*

TWITTER | @martingruner

    28.2.06

    Where blogs go to die

    When a blog falls in the woods, and nobody reads it, is it still a blog?

    While writing my MA project, I keep returning to the idea of the blog as a writing process, or as an extrusion of a thought process. The temporality of writing is at the forefront. Blogging has emergent properties, growing out of simple, single-topic lexias, into complex structures that depict the direction, thoughts, ideas and interests of a writer (or several writers).

    As a sidedish to this thought, I've been thinking about what happens to blogs when they die. And I'm starting to think that blogs lose their inherent blogness when they are no longer being posted to. If I were to cut the thread, disable comments, and let this thing wither on the stalk, it's just a biggish collection of hypertextual short prose of considerable genre impurity. But it's not a blog. Hyphenating things up a bit: blogs are defined by their coming-into-being, their being-in-time. By the fact that they never close the doors and lock up, becoming unified "works." They refuse to be completely empirical objects of study, not unlike their writers, and when they lose their forward momentum, I would argue that they no longer quite fit the description of what I've come to think of as blogs.

    That's why I don't think its a coincidence that the word "blog" is both the noun and the verb.

    Or, as Woody Allen put it: "blogs, I think, are like a shark. They have to keep moving, or they die. And I think that what we got on our hands here is a dead shark."

    A guy on death row in Maryland in the US has a blog. Talk about looking the uncomfortable things in the eye. But that doesn't do it for some. Look at the uncomfortably sadistic comments on this post. The motives, as always, are elsewhere. The death penalty was rationalised after the fact; it has no connection to anything rational.

    27.2.06

    Den lille saken om høyresiden jeg la ut forleden dag er nå gjenstand for debatt borte på Depesjer.no. Jeg har lagt ut en lengre kommentar der borte der jeg driver med brønnpissing, og snakker om samhold på venstresiden.

    TIRSDAG, 19.00:

    Litteraturfest på Logen Bar for faget Allmenn litteraturvitenskap ved UiB med venner. (Dvs: kom!)

    Disse leser: Øystein Vidnes Linda Skårbrevik Klakken Mona Vetrhus


    26.2.06

    Hvor dum - på en skala fra 1 til veldig veldig dum - må man være for å lage den reklamen som står på side 13 i BT idag? Det er en reklame for en bilforhandler. 3/4 av siden er dekket av en kvinne som er litt sånn ubestemmelig over 30 år. Hun er ikledd en nedringet cocktailkjole, har voldsomt stylet hår og et lite smykke i halsgropen. På hendene har hun ...turkise gummihansker. Og hun lener seg på en mopp. I bakgrunnen ser man et rent kjøkken som ser ut som om det står i et utstillingsvindu et eller annet sted, og rett ved siden av henne står det en rengjøringstralle. Under står det dette:
    Pent brukt, meget driftsikker

    På sett og vis er det med bruktbiler som oss mennesker. Tiden setter sine spor og gjør oss til den vi er. Hos Auto 23 får du (blablabla). Det er grunnen til at du vil bli fornøyd med din neste bruktbil fra Auto 23.
    Forestill deg den tilsvarende reklamen med en mann. Får du det til? Ikke jeg heller. Hvilket signal er det egentlig de prøver å sende her?

    24.2.06

    A really high number of people have been googling me today. Have I said or done anything controversial?

    apropos popularitet

    Jeg var på redaksjonsmøte i Natt & Dag igår. Der fikk jeg høre at vi var nummer to i popularitet i kategorien månedsmagasin i Norge.

    "Hva er nummer ett?" spurte vi.

    Jo, nå skal du høre. Det er bladet Inpoc. Det handler om mobiltelefoner. Jeg mistenker at dette faktum sier noe viktig om Norge, men klarer ikke helt å få grepet på hva.

    Men altså: kulturliv, musikk, kunst, film og litteratur, beskrevet på en litt sleivete og over-ironisk måte? - veldig bra.
    Små elektroniske duppeditter: ennå bedre!

    kind of blue

    Min gamle kollega fra Studentradioen, Eirik Løkke, har fått seg blogg. Løkke er muligens den mannen jeg er mest uenig med i hele universet, og er nå en del av høyre-bloggosfæren ("blåbloggere"). Vi har en lille diskusjon igang på den posten om Kåre Valebrokk.

    Jeg må innrømme at jeg ikke liker det at høyresiden er så flinke til å bruke bloggen som virkemiddel. Det var faktisk dem som gjorde at formen ble så vanvittig populær i Amerika, selv om de siden har mistet grepet på Topp 20-listen, og venstresidens røde fane veier triumferende over restene av deres imperie.

    For noen måneder siden viklet jeg meg inn i en debatt om politi og skytevåpen på en britisk høyreblogg. Jeg opplevde det som om min stemme ble druknet i koret av stemmer som skrek "DU TAR FEIL", og at argumentene mine ble latterliggjort heller enn imøtegått. Det virket som om man diskuterte for å være enige. Bloggerne preket til koret.

    Det som er interessant er at jeg mistenker at bloggosfærens popularitet på høyresiden er at de er flinke til å bruke ekkokammer-effekten til å forsterke sine egne signaler, heller enn å la den møte med offentligheten utenfor høyresfæren. Dissens slås som regel hardt ned på høyreblogger. Vi på venstresiden driver selvsagt, selvsagt ikke på med den slags, men det er noe med lukkete deloffentligheter som er ekstremt farlig, og vi må også være obs på det.

    The natural history of destruction, a catalogue of crime, the universal history of iniquity, we don't do body counts.

    3 x HURRA for Mette!

    På vegne av hele Prosopopeiaredaksjonen gratulerer vi vår medarbeider og gode venn Mette Karlsvik med Tarjei Vesaas sin debutantpris! Velfortjent, spør du oss, og det gjør du jo.

    23.2.06

    The blog-annotated NY Times.
    Interesting.

    we report - you decide

    Jeg syntes det er noen utrolig morsomme og utrolig tydelige skillelinjer som kommer frem i dekningen av Årdal-saken. Var det noen som så på Dagsrevyen igår? Der var tonen fiendtlig. Reporteren, som helt tydelig var en lokal mann, hadde en sak der en av kildene bl.a. beskrev næringsministeren som en "tufs" (eller var det en "dust"? Husker ikke), og der Eriksens framferd på folkemøtet ble beskrevet som unnvikende og lite beroligende og "Eriksen kom tomhendt til Årdal," han hadde ingenting å gi folket, kun vage meninger, ingen løfter til det tapre folket, som kjempet nytteløst mot overmakten.

    Ok, jeg overdriver litt, men seriøst. Det var en krass vekting. Når liveopptaket gikk tilbake til studio syntes jeg jeg så ankerdamen se helt paff ut.

    Sammenlign så det med Olav Garvik sin sak i BT imorges. Sjekk særlig ut papirutgaven, hvis du kan. Den var ennå tydeligere. Der var Næringsministeren "raus" og stemningen steg i taket, og han klarte å vende sine motstandere med seg; med sin karisma og store raushet og humor klarte han å snu stemningenr, og han tente en gnist av håp i folkets varme hjerter.

    Well, well. Isn't this just peachy: the South Dakota Senate just approved a bill outlawing abortion, even under circumstances of rape and incest. Only if the mother is in danger will abortion be legal. In a short little while, this will be going up in the Supreme Court, and the new Supreme Court (which, by then, migth even have a third ultra-right-winger in place after Stevens retires) will be able to overturn Roe vs. Wade, the decision from 1973 which made abortion legal.

    21.2.06

    statistical excursion OR lies, damned lies and statistics

    I promised a good long while back that I would keep posting stuff related to my master's degree thesis. Here's a nugget that I delved into today:

    Compare the "State of the Blogosphere" reports from David Sifry in March 2005 and February 2006. The 2005 report shows that Technorati is tracking 7.8 million blogs, and that that number doubles roughly every 5 months. 38.000 blogs are created every single day.

    The 2006 report, on the other hand, shows 27.2 million blogs, with 75.000 new blogs being created every day. Blog growth is nearly exponential, despite the fact that many of these blogs are left inactive after only a short period of time, 13.7 million bloggers are still posting after three months.

    A more useful figure is this: 50.000 new posts are created every single hour. That means that 526 billion individual posts are created every year.

    According to the Book Industry Study Group, apprx. 2,22 billion books were sold in the US in 2003. If every single blog post is read only by one other person besides the person writing it, or even just half that number, that still means that the weblog has, over only a very short period of time, eaten up quite a sizeable percentage of what people read.

    According to this report, Reading at Risk by the National Endowment for the Arts, the number of people reading literature in the United States is declining rapidly, decreasing from 56.9% in 1982 to 46.7% in 2002. The big problem with this report is that it (at first glance - I have not read it in its entirety yet) fails to take into account that readers of online material are also reading something. And most readers of most weblogs are reading something literary, every single day (because weblogs are specifically literary).

    To put it more bluntly, more people are reading blogs regularly than novels.

    Good thing or bad thing? Well, yes, probably. I think reading novels (or literature and fiction in general) is very important, but the fact that an enormous number of people are reading complex, ongoing, participatory texts with a complex literary form every day is a good thing. If only one could get people to read both. And newspapers.

    (thanks, Jill, for the NEA link!)

    Whatever happened to freedom of speech

    Look. David Irving is an idiot. His views on the holocaust are preposterous and, I suspect, deep down inside he knows this and it is keeping him awake at night. But putting him in jail for saying that it didn't happen is, technically speaking, FUCKED UP. Now, suddenly we don't have freedom of speech? Yes we do, don't we? Or did I just hear all those editors across Europe wrong?

    Irving is, and must be, just as allowed to speak his mind as Orhan Pamuk was, when he spoke against the state opinion in Turkey on the Armenian Genocide of 1915-1917. And Irving must be just as allowed to speak his stupid, insensitive opinion as Jyllands-Posten and all the other dumb-ass newspapers that printed those cartoons were. This is a matter of free speech and of democracy. We don't have to like it, we just have to fight to the death for it, to paraphrase that guy whom every Joe with a typewriter and his infinite monkeys have been quoting (badly, without understanding and hypocritically) since this whole Muhammed-brouhaha began.

    Democracy isn't something one magically "is." It's something one does. And honestly, since Pamuk got all that attention, and Irving got nearly none, that means that the intellectuals of Europe are not doing their job. Freedom of speech also means getting off your ass and defending the right of anyone to say anything, not just the people whose opinions you happen to approve of. Then, after they make their laughably silly remarks, you rip their arguments apart with your teeth, and laugh in their face. That's democracy.

    20.2.06

    Mitt skamløse forsøk på å komme meg inn i Under oops, jeg mener Underskog har endelig båret frukter. Hurra! Felleskap! Samhold! Forbrødring!

    Takk til Jill og Gaute for å beslutte seg for å invitere meg med nøyaktig samtidig.

    - Know what you are?
    - No, I...
    - You're a rabble-rouser. You rouse rabbles.

    19.2.06

    Bring it on, heathens

    iron, fire, fury

    3 x a charm

    And by the by: today is my third anniversary as a blogger. That means I've been blogging for 1096 days, or roughly 26 300 hours! That's 1 578.000 seconds I'm never getting back. Time for a change. Coming up, sooner than you know.

    the caucus wants YOU

    particularity sacrifice

    The recent rise of the singularity caucus, that despicable, derivative and decadent band of rabble-rousers, is no cause for concern for the particularity caucus. While the singularity is but an pebble in the stream of history, the particularity is every drop of water, flowing in congress, ever onward, to the sea of the future. The singularity will be left behind, as will those who side with it.

    Should the singularity triumph (though they will surely not), not only would our great work fall, but with it would fall the accomplishments of four thousand years of history! Its most lofty achievements, these - the pinnacles of culture and civilisation - all cast down in the dust, for the preposterous idea of "singularity".

    The singularity has brought its destructive force to bear on us, and our losses have been great, but rest assured that the tide is with us. That we are prevailing.

    We are prevailing - through our bond of brotherhood.

    We are prevailing - by our strength in numbers.

    We are prevailing - through our unity of consciousness, and the individuality of our spirits.

    Where they are the rock, we are the river. Where they are the wind, we are the trees. Where they are one, we will be many.

    We need you. Join the caucus.

    18.2.06

    Samtale mellom en mann og hans speil

    Scene: badeværelse, tidlig formiddag. Skarpt, hvitt lys. SPEIL er montert på bakveggen mot publikum. Lyden av ujevn gange. MARTIN kommer inn fra venstre. Han stiller seg foran speilet. Han ser ikke ut som om han har sovet noe særlig. I det følgende snakker SPEIL meget høyt, og utålelig muntert. MARTIN er neddempet, og lidende.

    SPEIL:
    GOD MORGEN!!!

    MARTIN:
    Mfgg.

    SPEIL:
    HEY MANN!!! HVORDAN GÅR DET??!?

    MARTIN:
    Joa.

    SPEIL:
    GÅR DET BRA, KOMPIS?!?? DU SER LITT "RUFSETE" UT!!!
    (SPEIL lager anførselstegn med fingrene.)

    MARTIN:
    Hmmnn.

    SPEIL:
    VAR VI UTE IGÅR, ELLER???!? SVINGTE VI OSS LITT I LIANENE?!? HMMMM?!?!? VAR VI UTE "PÅ VIFT", LIKSOM!!?

    MARTIN:
    (mumler) hmm hmm noen pils hmm kompiser mm.

    SPEIL:
    JA, DET ER DEILIG Å TA SEG EN KALD EN PÅ EN FREDAG!!! SÆRLIG NÅR MAN IKKE SKAL NOE PÅ EN LØRDAG!!! OI!!! DET HADDE JEG GLEMT!!! DU SKAL JO JOBBE IDAG!!!

    MARTIN:
    Hmm. Hadde du giddet å kule an litt med lyset?

    SPEIL:
    (ignorerer ham)
    JA, DET ER DEILIG Å STÅ OPP OG MERKE EN NY DAG, ER DET IKKE? MORGENLUFTEN SOM LIFLIG RIVER I NESEBORENE, EN DEILIG STOR FROKOST MED FETTDRYPPENDE BACON, OG DEILIGE, GLATTE RØREGG, ALT SAMMEN SKYLLET NED MED EN KOPP DEILIG, STERK KAFFE; DET ER LIKSOM SÅ MYE HÅP OG ENERGI OM MORGENEN, SYNES DU IKKE!!?!

    MARTIN:
    (blir grønn i ansiktet under SPEILS forrige replikk, men klarer seg)
    Mmnnf.

    SPEIL:
    JA, ELLER DET VIL SI: DET ER JO IKKE MORGEN LENGER, ER DET!?? KLOKKEN ER JO NESTEN ELLEVE!!! DAGEN ER JO SNART VEKK!!! WAKE UP, SLEEPYHEAD!!! DU ER LITT AV EN SYVSOVER, GAMLE ØRN!!!

    MARTIN:
    (begynner å pusse tenner)
    hmm hmm seint i seng hmm

    SPEIL:
    SELV HAR JEG VÆRT OPPE SIDEN FEM!!! JEG VAR UTE OG LØP MEG EN TUR, JEG!!! DET VAR SÅ DEILIG MED DEN FRISKE MORGENLUFTEN, OG SÅ FÅR MAN VIRKELIG SYSTEMET IGANG!!! OG SÅ HENGTE JEG MEG OPP OG GJORDE TRE TIMER MED ARBEID, SÅ DET ER SNART LUNSJTID FOR MEG!!!

    (MARTIN åpner munnen så han kan se hva han gjør)

    MORGENSTUND HAR GULL I MUNN, ELLER HVA, GAMLE KAMEL??! JA, ELLER ULL I MUNN, I DITT TILFELLE!!!

    (MARTIN sender SPEIL et ondt blikk; gjør seg ferdig med å pusse tennene, begynner å barbere tungen sin)

    JØSS, HVIS BLIKK KUNNE DREPE!!! JEG PRØVER BARE Å VÆRE VENNLIG JO, DIN TULLEBUKK!!!

    MARTIN:
    (rundt om barberhøvelen)
    Lellletes lorlulte lævel, ler lu likke lat leg lar le londt?

    SPEIL:
    JODA!!! SOM MAN REDER SÅ LIGGER MAN, GAMLE ØRN, SYNES DU IKKE?!?! MAN FÅR LIKSOM DET MAN FORTJENER!!!

    (MARTIN ser sjokkert inn i SPEIL. Hever sin knyttneve, nærmest forbløffet.)

    SÅ, SÅ!!! SYV ÅRS ULYKKE, GAMLE ØRN!!!

    (MARTIN senker neven)

    JA, MAN HAR JO KUN SEG SELV Å TAKKE!!!

    (MARTIN svarer ikke. Barberer seg ferdig på tungen, men gidder ikke å barbere sin uke-gamle skjeggvekst.)

    SKAL DU IKKE TA SKJEGGET??!? JA JA, JEG HØRER AT MAN SKAL SE LITT "RUFSETE" (anførselstegn) UT NÅ FOR TIDEN!!! JA, OG HÅRET DITT TRENGER VEL IKKE NOE VOKS, HELLER!!! DET SER JO UT SOM OM DU NETTOPP HAR TRILLET UT AV SENGEN!!!

    (MARTIN romsterer rundt i skapene)

    ...ELLER EN TØRKETROMMEL!!! HA HA HA!!! OH, I KILL ME!!!

    MARTIN:
    Har du sett paraceten?

    SPEIL:
    JEG KASTET DEN!!! DU TRENGER VEL IKKE DEN SLAGS KUNSTIG STIMULANS FOR Å KLARE DEG GJENNOM DAGEN, GJØR DU??!?

    HEY!!! SKAL DU IKKE BARBERE VEKK "SKRUFFEN?" (anførselstegn)

    MARTIN
    (lavt)
    faen.

    SPEIL:
    JAJA!!! DU KLARER DEG VEL UTEN PARACET, SIDEN DU GÅR UT PÅ EN FREDAG UTEN Å SJEKKE OM DU HAR DET FØRST!!! DU KUNNE JO HA KJØPT DET PÅ VEIEN HJEM, OM DET VAR SÅ VIKTIG!!! NÅH!!! HA EN FIN-FIN DAG, OG HUSK AT EN FUGL I HÅNDEN ER BEDRE ENN TI PÅ TAKET!!!

    MARTIN
    (Banner lavt, sjangler ut.)

    SPEIL:
    (Roper etter ham)
    OG HUSK Å KLE DEG VARMT!!!
    (Lyden av noen som slår tåen sin inn i en dørkant fra scenekanten. Høylytt banning, skriking, eder, galle, etc.)

    17.2.06

    oksidentalismens opprinnelse

    Radionyhetene på samisk melder:
    - Fem samiske ungdommer skal reise til Thailand for å være med i et reklameinnslag for et thailandsk lettøl. De ser på det som en unik mulighet for å markedsføre samisk kultur.

    - Vi sku nu reis te Thailand og ha med oss lavvo og reinskinn og samekofter.
    - Og du ser på dette som en mulighet for å spre bevissthet om samisk kultur?
    - Ja, vi ska nu vis oss fram, og vi ska nu joike.
    - Hvorfor ville de ha samer med i reklamen sin?
    - Vi er ikke helt informert, men fokuset deres var nu noe med snø og is.

    (...)

    - Og dere har ingen moralske skrupler med dette?
    - Nei, det va nu en lettøl.
    Edward Said gå og legg deg! Orientalisme er begynt å erstattes med oksidentalisme. It's the beginning of the end.

    jeg tar intet ansvar for språkfeil, dette er fritt etter hukommelsen

    Underskog gir meg følelsen av at det er en fet fest som foregår som jeg ikke er invitert til. Det er også bare en dekadent gjeng med småborgerlige nettverksbyggere. Jeg er ikke sjalu i det hele tatt.

    14.2.06

    Her og her snakkes det om late studenter, opptakskrav og hva slags universitet man har lyst på. Synnik & Ragnfrid har mange interessante poenger.

    Jeg var langt inne i utdanningspolitikk for 9 - å herregud - 9 år siden, den gangen jeg gikk på videregående og var med i Elevorganisasjonen. Det var den politikken jeg tenkte mest på. Jeg har klart å glemme det meste siden da, så nå må jeg liksom finne ut av hva jeg selv mener igjen.

    thriftiness, openness of humour, love of fish, austerity, drinking coffee, carving viking longboats

    Nice use of Google: somebody sat down and did some data mining with the search engine, and created this Prejudice Map. It shows first impressions of generalisations about nationalities. Turkish people? Hospitality and using weapons.

    I remember my first day at Goleta Valley Junior High School in California, this kid named Adam said to me "Norway. Isn't that where you put the little wooden shoes out for christmas?"

    11.2.06

    PROSOPOPEIA PRESENTERER

    *** LITTERATURQUIZzzEN ***

    CAFE OPERA, SØNDAG DEN 12. FEBRUAR kl.21.00

    Åpent for alle! Ta med vennene dine! Vær den første i nabolaget ditt som stiller med lag! Si det videre! Blogg det videre! Mail det videre!

    this advertisement brought to you by Cafe Opera, Opera-quizen and Prosopopeia magasine

    9.2.06

    Hvorfor vi plutselig fikk et utrolig ambivalent forhold til Google.

    Jeg kom plutselig på at man i mine yngre dager alltid kalte Jyllands-Posten for Jyllands-Pesten. Ironisk, fordi som jeg sa til R idag: det beste sitat jeg kommer på som beskriver min reaksjon til hele Muhammed-saken er "a plague on both your houses."

    Kanskje det er det beste som kommer ut av det hele: at folk blir tvunget til å skjønne at i denne sak er det kun gråsoner, og idioter på hver side? You may say I'm a dreamer - dan dan dan - but I'm not the only one.

    To prosopopeiister har tekster i Jung for tiden: Mona Vetrhus og Endre Ruset.

    I am shocked - shocked, I tell you! - at the outrageousness of this outrage.

    Ei tilskiping verda treng
    Tid: fredag, 10.02.06 kl. 17.00 sted: Festplassen.

    Representanter for innvandrermiljøet i Hordaland, biskopen i Bjørgvin og
    muslimske organisasjoner har vært sammen for å drøfte den situasjonen som er
    oppstått som følge av at karikaturtegninger av muslimenes profet Muhammed er
    publisert.

    Vi står sammen om at ytringsfrihet må bygges på respekt og toleranse.

    Vi tar avstand fra voldsbruk og krenkende provokasjoner. Vi vil fremme
    integrering og dialog som de viktigste virkemidlene for å løse religiøse og
    kulturelle konflikter.

    Vi vil sammen ta initiativ til å invitere Bergens innbyggere til en fredelig
    fakkel markering av fellesskapet på tvers av religioner og folkegrupper.

    Biskopen i Bjørgvin Ole D. Hagesæther
    Bergen Moskè
    Felles innvandrerråd i Hordaland Samba Njie
    Kontaktutvalet mellom innvandrere og styresmakter i Hordaland Joril Christensen
    Den Palestinske foreningen i Bergen Ahmad Aljamal
    Kurdisk kulturforening i Hordaland
    Norsk Folkehjelp

    8.2.06

    Her er den talen som Carsten Jensen holdt, på den demonstrasjonen vi var på søndag (hvorom mer en annen gang).

    04. februar

    Selv etter 17 år i Norge har jeg alltid en forventning om at allting vil være lettere i Danmark, og at den kommunikasjonsbarrieren som jeg (selvforskyldt) lever med vil kanselleres ut. Jeg forventer at jeg skal føle meg avslappet og veltilpass, som om jeg er i mitt naturlige habitat. Men det forsvinner nesten øyeblikkelig etter at jeg setter fot i Danmark, allerede i ankomsthallen. Man trer ut av SAS' velordnete, friksjonsløse, sterile kabine, og pludselig står man i baggage claimen, og alt er beskidt og den lugten er Brian fra Esbjerg som står og røyker under emhætten henne i hjørnet. Ingenting er som det er. Danmark er ikke en lettelse, bare et annet problem.

    København er en skitten, tvetydig by. På den ene siden er det mange flere kafeer og bruktbutikker med ironiske tweedjakker og bestemorskjoler, og mange fler ser ut som meg og Ragnfrid. Men så er det også noe annet som ligger overalt: klassesamfunnet er fullstendig tilstedeværende og synlig. Ikke bare i tiggerne på gaten, som viser sine amputasjonsstumper frem, eller i grønlenderne som krangler på Rådhuspladsen. Det ligger helt nede i bunnen av hvordan folk forholder seg til hverandre. Kelnerne på de dyre steder er helt ulidelig frekke hvis du ikke har det pene tøy på. Du ser aldri muslimsk ungdom alene, alltid i grupper på tre eller fler. Øyekontakten mangler. Noen typer mennesker treffer du kun på noen typer steder. Høyre-tenketankene kan snakke om sosioøkonomiske forskjeller til de blir blåere i trynet, men klassespørsmålet er reelt. Det lever, puster, og kaster brostein. Vi ser det bare dårligere i den norske middelklassesuppen.

    Jeg sitter mens jeg skriver dette (iallefall deler av teksten) på Art Nouveau-kafeen "Cafe Norden" på Amagertorv, og den er stadig gammel og kultivert og vakker - og dyr, ikke minst - og rett over gaten ligger McDonalds:
    Ungarbeider søges:
    HENVEND DIG VED KASSEN
    HVIS DU IKKE FÅR
    NOK LOMMEPENGE.
    Eller som det står på en 7-Eleven i nærheten:

    Ung "medarbeider" søges.
    Selv i Bergen ville de da ha fått en murstein gjennom ruten for en slik plakat? Eller i det minste en rettskjennelse mot seg?

    Og ungdommene som kaster brostein foran Hovedbanegården er fattige, alle sammen. Lommepengerne er det nok dårlig med. Det var ikke en eneste velkledd student i mengden, ikke en eneste ung aksjemegler med gode briller. Kulturkonflikten er ofte bare et annet ord for klassekamp. McDonalds på Amagertorg er 3 etasjer høy, med plass til 250 mennesker, minst, og det er der de unge innvandrere går.

    Det er politi overalt. Mens jeg satt på Norden og skrev denne teksten (for hånd, altså) kjørte politiet forbi 10 ganger, i varebiler med 6-8 menn i. Og politiet handler også på McDonalds, rett nedenfor der jeg sitter. Men jeg er rimelig sikker på at Pia Kærsgaard eller redaktøren for Jyllands-posten ikke gjør det.

    Og avisene koster en formue.

    Og jeg blir redd når jeg ser folk løpe.

    Og de selger Johnnie Walker på 7-Eleven.

    I love my flag and I want you to burn it.

    6.2.06

    Postkort

    04. februar:

    Jeg vet helt ærlig ikke hva det var vi forventet når jeg reiste til Danmark. Jeg tror kanskje at vi hadde regnet med at nyhetene ville holde seg på tv-skjermen, der de hørte hjemme, og at vi kunne vandre rundt i frisinnete København, slik vi alltid har gjort. Det siste jeg forventet, selv etter sms fra M ("det går rykter om en anti-muslimsk demonstrasjon...") og synet av anti-demonstrasjons-politibiler (store blå sataner med gitter for rutene, skuddsikkert glass og høytalere på taket, som sier mer om tings tilstand i Danmark enn de gjør noen trygge), var å se raseopptøyer foran Tivolis porter tre timer etter at vi landet.

    Etter å ha sovet litt, gikk vi ut i formiddagssolskinn og kaldt, klart vær. Vi bevegde oss fra hotellet i Istedgade oppover forbi Hovedbanegården. Vi registrerte at det sto en forsamling på Rådhuspladsen, og tenkte at vi kanskje skulle prøve å komme litt nærmere, men først skulle vi inn og skaffe oss et nytt kart på turistinformasjonen. Mens vi sto der inne, hørte vi plutselig rop og politisirener. Vi gikk til døråpningen.

    Ned Vesterbrogade kom 200-300 muslimske menn, hovedsaklig i alderen 15-35 år, løpende i en stor klase. Selv på avstand så man noe desperat og angstfylt over det hele. Folkemengden dreide av, og løp inn foran Hovedbanegården (der filmklipp senere skulle vise at de også hadde kommet seg inn). Innen 2 minutter har gått har 8-10 politibiler, inkludert mange av de store blå riot-vognene, omringet demonstrantene, og ca. 75-100 politifolk med hjelm og køller har hoppet ut og begynt å avansere. Muslimene blir delvis gjerdet inn, presset opp mot Hovedbanegården. Stemningen blir anspent, og man hører rop fra folkemengden: "Allahu akbar! Allahu akbar!" om og om igjen. Det hele eksploderer kort i vold: flasker og stein blir kastet, mange av dem tilsynelatende mot hovedbanegården selv, politiet går i kontakt med folkemengden (jeg klarer ikke helt å se hva som skjer, men jeg tror faktisk ikke at de brukte køllene), og plutselig løser det hele seg opp. Demonstrasjonen mister viljen, vakler, og sprer seg. Noen få blir stående, men det er tydelig at de har tapt.

    Ting normaliserer seg, men resten av dagen blir jeg ved med å se politibiler. De kjører i kolonner på fire, eller i vans med 6-12 politifolk i og de ser alle sammen nervøse ut. I flere timer etter demonstrasjonen ser man unge, nervøse muslimske menn som går omkring og utstråler en intens frustrasjon.

    Alt dette så vi fra døråpningen på turistinformasjonen. Vi var en liten gruppe som sto der og så på. Vi gikk litt ut, men ble ved med å komme tilbake. Vi kom i snakk med en finne, to spanjolske jenter, en amerikansk kvinne. Vi snakket og snakket, diskuterte meninger om Jyllands-Posten, vår resignasjon og overraskelse over svarets krasshet, Danmarks integrasjonsproblemer, regjeringen. Og utenfor glassdørene, som hele tiden åpnet og lukket seg og slapp kald luft inn fordi vi sto midt i sensoren, raste demonstrasjonen.

    Jeg har en veldig tvetydig følelse over reaksjonen vår. På den ene siden er det en vakker ting at mennesker finner frem til spontane felleskap under konflikter og prøver å bearbeide traumet i felleskap. Men kontrasten mellom den dannede, distanserte samtalen blant den reisende middelklassen, og den voldsomme, brutale og reelle konflikten mellom en undertrykt arbeiderklasse og ordensmakten utenfor var slående. Vi holdt dem på avstand, klarte ikke å ta det inn over oss. Bruddet mellom virkeligheten vår og konfliktens virkelighet var for uoverkommelig, og vi reagerte med å gjenetablere en felles virkelighet i vår glassboble. Vi ble på en måte et bilde både på problemet, og på løsningen.

    På et tidspunkt sto jeg utenfor og tok bilder av demonstrasjonen med mitt mobilkamera (en ting som jeg syntes var flott med det som skjedde, var at reaksjonen til alle som sto i nærheten var å ta bilder og video. Jeg så minst 15 kameraer bare på vårt gatehjørne i løpet av de 10 minuttene. Det har blitt umulig å utføre handlinger på stor skala uten dokumentasjon av det, iallefall her i Vesten). Dette var på slutten, når ting holdt på å løse seg opp. Unge muslimske menn kom løpende ut av mengden (en av dem, på telefon, perfekt dansk: "NEI, DU HOLDER DIG BARE HJEMME! Du skal IKKE KOMME!"), vidøyde og svette. To av dem, 18-19 år, kvisete, i allværsjakker og dårlige sko, holdt på å gå inn i meg fordi jeg gikk til feil side. "Sorry" sier jeg til dem. Jeg ville ikke ha at de hørte at jeg snakket dansk.

    Den overveldende følelsen jeg fikk av å stå på det gatehjørnet, hvor overdreven den nå enn var, var at Danmarks tilstand liksom hadde åpenbart seg for meg, og at jeg var vitne til utspillingen av det problemet som måtte begynne å løses nå, i år, hvis det ikke skulle rive nasjonen fra hverandre. Danmark må lære at man ikke kan ignorere og undertrykke en folkegruppe uten at det får konsekvenser; at det før eller siden ender med brostein eller verre. Det finnes noen helt elementære, humanistiske forståelser som ikke er en del av den danske selvforståelsen, og i mangelen av dem ligger det en undertrykkelse. De må læres.

    Man må lære at det å møte Den Andre ikke er lett, det er uoverkommelig; et arbeide. At det finnes ikke snarveier, at det tar lang tid og aldri blir fullbyrdet; man kan per definisjon ikke snakke med Den Andre den dagen man møtes på samme måte som man snakker med sine egne (og det er latterlig å forvente det). Det å lære å snakke med Den Andre er noe som innebærer å forandre seg selv like mye som det handler om at den Andre må forandre seg. I siste ende handler det om å nå til et punkt der den Andre inkluderes i ens egen selvforståelse, og man forstår at danskere er dem som bor i Danmark, uansett hvor de kommer fra eller hva de nå måtte mene eller tro eller hvordan de nå måtte oppføre seg.

    Man kan ikke møte den Andre med forståelse, man har ikke et felles språk, verdensbilde. Man kan bare ha utgangsposisjoner: åpenhet, mottakende stillinger, aksept for annerledeshet som ikke er uoverkommelig eller undertrykkende for deg selv og dine. Problemet er overlegenhet, tror jeg. Selvsikkerheten som sier at det er innvandrerne, tilflytterne, som må forandre seg mest. Ja, Danmark er et fett land, og vi har det godt, men vi er ikke perfekte, og vi må være ydmyke. Og så må vi holde opp med å sparke dem som ligger nede og vi må slutte å forvente at de ikke vil bite oss i leggen når vi gjør det.

    Unnskyld hvis jeg høres dramatisk ut, men jeg er rett og slett litt rystet av det som skjer her nede.

    Jeg har masse mer å fortelle, og en masse bilder, men jeg har verken tid eller tekniske muligehter til å publisere det nå. Men det kommer, det kommer.

    4.2.06

    Jeg står lige i baggrunden på det videoklippet hvor der står "sammenstød ved Københavns Hovedbanegård." Vi stod i turistinformasjonen som er grønn i bakgrunne.

    Det føles som om Danmark er ved at falde sammen. Skriver mer i morgen.

    God Hates Sweden. Ah. Those crazy Swedish sodomites.

    3.2.06

    Og foriøvrig er jeg å finne i København fram til på tirsdag. Jeg skal fly klokken lort imorgen tidlig, og jeg er ikke i nærheten av å være trøtt engang. Og så er jeg syk, og må ta min gamle datamaskin med til Danmark.

    Skal prøve å blogge fra stridens sentrum, men det kan være vanskelig å få en linje ut. Jeg har sett på tv at det går selvmordsbombere i gatene og sånn, så det kan være vanskelig.

    Jeg kan visst raskt komme til å angre på den forrige posten hvis flyet krasjer.

    I glede over at Vår blogg nok en gang har gått på lufta, så skal jeg lufte noen tanker. Jeg vil gjerne understreke at jeg gjør dette utelukkende for å starte en dannet, opplyst diskusjon omkring ytringsfriheten. Det er min rett å si dette, og ingen kan ta den fra meg:

    HVA VAR DET EGENTLIG MARIA MAGDALENA JOBBET MED? VAR DE EGENTLIG BARE VENNER? ELLER VAR HAN KANSKJE IKKE INTERESSERT I KVINNER? KANSKJE HAN BARE LOT SEG KORSFESTE FORDI HAN LIKTE Å BLI SLÅTT AV MENN I UNIFORM.

    OG BUDDHA? BUDDHA, DEN STORE, FEITE JÆVELEN? OPPLYST? IKKE OPPLYST NOK TIL Å HA EN BALANSERT DIETT, TILSYNELATENDE.

    Ah. Deilig med denne herlige borgerlige offentligheten vi har. Deilig med demokrati. Man trenger ikke å være høflig engang, så forfriskende!

    2.2.06

    down in flames

    My computer crashed. I still have no idea what kind of damage might have been done to my data. All my texts are ok, though. I keep them on my USB key ring at all times. Worst case scenario: all my student account emails from the past year, most of our photographs, all the software I've downloaded illegally, all the mp3s I don't happen to have a CD of because I downloaded them illegally oh God I'm being punished aren't I?, anything you might have emailed me, my photoshop works-in-progress, etc.

    The timing absolutely could not be worse, what with Ragnfrid's machine still being in the hospital, and me going to Copenhagen on Saturday, it probably won't be fixed for weeks! Ah! I'm suffering from internet withdrawal already. Makes you think about, y'know, how computers rule our lives and... stuff.

    Anyway, all my email accounts are web-enabled, so I'm still reachable, but I'll probably only check them once or twice a day. If you really need to get ahold of me, use the phone.

    1.2.06

    Ok, en gang for alle:

    Skal vi

    Ut OG stjele hester

    - eller -

    Ut Å stjele hester?

    Jeg holder en knapp på den første.