reads. A juicy quote:
    Calling a weblog “literary” does not require content that is about literature or even content that aims to be literature. It is not an attempt at categorizing one weblog and its author as more worthwhile in a canonical sense than any other. To the contrary, I propose that every weblog can be considered literary in the sense that it calls attention not only to what we read, but also to the unique way we read it. The weblog is (to paraphrase Colin MacCabe) the performed result of a code of particular techniques, and this paper is an attempt to highlight the primary features of that code. The weblog collapses many of the common assumptions made about texts, as it complicates the distinction between author and audience through the multivocality of both direct commenting, and the reader’s ability to reorder the narrative in myriad ways. Owing to its ongoing creation over an undefined period of time, the weblog becomes a text that constantly expands through the input of both readers and writers. This absence of a discrete, “completed” product makes the weblog as a form resistant to the commoditization either of itself, or of any one particular interpretation.

    These features, I argue, characterize the weblog as a distinctive literary and creative mode, something richer and more nuanced than viewing it as simply the outcome of a specific toolset or formal structure allows for. The form’s literariness, then, is not a quality achieved by some weblogs and lacking in others. Nor is it a closely demarcated category “that one must not cross,” serving to include some authors and projects while excluding others in the interest of a cleanly defined genre (Derrida, 1981). This literary nature of the weblog is instead the loose set of shared criteria that allows us to speak of a plurality of “weblogs” in the first place, and equally allows the form to continue expanding.


    Trådløsnettverket på Svelgen hotell er muligens den mest dodgy internettforbindelse jeg noensinne har vært på. På en og samme tid så rask, og så ustabil.

    Høsten er helt sinnsyk her oppe. Stedsnavnene likeså. Mer om dette senere.

    'And now would you please welcome St Augustine of Hippo, who's come along this evening to talk about The Concept of the Just Fuel-Air-Explosive Bomb.'

    good jobe theyve gote the lights

    Audiaturfestivalen for nylig var noe av det jeg ble mest imponert over Glasgow-poeten Tom Leonard, som jeg dagen etter fant ut har en fantastisk webside, men glemte å blogge om.

    Ikke alene leser Leonard helt fantastisk (den glaswegiske dialekten må da være på topp 2-listen over kuleste engelske dialekter), men han hadde også en sans for humor og en politisk brodd som jeg savner i mye av samtidslyrikken, som i 100 Differences Between Poetry and Prose:
    poetry is the heart and the brain divided by the lungs
    poetry is the world’s oldest cock and fanny story

    you don’t get prose in anapaestic dimeters
    nobody publishes their first slim volume of prose
    aristotle never wrote The Proses
    Eller Six Glasgow Poems skrevet på fonetisk glaswegisk. Dette leste han opp på Audiatur (det er tyven som taler opp til Jesus på korset):

    heh jimmy
    yawright ih
    stull wayiz urryi

    heh jimmy
    ma right insane yirra pape
    ma right insane yirwanny us jimmy
    see it nyir eyes
    wanny uz


    heh jimmy
    lookslik wirgonny miss thi gemm
    gonny miss thi GEMM jimmy
    nearly three a cloke thinoo

    dork init
    good jobe theyve gote the lights
    Han har også en online samling med dikt og annen skriving her.

    A journey of a thousand miles, etc.

    This post marks the place where I begin actually writing my thesis. I'm hoping to be posting a lot of research-related stuff from now on, and to create discussions with you, The Readership about this which will, in turn, help me write. This may bore the wits out of some of you, but I hope to still be posting a lot of the other stuff as well.

    Basically put, my thesis is going to be an attempt to describe the weblog as a literary structure which can in certain respects be described using traditional literary theory. In particular, I hope to connect the dots between some radical modes of writing which pop up around the late 16th century, most known for producing the sorta-genre the the essay, but which also contains within itself a whole range of aesthetics, methods and forms.

    I am going to be using Theodor "Dubya" Adorno's essay theory, in particular, to connect the dots between the weblog and the essay. Also featured: Roland Barthes' textual theory, Michel de Montaigne and possibly some hypertext theory a la Landow. We'll see.

    My central argument is that the weblog culture represents a sort of idealised, mass-cultural explosion of an essayistic mode of writing. Essayism in its purest form, in a sense. I think that the weblog springs from the essay and the other bastard "genres." The newest branch of that particular tree.

    But to begin at the beginning, let's define the subject of research. When you google for weblog definition, you get Jill Walker's definition for the Routledge Encyclopedia of Narrative Theory, which is funny, because she's co-tutoring (is that the word?) my thesis.

    I only disagree with two points in her definition. The first is that I object to her use of the word genre. I do not believe the weblog is a genre, as it adapts itself easily to a great pluralism of contents, from discussing politics, to publishing recipes, to serial novels, to personalised diary, to self-published poetry, to contact base for a social network, to hypertextual commentary, to teaching, to... [etc. ad nauseum]

    Blogging is either a medium or a format. I've discussed this with Alvaro Ramirez in the past here (saying some silly things in the process), and he's advanced a definition of format here. I'm not entirely sure what to think about this as of yet. Maybe blogging is a format, maybe a medium, I'm not sure. I'm pretty sure it's not a genre, at least.

    The second thing I disagree with is the part where she says a blog "may have anywhere from a handful to tens of thousands of daily readers." Cause, well, it's just too modest. The blog Daily Kos now has an average of 810.234 readers every single day. If every single one of those is a unique hit, that makes Kos bigger than the 5th biggest paper in the United States (as of 2003, at least).

    In case you were wondering, that's The Washington Post. Circulation 730.000.

    Well, it may not be much, but it's a place to begin. If you have any comments, tips or thoughts on this issue, I'd love to hear them.


    Nå er vi i Lærdal. Jeg har blitt tipset om at min artikkel "Den nye urinen", et intervju med Olaug Nilssen om litteraturtidsskriftet Kraftsentrum, nå finnes på Natt & Dags nye nettsider.

    Ragnfrid og jeg er i Sogn noen dager på jobb (Ragnfrid som handelsreisende i litteratur, jeg som oppgaveskriver). Jeg kommer hjem onsdag (akkurat i tide til den sleppefesten), R på fredag. C U O



    Det har vært en del problematiske kommentarvekslinger i det siste rundt omkring. Derfor tenkte jeg at jeg burde skrive ned noen tanker om det å kommentere på blogger.

    Kommenter gjerne. Det har sannsynligvis ingenting å si at bloggeren ikke kjenner deg, eller kun såvidt har hilst på deg, eller hva det nå skal være som holder deg tilbake. Jeg, for min del, har ikke lyst til å ha høy terskel på kommentarer. Tvert imot: på et vis er det at jeg får kommentarer, enten muntlig eller skriftlig, det eneste jeg får igjen (utover det som skjer i mitt eget hode) for å skrive denne bloggen.

    Jeg syntes det er utrolig hyggelig å se at folk leser, forholder seg til og tenker over hva jeg skriver. Selv om man er uenig, så syntes jeg allikevel nesten uansett at det er en positiv opplevelse å få kommentarer. Kritikk, både konstruktiv, og forsåvidt nøytral kritikk, er helt i orden.

    Destruktiv, personlig eller uanstendig kritikk er en uting. Heldigvis har jeg kun opplevd dette en 3-4 ganger i all den tid jeg har hatt blogg. Det har aldri vært alvorlig. Jeg har sånn sett vært heldig. Andre har vært mindre heldige. Man må alltid huske på to ting når man kommenterer negativt/destruktivt:

    1) dette er den personlige hjemmesiden til noen som legger ut ting de selv har skrevet. Hvis man har et problem med det som står der, og ikke klarer å gjøre noe konstruktivt med det, så bør man surfe et annet sted hen. Det er ikke vanskelig.

    2) vanlige høflighetsregler gjelder alltid. Selv når man har muligheten til å være anonym. Som jeg sa i en kommentartråd for nylig, så fører det at jeg har min dør åpen, ikke til at det er helt greit å snike seg inn i mitt hus om natten og pisse på teppet. Bare fordi noe er lov, så er det ikke nødvendigvis greit, sant? Alt for mange folk har lett for å se seg blind på at det er en skjerm mellom dem selv, og ofrene for deres irritasjon. Jeg skjønner ikke helt hvordan dette skjer, men dette fører til at de skriver ting som de aldri i livet hadde turd å si i virkeligheten.

    Så er der det store spørsmålet om anonymitet.

    Hvis man foretrekker å bruke et konsekvent kallenavn, som ikke er ens egentlige navn, så er det stort sett ok, med mindre det plutselig oppstår krangler, som krever at man spiller med åpne kort. Stå alltid for det du mener, hvis du har sterke meninger. Dette er en grei regel som forhindrer at det er fire forskjellige "anonymous" som man må holde fra hverandre. Det er ikke alltid lett.

    Allikevel så er det en grei hovedregel her: Ikke vær anonym. Jeg liker å vite hvem jeg snakker med, og man kan selvsagt alltid stå bak sine meninger med navn, siden man ikke er en inkontinent sønn av en lusbefengt kamel.

    Når jeg sier "ikke vær anonym", så mener jeg ikke nødvendigvis "signer med fullt navn, gjerne adresse, telefonnummer, personnummer, kontonummer, serienummer, rang, enhet, penislengde/BH-størrelse og pi med alle desimaler." Det jeg mener er at man bør signere med en eller annen form for navn, helst ens eget, sånn at alle vet hvem som sier hva.

    Man kan allikevel godt være anonym under noen omstendigheter (under forutsetning at man bare har et alias, slik at man ikke havner i fire-forskjellige-anonymous-situasjonen). F.eks. hvis du må si noe som er viktig for diskusjonen, men ikke kan si det uten frykt for represalia. Dette er ekstremt, men det hender. I så fall, så bør man også huske på at jeg, og de fleste bloggere, også har en mailadresse, så man kan sende en mail privat. En annen omstendighet der anonymitet er greit, er hvis man sier noe fullstendig ukontroversielt, eller dersom ens identitet fremgår av omstendighetene, eller ikke er viktig i situasjonen av en eller annen grunn. Tenk Habermas, tenk borgerlig offentlighet, tenk på hvor jævlig forvirrende det er å snakke med fire forskjellige "anonymous."

    Noen tanker om å kommentere på akkurat denne bloggen:

    Jeg har en del faste lesere som kjenner meg. De har selvsagt lavere terskel på å kommentere, enn deg som ikke kjenner meg har, og de kan ofte ha inside-humor. Man skal ikke la dette avskrekke seg hvis man ikke kjenner noen. Alle har lov til å si noe, selv om de andre virker som om de alle sammen kjenner hverandre.

    Jeg har også mange "lurkere" dvs. faste lesere som ikke kommenterer. Dette er selvsagt også helt greit. Nå vet jeg selvsagt ikke hvem dere alle sammen er, hvilket forhindrer meg i å stråle positive kosmiske stråler ut til dere, og omfavne dere alle i en stor, digital klem, men: hver sin smak. Hvis man skulle ha lyst til å delta, så er det bare å sette igang.

    Jeg skriver både på engelsk eller norsk. Hvis man har lyst til å kommentere, men av en eller annen grunn ikke føler seg komfortabel med å kommentere på det språket posten er skrevet i, så kommenterer man på det språk som man føler seg komfortabel med. Det er helt i orden.


    You. Must. See. This.

    Jon Stewart interviews Fox News Anchor Bill O'Reilly.

    "What are you, French?!"


    "Divan-dialoger inviterer til møte mellom Tone Hødnebø og Olaug Nilssen, torsdag den 20.oktober klokken 1900. Arrangementet finner sted på Cafè Opera, Engen 18, i 2dre etasje. Velkommen til en dialog mellom to spennende og ulike litterære personligheter. Fri entrè"

    (bloggen min holder på å bli full av reklame. Det er for å kompensere for at Clear Channel driter seg ut, og ikke får avtalen.)

    Her er plakaten til Prosopopeias sleppefest. Den viser også hvordan forsiden ser ut.

    Øystein Vidnes (layout) og Ingrid Reithaug (illustrasjon) har gjort en knallbra jobb, og det ser flott ut. Nå gleder jeg meg virkelig til å holde bladet i hånden.

    Forresten: en rettelse. Det var 182 sider, ikke 180.


    Og mens vi reklamerer

    Prosopopeia nr. 3-4 2005 er endelig, endelig gått i trykken. 180 sider med kropp og kritikk, på vei til en bokhandler nær deg. Største Prosopopeia noensinne.

    Merk av dagen i kalenderen deres: sleppefest 26. oktober, på Kameleon. Se opp for plakater.

    Jeg er visst plutselig blitt målsaksmann, siden jeg nå bor med en nynorskforfatter, har skrevet i Syn og Segn, og lagt navnet mitt til oppropet om fri målform i Dagbladet og VG. Derfor kan man vel like gjerne reklamere for denne:
    Du [altså meg, Martin, red.anm] er ein av over 35 000 som har skrive seg på oppropet "Slepp nynorsken til! Opphev forbodet mot nynorsk i Dagbladet og VG!". Mange takk for støtta! Oppslutnaden er overveldande, og VG og Dagbladet kan ikkje oversjå dette. Noregs Mållag krev at avisene lyttar til dei 35.000 og opphevar nynorskforbodet sitt snarast.

    Les meir på http://www.nm.no/

    Kampanjen skal avsluttast med smell laurdag 22. oktober klokka 13.00 med overrekking av underskriftene på Det norske teatret i Oslo. Då har Noregs Mållag invitert ansvarleg redaktør Thor Gjermund Eriksen i Dagbladet og Bernt Olufsen i VG. Steinulf Tungesvik, leiar i Noregs Mållag, vil vere til stades. Det vil også forfattar Olaug Nilssen som skal underhalde og Guro Gravem Johansen som skal synge nynorsk jazz! Kom til teatret om du har høve til det.

    Om du ynskjer meir informasjon om mållaget, nynorsken og nye kampanjar, eller medlemskap i Noregs Mållag, gå hit: http://www.nm.no/innmelding.cfm

    My Firefox browser has been hijacked for the first time. Completely sneaked by both my Norton Symantec thingy and Firefox itself. This stuff used to happen all the time with Explorer. I hope this doesn't mean that this is going to start happen regularly.

    Anyone have any tips for how not to have this happen again?

    Ha ha! I once began an exam paper on this book with the "quiet desperation" quote from Thoreau. Now I see that the original review of it in Time (see the link) has that exact same phrase front and center.

    Ordet du leter etter er "ressursoptimalisering"

    Mens Bergen selges til Clear Channel, selges NRK ut til Microsoft.

    Hvorfor inni svarteste, kaldeste helvete må jeg lese om dette på BOING-BOING??!? Dagbladet? Morgenbladet? Avisa Nordland? Anyone?


    fact of the day

    The year 46 BC had 445 days, in order to compensate for the introduction of the Julian calendar.


    se dens vældige horn
    Originally uploaded by MGL.

    Beklager at jeg ikke har postet de siste par dagene. Det har gått i et bankende kjør, med (den fantastiske) Audiatur-festivalen, siste krampe-korrektur på neste nummer av Prosopopeia (og siste krampeskriving av egen tekst til nevnte proso-nr), og husgjester i form av den fremadstormende dramatiker Henning G.

    Ikke mye nytt å melde, men jeg har lagt ut noen få fotos (bl.a. fra Audiatur), hvorav det ovenforstående nok er det mest relevante.

    "If we had known about Alan Turing's homosexuality from the beginning, we might have lost the war."
    -Jack Good-

    Jill has a post up about the Turing test, which made me remember the above quote.

    Alan Turing was a mathematician. He was pretty much the guy who invented the computer, and actually worked on a few of the early ones, and many of the earliest conceptual problems. He was also probably the most successful codebreaker during WWII. Because of him, and some material from Polish intelligence, the Allies were able to crack the ENIGMA machine's codes, thus giving them access to a lot of information on German troop deployment. In effect, he was probably one of the ten most important men in the Allied forces, and quite possibly the only one the Allies couldn't have won the war without.

    After the war, in '52, he was convicted of "gross indecency" (i.e. homosexual sex) and forced to take hormonal treatment to decrease his sex drive. This led him for a period to develop breasts. If this had happened 10 years earlier; if some overzealously Christian bureaucrat had suddenly decided to act on Turing's (supposedly rather flagrant) homosexuality, who knows what might have happened?

    He later killed himself by eating an apple laced with cyanide. Supposedly, the Apple logo, with a half-eaten apple, is a homage to him.



    Harold Pinter, altså.

    Ikke det verste valget jeg kunne tenke meg. Han er langt fra et "trygt" valg, noe som jeg er glad for. Han er ikke en forfatter alle kan være enige om. Han har vel mest markert seg som en politisk venstreradikal avisspaltist de siste 15 årene. Jeg syntes at den siden av hans forfatterskap ikke er særlig bra, desverre. Han er tre omdreininger for rabiat for min smak.

    Jeg har inntrykk av at han gjorde de beste tingene sine på 50- og 60-tallet, innen dramatikk. Han har skrevet noen dramaer som er rett og slett noe av det mest ubehagelige lesning jeg noensinne har vært borte i.

    Her er hans website.

    Og her er Wikipedia om ham.

    Hvis man skal læse Pinter, hva skal man lese?

    Lazy god?
    I do not know much about gods; but I think that the river
    Is a strong brown god—sullen, untamed and intractable,
    Patient to some degree, at first recognised as a frontier;
    T.S. Eliot. The Dry Salvages

    The quick, brown fox jumps over the lazy god.


    Audun L gjør meg oppmerksom på at Nobelprisen i litteratur annonseres imorgen, tidligst klokken 13.00.

    Noen som gir odds?

    Michael Berubé nails it.
    While it’s true that the blogosphere is home to any number of Comic Book Guys and Dennis Miller Wannabes and Assorted Cranks (and don’t worry, Blogging Jesus loves every one of you), my guess is that before too long, academics will be slapping their foreheads and saying, “what were we thinking? All these years we were waiting for the second reader’s report on the essay we submitted to the Journal of the Econometric Analysis of Advanced Eggplant Parmesan, we could have been using blogs for any number of intellectual and pedagogical purposes, from extramural class discussions in individual courses to wide-ranging debates about Constitutional law, the legacy of structuralism, and the impact of intercollegiate athletics on the labor market in professional sports!” At which point I fear I will not be able to refrain from saying yeah, well, told you so.


    Nå kravler det små dyr rundt på PCen min, og treet svaier så sterkt at ryggstøtten min beveger seg fram og tilbake.


    Akkurat nå sitter jeg ute i gården foran HF-bygget. Jeg sitter i gresset, solen skinner og vinden røsker gule blader ut av treet over meg, og de drøsser ned i håret mitt. To skjærer krangler ved siden av meg. Det er midt i oktober, men jeg fryser ikke. Laptopen min ligger i fanget mitt, og jeg sitter her og skriver og tenker, uten at jeg gjør noe det ikke er meningen jeg skal gjøre. Og dette kommer ut over HFs trådløse nettverk, som når helt ned i borggården. Livet blir stort sett ikke bedre enn dette, tenker jeg.

    Der menes mere

    Vi fikk endelig fatt i Syn og Segn idag. Vi abonnerer egentlig, men det kom ikke på døren. Til slutt gikk vi ut og kjøpte det.

    Det var veldig fint å se artikkelen på trykk, det var også veldig fint å se at et sitat fra teksten var brukt som grafisk element helt i begynnelsen.

    En alvorlig tyrkleif har dog sneket seg inn, og ikke blitt tatt i korrekturen, og jeg føler jeg må rette den: på side 78 står det at "ein blogg er, i forma si, det som blir kalla ei faktisk utsegn." Der skal det selvsagt stå "eit fatisk utsagn." Dvs. et utsagn som er fokusert på at kanalen for overførsel er åpen. Jeg har det fra Roman Jakobson, men det er sikkert eldre enn som så.

    En annen ting jeg har helt glemt å si er at jeg har et intervju med Olaug Nilssen (sidebar) om det nye tidsskriftet Kraftsentrum, i siste nummer av landets store ironiformidler, Natt & Dag (under overskriften "Den Nye Urinen", som jeg fullstendig fraskriver meg ethvert ansvar for). Artikkelen er verdt å lese alene for billedet av Olaug.


    No sense of place

    Places in American movies are mostly exchangeable.
    There is very little local colour in them, so to speak.
    Most stories could take place somewhere else just as well.
    Cities and landscapes are 'background',
    'locations', that are found by the 'location manager'.
    They are no longer heroes,
    like Monument Valley was in John Ford's westerns.
    Of course, there are a few glorious examples that prove the opposite,
    but there are no rules without their exceptions.
    The exception only confirms the rule.
    FARGO for instance, doesn't carry the name of a place
    by coincidence.
    Its story is deeply entrenched in local colour.
    But let's not examine the exceptions,
    lets look at the rule.

    In my book,
    The loss of place is a lost quality in movies.
    It comes with a loss of reality,
    a loss of identity.
    Maybe it is a European distinction
    to have more of a sense of place.
    Of course: There are more borders,
    more languages, more national identities.
    Jeg googlet tilfeldig rundt, da jeg fant et foredrag av Wim Wenders om Der Himmel Über Berlin, og stedsfornemmelsen i hans film.

    Jeg kommer til å tenke på Øyvind Rimbereids diktning. Mennesker gjennom steder og omvendt. Opplevelsen av sted og historie som en del av det poetiske arbeidet (som R snakket om på Opera fornylig). Selv om jeg har likt å forestille meg selv som postgeografisk, så må jeg innrømme at denne typen verk gir mer og mer mening for meg.

    Life imitates art*

    Here's one for the Enki Bilal fans out there: The World Chess Boxing Organisation actually exists. It seems to have no relation whatsoever to the Nikopol trilogy.

    * Sequential art,** that is.
    ** I hate this term.


    Jeg mistet nettopp alle innstillinger jeg noensinne har gjort i Windows. Fra bakgrunnsbildet til det nøye utregnete spiralmønsteret jeg hadde på ikonene, til alle passordene, alle bokmerkene, alle RSSfeedene mine, etc. I tillegg har alle mine dokumenter flyttet seg over i en backupprofil, og finnes ikke lengre i min profil. Nå må jeg visst flytte dem tilbake for hånd. Håper det funker.


    Peace out

    The Nobel Peace Prize goes to IAEA and Mohamed ElBaradei. An excellent choice. Simultaneously a poke in the eye to the Bush administration, and an underlining of the importance of [at this point in writing this blog post, I lose a word. It is a word which means "reducing nuclear tension and disarming." I'm almost certain it exists.]

    Judged by twelve

    Et lille stykke gatekunst projiseres på veggen til Studentadministrasjonen. Jeg vet ikke hvem som lager det. Jeg skjønte ikke teksten før Espen Ingebr. pekte ut for meg at "carried by six" selvsagt handler om å bli båret i en kiste.

    Altså: heller dømt av en jury, enn død i en kiste. Det kan man da relatere seg til.

    Hvis noen har peiling på hva dette er, så skrik ut i kommentarfeltet.

    (flere nye bilder fra samme kvelden på Flickr)


    På Dagsrevyen idag, var det et innslag om at Karin Linstad, et tidligere medlem av Palestinakomiteen, var agent for Mossad, mens hun i virkeligheten jobbet for en ikke identifert pro-palestinsk gruppe eller person. Dette kommer frem i en ny bok skrevet av Odd Karsten Tveit.

    En ting som slo meg under innslaget, var bakgrunnen til intervjuet med Karin Linstad. Det var en hage, med en hagestol ute. Alt jeg kunne se var grønt. Linstad var kledd i heldekkende, men relativt tynne klær. Det var insekter i luften, og hun ga intet inntrykk av å fryse. Det eneste som tydet på at dette intervjuet ikke var gjort på tampen av sommeren, var at det var en gren i bakgrunnen når hun snakket som hadde døde blader på seg. Det kan være pga. høsten, eller pga. en død gren.

    Så det jeg spør meg selv om, og jeg vet jeg høres litt paranoid ut nå, er om dette innslaget har ligget i boks siden sommeren, og det bare er pga. lanseringen av boken til Odd Karsten Tveit at det sendes nå. Så kan man jo snakke om aktualitet, men hvis NRK har ventet med et innslag som har den effekten å gi NRK-journalisten Tveit en økonomisk fordel, så har man jo all grunn til å være skeptisk. (Men som sagt: Jeg er sikkert bare paranoid.)

    Der menes

    Jeg har helt glemt å si at i forgårs kom Syn og Segn 3/05 ut. Jeg har en artikkel i det. "Marg og Bein," heter den. Jeg har ikke faktisk sett bladet ennå, men jeg fikk se en nybrekket versjon av innholdsfortegnelsen for en stund siden. Den så omtrent slik ut:

    etc. etc.
    (...) martin grüner larsen.

    Du godeste, tenkte jeg. Det er vel første og siste gang jeg står i en innholdsfortegnelse med Jon Fosse.

    Jeg må innrømme at det var en vanskelig tekst å skrive. Dels fordi den henger sammen med masteroppgaven jeg er igang med (som er -veldig overfladisk sagt - en kobling mellom blogging og en del tidligere tendenser i litteratur, bl.a. det klassiske essayet), og at den derfor ble skrivet midt inne i en tankeprosess som var litt uferdig (noe som forøvrig er i god stil med innholdet, som handler mye om det prosessuelle ved blogging), dels fordi jeg rett og slett aldri har hatt noe jeg har skrevet på trykk i et blad som blir lest av så vanvittig mange folk som Syn og Segn. Det siste førte til mye nerver og søvnløse netter. Pga. alt dette, er jeg ikke helt 100% fornøyd med teksten. Jeg merket bare at den ikke ble bedre, så jeg slapp den fra meg før jeg gjorde mere skade på den. Den er ikke uleselig, iallefall.

    Artikkelen er et personlig essay (hybris: jeg refererer til Montaigne i essayet, ergo er det mislykket) om blogging. Jeg bruker metaforen marginalia for å beskrive noen trekk ved blogging, som henger sammen med tradisjonell essayistikk, dagbøker, notater etc., og forteller litt om hvorfor jeg blogger.

    Jeg er veldig interessert i tilbakemeldinger, så hvis du har noen meninger om den, så kan du bruke kommentarfeltet under til å lufte dem. Kritikk (konstruktiv) mottas med takk. Debatt og diskusjon likeså.

    (En note til eventuelle skuffete nye lesere: jeg skriver utrolig langsomt på nynorsk, og gjør alt for mange feil til å skrive det effektivt. Derfor går denne bloggen desverre stort sett i bokmål og engelsk, ispedd et og andet dansk ord som sniker seg inn.)

    Why, I oughta -


    Siden absolutt alle andre har linket til Audiaturfestivalen så får jeg også... oi se, der gjorde jeg det visst også.

    Men altså: 13-16 oktober. Audiatur poesifestival. Bergen by. B there or b2.

    (Ford Fairlane)


    Undulatene har vært tamme
    så lenge at de flyr i bur
    etter at sprinklene i brystet er fjernet

    Sommeren kom etter tyve år
    Da var hendene sommerfugler
    De grep ikke hardt om noe

    Ariadne hjalp meg ikke
    Labyrinten ble revet innenfra
    Slik fant jeg ut av den
    (Georg Johannesen, Ars Moriendi - Arbeidsuke: Fråtseri - Søndag: Utgangen)


    12. Choose a suitable design and hold to it.

    A basic structural design underlies every kind of writing. Writers will in part follow this design, in part deviate from it, according to their skills, their needs, and the unexpected events that accompany the act of composition. Writing, to be effective, must follow closely the thoughts of the writer, but not necessarily in the order in which those thoughts occur. This calls for a scheme of procedure. In some cases, the best design is no design, as with a love letter, which is simply an outpouring, or with a casual essay, which is a ramble. But in most cases, planning must be a deliberate prelude to writing. The first principle of composition, therefore, is to foresee or determine the shape of what is to come and pursue that shape.
    (William Strunk & E.B. White, The Elements of Style.)


    Et interessant faktum, som jeg faktisk lærte av Microsoft Word (av alle steder) er at det finnes en mal for hvordan 8-sifrede telefonnumre skal skrives.

    Den korrekte formen er 2-2-2-2, altså 55 55 55 55 (dette telefonnummer er det faktisk noen som har. Han bor i Fyllingsdalen, og liker å spille nettverksspill).

    Men det finnes et unntak for denne regelen! Dersom telefonnummeret starter med 4, 8 eller 9 (dvs. - om jeg ikke tar feil - dersom det er snakk om et mobiltelefonnummer), skal det skrives på formen 3-2-3, altså 987 65 432! (Dette er det foriøvrig en håndverker i Roskilde som har, men tilsynelatende ingen i Norge). Er ikke dette spennende og interessant?

    Jeg føler meg som om siden min holder på å bli en sånn dagens-fakta side.

    Altså. For å oppsummere: Te kan kun beskrives som te hvis bladene kommer fra Camellia sinensis. Dette betyr at grønn te ikke er koffeinfri. Mange hippe Oslo-baristaer (som foriøvrig offisiellt kun har peiling på kaffe, så hvorfor spør man dem?) snakker om grønn te når de refererer til rooibos. Nå er rooibos en tisane (altså en ikke-te) fra Sør-Afrika, og ikke en ekte te. Hvorvidt teen er grønn eller svart handler om i hvilken del av oksideringsprosessen oksideringen stanses.



    Susanne C må have sat sin impropability drive igang, for der sker mærkelige, og usandsynlige ting hver gang, eller ihvertfald påfaldende ofte, når jeg besøger hendes blogg.

    1) 15. september sidder jeg på lesesalen og hører på iPoden min mens jeg surfer. Den har tilfeldigvis shufflet sig fram til Kate Bushs "Moving", fra hendes helt fantastiske debutalbum The Kick Inside. Teksten "Moving stranger, does it really matter?" er knapt nok sunget før jeg leser nøyaktig den samme teksten i denne posten hos Susanne.

    2) Idag ser jeg at Susanne har linket til en artikkel av en Martin Larsen som ikke er meg, men som jeg ikke desto mindre ofte forveksles med i Cyberspace. Denne artikkel heter "Kunsten at mislykkes." Jeg sitter akkurat nå og skriver ferdig en artikkel som er en lesning av Tomas Espedals selvbiografiske trilogi. Den ene av to arbeidstitler på min artikkel (og nok den beste, så langt) er "Kunsten å mislykkes." Altså har to forskellige Martin Larsen, i to forskellige land, omtrent samtidig fundet ud af at de skal skrive en artikkel med den samme tittel, innenfor det samme fagfeltet. How creepy is that? Ikke merkelig at Paul Auster er så glad i Danmark.


    Svindleren, den dokumentarfilmen jeg refererte til for noen poster siden, vises ikveld på NRK1s Fakta på Lørdag. Jeg gleder meg som en unge. Min gode venn Trygve Svensson har, som sagt, gått og brygget på dette i over to år. Utrolig fint å se at hans strev bærer frukter.

    Jeg kom forresten på at jeg selv veldig kort var innblandet i den filmen. Jeg tekstet en tidlig trailer på engelsk. Moro å se noe man selv har vært innblandet i.

    Det minner meg forresten også om at jeg har en bitteliten, men veldig synlig, statistrolle i filmen Bare på Jobb, som jeg ennå ikke har fått se.

    opprop mot Clear Channel

    Cathrine Holst har startet et opprop mot Clear Channel for akademikere og studenter ved UiB. Det er vel ikke noe i oppropet som tyder på at det er eksklusivt for UiBere, men det var sånn det ble pitchet i en epost som gikk rundt. Gå og signer, dere. Alle de tøffe gjør det.

    This year's feel-good romantic comedy is The Shining. A peppy, upbeat story about a quirky writer coming to terms with his artistic projects, love and his family while staying at a hotel for the winter. Go on, watch the trailer. More over at Making Light.