( . . . )

Hvorfor Aftenposten skylder Eivind Trædal en unnskyldning

2011-12-07T20:56:00.001+01:00

Nesten alt er galt med Aftenpostens leder idag. Jeg oppsummerer argumentet i fire punkter og tar hvert for seg:

1. Christian Tybring-Gjedde burde ikke leve med trusler, og burde ikke være syk. Han burde ha rett til å delta i det offentlige ordskiftet.

LEDEREN FOR Fremskrittspartiet i Oslo, Christian Tybring-Gjedde, er sykmeldt som følge av drapstrusler og sjikane. Han lever med voldsalarm. Politi har stått vakt utenfor huset hans. Han må unngå steder hvor mange mennesker samles.

(...)

Det Tybring-Gjedde og hans familie nå opplever, er fullstendig uakseptabelt.

Enig. Jeg ønsker ham snarlig bedring, og at trusselbildet mot ham raskt forsvinner. Trusler om vold hører ikke hjemme noe sted, særlig i politikken, og selv om jeg er motstander av hans meninger, vil jeg som person ønske ham og hans familie alt godt. Selvsagt.

Så langt så bra. Men herfra tar Aftenpostens lederskribent et par litt for brå svinger.

2. Tybring-Gjedde unnskyldte ordvalget i sin mye omtalte kronikk Drøm fra Disneyland. Det bør han ha ros for.

Senere har han beklaget ordvalget i kronikken. Likevel kommer politiske motstandere gang på gang tilbake til akkurat dette innlegget. Er dette rimelig når Tybring-Gjedde, som en av få politikere, har tatt selvkritikk for noe han selv har skrevet?

Ja, selvsagt. Her er hva Tybring-Gjedde faktisk sa da han unnskyldte, i Aftenposten:

... selv om han nå angrer formuleringene, mener han at kronikken «står fjellstøtt politisk.»

(...)

«Det er ikke mulig at helt ulike kulturer kan leve sammen uten et felles verdigrunnlag, eller grunnplanke, som Senterpartiets Ola Borten Moe så treffende kalte det. Integreringsutfordringene i det norske samfunnet har ikke oppstått av seg selv. De er resultatet av innvandringspolitikken som er blitt ført de siste 40 årene.»

Så nei, til tross for overskriftene i alle aviser (variasjoner over temaet "Frp-topp angrer omstridt kronikk!"): Tybring-Gjedde sa ikke at han unnskyldte seg for at han hadde ment noe som det var dumt å mene. Han unnskyldte seg for at han hadde sagt det han mente på en krass måte, men han ville samtidig fortsette å arbeide politisk og offentlig for de meningene. Da kan man ta alt innholdet i kronikken som fortsatt gyldig.

Aftenposten går bisarrt nok ut fra at kritikerne var skeptiske til måten Tybring-Gjedde sa at Arbeiderpartiet holdt på å ta livet av norsk kultur, og at fremmede kulturer aldri ville kunne fungere i Norge — ikke at han, en stortingspolitiker, overhodet mente noe så ekstremt.

3. Eivind Trædal og Dagbladet er skyld i at Tybring-Gjedde er sykemeldt, fordi Trædal skrev kronikken "Søppelmennesker", der han i ett avsnitt kritiserer Tybring-Gjeddes kronikk, og Dagbladet ga kronikken en insinuerende presentasjon.

En kronikk i Dagbladet skrevet av Eivind Trædal utløste Tybring-Gjeddes sykmelding for halvannen uke siden. Dagbladets kyniske bruk av Trædals noe ubehjelpelige artikkel, med store portretter av Tybring-Gjedde og to andre personer under tittelen "Søppelmennesker", var dråpen som fikk begeret til å flyte over.

Å gi Trædal skylden for Tybring-Gjeddes sykdom er motbydelig og fullstendig uakseptabelt. Å nevne Trædals helt respektable kronikk i sammenheng med drapstrusler og sjikane er uhørt og opprørende. Enda verre: Det er uprofesjonelt. For mennesker som skal forvalte meninger i offentligheten og har det ansvaret det innebærer, er dette et brudd på profesjonsetikken.

Det er mange grunner til det. For det første at det er litt drøyt å påberope seg medisinsk kunnskap og innsikt i sykdomsbildet til Tybring-Gjedde.

For det andre er det slik at Trædal ikke kan lastes for å sitere og kommentere — selv om det er krasst — meninger som Tybring-Gjedde fortsatt står inne for. Det er det man kaller kritikk. At Tybring-Gjedde ikke makter å stå for de meningene er selvsagt beklagelig, men ikke noe som Eivind Trædal står til ansvar for.

Trædal forholdt seg i kronikken sin til diskursetiske grunnormer, og var krass, men innenfor rammene for den gode, men skarpe tonen som Aftenposten så ofte ellers forsvarer på lederplass. Man har ikke ekstraordinært ansvar når man skriver innenfor de reglene.

(Det bør sies at Dagbladet kanskje burde ha spart seg for å få det til å se ut som om Tybring-Gjedde og co. er "søppelmennesker". I kronikken er dette noe som ropes til unge muslimske jenter på gaten. Men dette er beside the point.)

4. Et eller annet med Geir Lippestad som ikke riktig henger sammen med resten.

Jeg har skrevet til Aftenpostens redaksjon og krevd en unnskyldning til Trædal. Skal oppdatere bloggposten om jeg får svar.

Debatten om debatten om debatten

2011-12-03T20:29:00.001+01:00

Ytringsfrihetsforkjemperne stempler motargumentasjon som angrep på ytringsfriheten. Slik gjentar de feilene fra 00-tallets debatter.

Når man snakker til ungdommen er det en god norsk tradisjon å være kringsatt av fiender. Og sannelig er det mange fiender som angriper ytringsfriheten i Hilde Sandviks kommentar ”Monsterfabrikken” i Bergens Tidende onsdag.

Det er, som Mimir Kristjansson og Lars Unar Størdal Vegstein kalte det i Klassekampen forleden dag, en hær av stråmenn som angriper fra alle kanter. I Hildes kommentar er det den unge ventresida som truer den frie meningsutveksling med sine utidige og moralistiske frie meningsutvekslinger med folk som har utidige meninger.

Med sitt innlegg i debatten om debatten om debatten om 22. juli skriver Hilde seg inn i en allerede godt etablert tradisjon for en unnvikende debattform som legger skyld på motparten, beskylder den for å kneble debatten og unngår noen form for reell refleksjon rundt egen rolle og interesser. Interessant nok har debatten ført til at alle de problemene høyresiden har kritisert venstresiden for i et tiår nå har dukket opp i egne rekker.

Det er ikke lenger venstresiden som ikke vil "ta debatten", som går i forsvarsposisjon, avviser motpartens rett til å ytre seg. Det er ikke lenger flerkulturens forsvarere som prøver å unngå å snakke om det som er vondt og vanskelig. Men hvis vi skal snakke om flerkultur i Norge må vi snakke om det hele. Om sosiale problemer i minoritetsbefolkningen, ja, men også om den voldsomme fremmedfiendtlige understrømmen som har oppstått i det norske samfunns mainstreamfure.

Nøyaktig hvem "den unge venstresiden" er blir aldri helt klart. Hvorfor alder er relevant kommer heller ikke fram – men siden Hilde bokstavelig talt skrev boken om hersketeknikk (Hersketeknikk, m/Jon Risdal og Per Dybvig, Spartacus 2007, 230 sider) er det vel ikke det det handler om – men krav stiller de! Og som vanlig når noen på venstresiden stiller politiske krav, er man moralistisk (og gjerne litt autoritær og illiberal).

”Alle den unge venstresida var sakleg usamde med i tida fram til 22. juli skal no avkrevjast ei orsaking og innrømming av at det er dei – venstresida – som har hatt rett heile tida”, skriver Hilde. Hun er også opprørt over at medlemmer av Arbeiderpartiet (partiet som ble ramt av et massemord i sommer) stiller uhørte krav ”om sjølvransaking, om at folk skal gå i seg sjølv og innrømme feil haldningar.” Og dersom tonen i disse usaklige kravene om å revidere etablerte holdninger i lys av kanskje den mest katastrofale menneskeskapte begivenheten i etterkrigs-Norge vedvarer, ”vil [det] skade den politiske debatten.”

Ja, vi på den unge venstresiden – jeg er 30 og SVer, så jeg er vel også en del av denne fronten mot friheten? – har kanskje stilt noen av de kravene. Hvorfor har vi det?

La meg først påpeke det åpenbare, som er at det å kreve at noen endrer mening i lys av nylige begivenheter ikke er skadelig for ytringsfriheten. Det er faktisk hjørnesteinen i nesten all politisk debatt. For å ta et bokstavelig talt tilfeldig valgt eksempel fra Hilde Sandviks egen avis, så klikket jeg meg inn på en artikkel på BT/Preik. Ingressen til Frode Bjerkestrand var "Den nye rapporten om videre utvikling av jernbanen er et realt spark i boggien til norske samferdselspolitikere". Er det galt av Bjerkestrand å kreve at norske samferdselspolitikere endrer meninger i lys av den seneste rapporten? Det er det samme Hilde gjør i sin artikkel — krever at "den unge venstresiden" skal endre adferd i lys av hennes analyse. Alle retoriske ytringer har underteksten jeg vil at vi skal ha en annen samtale enn den vi har nå.

Som så ofte i debatten etter 22. juli blir kritikk til knebling, argumentasjon til moralisering. Et angrep på en meningsmotstanders poeng blir et angrep på ytringsfriheten.

For det andre, og viktigst her, er kommentaren om at "delar av den unge venstresiden" krever at folk innser at de har hatt rett hele tiden, og at dette skader den politiske debatten.

Det er en påstand som oser av hybris. Som om ikke sommeren på det mest spektakulære og motbydelige vis har vist oss at kritikerne av muslimhetsen har hatt rett i noe? Ikke i alt — men vi hadde kanskje et poeng når vi sa at offentlighetens holdning til islam var problematisk, og at det fantes et voldspotensial i hetsen mot muslimer?

Traumatiske begivenheter som 22. juli gjør noe med oss. Det flytter grunnen under oss, tvinger oss til å skifte ståsted. I tider som dette er det mange av oss som lar følelsene løpe avsted med oss og glemmer å tenke kjølig. Vi gjør det alle sammen, og det må vi har forståelse for både nå og i ettertid. Men hvis ikke dette poenget kan innrømmes er det en avvisning av noe som venstresiden åpenbart gjorde rett i, og det representerer i så fall en regresjon i debatten fra i sommer; en manglende vilje til å vurdere sitt eget ståsted kritisk, og en manglende vilje til å anerkjenne motstanderen når hun gjør vurderinger som viser seg å være riktige.

Det er særlig angrepene på norske avisredaktører Hilde reagerer på, signert blant annet SV-parlamentariker Snorre Valen og min eks-kollega i Klassekampen Eivind Trædal. (Eivind var riktignok ikke journalist, slik Hilde skriver, men redaksjonssekretær i debattavdelingen). Eivind bemerker sarkastisk i sin kronikk i Dagbladet at "et stort arbeid er blitt lagt ned, ikke minst av våre avisredaktører, for å heve opp menneskeforakt forkledd som ordentlege standpunkter, og som bare føles som et overgrep for de ekstra sensitive. Ja, og så for menneskene de snakker om, da."

Man bør alltid være varsom når noen gir sin egen profesjon helt rett. Som når Platon sier at den perfekte staten styres av filosofer, når militæret mener at i disse harde tider bør militæret styre landet. Eller når norske avisredaktører mener at det er selvsagt at debattklimaet i avisene ikke er farlig, at debatten skal ha "god takhøgd" og at de offentlige hatytringene mot muslimer ikke har hatt noe særlig å si for det hatefulle klimaet som har oppstått i norske muslimers hverdag. Hilde framhever nok en gang ytringsfrihetens ideal:

Det er likevel ikkje den tøylelause nettdebatten folk som Eivind Trædal er ute etter, men den redigerte papirdebatten, ei av demokratiets aller viktigaste plattformer. I ei tid med fallande medlemsmasse i politiske parti og låg valdeltaking, har papirdebatten tatt på seg ei stadig tydelegare rolle. Debattsidene er talarstolar der ikkje berre ekspertane og kommentatorane får sleppe til, men eit langt større mangfald får ytre seg om samfunnsutviklinga. Også om haldningar som går på tvers av rådande politiske straumar, frå folk med meiningar mange vil finne avskyelege.

Dette er en uforståelig naiv holdning, og en fullstendig feillesning av både Eivinds innlegg og argumentene fra de fleste på "den unge venstresiden" — og alle de mange, mange andre som har hevdet standpunkter som dette.

For det første skaper Hilde Sandvik her en stråmann om at man "er ute etter ... den redigerte papirdebatten". Som om noen vil bli kvitt avisdebatt eller ytringsfrihet. Retten til å ytre seg er vesensforskjellig fra plikten for massemedia å legitimere stemmer ved å framheve dem.

For det andre, og enda viktigere, så er dette med at vi må slippe til det avskyelige en bisarr tanke. Må vi virkelig det? Hvorfor i alle dager det? Som om det avskyelige forsvant av seg selv når det møtte motstand.

Det er merkelig at en norsk debattredaktør ikke anerkjenner det banale faktum at offentlighetens oppmerksomhet er en begrenset ressurs, og det å bruke den opp på konspirasjonsteorier og hets mot muslimer er en farlig og dum ting å gjøre. Når Hilde eller andre debattredaktører og kommentatorer blåser opp og deltar i irrelevante symboldebatter som hijab- og niqabdebattene, og dette også får gjennomslag på nyhetsplass, så mener jeg ikke at det er for mye å kreve at de har en bevissthet om at de kanskje styrker en fremmedfiendtlig diskurs, en generell oppfatning av at "de der folkene er farlige".

Det er klart at dette går på bekostning av noe. Det går på bekostning av langt viktigere saker for norsk offentlighet å bry seg med. Norske avislesere, også Trædal og Valen og meg, har bedre ting å gjøre med vår tid enn å sitte og faktasjekke og tilbakevise det ene absurde innlegget i islamdebatten etter det andre fra notorisk upresise og problematiske aktører. Vår tid og oppmerksomhet er også en begrenset ressurs, og vi — den lesende offentligheten, altså — kan ikke bruke den opp på å "ta debatten" om irrelevante spørsmål, på å diskutere følelsene til anti-muslimske ekstremister. Dersom man har en ide om at debattens diskursive rasjonalitet vil kansellere ut alt som er negativt, så har jeg noen debattråder på Dagbladet.no og Hegnar Online jeg gjerne vil vise deg.

Vi feiltolkes, med andre ord. Dette er ikke et angrep på ytringsfriheten. Det er en bønn om at norske redaktører skal redigere. Et ønske om større ansvarlighet blant offentlighetens portvoktere. Ikke at useriøse aktører som for eksempel Hege Storhaug fra Human Rights Service ikke skal få slippe til i media, men at man kanskje skal redigere henne litt mer, slippe til litt mindre enn de 150–250 artiklene om året som står med/av/om henne i norske aviser, kreve skarpere argumentasjon og grundigere dokumentasjon. At nettdebattene i avisene fortsatt, tross forsøk på innstramming, holder et sjokkerende lavt nivå er bare det mest synlige tegnet på forsømming. Mer alvorlig er det når det skjer over kommentarfeltet, i de redigerte spaltene.

Hilde er uenig i at det finnes problemer over nettkommentarnivå. De hatefulle ytringene slipper ikke til.

«Vi tok feil. Det var ikke de hatefulle ytringene som manglet plass. Det var de som talte imot», skriv Marie Simonsen. Kven er dette vi’et som tok feil? På Twitter utdjupa Simonsen med «'vi' som velvillig trodde det var viktig å slippe hatefulle ytringer til, utan særlig motstand».

Er det nokon som i heile tatt trur det?

Et par avsnitt seinere skriver Hilde:

Debattsidene er talarstolar der ikkje berre ekspertane og kommentatorane får sleppe til, men eit langt større mangfald får ytre seg om samfunnsutviklinga. Også om haldningar som går på tvers av rådande politiske straumar, frå folk med meiningar mange vil finne avskyelege.

Jeg føler at det er en motsetning mellom disse to avsnittene. Det er en glidende overgang mellom avskyelige meninger og hate speech, som for eksempel Nina Karin Monsen har vist oss alle. Og denne overgangen får ikke alltid den profesjonelle oppmerksomheten den trenger fra redaktørkorpset. Og om man ikke skjønte det bare av å lese aviser, så er det er tross alt dokumentert at norske muslimer dekkes disproporsjonalt med innbyggertall, og at dekningen er overveiende negativ.

Dette er faktisk såpass anerkjent at også både eldre og mer høyrevridde folk enn den unge venstresiden, som for eksempel partilederne i Venstre og Høyre, har tatt oppgjør med hatretorikken. Erna Solberg var ute og mente at islamofobien i norsk offentlighet kunne sammenlignes med jødehets på 30-tallet. Trine Skei Grande i Venstre, på sin side, mener at islamofobi ”er i ferd med å bli en stueren form for rasisme”.

Men alt dette til side, så slår det meg hvordan en del av responsen på Valen, Trædal og co. først og fremst er utdatert, gammeldags, litt irrelevant og på siden av det som diskuteres. Disse debattene – ytringsfrihet eller religionskritikk? Skal vi ikke kunne kritisere islam lenger? Flørter venstresiden med dogmatisk islam? etc. etc. – er forbi. Dette er 00-tallets debatter, virvlet opp av de politiske og ideologiske stormkastene etter 9/11 og krigen mot terror. Venstresiden gjorde, liksom høyresiden, mange feil i de debattene, men de feilene er nesten uten unntak rettet opp. Jeg vil fortsatt stå hardt på at venstresiden hadde mest rett i sin analyse gjennom hele dette tiåret, men det kan vi vel i det minste være enige om å diskutere? Likevel blir de samme monotone anklagene fortsatt rettet mot oss, av Hilde Sandvik, eller for eksempel av Kjetil Rollness som lot seg inspirere av Hildes artikkel til å skrive en lørdagskommentar i Dagbladet.

Her tok Rollness et oppgjør med "den unge venstresiden" fordi den stemplet sine meningsmotstandere, skrev han, rett før han kaller Eivind Trædal for "alvorsgenerasjonens svar på Justin Bieber". Gudene skal vite at det er vanskelig å ta Rollness på alvor, men jeg tror han er interessant her fordi han representerer en feil vi må unngå, nemlig "begge sider er like ille, og vi må møtes på midten." Det er ikke tilfellet her.

Det er viktig for debattens sammenheng og legitimitet å anerkjenne når folk man ellers er uenige med har rett. Og jeg tror at debatten om debatten (om debatten) hadde tjent på at man anerkjente det iøynefallende: At venstresidens analyse av islamofobi og fremmedfrykt i norsk offentlighet og norsk politikk har vært riktigere enn den avvisning av dette som man har sett fra borgerlige kommentatorer. Fremmedfrykten var reell. Den var virksom. Den var farlig. Den er det fortsatt.

Jeg tar meg tid til å tilbakevise Hildes poenger her, fordi hennes kommentar vakte stor begeistring blant mange i media og mange samfunnsdebattanter. Blant annet Knut Olav Åmås (som Trædal også kritiserte) sa seg enig. Det skuffet meg. Stor var derfor min begeistring da han denne uken publiserte et prisverdig forsøk på å bevege seg videre, først i en lengre kommentar på Snorre Valens blogg, og sidenhen i artikkelen "Syv punkter om det nye Norge". Det er verdt å lese i sin helhet, og jeg anser det for å være en kommentar som beveger mye, og åpner noen nye rom på borgerlig side av debatten.

Jeg setter særlig stor pris på Åmås' kommentarer om debattklimaet i det nye Norge.

1
Samfunnsdebatten er noe av det Norge har grunn til å være mest stolt av både før og etter 22.7. – den er omfattende, åpen og inkluderende. Debattene må fortsette å ha veldig stor takhøyde og speile landet på godt og vondt. En absolutt grense for ytringer går ved oppfordringer til vold eller kriminelle handlinger og hat mot konkrete personer eller grupper. Vi i mediene har et spesielt ansvar for å sikre høyere nivå på nettdebattene vi redigerer.

2

Like viktig som de absolutte grensene for ytringsfriheten, er den skjønnsmessige utøvelsen av hva som skal publiseres i debatten. Hva har vi lært om det etter 22.7.? Jo: Å legge enda større vekt på språk, tone og presisjonsnivå, granske argumenters kvalitet, dyrke nyanser og tøff saklighet, sky generaliseringer, sjekke fakta og si imot. Lært å spørre: "Hva mener du? Hva er følgen av det du sier?"

Dette er viktig for veien videre for debatten om multikulturalismen, og alle norske redaktører kan med fordel henge disse to avsnittene opp over datamaskinen sin. Viljen til å faktasjekke litt mer, være mer presis, argumentere bedre, hadde kanskje bidra til å gjøre det vanskeligere for ytringer om at norsk kultur holder på å utryddes av Arbeiderpartiet eller at landet snikislamiseres.

Som et annet medlem av den unge venstresiden, sjefsintegratør Audun Lysbakken, pleier å si om innvandringsdebatten: "Vi må være kompromissløst nyanserte". La det være mottoet for alle som vil snakke om flerkultur i norske aviser eller norske debattfora.

Åmås skriver også noe annet jeg har lyst til å spille tilbake til ham:

Å påpeke at noen opptrer frihets- og individfiendtlig, er det stikk motsatte av diskriminerende, det er rettighetsorientert.

Åmås knytter dette til forsvar for homofile muslimer og hvordan venstresiden visstnok ikke stilte opp for dem. Nå tilhører jeg selv den delen av venstresiden som arrangerte kampanjer til forsvar for homofile i Iran alt på 90-tallet, men poenget bør tas. Kanskje jeg og andre har vært for lite villige, gitt debattklimaet, til å snakke om de problemene som finnes i det flerkulturelle Norge. Men vi er et annet sted nå.

Det jeg til gjengjeld håper at han og andre som styrer debatten i Norge begynner å se, er at det samme kan sies om forsvaret for muslimer mot hets generelt. Denne hetsen er også frihets- og individfiendtlig. Debatten om islam handler ikke om islam. Den handler ikke en gang om muslimer. Den handler om demokrati, menneskerettigheter og minoriteter. Om livskvaliteten og tilgangen på samfunnets demokratiske goder for hver enkelt norske muslim. Og det siste tiårets debatter har vært og er en alvorlig undergraving av det liberale demokratiet og minoriteters rettigheter i Europa.

Jeg ser fram mot det neste tiårets debatter og håper at vi kan bevege oss inn i dem snart. Jeg håper at vi kan finne felles grunn når det gjelder spørsmålene om menneskesyn i samfunnet. Jeg håper at den debatten som kommer kan være ærligere og mer selvransakende. Men mest av alt håper jeg at den anerkjenner at multikulturalismen faktisk finnes og ikke blir borte. Jeg håper at den går ut fra at flerkultur i Norge ikke er et problem som må løses, men et nærvær av mennesker vi må forholde oss til som medmennesker.

For at det skal skje må vi komme vekk fra enkle forestillinger om moralisme, ytringsfrihet og offentlighet, unngå å gå i lås og avvise debatten som forsøk på å kvele ytringsfriheten. Vi må klare å forstå det enorme ansvaret for samfunnets selvforståelse som hviler på hver enkelt av oss som deltar i offentligheten, på samfunnet som helhet, og på de institusjonene som bærer offentligheten.

Pappaperm! (enda et bevis på at familielivet er politisk)

2011-11-11T23:46:00.001+01:00

Sosialdemokratiets rause velferdsordninger = pappaperm! Juhu! Idun og jeg triller rundt i Bergen — der vi henger ut for tiden — og har det fantastisk. Dette karrieregreiene er totalt overvurdert. Men det er jævlig vanskelig å konsentrere seg om å blogge når Idun til enhver tid har full fart mot nærmeste stikkontakt / ovn/skarpe ting / lille ting hun kan sette i halsen / etc. Derfor denne bloggposten, dels for å minne meg selv om at hey, bloggen er her fortsatt, men ellers for å gjøre to ting:

1. Overbevise dere om at min datter er den fineste babyen i hele verden:

Jeez, Idun. Det er november, du må kle deg varmere. Og kutt ut dådyrøynene.

2. Peke på at (i tråd med pappaperm-temaet) jeg har lagt igjen et svar til en anmeldelse Civita-filosof Lars Kolbeinstveit kom med på Minervas nettsider av Audun Lysbakkens pappapermbok, Frihet, likhet og farskap.

Kolbeinstveit er en fin fyr, både klok og morsom, men likevel var det ikke en særlig god tekst. Han skriver for eksempel:

Jeg er tilhenger av at fedre tar ut permisjon og er alene med barna. Jeg synes barselgrupper for både menn og kvinner er bra. Babysvømming er koselig. Det samme er babysang.

Men alt dette og mye annet her i livet er ikke dypt politiske spørsmål. De er dype sivile, familiære og private spørsmål.

Det er nettopp ved å definere områder i livene våre som ikke-politiske at vi skaper grunnlag for et godt samfunn hvor vi tar vare på hverandre. Før fryktet vi big brother-staten. Med Lysbakken bør vi frykte big mother-staten.

... hvilket jeg syntes var litt rart. Likevel var mange av mine konservative bekjente og venner på Facebook litt sånn hø hø hø han kalte Lysbakken "big mother" hø hø hø, så jeg tenkte jeg skulle skrive et svar.

Du skriver at familien er et rom utenfor politikken, i det sivile samfunn. Du kaller familiespørsmål for ”dype sivile, familiære og private spørsmål”. Dette stemmer selvsagt ikke. Familien, menneskelivet faktisk, er i aller høyeste grad et politisk rom.

Som institusjonen du jobber for, Civita, burde fortalt deg, så betyr ”sivilt” nettopp ”det som har å gjøre med civilis eller civitas”, altså det å være en (by-)borger i et samfunn, en offentlig person. Men selv om du brukte dette ordet litt uvørent var det ikke desto mindre presist. Politikken, den offentlige kampen om ressurser, makt og samfunnets disposisjon, er – selv om den norske høyresiden prøver å late som om dette ikke er tilfellet – noe som determinerer livet til individene og familiene i det. Våre frie valg er ikke nødvendigvis så frie. Mens du ler av ”skjulte strukturer” så har ditt forhold til de samme strukturene medbestemt din livsbane. Selvsagt er familien et politisk rom. Bevis: Familiestrukturen i Norge har forandret seg radikalt de siste femti årene på grunn av politisk maktkamp, og responderer på politiske virkemidler.

Så familien er allerede politisert, men den konservative familiepolitikken – like virksom og inngripende i folks liv som den radikale, men eldre og derfor mer “usynlig” – er nå på defensiven. Derfor blir konservative tenkere nervøse og begynner å snakke om valgfrihet. Når du sier at ” Det er nettopp ved å definere områder i livene våre som ikke-politiske at vi skaper grunnlag for et godt samfunn hvor vi tar vare på hverandre” så hører jeg deg si ”vi skal fortsette å ha den politikken *jeg* vil ha, mens jeg prøver å definere den som så naturlig og ikke-politisk at den bare må fortsette.” Å prøve å trekke politiske fenomener utenfor politikken er ikke en bra ting å gjøre [her burde jeg skrevet: utenfor demokratisk innflytelse. Politikken er den jo innenfor uansett]. Det er konservativ tenknings verste trekk at den prøver å gjøre den til enhver tid rådende samfunnsordningen permanent, selv når det finnes bedre ordninger. I dette tilfellet særlig graverende, siden den sosialistiske familiepolitikken faktisk har ført til en enorm ekspansjon av individers frihet og livskvalitet.

Les gjerne hele. Jeg skrev den på din (skattebetalerens) regning, mens ungen sov.

Pappa skriver så kjeeeedelig.

Det liberale forsvar for statens rett til å drepe uten lov og dom

2011-09-30T20:46:00.003+02:00

Etter en heftig debatt på Twitter i ettermiddag om at Anwar al-Awlaki har blitt drept i Yemen av det amerikanske militæret (eller muligens CIA), er det en del folk som øyeblikkelig inndras retten til å kalle seg selv liberalere.

Droneliberalere. Du hørte ordet her først.

Al-Awlaki er nesten garantert en terrorist, og definitivt en religiøs ekstremist og hans død er ikke noe stort tap. Det er ikke poenget her. Poenget er at han er en amerikansk statsborger som var bosatt i et fremmed land, som ikke en gang var tiltalt for noen forbrytelse (det amerikanske Justisdepartementet hadde vurdert å tiltale ham for noe, men slått det fra seg. Det var greiere å drepe ham, tilsynelatende). Det betyr at den amerikanske presidenten har tatt på seg makten til vilkårlig å drepe sine egne borgere uten lov og dom. Det er omtrent så illiberalt og autoritært man kan innrette seg i en stat. Og et eklatant brudd på den amerikanske grunnlovens femte amendment:

...nor shall any person be subject for the same offense to be twice put in jeopardy of life or limb; nor shall be compelled in any criminal case to be a witness against himself, nor be deprived of life, liberty, or property, without due process of law; nor shall private property be taken for public use, without just compensation.

Og amendment 14:

1. All persons born or naturalized in the United States, and subject to the jurisdiction thereof, are citizens of the United States and of the State wherein they reside. No State shall make or enforce any law which shall abridge the privileges or immunities of citizens of the United States; nor shall any State deprive any person of life, liberty, or property, without due process of law; nor deny to any person within its jurisdiction the equal protection of the laws.

At folk som Minervas redaktør Nils August Andresen eller Olve Wold, som tidligere ledet Asker Unge Høyre, forsvarer drapet på Twitter – i Wolds tilfelle faktisk feirer det – er ubegripelig, et brudd på all liberal tenknings kjerneverdier. Andresen vil nyansere bildet, skriver han. Det er fordummende ikke å se de reelle sikkerhetsproblemene det å ha en terrorist gående i Yemen og organisere terrorisme, skriver han.

Vel, ja, og Yemen har vært veldig tvetydig i sin utleveringspolitikk og handler ikke raskt nok mot AQAP, men det er ikke en unnskyldning for å drepe egne statsborgere i en fremmed stat. Hvis Irak hadde sendt en drone over Tøyen og drept Mullah Krekar, ville Andresen og Wold være like nyanserte? Hvis Yemen hadde skutt en mann på Manhattan uten lov og dom? Jeg tror vi ville visst hva vi skulle kalle de handlingene, og jeg tror ikke vi hadde vært fornøyd med forsikringer fra fremmede statsledere om at denne karen som ble drept var en skikkelig slem mann.

At det er realpolitiske utfordringer knyttet til internasjonal rettspraksis er et faktum. Det er en del av rettsordenens kaotiske natur. Fristelsen til unilateral handling er konstant, men rettferdiggjør ikke brudd på internasjonale rettsnormer, noe mer enn autoritære staters opphevelse av grunnleggende rettigheter rettferdiggjøres av de "ordensproblemer", "sikkerhetstrusler", etc. som uungåelig dukker opp – eller finnes opp – i slike stater.

John Stuart Mill, maddafakkas.

Jeg synes denne debatten er trist fordi den avslører en mangel på prinsipiell tenkning på høyresiden som jeg nettopp ser på Minervakretsen og Civita som en slags motgift mot. De to institusjonene har bidratt veldig til en mer prinsipiell, konsekvent og rettighetsorientert høyreside i Norge. At redaktøren nå plutselig vil gå på kompromiss med retten til rettsprosess og retten til liv slår meg som en alvorlig brist på hans erklærte prinsipper.

For å ta guiden til prinsipiell tenkning helt from the top: Det handler ikke om nøyaktig hvem som har muligheten til å utøve den makten i dag, og hvilken situasjon han utnytter den i. Det er ikke at Obama har drept en terrorist, det er at en president har muligheten til å drepe en borger. Man må se på hvilken presedens dette skaper.

Som Glenn Greenwald, som har vært på sitt beste i en serie bloggposter der han kritiserte forberedelsene til al-Awlakidrapet, skrev idag:

How would the power to assassinate U.S. citizens without due process look to you in the hands of, say, Rick Perry or Michele Bachmann?

Det er det som er spørsmålet. Andresen og Wold har gitt svarene sine: Det er helt ok, det.

O HAI IM IN UR CIVIL LIBERTIZ

Oppdatering:

Asked if the White House would publish evidence that Awlaki was "operationally involved" in terrorism, Charney said: "Again, this is — the question is — makes us – you know, has embedded within it assumptions about the circumstances of his death that I'm just not going to address."

204 x TAKK!!! (og 310.108 x blæhæ)

2011-09-14T22:52:00.001+02:00

I de sosiale mediers tidsalder, der alle har en milliard "venner" som de egentlig ikke er glad i, men bare friender fordi de skal networke eller fordi man en gang gikk på skolen sammen eller en gang klinte i Garage, trenger man en måte å få bekreftelse på at folk faktisk liker en. Men det er vanskelig. Hvordan kjenner du dine venner fra fakerne? Hvordan finner du ut hvor mange som virkelig synes om deg, din narssisist?

Det viser seg at vi har et velegnet empirisk eksperiment for å oppdage dette. I vårt samfunn er ting jo innrettet slik at man hvert andre år har en eller annen form for hemmelig og individuelt valg. Og jeg stilte, som den oppmerksomme leser nok har fått med seg, til valg for Oslo SV på 46. plass. Så nå vet jeg hvor mange personer som har lyst til å overlate makten til undertegnede. Antallet er 204. Jeg fikk 53 stemmer i forhåndsvalget (41 personstemmer og 12 slengere) og 151 på valgdagen (115 personstemmer, 36 slengere). Jeg klatret dermed 16 plasser, til 30. plass. Med det suverene valgresultatet SV gjorde betyr det at jeg 26. vara til bystyret! OG det betyr at hvis lille jeg hadde stått på 16. plass, så hadde jeg ikke vært ordfører idag. Tenk det!

204 osloboere synes at jeg er deres mann. At jeg representerer dem. At jeg uttrykker deres kjerneverdier. 204 folk i Oslo synes, kort sagt, at jeg er en kjernekar.

310.108 personer har ikke sterke følelser for meg eller misliker meg. Dette tar jeg med meg videre.

Jeg har 4.080 followers på Twitter og 792 venner på Facebook. Jeg bare nevner det. Det er en viss diskrepans her, dere. La oss jobbe den litt inn til neste valg, hmm?

Men! Utover den litt urovekkende nyheten at en betraktelig andel av mine "venner" ikke vil ha at jeg skal få makt, så er det mange gode ting å fråtse i for egoet mitt her! La oss gjøre litt tallknusing!

La oss starte med min udugelig bror, kjendisastrologen Mikkel Grüner. Han stilte ti plasser under meg, på 56. plass i Bergen SV. Han fikk 68 personstemmer og 47 slengere for en total på 115! Altså det samme antallet, kjære leser, som jeg fikk på valgdagen. Ikke innberegnet slengere.

Det er litt søtt likevel at 115 stemmer ute i provinsen faktisk er nok for å klatre fra 56. til 14. plass på SVs liste. Her inne i storbyen der ting faktisk teller må det litt hardere skyts til for å klatre såpass.

Men jeg må, for å være rettferdig, innrømme at han slo meg i antall stemmer per capita. Der jeg kapret ca. 0,065 % av Oslos befolkning på mitt lag, klarte min bror å vinne hjertene til hele 0,088 % av Bergens mindre og våtere befolkning.

Dagens beste valganalyse, med fokus på de viktige sakene, kom derimot fra Kim André Åsheim på Twitter:

Kim André Åsheim: @martingruner hamlet opp med Kystpartiet (126). Og bare noen få unna DEM (214), DLF (247), KSP (235) og NKP (210).

Mitt nye motto er fra og med nå: "Martin Grüner Larsen: større enn kysten." Mitt neste, ambisiøse mål er å bli større enn Norges Kommunistiske Parti ... nasjonalt. GRÜNER OG/ELLER KAOS 2013!!!

* * *

Men ok, for å la humoren ligge til siden et øyeblikk, jeg vil gjerne si en stor, stor, varm og litt klam takk til hver og en av dere som stemte på meg. Jeg er stolt og glad over at dere ville gi meg tilliten deres, og jeg synes dere er vidunderlige og spesielle mennesker alle sammen, selv om jeg strengt tatt kun vet hvem ca 30 av dere er. Om dere stemte på meg i Vestre Aker eller Grorud, på Romsås eller Søndre Nordstrand. Eller om du var en av de to som forhåndsstemte på meg fra Spania: DU er åpenbart en bra person. Tusen, tusen takk for at du stemte på meg og partiet mitt, som tross alt er det beste partiet for Norge, tross motgangen.

Og jeg er stolt og beæret over min svært ressurssterke bror, som har klart å snu sitt kroppsluktproblem til en fordel i valget. Han kjempet beinhardt, og klatret 32 plasser bevæpnet kun med bacon og en astrologispalte i en "avis".

Ellers tror jeg at Gwyneth Paltrow har sagt det jeg føler best.

Ulikhetens pris er 199 kr på Akademika

2011-09-08T16:10:00.001+02:00

Har skrevet et lite svar til Kristin Clemets bloggpost om "Ulikhetens pris" av Wilkinson og Pickett. Den har ikke dukket opp på nettsiden ennå, men den kommer vel snart. Jeg spør om hun har lest boka:

"At to forhold opptrer samtidig, er ikke ensbetydende med at det er en årsak/virkning-relasjon mellom disse to forholdene. Blant flere som har kritisert boken for utilfredsstillende statistiske analyser og for en manglede diskusjon om årsaksforhold, er Kalle Moene."

Sorry, her er det litt svak metodeprøvekunnskap ute og går. Det Wilkinson og Pickett påviser er at det er en statistisk og epidemiologisk signifikant korrelasjon mellom to fenomener, ulikhet og en rekke sosiale problemer. Det betyr at det ER et kausalitetsforhold som impliseres av korrelasjonen, og at det er sterkt nok til at vi bør gå ut fra at det finnes en kausalrelasjon mellom fenomenene. Vi er ikke lenger i post hoc ergo propter hoc-land, men i spørsmålet om hvorfor disse to fenomenene har en overveiende tendens til å opptre sammen. Det vi må avdekke er altså kausalrelasjonens natur, hvilken vei den går, og hvilke andre faktorer som spiller inn.

Dessuten så er dette med at det er manglende diskusjon om årsaksforhold og etiologi nonsens. Hvis du leser boka så vil du finne et helt kapittel viet til dette generelt, (kap 3, side 59-76 i den norske utgaven), og individuelle kausalitetsdiskusjoner i hvert av de følgende syv kapitler om de sosiale problemene W&P tar for seg, altså kapittel 4 til 12. Jeg forstår ikke hvorfor både Moene, Doksrød og Clemet blir ved med å insistere på denne mangelen på kausalitet.

Riktignok så er koblingen mellom helse og inntektsulikhet blant de mindre signifikante, men Wilkinson og Pickett mener å ha påvist det tilfredsstillende nok, og nyere tall og studier ser også ut til å bekrefte synet deres. Uansett så diskuterer de en rekke andre sosiale problemer som i seg selv er god nok grunn til å bruke økonomisk politikk til å skape utjevning.

Når det gjelder poenget om at boka ikke drøfter ulikhet opp mot andre mål for samfunnet. Å si at boka "ikke drøfter målet om (økt) økonomisk likhet i relasjon til andre og kanskje viktigere mål for samfunnet [som ...] tillit, rettferdighet, likebehandling og økonomisk vekst", så må jeg nesten spørre om Clemet har lest boka. Tillit er jo faktisk et av de faktorene som sterkest påvises forandret negativt av inntektsulikhet (se kapittel som starter på side 79). Likebehandling likeså. Og økonomisk vekst, vel, der kan jeg anbefale å lese bokas første kapittel, der spørsmålet om økonomisk vekst diskuteres opp mot ulikhet. Jeg ville faktisk si at den diskusjonen er selve hovedpoenget til boka, utkrystallisert i den J-formete grafen på side 32 som så tydelig som det går an viser hvorfor man bør prioritere økonomisk likhet over økonomisk vekst i I-land. W&P gir også et godt argument for at dette også bør gjøres i U-land.

Hva gjelder nasjonal/global-distinksjonen så er dette også noe W&P tar opp, men jeg har dårlig tid og finner ikke referansen nå.

VG: Takket NEI til JOURNALISTIKK

2011-09-07T23:43:00.000+02:00

Se de sjokkerende tallene!

VG har en ny, spennende oppfølgerartikkel om SVs buss, som visstnok er en utslippsversting. Dette er litt som den sjokkerende nyheten om at Al Gore tok fly når han reiste rundt og holdt foredrag (som nærmest egenhendig skapte en global diskusjon rundt klima i årene 2006-2007). For en hykler! Skulle liksom hans andre, nobelprisvinnende aktiviteter kompensere for det?

Det er egentlig helt utrolig at man må forklare voksne mennesker hvorfor man ikke bør drive med denne typen distraksjoner i en valgkamp, men det må man visst. To poenger:

1. SV, som Gore, prøver å gjøre noe med klimakrisen. På samme måte som det ikke er nyhetsverdig om Frps team kjører i en Think og er mot alt dette miljøgreiene er det ikke nyhetsverdig om SV kjører buss. Bemerkelsesverdig, kanskje, men det er politikken som er relevant. Særlig i en valgkamp. Dette er ikke tiden for billige poenger og morsomme oppslag.

VGs samfunnsoppgave er faktisk ikke å selge aviser – hvilket er bra, for de er ikke særlig gode til det – det er å fortelle oss hva vi trenger å vite, helst på en morsom og underholdende og skarpt vinklet måte. Når de distraherer valgkampen på denne måten oppfyller de ikke sitt oppdrag. De avleder oppmerksomhet fra viktige politiske forskjeller og over på noe uviktig.

2. Siden vi snakker om liv og lære, hva er egentlig VGs rulleblad på utslipp? Såvidt jeg kan se ut fra Retriever (søk på byluft oslo, oslo luft og oslo utslipp) har de skrevet temmelig nøyaktig tre saker på dette de siste to årene. Hvis de synes utslipp er så jævla viktige at de skal på forsiden, så kunne de jo skrive litt om det? Jeg ville foreslå den følgende leveregel neste gang du må velge mellom gravesak på byluften i Oslo og morsom sak om en politiker som i et visst lys kan sies ikke helt å leve som hun lærer. Her er den: Hvilke av disse to fenomener tar faktisk liv og forårsaker stor menneskelig lidelse? Den dårlige byluften i Oslo tar liv. Det vet jeg fordi jeg leste det i VG. I en NTB-melding. Tar Kristin Halvorsen i en buss liv? Kun hvis man lar henne kjøre når Dagsnytt Atten er på radioen. Og hun prøver ellers å sørge for at sånne busser blir ulønnsomme, ikke sant? Hvorfor følges den saken som tar liv opp, men blir avspist med NTB? Folk dør jo liksom litt unødvendig, kunne man jo si, da. Det er jo litt sånn nyhetsverdig. Og imellom tiden er det noen som driver med heftige utslipp av varm luft. Og det er jammen ikke SV.

Ekstremisme mot valgkampen

2011-08-27T16:07:00.006+02:00

Nestleder i Oslo SV, Nora Fjelddalen, en dyktig, dedikert og på alle måter fornuftig politiker fra mitt lokallag, sto på stand i Spikersuppa forleden dag. En sint, eldre nordlending kom opp til henne og sa:

Velferdsstaten er i ferd med å gå under på grunn av SV sin innvandringspolitikk. Hvis han der idioten skulle plaffe ned noen, så var det heller SV sin ungdomsleir han skulle plaffet ned.

Nora ble selvsagt litt paff.

Den samme morgenen kom min talentfulle venninne Lena Grønningsæter, som er organisatorisk nestleder i Bergen SV, på valgboden på Torgallmenningen i Bergen og fant rasistiske flyers som hadde blitt levert på organisert vis til alle partiene. Bergensavisen beskriver flyeren slik:

Under overskriften «Det største svik i vår historie foregår akkurat nå» hevdes det at 60 prosent av de som er unge jenter i Sverige vil bli voldtatt i løpet av sitt liv. Gjennom et 15. sider langt skriv får islam skylden for denne utviklingen.

Islam blir beskrevet som tapernes religion og «den islamske verden lever fortsatt mentalt i middelalderen». De norske myndighetene omtales i glatte ordelag for å stå bak denne utviklingen og sånn sett være skyld i voldtekt.

Forræderretorikk og dolchstüss-tankegang, innvandreren som en seksuelt ukontrollerbar kraft, og «illegitimistisk» retorikk rett ut av Utøya-gjerningsmannens kontrajihadistiske manual. Jeg gjetter på SIAN, eller tilsvarende rasistiske idiotbeholdere.

I dag kom jeg selv på stand og som alltid møtte jeg stort sett hyggelige, reflekterte og engasjerte osloborgere — og noen litt vel spydige, men sånn er det. Det høljet ned i bøtter og spann. Her var stemningen litt sånn:

Men så kom SOS Rasisme og startet en demonstrasjon mot det jeg må anta er homo- eller innvandrerhetsen til Kristent samlingsparti. Jeg er ikke noen stor fan av KS, noe som vel kommer klart fram i dagens "Grovt sagt" i Klassekampen, der jeg skriver:

Ved siden av [SV] står boden til Kristent Samlingsparti. Der SV har valgt en hipp arkitektbladlook for bedre å snakke til mannen i gata, har KS i år gått for en found art-installasjon. Boden består av (a) en container, (b) en masse planker som ligger slengt inntil containeren. Plankene bæres av og til fra et sted til et annet, uten at de ser ut til å brukes til noe. Gjestene er uten unntak over 70, og går kledd som om det var 50-tallet - og med «50-tallet» mener jeg «1850-tallet». Over boden henger et banner hvor det står «Jeg legitimerer min aversjon mot analsex med henvisning til høyere makter», eller noe sånt.

Til KS' forsvar så har de nå faktisk fått spikret og malt plankene inn i containeren så den ser tilnærmet hjemmekoselig ut. Men de har fortsatt crazy bannere.

Etter et minutts tid med de samme gamle slagordene begynte mannen i KS' bod å rive ned et skilt som en demonstrant holdt. Det var selvsagt galt av ham, men SOS-gjengen svarte med dytt, slag og spark. Han ble dyttet omkring. Voldsbruken var helt disproporsjonal med overtrampet. Begge parter hadde ansvar for å starte kampen, men i og med at det var SOS Rasisme som hadde dukket opp og begynt å rope på en ganske kjip og aggressiv måte, var det uansvarlig av dem å starte gruppevold mot mannen i boden. Heldigvis roet det seg etter det første håndgemenget.

Jeg ringte politiet, og de kom etter et par minutter og brøt demonstrasjonen opp.

I Dagbladet, der jeg også er intervjuet som vitne, sier Kenneth Fuglemsmo fra SOS rasisme og Tjen Folket:

- De [som var på demoen] forteller meg at det absolutt ikke var noen fra SOS Rasisme som angrep noen fra Kristent Samlingsparti. Tvert i mot var det en fra KS som angrep SOS Rasisme. Vi hadde en demonstrasjon mot KS fordi det er et rasistisk parti. Det var en fredelig og ikke-voldelig demonstrasjon, sier Fuglemsmo til Dagbladet.

Det er en løgnaktig framstilling av det som skjedde, der jeg ville si at hovedansvaret for voldsbruken lå hos SOS Rasisme. Sånn sett er dette bare nok et trist kapittel i SOS Rasismes totale tap av legitimitet etter at Tjen Folket kuppet organisasjonen. Her har du forresten en artikkel hos Dagbladet der Kenneth Fuglemsmo diskuterer hvordan man skal tappe SOS Rasisme for penger til bruk i Tjen Folket. Fuglemsmo er også en revolusjonær venstreekstremist, som vil gå til væpnet kamp mot kapitalismen, slik Hans Petter Sjøli diskuterer i denne saken.

Men tre episoder på to dager er nok til å gjøre meg urolig. Dersom det har blitt så lett for så mange å utøve fysisk vold mot partipolitiske representanter, eller å utgi truende brosjyrer med dulgte trusler, da er det noe galt som ulmer under demokratiet. I Oslo kommer tilfeldige borgere opp og bruker eliminasjonistisk retorikk mot nestlederen i Oslo SV. I Bergen distribueres rasistisk og antidemokratisk propaganda organisert mot valgbodene. I Oslo dyttes og sparkes en representant for et parti — et ekstremt parti med motbydelige meninger, ja, men et demokratisk parti likefullt.

Når en valgbod utsettes for hets og vold på denne måten, så er det en handling med stor symbolsk tyngde. Og det er neppe tilfeldig at det er nettopp dette symbolet som angripes. Det vi ser er tre eksempler på at selve demokratiets legitimitet i valgprosessen ikke respekteres, og at den manglende respekten både kommer fra det ekstreme venstre — i Tjen Folket, organisasjonen bak SOS Rasisme — og det ekstreme høyre. Jeg hadde håpet at denne typen begivenheter skulle bli vanskeligere etter 22. juli. Men så langt ser det ikke sånn ut. Det er urovekkende. Kanskje stemningen blant ekstremistene ikke har snudd ennå?

Her er en video av demoen kort etter håndgemenget. Mannen i den blå frakken rett foran boden, skjult bak demonstrantene er representanten fra KS' valgbod.

til Orientering: Om hvordan man siterer ting så det høres ut som om noen mener det motsatte av det de mener

2011-08-15T18:41:00.007+02:00

Det sto noen sitater om Klassekampen i Ny Tid i dag som kanskje bør kommenteres. Jeg skriver dette på egen hånd, ikke på vegne av min arbeidsgiver:

En kollega kom opp til meg i kantinen idag og sa at jeg var sitert i en sak om Klassekampen som sto på trykk i Ny Tid. Jeg skummet saken. Den argumenterte for at Klassekampen var motstandere av multikulturalisme og at vi ikke liker mangfold i kulturene. Under saken var det en sitatstripe fra Klassekampen og andre aviser der multikulturalisme diskuteres og kritiseres på forskjellig vis. Overskriften var "Dette skrev de før 22. juli 2011". Oi, oi! Hva skrev Klassekampen før de politiske vindene snudde? Der kunne man lese det følgende sitatet fra meg:

«Når det gjelder multikulturalisme, har jeg kritisert denne typen doktrine i over 20 år. Jeg har vært erklært kulturimperialist siden 1989.»
Klassekampen-skribent Martin Grüner Larsen, 07.05.11

Det var da fräscht og politisk ukorrekt av meg! Jeg har et par problemer med måten dette sitatet av meg er gjengitt på. For det første så ble det ikke satt på trykk 07. mai 2011, men den femte mai. For det andre ble det ikke publisert i Klassekampen, det ble publisert i Aftenposten, i et debattinnlegg. For det tredje så var det ikke meg som sa det. Det var Thomas Hylland Eriksen.

Sitatet sto riktignok på trykk den 7. mai i Klassekampen, i "SAKSA"-spalten, der vi siterer ting folk har sagt i løpet av uken. Alarmklokkene burde kanskje ha begynt å ringe dersom man så på mitt bylinebilde og konstaterte at jeg er under la oss si 40. For tyve år siden kunne mitt engasjement i multikulturalismespørsmål oppsummeres som "Ikke mobb kameraten min!" og i 1989 var jeg åtte gammel. (Det var forresten det året jeg flyttet til Norge og begynte å spre min imperialistiske danske kultur her.) Så burde alarmklokkene ring desto heftigere når man så at det rett under sitatet sto hvem som sa det og hvor.

Kort sagt: Journalisten kan rett og slett ikke ha sett på siden hun siterte. Dette er klipp og lim rett fra Retriever uten å ha lest artikkelen hun siterer. Dette var mitt møte med saken. Førsteinntrykket stemte.

Resten av saken var full av andre enorme journalistiske blundere og feilsitater. Det var tilfeldigvis to andre saker i sitatstripen som jeg var med på å sette på trykk som ble sitert, så la meg gjennomgå dem:

«Bruce Bawer hevder i to bøker og med stor styrke at Europa har overgitt seg til radikal islam.»
Klassekampens førstesidehenvisning [faktisk Bokmagasinets, red.anm], 15.08.09

«Svenske Andreas Malms bok «Hatet mot muslimer» er overveiende mer etterrettelig enn Bawer. Men kildebruken gjør det mulig å lese Malm nøye, og se at han ikke yter Bawer rettferdighet.»
Klassekampens bokanmelder 15.08.09

Sitatet er anonymisert av en eller annen grunn (noe Dag Herbjørnsrud, redaktør for Ny Tid, av en eller annen grunn legger vekt på når vi snakket sammen på Twitter om dette). Men den er publisert under fullt navn: Det er Tom Egil Hverven, hovedanmelder i Bokmagasinet som skriver det siste sitatet, og det var redaksjonen i magasinet som lagde forsidehenvisningen. Hva sier disse sitatene? I konteksten Ny Tid plasserer dem i, sier de at Bawer er en viktig tenker, at han med "stor styrke" hevder hårreisende dumme ting. Overskriften er "ORMEBOLET" og det er et bilde av en bok med slanger som kommer ut fra den. Snakker Klassekampen om muslimene? Er det dem som er ormebolet?

Jeg tror at hvis du bare ser forsiden på dette Bokmagasinet og kanskje liksom legger hodet litt på skakke og lukker det ene øyet mens du ikke leser saken som står inne i Bokmagasinet, så kan du få det inntrykket.

I mellomtiden, tilbake i den virkelige verden, så er artikkelen slik den faktisk står på trykk, en dunderslakt holdt i en saklig tone og avslører det jeg selv vil beskrive som Bruce Bawers islamofobe makkverk. Det er boka og fremmedfiendtligheten som er ormebolet:

Hans generaliseringer om europeiske muslimer mangler proporsjoner, likeså hans beskrivelser av europeisk offentlighet. Derfor blir bøkenes påstander... uten troverdige belegg i hans egne tekster.

...

Bawer argumenterer altså for at europeiske myndigheter med militær- og politimakt bør fordrive eller internere europeiske islamske troende. Til tross for sine ekstreme oppfatninger, blir han lest og anbefalt av mange seriøse debattanter, som Knut Olav Åmås i Norge.

...

Bawers to siste bøker hever seg på en svært uelegant måte over politiske og økonomiske forhold i samfunnet ... Spesielt grove blir tekstene fordi de har et så ekstremt overfladisk og eklektisk forhold til fakta ... Bawer gir ikke inntrykk av å ha lest alle bøkene han omtaler.

...

Og selv etter ti år i Norge har Bawer ikke fått med seg hvordan folk som Abid Raja bidrar til å endre innvandringsdebatten. Når Bawer er omtrentlig på områder som er så lette å sjekke, hvordan står det da til på områder som krever mer tid?

...

Ved nærmere ettersyn er det vanskelig å finne logisk konsekvens i Bawers tekster. ... fullstendig uten dokumentasjon ... generaliserer så grovt ... at de med god margin befinner seg på det samme nivå av løgn som han anklager imamene for.

...

Hans nærmeste likesinnede i Norge er Fremskrittspartiet. De nærmeste ukene vil avgjøre hva slags makt partiet får til å gjøre Norge etnisk og kulturelt reinere.

Det andre sitatet jeg var med på å sette på trykk var også en tekst av Hverven, en anmeldelse av Ole Jørgen Anfindsens rasistiske anti-multikultibok Selvmordsparadigmet med et etterord av den nå notoriske Fjordman. Ingressen siteres:

«Har afrikanere for lav IQ til å bo i Norge?»
Ingress i Klassekampen 08.05.10, i bokanmeldelse av Ole Jørgen Anfindsens bok Selvmordsparadigmet.

Sitatet gir selvsagt et inntrykk av at Bokmagasinet faktisk i fullt alvor stiller dette spørsmål, i stedet for det vi faktisk gjør: Å påpeke at dette er et hårreisende og rasistisk utsagn. Og her har du hva Tom Egil Hverven skriver:

Bokas argumentasjon for å begrense innvandring til Norge smuldrer bort i tankemessig inkonsistens ... Anfindsens tanker går mye lenger inn i det som vanligvis kalles «rasisme» ... [Han] gjengir i tillegg avisdebatter på et utmattende, kverulerende detaljnivå. Boka er ikke tilstrekkelig redigert ... Også høyreekstremt tankegods fortjener grundig representasjon i et velfødd demokrati. Men «Selvmordsparadigmet» skusler bort egne muligheter, paradoksalt nok gjennom uærlighet.

Med andre ord har alle de sitatene jeg selv har kjennskap til i saken blitt tatt fullstendig ut av kontekst og misrepresenterer det faktiske innholdet i saken. "Når Bawer er omtrentlig på områder som er så lette å sjekke, hvordan står det da til på områder som krever mer tid?" skrev Tom Egil. Man kunne stille samme spørsmålet til Ny Tid.

Likevel velger Ny Tids redaktør Dag Herbjørnsrud – etter at jeg påpekte disse feilene til ham – å forsvare artiklene på Twitter:

martingruner:
@DagHerbjornsrud Sitatene fra sakene jeg kjenner er ekstremt villedende ute av kontekst.

martingruner:
@DagHerbjornsrud Bawersaken og Andfindsensaken var t.d skarp slakt av @tehve. Slett håndverk.

DagHerbjornsrud
@martingruner Din gjengivelse av @RafiaZaheer sin sitat-&tallbelagte sak er ukorrekt & tendensiøs

martingruner:
@DagHerbjornsrud Jeg vil i så fall gjerne at du utdyper intensjonen bak å trykke sitatene fra @tehve sine artikler.

DagHerbjornsrud
@martingruner Ny Tids journalister har ikke navngitt @tehve , det er det du som gjør. Du synes det var en fin magasinforside på Bawer-boka?

martingruner
@DagHerbjornsrud Hallo, leste dere saken? Det var en slakt av Bawers tenkning. *Islamofobien* var ormebolet.

DagHerbjornsrud
@ervl Ny Tids @RafiaZaheer mfl har 10 s artikkel m sitater og tall fra norske medier - inkl #Ny Tid,VG, KK osv. Det liker ikke @martingruner

I tillegg er resten av argumentasjonen i saken ganske merkverdig. Den prøver å formulere et ståsted der vi, siden vi skriver mye om multikulturalismen, på en eller annen måte er imot multikulturalismen. Det fordømmende bevismaterialet er et sitat fra sjefsredaktør Bjørgulv Braanen der han definerer multikulturalisme på en annen, og langt mer negativ måte, enn andre i saken, og derfor snakker om noe helt annet. Han snakker om samfunn uten felles verdier, mens resten av saken snakker om et syn som fremmes av Cora Alexa Døving, der det defineres som samfunn der det tilrettelegges for flere kulturer. Denne begrepsutglidningen mellom hva Braanen står for og hva saken prøver å framheve gjør at hele saken ikke henger sammen.

Argumentet er dessuten absurd. Med denne argumentasjon er antimultikulturalismens høyborger i Norden Antirasistisk Senter og det antirasistiske tidsskriftet Expo – det er jo dem som skriver mest om dette? Klassekampen har en tradisjon for å ta fremmedfiendtlig tankegods på alvor og konfrontere det. Særlig kollega Åse Brandvolds arbeid har vært storartet her. Mens andre avisoffentligheter gir plass til og ofte roser relativt ekstreme aktører som Hege Storhaug og Bruce Bawer, har vi gått deres utsagn og bøker etter i sømmene på en kritisk måte. Vi har i en årrekke tatt opp multikulturalismen med en flerfoldighet av stemmer og vinklinger. At Ny Tid er så langt nede på disse statistikkene de publiserer viser kanskje at de har kommet i bakleksa når det gjelder de islamkritiske skribentene. Skal de nå idealisere sin egen (manglende) dekning som en unnskyldning for at de ikke har dekket disse spørsmålene? Hvordan vil de dekke problemene med høyreekstremisme i et multietnisk samfunn? Det gir Ny Tid ikke noe svar på, så vidt jeg kan se.

Grünerlykke 2011: Valget er klart for alle poptryner. Du må stemme på Martin — Martin Grüner!

2011-08-14T15:00:00.005+02:00

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d'er deg eg ser; deg i alt eg høyrer:
I song og synth- og technolåt,
men endå best i min eigen gråt.

– A.O. Vinje, poptryne

A.O. Vinjes spøkelse, som hjemsøker Twitter som @AasmundVinjeboy, har noe uventet vist seg å bli blant Grünerkampanjens sterkeste støttespillere. Han har nå, i sin rolle som leder for Austnorsk Poplag, bidratt med kampanjens første og så langt eneste valgkampsang! Den heter "Lei martini og gamle tryner? Stem på Martin, Martin Grüner", og er embedded rett under dette. Sjangervalget er, for Vinje å være, litt ... uventet. Hans eneste krav som takk var min valgkampslovnad om at Carl I. Hagen kommer til å bli tvunget til å skrive nynorsk når Grünerne har makta.

Lei martini og gamle tryner Stem på Martin, Martin Grüner by austnorskpoplaug

Du må også passe på å høre på valgsangen til den andre Grünerkampanjen. Der er budskapet litt mer antagonistisk. Tittelen er "Stæm inkje på Mikkel Grüner, han er danskajævel". Jeg tror det er en vinner!

Stæm inkje på Mikkel Grüner, han er danskajævel by austnorskpoplaug

Uansett: Her i Grünerkampanjens Oslohovedkvarter er vi dypt beveget og takknemmelige overfor Austnorsk Poplag, som for alltid kommer til å ha en plass i samfunnet etter vi har gjennomført verdensrevolusjonen. Det straumer på meg so eg knapt kan anda!

Grünerlykke 2011: VALGKAMP!

2011-08-13T22:20:00.008+02:00

SÅ ER DET VALGKAMP, PØBELUNGER! Jeg står på byrådsliste for Oslo SV, som kandidat nummer 46 og jeg skal kumuleres av hver eneste en av dere, ellers kommer jeg hjem til dere og kritiserer bokhyllene deres.

I kveld har min bror, kjendisastrologen Mikkel Grüner og jeg lansert våre kandidaturer på Twitter. Han står på 56. plass – 10 plasser bak undertegnete – på Bergen SVs bystyreliste og på 20. plass på fylkestinglisten i Hordaland. Responsen har som forventet vært overstrømmende. Folket trenger Grüner. Kun gjennom Grüner kan folkeviljen realiseres.

Vi ytret usikkerhet rundt hva vi skulle velge som slogan. Jeg foreslo "GRÜNER OG/ELLER KAOS 2011!" etter en berømt dansk valgkampplakat fra mellomkrigstiden som du ser over. Men flere mente at dette ikke helt holdt. Mikkel mente jeg plagierte hans valgkampslogan. Jeg stiller meg uforstående.

En spontan konkurranse oppsto, drevet fram av A.O. Vinjes spøkelse, @aasmundvinjeboy og forlegger og samfunnsrefser Anders Heger. Folket kjempet om best å formulere vårt kandidaturs essens. Her er de beste innleggene. Jeg har prøvd å få med ekte navn på de fleste, men ga opp etter en stund. Ingen spesiell rekkefølge.

Anders Heger: @AndersHeger
Oslo or Bergen - forget the others. You can vote for Grüner brothers!

I tåke og regn, om det tordner og lyner - din kandidat er brødrene grüner!

Du trenger ikke bo på løkka for å være Grüner-fan.

Når kaptilen deg skviser og tyner, rop på hjelpen - rop på Grüner! [KNUS KAPTILEN! red.anm.]

Når stålet sløves, trengs gode bryner. Når samfunnet sløves - da trenger vi ... @martingruner @mikkelgruner

Når samfunnsmaskineriet tryner, finnes det håp - finnes det Grüner.

Det slutter ikke - det er nå det beynner. Men bare om du stemmer på Grüner!

Et lite gryn kan være spiren til noe stort. Tenk da hva to gryn kan gjøre.

Når Grüners' grynter mot kapitalens vommer - da samles mynter i arbeidsfolks lommer #lesespådanskforårime

A.O. Vinjes spøkelse: @AasmundVinjeBoy «Stem raudt, stem grønt, røyk grønt, røykt pølse, stem på ein danske!»

Valkampdikt: «Æsj og æsj, Høyre grisa. Grüner tyner boligkrisa».

«Trur Høyre er høye på *shrooms og ser syner? Stem på SV, din *toms, stem inn Martin Grüner!»

«Frels deg sjæl - for verden er fæl! Før dommedag byner - stem på Martin Grüner» #folkemaal

Om gryn er bra nok / må det vera betre å / røyste på Grüner @martingruner #val-haiku

Står og drikker vann / under fascist-sol; vil ta / på ungsosialista #valhaiku

Arne Hjorth Johansen, @Hjorthen (Hjorthen): Om alt går i dass, du snubler og tryner. Hvem som har skylda? Brødrene Grüner!

Tuva Ørbeck Sørheim (se hennes post om #bøkersommanglerenbokstav!): @tuvaos Jenter: hold hender over dyner når dere tenker på brødr. Grüner!

Litt høyre-aktig å fokusere på Grüner? Når Grüner tryner, dra Larsen opp fra bagasjen!

Klarer ikke gi meg, nå pokermetafor: Jeg vinner, jeg syner. Har to trumf i ermet: brødrene Grüner.

Jon Wessel Aas: @jonwesselaas Stem på brødrene Grüner, Martin og Mikkel, så ord blir til handling, ikke bare til sikkel.

@privat [Grünerbrødrenes far, red.anm] om det tordner eller lyner -- rød front med mine Grüner!

@lars_holm Ophisset av smitt, smule og slafsetryner? La deg berolige med brødrene Grüner!

Vil du har slutt på at det tordner og lyner? Stem på listene med Brødrene Grüner!

Spist rakfisk så listeria gir syner? Den beste motgift: en stemme til Martin/Mikkel Grüner! [Det essensielle rakfisk-segmentet. Veldig klokt.]

@Chrfalch: Jeg klarer ikke finne på noe bra rim med Martin og Mikkel Grüner. Håper hele prosjektet tryner.

Martin Grüner Larsen: @martingruner Når kapitalismens lakeier din frihet tyner — stem da straks på brødrene Grüner!

Hallvard Trohaug: @HallvardT Først tok de løkka og nå vil de ta Oslo og Bergen

@ArneSolberg: Allerede før valgkampen byner, er jeg lut lei av brødrene Güner.

@sjetilv a desperate choice for desperate times

@ivarkv Lei av de samme gamle tryner? Stem på Mikkel og Martin [... GRÜNER, red.anm.]
Lyst til å se danskjævler som tryner? Det er her det begyner: stem brødrene Grüner.

@fatamorgana84 MER åpenhet! MER demokrati, må bety: stem på brødrene Grüner

@SteinarBI They will not get my vote in september, but I'll vote for a Twitter campaign to remember!

@oh_snezhok Jeg blåser i twittertryner - jeg stemmer ikke engang på partiet til brødrene Grüner.

@alHvaSkjerA? Lei av grill og wiener? – spis sushi og stem Martin Grüner! [funker med veldig tynn Y-lyd]

Føler du deg lost og ser syner? Som en kniv gjennom tåka; Hr Grüner

@haakon_d Nei du ser ikke syner, på lista er det faktisk en Grüner.

@fenilsen Har du drukket tynner? Stem på brødrene Grüner.

@v36ar: Jeg tror det er best å sniffe tynner, hvis man stemmer på brødrene Grüner.

Kjetil Vevle, AUF: @kjetilvevle politikere lyver, derfor trenger vi en Gruner som ikke bare ser syner.

Ole Jakob Totland: @OleNeikopp Eig du so lite som matrikkelen syner, tyn eigedomskaksar, røyst MartMikkelin Grüner!

Magnus Forsberg: @forsberg Før Dovre faller og Oslo tryner - kast en stemme for @martingruner!

Vet du hvordan noe flott by'ner? Ved å stemme på @martingruner!

OPPDATERING: Diverse usorterte og uten navn (beklager, alle! Det gikk fort i svingene etter det første rushet!)

Er du lei av høgrevridde grisetryner? Røyk ut svina - stem på Grüner.

Hvis målet er rødgrønt er veien visst klar/en stemme til Grüner til målet deg tar? ... med mulig et ørlite kverulantlune; kan det spille en rolle i hvilken kommune?

Grüner og Grüner vil ikkje vera med på leiken, dei droppar valflesket og satsar på bacon.

Har du ikke puter? Har du ikke dyner? Hva med å ligge mellom brødrene Grüner?

Disse var fra Mathilde Holm:

superheltvarianten: Hans øye av Engasjementet lyner. Stem rettferdighet frem, stem Martin Grüner!

"To ørner?To fly?!Ser vi fugl eller syner? Hurra, det er superheltbrødrene M&M Grüner!"

Vox Populi: Stem SV og Grüner. Garanteret eiendomsskatt som tyner.

tjueførste juli, to tusen og elleve

2011-08-07T11:01:00.012+02:00

Noen påminnelser om noen ting som noen folk har sagt før og etter noe som skjedde for noen uker siden.

Aldri må vi akseptere at vanlige muslimer blir holdt ansvarlige for radikale islamisters handlinger og meninger. Det er en viktig presisering som jeg alltid har vært opptatt av.

Siv Jensen, formann i Fremskrittspartiet, Dagens Næringsliv, 06.08.2011

Fremskrittspartiets formann, Siv Jensen, advarer mot det hun kaller snikislamisering av Norge.

— Det må vi sette en stopper for. Hvis Frp får fornye Norge, er det norsk lov og norsk styresett som skal gjelde. Vi vil ikke tillate særkrav for noen enkeltgrupper, slo hun fast i sin tale til landsstyret i dag.

Hun tegnet et dystert bilde av hva som vil skje dersom man tillater særbehandling. Hun viste til Malmö der svensk lov, ifølge Jensen, er erstattet av Sharia-lovgiving i deler av byen og hvor svensk politi knapt våger seg inn i enkelte bydeler.

— Dette er ikke skremselspropaganda. Dette er en hverdag som ikke får komme til Oslo, sa Jensen.

Siv Jensen, Dagbladet 21.02.2009: ""Siv Jensen advarer mot snikislamisering"

- Er det enkeltbegreper som du angrer på at du har brukt?

- Ja, det er det sikkert. Men jeg tror ikke jeg skal utsette meg for den heksejakten. Jeg tror jeg først og fremst skal konsentrere meg om å bidra til verdigheten som en nasjon trenger for å komme gjennom denne sorgen, sier Frp-lederen.

(...)

Siv Jensen vil ikke utdype hvilke begreper hun angrer på, eller peke på politiske temaer der det er viktig å trå varsomt.

Men Frp-lederen sier hun er engstelig for hvordan hun skal gå inn i høstens skoledebatter, og hvilke ord og formuleringer hun kan og ikke kan bruke.

- Vi som lever av å bruke ord, må mer enn noen gang tenke over de ordene vi bruker fordi ord som var naturlige og riktige tør vi ikke å bruke lenger, fordi de fremstår som støtende. Det må gjøre noe med oss alle i våre formuleringer.

(...)

- Kan Frp bruke begreper som «snikislamisering» fremover?- Jeg kommer ikke til å ta i noen politiske spørsmål nå. Jeg er opptatt av at vi får litt tid til å få avstand fra disse brutale hendelsene, sier Siv Jensen.VG har ikke oppnådd kontakt med Christian Tybring-Gjedde.

Siv Jensen, VG: "Siv Jensen angrer på ordbruk i debatter", 02.08.2011.

- Tross tilsynelatende vellykket integrering enkelte steder, så er det slik at alle som blir tatt for forsøk på terror er personer med ikke vestlig-bakgrunn. Disse blir blant annet rekruttert blant andre generasjons innvandrere. Felles for alle sammen, er at de har vokst opp i et vestlig samfunn, og likevel blitt indoktrinert til å hate vestlige verdier, sa Jensen bekymret.

Videre tok hun opp Channel 4s avsløring av hvordan muslimskoler driver og lærer hatideologi. Siv Jensen mente standpunktet og oppgavene i en slik sammenheng er enkel.

- Vår jobb er å hindre spredning av hatideologien. Derfor har vi ikke tid til Arbeiderpartiet skal sette ned et eller annet utvalg, som en eller annen gang i fremtiden kanskje skal gjøre noe med situasjonen.

Siv Jensen, "Lanserte tiltak mot terrorisme", 19.02.2011

It came as stunning news that Norway had been attacked by a blond, blue-eyed, anti-Islamic terrorist. It should not have been: Several of us who have written about the rise of Islam in Europe have warned that the failure of mainstream political leaders to responsibly address the attendant challenges would result in the emergence of extremists like Breivik.

(…)

Norway, like the rest of Europe, is in serious trouble. Millions of European Muslims live in rigidly patriarchal families in rapidly growing enclaves where women are second-class citizens, and where non-Muslims dare not venture. Surveys show that an unsettling percentage of Muslims in Europe reject Western values, despise the countries they live in, support the execution of homosexuals, and want to replace democracy with Shariah law. (According to a poll conducted by the Telegraph, 40% of British Muslims want Shariah implemented in predominantly Muslim parts of the United Kingdom.)

Muslim gay-bashing is driving gays out of Amsterdam. Muslim Jew-bashing is driving Jews out of Gothenburg, Sweden. And let's not forget about the shameful trials of politician Geert Wilders in the Netherlands and historian Lars Hedegaard in Denmark, which demonstrate how the fear of Muslim wrath is squelching the freedom of speech of those who dare to criticize Islam.

There is reason to be deeply concerned about all these things, and to want to see them addressed forcefully by government leaders who care about the preservation of individual liberty and human rights. But this cause has been seriously damaged by Anders Behring Breivik.

In Norway, to speak negatively about any aspect of the Muslim faith has always been a touchy matter, inviting charges of "Islamophobia" and racism. It will, I fear, be a great deal more difficult to broach these issues now that this murderous madman has become the poster boy for the criticism of Islam.

Bruce Bawer, ansatt i Human Rights Service, Wall Street Journal,"Inside the Mind of the Oslo Murderer", 25.07.2011

Europe is being held captive. Yet just as Shawn Hornbeck, who had a cell phone and computer, was in theory perfectly free to flee his captor or contact his parents, European officials have a clear route out of this nightmare. They have armies. They have police. They have prisons. They’re in a position to deport planeloads of people every day. They could start rescuing Europe tomorrow. Yet how have they responded to the gangsters who are holding it hostage? In precisely the same way Shawn Hornbeck apparently did: like prisoners under lock and key. They’ve been incredibly docile, compliant, submissive.

Bruce Bawer, ansatt i Human Rights Service: Europe's Stockholm Syndrome, 26.01.2007

- Du dedikerer boka til «motstandsmann og pappa ...». Sammen med retorikken i resten av boka får jeg et inntrykk av at du identifiserer deg med motstandsmenn?

- Ok. Hvis jeg blir nødt til å gjøre som pappa under krigen, å dra på skauen, så gjør jeg det. Det er jeg villig til.

- Det høres veldig dramatisk ut?

- Ja, men situasjonen har bygget seg opp til å gå i den retningen. Stadig nye personer i Europa tvinges under jorda. Nå er en filosofilærer på flukt i Frankrike med dødstrusler hengende over seg etter en artikkel i avisen Figaro om islams voldelige sider. Jeg dedikerte boka til pappa fordi han deltok i en frihetskamp. Det gjør også jeg, men på en helt annen måte. Jeg er stolt av at pappa vervet seg som 18-åring, villig til ofre sitt eget liv.

Hege Storhaug, ansatt i Human Rights Service, "Krigsklar", Dagbladet, 30.10.2006

Intervjuer: De innspillene som [Hege Storhaug] nå har kommet med, hvordan vil de bli tatt videre i [Frps programprosess]?

Per Sandberg: Ja, nå er det jo sånn at det aller meste faktisk er ivaretatt [i Frps program], i forhold til det Hege Storhaug og Human Rights Service er opptatt av. Noen små nyanser har vi, i forhold til dette med helseundersøkelser og søskenbarn og så videre. Men se ikke bort i fra at når Hege har holdt dette foredraget her, så vil vi få noen nye innspill fra tillitsvalgte og folkevalgte her på konferansen. Se ikke bort ifra det.

Per Sandberg, nestformann, Frp. "Hege Storhaug på besøk hos FrP", 18.02.2009

Jeg vet jo at ikke alle muslimer er terrorister, men at alle terrorister er muslimer, det har vi jo sett, sier [Carl I.] Hagen og peker på angrepene på bl.a. London og New York.

- Du bruker aldri eksempler fra Nord-Irland eller Baskerland, for eksempel. Hvorfor skal du bare ta islam?- Det du nevner er nasjonale konflikter, som ikke har noe med dette å gjøre.- Du sa i utspørringen at du vil innføre tiltak mot folk som sprer frykt.

– Tror du Fr.p.s politikk kan spre frykt?

- Nei, nei, overhodet ikke. Vi kjemper for demokrati og ytringsfrihet

Carl I. Hagen, "Hagen: Alle terrorister er muslimer", Aftenposten, 27.02.2008

Muslimer boikotter norskprodusert kylling, fordi de mener slaktingen ikke foregår i henhold til islamsk lov.

- Jeg er luta lei alle muslimske særkrav, sier Per-Willy Amundsen.

Islamistiske gruppers iver etter å forme Norge i sitt eget bilde, er grenseløs. Den siste tiden har muslimske ledere og organisasjoner i Norge oppfordret til boikott av norsk kylling, fordi kyllingene ikke blir slaktet på halalvis.

(...)

Amundsen mener norske myndigheter og politikere må lære av feil som andre europeiske land har gjort. Han refser ”dumsnillheten” til det politiske flertallet, som nekter å innse at ettergivenhet vil skape og forsterke konflikter i fremtiden.

- Det er på tide at regjeringen og andre åpner øynene og setter ned foten mot slike særkrav. Gir man etter for alle krav, vil man til slutt få et ugjenkjennelig Norge, der landets kultur og gode tradisjoner blir utvisket, avslutter Amundsen.

Per Willy Amundsen, innvandringspolitisk talsmann i Frp: ”Lut lei muslimske særkrav”, pressemelding fra Frp, 08.09.07

I sin tale til partiets landsstyremøte trakk [Siv Jensen] en parallell til den beryktede bydelen Rosengård i Malmö, et sted der selv ambu-lansesjåfører, brannvesen og politi nøler med å rykke ut.

– Også Oslo nærmer seg den utvikling vi ser i Malmö, sa hun og omtalte situasjonen i Rosengård slik: –Sharialoven har tatt over fullstendig. Svensk lov er satt til side.

– Frykter du at vi får svenske tilstander i Oslo?

–Ja, vi ser flere tegn til det allerede. Det er bedre å stoppe før det er for sent, sier Jensen til Aftenposten.

Siv Jensen, "Advarer mot muslimske ghettoer i Oslo", Aftenposten, 22.09.2009

Oslo (ANB): Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen reagerer kraftig på at det synges muslimske sanger i flere av Oslos barnehager.

– Dette er snikislamifisering. Vi kan ikke godta at slike forkynnende sanger sniker seg inn i barnehagene, sier stortingsrepresentant Per-Willy Amundsen til Avisenes Nyhetsbyrå (ANB).

(...)

– Jeg er rystet over at det synges slike sanger. Det er ganske spesielt at muslimsk forkynning blir en del av hverdagen i barnehager. Dette kan ikke være tilsiktet, og jeg tviler på at dette er i tråd med loven, sier Amundsen.

(...)

– Vi må bli flinkere til å integrere barn med innvandrerbakgrunn i vår norske kultur. Disse muslimske sangene signaliserer snarere det motsatte, altså at det er norske barn som forsøkes integrert i ikke-vestlig og islamsk kultur. Slik kan vi ikke ha det, sier Amundsen.

(...)

– Vi må ta debatten slik at vi ikke skaper nye problemflater. Vi kan ikke tillate at islam blir dominerende. Det vil være farlig å dulle seg inn i en tro på at dialog skal løse alt. Vi må ha et bevisst forhold til disse islamske kreftene, sier Amundsen.

– Her virker det som at det skjer en snikende islamifisering som ingen myndigheter har kontroll på. Vi kan ikke ha andre kjøreregler for islam en kristendom. I disse sangene blir barn bedt om å hylle Allah og be til ham fem ganger om dagen. Hvis vi hadde fått en tilsvarende utvikling med kristendom, så er jeg sikker på at det hadde blitt reaksjoner, sier Amundsen. (ANB)

Per Willy Amundsen: "Barnehager hyller Allah med sang", Siste.no, 27.08.2009

For kort tid siden fremmet FrP et forslag om å ikke tillate byggingen av moskeer som finansieres av totalitære islamistiske regimer. Partiet går nå videre, og ønsker også å nekte innreise av imamer fra samme typer regimer. Forslaget blir fremmet i Stortinget fredag 19. november.

- Dette er en mørk og menneskefiendtlig ideologi som sprer seg utover Europa. Vi som samfunn kan ikke akseptere dette, og vi må sette foten ned. Det er dokumentert at imamer kommer hit og sprer hat mot vesten, og de sprer også antisemittisme. Vi kan ikke tolerere at norske verdier settes under press, sier Amundsen.
Amundsen mener det er på tide at man nå stopper spredningen av det han kaller hatsk ideologi.

(...)

- Begge forslagene fra FrP kan demme opp for dette. Regjeringen gjør på sin side ingenting. De sier at man ikke kan tolerere en slik ideologi, men samtidig har de ingen virkemidler for å stoppe den. Det nytter ikke å blåse opp i media at de er bekymret, når de ikke gjør noe med det, forklarer han.

(...)

- Jeg er sikker på at hvis nazister hadde gjort det samme, altså prøvd å spre en totalitær og fiendlig ideologi, så hadde Gahr Støre og resten av regjeringen satt foten ned.

(...)

FrPs stortingsrepresentant synes for øvrig det er feil å karakterisere islamisme som religion.

- Dette er en politisk ideologi som gjemmer seg bak det å være en religion. Dette er farlig, for det gjør at de kan dure på. Dette fører igjen til et integreringsmessig mareritt, siden muslimer i Norge og andre land blir radikalisert. Dette har vi fått dokumentert gjennom reportasjer på TV, sier han, og legger til:

- Det blir vanskeligere å integrere folk i samfunnet, og dette blir igjen et sikkerhetsmessig problem. Dette kan føre til økt terrorfare.

Per Willy Amundsen, innvandringspolitisk talsmann i Frp: "Vil nekte imamer innreise", pressemelding fra Frp, 18.11.2010

- Med unntak av enkelte overtramp har vi ikke hatt et klima i islamdebatten som har vært uvanlig hardt eller uanstendig. Vi må kunne diskutere islam på samme vis som vi diskuterer andre ting, og kan ikke holde kjeft i frykt for å trampe folk på tærne.

Ola Borten Moe, Klassekampen, "Advarer mot konformitet", 03.08.11

Ola Borten Moe: ... Den største trusselen er mangelen på bevissthet. Tyskland var vår fremste kulturnasjon på 1870-tallet, likevel degenererte de og fikk det verste regimet jorda har sett. Vi har vært blåøyde og naive og har akseptert at det foregår kjønnslemlestelse. Vi har store utfordringer i møte med fremmede kulturer, og vi skal ikke være redde for å si at det er våre regler som gjelder. Det skal ikke være lov å banke ungene sine. Vi har ikke mye å lære av den arabiske verden. Vi kan med stor bravur, og uten å være brune, heise flagget og si at vårt samfunn er overlegent andre samfunnssystem.

Per Sandberg: Det var meget godt sagt.

Ola Borten Moe, nå Olje- og energiminister, Senterpartiet, og Per Sandberg, nestleder Frp: Adresseavisen, «Vi har ikke mye å lære av den arabiske verden», 06.07.2010

Tidlegare har store deler av den venstreintellektuelle eliten stått på barrikaden for demokrati og menneskerettar. Mot diskriminering av kvinnar og minoritetar. I dag allierer dei seg gladeleg med den islamske sida i den kampen som utspelar seg no på fleire kontinent. Det er uhyggeleg men i det nye hundreåret ser vi det klart: Alliansen mellom venstresida og det ekstreme islam visar seg i stadig nye land. Det er trist men sant: sosialistene i Europa omfavner no den reaksjonære islamismen.

(applaus)

Det skjer fordi det felles grunnleggende hatet – hatet mot USA og Israel overskygger alt annet.
Tidligere stortingsrepresentant for Høyre Hallgrim Berg – tale på Oslo Symposium.

... Det betyr ikke at vi automatisk på en måte må legge oss flate, eller likestille Koranen og Bibelen. For innholdet er ganske forskjellig på en god del områder. Vi kristne er veldig opptatt av barn. 'La de små barn komme til meg', sa Jesus. Jeg kan ikke skjønne at Muhammed kan ha sagt det samme. [latter] I tilfelle han måtte ha sagt det samme, måtte det være 'La de små barn komme til meg, slik at jeg kan utnytte de i min kamp for å islamisere verden.'

Det er jo det også som skjer. Barna blir jo aktivt brukt. Når man sender tolv-fjortenåringer med masse steinkast og sånt noe i Intifadaen, også andre, så er det jo nesten at man ber om at en av de skal bli skutt. Slik at man kan få det på CNN og NRK i beste sendetid. Altså de bruker jo barna, og hva med en moral, en religion, som sier at for foreldrene er det en kjempeting å få barna til å bli drept av Israelere, for da blir de martyrer, og da får foreldrene stor heder og ære. For de har ofret sitt barn, i kampen.

(...)

Og da er jeg litt engstelig for den langsiktige utviklinge. Fordi islamiseringen - og når jeg snakker om islamisering så snakker jeg om fundamentalistene. Det er mange gode, skikkelige folk som er muslimer, som mange her er kristne uten at de er i kirken hver eneste søndag.

(...)

Og de har, på lik linje med Hitler, klarlagt for lenge siden, at den langsiktige planen og det langsiktige målet er islamisere verden. De er på god vei. Kommet langt inn i Afrika. De er på god vei nå i Europa. Og da må kunne begynne å ta til motmæle.

Ordførerkandidat i Oslo, daværende formann i Frp, Carl I. Hagen, tale til Levende Ord 13. juli 2004, transkripsjon her.

Vi registrerer endringene rundt oss, og vi hører til stadighet at de er til det bedre. Men det er noe som skurrer, noe umusikalsk. Og vi ønsker derfor å stille etterkrigstidens samfunnsarkitekt, Arbeiderpartiet (Ap), noen spørsmål;

Kjære Arbeiderpartiet:

1: Hva var så galt med min Norske kultur, at dere vil bytte den ut med noe dere kaller "flerkultur"?

2: Hva er egentlig MÅLET med å opptre som kulturquislinger og angripe kulturen min i ryggen på denne måten?

3: Hvilket land bruker dere som suksessmodell for det flerkulturelle sosiologiske eksperimentet - siden dere er sikre på at det kan lykkes?

Tre viktige spørsmål jeg ønsker klare svar på siden Arbeiderpartiet har makta, og er pådriveren for dagens politikk og det store kultursviket i Norge: Det er Arbeiderpartiets landsmøte som "sier klart ja til det flerkulturelle Norge".
Det er Ap som har åpnet grensene til tross for innvandringsstoppen. Det er Ap som gir oss tusenvis nye nordmenn fra ulike kulturer og ukulturer hvert eneste år. Det er Ap som sørger for at norskkulturelle rømmer flere av Oslos bydeler, og etterlater seg enklaver hvor muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse får stadig sterkere grobunn.

(...)

Men, vil vi hjelpe Arbeiderpartiet med å bytte ut norsk kultur med «flerkultur»? Aldri! Vil vi bidra til kultursviket? Ikke om noen satt opp plakaten «skutt blir den som ...»! Vil vi noen gang føle oss «flerkulturelle»? Aldri i verden!

For vi tror ikke noe på flerkultur. Vi tror det er en drøm fra Disneyland. Rotløshet satt i system. Idioti på lang sikt, og vi tror det kan komme til å rive landet vårt i filler.

Christian Tybring-Gjedde, leder Oslo Frp og Kent Andersen, styremedlem Oslo Frp: ”Drøm fra Disneyland, Aftenposten, 27.08.2010
(Obs: jeg har her sammenklippet en uredigert og redigert versjon av artikkelen. Den uredigerte er her.)

«La oss vente med å trekke konklusjoner. Dette er uansett en tragisk hendelse hevet over smålig partipolitikk. Det er i stunder som dette vi alle bør stå sammen for frihet og demokrati, uavhengig av partipolitisk ståsted»

Per Willy Amundsen, Facebook, 22. juli 2011 (profilen er nå slettet)

“Jeg håper at min sønn kan leve opp med den samme friheten som jeg tar som en selvfølge. Denne helgen er jeg alenepappa, det er herlig. Men jeg håper at han får oppleve den samme friheten som meg. Dessverre er jeg ikke sikker. Jeg frykter for at et nytt korstog blir nødvendig.”

Per Willy Amundsen: Facebookstatus, 01.04.2011 (ytringen ble etter kort tid slettet)

The American anti-Islamic bloggers who show up in the manifesto have waxed indignant at the suggestion that their work might have inspired him to violence; to which an ex-C.I.A. officer replied:

It would be unfair to attribute Mr. Breivik’s violence to the writers who helped shape his world view. But at the same time, he said the counterjihad writers do argue that the fundamentalist Salafi branch of Islam “is the infrastructure from which Al Qaeda emerged. Well, they and their writings are the infrastructure from which Breivik emerged.”

“This rhetoric,” he added, “is not cost-free.”

New York Times: "Killings in Norway Spotlight Anti-Muslim Thought in U.S", 24.07.2011

The Jerusalem Post: "sorry" still the hardest word to say

2011-08-06T20:12:00.005+02:00

Like many other Norwegians, I was shocked to read a piece by Barry Rubin, a columnist writing for the Jerusalem Post, calling the Utøya AUF camp "pro-terrorist". I sent the following letter to the editor, which ran a few days ago. Three letters below it on the web page with the letters column ran a piece by some crackpot in Vermont arguing that since Martin Luther was an anti-semite, all Norwegians love those who kill jews, and also Islam is evil and wants to kill and dhimmify everyone it encounters. If this racist tripe sees print, I worry for the Israeli public sphere.

The italicised bits were cut from the finished text by the letters editor (without asking me, but that's how it goes, in letters-to-the-editor-land).

Sir, – I am writing to you today to ask that you remove the article by Barry Rubin published yesterday under the heading "The Oslo Syndrome". I am a citizen of Oslo, Norway. Like you, I work for a newspaper.

Several good friends of mine were nearly killed on Utøya. Another passed the bomb site with his two daughters a minute before the blast. That I didn't lose someone was pure luck.

I was shocked and appalled today, reading in your newspaper the statement that the Utøya youth camp was a "a pro-terrorist program". I can't comprehend why you would run a piece so disrespectful to the victims during such a difficult time.

More to the point, I do not understand why any self-respecting newspaper would run such a statement, when even the most cursory of fact-checking reveals this to be simply untrue. The AUF (Labour Party Youth) has never condoned violence against civilians or terror. To write that they have is a pure fabrication, which casts great doubts on your newspaper's professionalism. The Labour Party Youth oppose Israeli policies towards the Palestinians, but I should hardly need to tell you that this does not in any way constitute support for terror.

While professor Rubin takes care to say that the killed youth didn't "have it coming", I have trouble seeing his distorting article as anything but an argument for just this. This piece, which is an insult to grieving relatives, friends and loved ones here in Norway, should be immediately removed from your website. Decency also demands a retraction, and an apology from professor Rubin.

Sincerely,
Martin Grüner Larsen,
Oslo

A few days afterwards, the Jerusalem Post editorial page responded to the complaint of the many who had written to complain (deputy foreign secretary Espen Barth Eide wrote a complaint) with the piece "Apology to Norway".

I have to say, the piece is ... well, it stops a little bit short of being contrite:

The editorial squarely condemned the attack, saying that “as Israelis, a people that is sadly all too familiar with the horrors of indiscriminate, murderous terrorism, our hearts go out with empathy to the Norwegian people.”

However, it also, inappropriately, raised issues that were not directly pertinent, such as the dangers of multiculturalism, European immigration policies and even the Oslo peace process.

I have some trouble seeing exactly how the editorial squarely condemned the attack. Saying right at the top that the murdered, unarmed teenagers were pro-terrorism did sort of water-down the non-violence message of the piece. But the J-Post was not completely insensitive to the anguish of a nation ravaged by a grief that Israel knows only too well, so I guess we can call this a partial victory for decency.

Barry Rubin, however, takes a different tack: he was not wrong about anything, thank you very much. Throughout his entire "explanation" – ironically titled "The 'Oslo Syndrome' Article For Those Who Want to Know--And Tell--The Truth" – he fails to account for the rather astounding, factually incorrect, claim leading the article, that the Norwegian Labour Youth is "pro-terrorist." He seems to feel no shame for his mistake, and does not adress it in any way. Either he doesn't know, and he's not trying to find out, or he knows and is lying. Either interpretation casts a great shadow across his reputation. I have trouble seeing how his reputation is ever going to get out of that darkness.

The Jerusalem Post has tried to do the right thing, but botched it. I have not been impressed by the lack of professionalism and intellectual rigour shown in the sort-of-an-apology. In countries ravaged by permanent crises, such as the interlocked troubles of Israel and Palestine, a free, diligent and professional press is more important than ever. Printing ridiculous lies like that of mr. Rubin, hate speech like that of the letter below mine, or issuing only partial apologies for their own mistakes – these are not the signs of a newspaper that functions as it should. I hope that the Post learns from the mistakes made now, and moves on. Lord knows that every one of us here in Norway is trying.

Debatt etter Utøya

2011-08-02T22:09:00.006+02:00

Idag kommer Siv Jensen så tett på å unnskylde seg Frps retorikk som hun noengang kommer til å komme, i et intervju i VG. Hun sier:

– Vi som lever av å bruke ord, må mer enn noen gang tenke over de ordene vi bruker fordi ord som var naturlige og riktige tør vi ikke å bruke lenger, fordi de fremstår som støtende. Det må gjøre noe med oss alle i våre formuleringer.

(...)

– Kan Frp bruke begreper som «snikislamisering» fremover?

– Jeg kommer ikke til å ta i noen politiske spørsmål nå. Jeg er opptatt av at vi får litt tid til å få avstand fra disse brutale hendelsene, sier Siv Jensen.

Det er ikke lett å være Siv Jensen for tiden. Et politiske syn som hennes parti prøver å innføre i Norge har i løpet av de siste ti dagene blitt strømførende. Likeledes kan hun ikke si de ordene som hadde vært mest på sin plass: "unnskyld". Det ville være å innrømme det som etter hvert blir tydelig for flere og flere: At ordene som var "naturlige" og "riktige" aldri var noen av delene. De "fremstår" heller ikke som støtende. De er, og har alltid vært, støtende. Det var på mange måter poenget med dem, å støte den politisk korrekte kultureliten som hennes parti har slått seg opp på å føre kulturkamp mot.

Siv Jensen kommer her med det som innen amerikansk politikk ofte omtales, med et begrep lånt fra Watergate-skandalen, som en "non-apology apology." En unnskyldning som ikke er en unnskyldning. Ord framstår, men er ikke støtende. De var naturlige og riktige. Jeg er lei meg hvis du oppfattet meg slik.

De av oss som i løpet av det siste tiåret har advart mot tiltagende hets og eksklusjon av muslimer fra demokratiet har insistert på at ord betyr noe. Retorikk er en myntenhet som kun kan veksles inn i politisk handling. Når Per-Willy Amundsen sier at vi kan komme til å trenge et nytt korstog; når Hege Storhaug sier at islamiseringen av Norge kan gjøre at hun må dra på skauen som hennes far, motstandsmannen; når Siv Jensen snakker om snikislamisering; når Carl I. Hagen snakker om hvordan muslimer bruker barn som krigsvåpen og Christian Tybring-Gjedde snakker om "kultursvik", og mener at Arbeiderpartiet er "kulturquislinger" og "dolker norsk kultur i ryggen" – da betyr det noe. Det er ikke bare en lek med ord. Det er ramme alvor. Det reduserer livskvaliteten til hundretusenvis av våre norske muslimske medborgere. Det er ikke en lek. Det er dødsens farlig.

Fremskrittspartiet og anti-multikulturalistene kan ikke klandres for at de ikke skjønte at en massemorder satt og tok notater når de snakket. Selvsagt ikke. Han bærer, som alle har påpekt den siste uken, ansvaret ene og alene. Det er ikke det dette handler om. Det handler om at om Anders Behring Breivik aldri hadde eksistert, så hadde det Jensen, Tybring-Gjedde, Amundsen sa, den gangen man kunne si det, fortsatt være feil. Når man sier at vi trenger et korstog, så bor det mennesker i den andre enden av den setningen.

Det er det som må være leksjonen for det nye debattklimaet vi må komme fram til etter denne debatten. Vi må skjønne at "innvandringskritikken" har en pris å betale i menneskers livskvalitet. Vi snakker om andre mennesker, på en respektløs og uintelligent måte. Det er ikke på grunn av Behring Breivik vi må slutte å gjøre det. Det er fordi anstendigheten krever det.

En debatt som har rullet og gått i bakgrunnen av de store debattene i kjølvannet av Utøya-tragedien har vært debatten om debattoffentlighet, redigering og anonymitet i nettkommentarer. Jeg har fulgt den litt på avstand, men jeg synes ikke helt den har kommet i havn. Det er en viktig debatt, men noen ting mangler. Jeg synes Frank Rossavik tar opp mye interessant i en artikkel i morgenbladet. Hans ingress: ”Internett har et delansvar for vår tids massemordere.”

Det morsomme er at Rossavik har rett i det, men jeg tror kanskje ikke han har det helt av den grunnen han tror han har. Han ser ut til å unnlate å nevne hva den viktigste konklusjonen av sin analyse er, og de steder i artikkelen sin han tøtsjer innom svaret, går han raskt videre og begynner å snakke om anonymitet igjen.

I artikkelen skriver han om hvordan han tidlig på 90-tallet hadde ansvar for innringerspalten i Bergens Tidende. Gamle damer ringte inn, sier rasistiske ting anonymt og komner på trykk, men sånn i det store og det hele ble det ok, fordi redaksjonen kjente navnene deres, så det var litt kvalitetskontroll. Nå er internett her, så it's old, racist ladies all the way down.

Det er en god historie men, det er ikke der svaret ligger.

Jeg mener at å fjerne anonymitet fra debatten ikke er svaret. Det kan være en løsning. Det er mange gode argumenter for å kreve fullt navn – og det er iallefall gode, tekniske argumenter for å kreve vedvarende brukernavn. Det blir mye lettere å drive en god debatt når du kan sparke en IP-adresse ut permanent, og der erfaringene til en avatar akkumulerer, og ikke minst så gir det autoritet til dem som bygger seg opp rykter i nettsamfunnet.

Men anonymitet er vanskelig. For det er umulig å fjerne anonymitet fullstendig. Om ikke VG.no har anonym debatt, så vil noen opprette Document.no med anonym debatt. Og når Document.no stenger debatten og krever fullt navn, så oppretter noen Nordisk.nu og andre ekstremiststeder der debatten går om muslimer er mest lik rotter eller kakkerlakker, og man utveksler erfaringer med produksjon av AMFO og napalm. Anonymitet er mulig, fordi nettverket er fritt. Sånn er det, og sånn skal det være. Den tannkremen får du aldri tilbake i tuben uten å regulere internett ned til siste IP-adresse. Den anonyme offentligheten kommer alltid til å finnes, nå. Spørsmålet er hvor. Det er gode argumenter for å ha deler av den i svært offentlige arenaer, iallefall. Det øker avisenes rolle som folkelige felleskapsbyggere og det øker tempo og temperatur på debatten. Ofte, som vi har sett, så mye at de verste kommer på trykk. Det er derfor alltid en avveining.

Som Rossavik såvidt nevner så er det ikke fordi Behring Breivik fikk være anonym at internett hjalp ham: Det var fordi han fant likesinnete og fikk delta i et kretsløp av ideproduksjon som munnet ut i vold. Hans ideer ble ikke, slik mange har påpekt de siste par dagene, utviklet i et tomrom. De deltar i noe større, noe vi alle har sett utvikle seg de siste ti årene, og som vi alle kjenner navnet på.

Internetts evne til å koordinere atomiserte, ekstremt spredte grupper og interesser er det som bemektiget ABB. Ikke dens anonymitet, selv om den selvsagt er et ledd i den evnen, den også. For mer om dette, les Clay Shirkys to glimrende bøker Here Comes Everybody og Cognitive Surplus.

Men det bringer meg egentlig videre til det neste poenget. At debatten er dårlig har noe, men egentlig veldig lite med anonymitet å gjøre. Likeledes har god debatt veldig lite med fullt navn å gjøre. Anonymitetens rolle er sterkt overvurdert. Det viktige med debattforaene som Rossavik priser er ikke at folk skriver under med fullt navn, eller at Rossavik kjente navnene så ikke hvemsomhelst kom på trykk – det var at Rossavik satt og tok telefonen. At han silte innleggene og påla dem med ekstreme meninger en sosial kostnad.

Redaktørinstansen, moderatoren og debattlederen er garantisten for en god debatt. Det er ikke fullt navn, det er personene som sitter og sletter de rasistiske og dårlige innleggene, som sørger for at folk som tror at FN kontrollerer været ikke kommer på trykk i leserbrevspaltene, og det er folk som tenker at kanskje Nina Karin Monsen har ytret seg nok denne måneden. Den tyske mellomkrigsoffentligheten frambrakte ikke gode resultater bare fordi den hadde fullt navn – den frambrakte dårlige resultater fordi de tyske redaktørinstansene bukket under for trykket fra gatene. Fullt navn er ingen forutsetning for god debatt. Sånn sett så var debatten i avisene også god på 1880-90-tallet, da anonyme skribenter var normen heller enn unntaket – fordi noen satt og silte det som kom inn.

Debatter og offentligheter er små mikrokosmiske samfunn, enten de er relativt store (Aftenposten, VG Nett, Facebook, Twitter) eller relativt små (enkeltblogger, diskusjonsgrupper). Som alle fellesskaper og samfunn krever de kjærlighet, tid og arbeid. De må bygge opp sine sosiale koder, sine regler. De krever organisatoriske instanser, og de organisatoriske rollene er nødt til å følge en demokratisk tenkemåte: Altså å både følge viljen til kollektivet og samtidig utøve checks and balances i sitt utvalg av deltakere, av stemmer, av synspunkter, miljøer. Vi lar ikke være med å si ekstreme ting fordi vi ikke får slippe til i debatten lenger – vi har for lengst fått evnen til å starte alternative offentligheter tilnærmet gratis – vi lar være med å si ekstreme ting fordi det har en sterk sosial kostnad. Det er det som er definisjonen på ekstremisme: meninger som har en sterk sosial kostnad. Man kan ikke utøve sosiale kostnader uten å ha et veldefinert fellesskap som fungerer.

Vi er fanget i et slags dilemma, et avveining som hver offentlighet må finne et kompromiss innenfor: På den ene siden å ikke ønske at ekstreme stemmer skal bevege seg ut i marginale offentligheter, ekko-kammere der de ikke får motargumentasjon – vi har sett hvor den veien fører hen. Og på den andre siden har vi behovet for å ivareta den – unnskyld uttrykket, virkelig! – diskursive rasjonaliteten, til de større offentlighetene. Vi kan ikke bruke tid og krefter på å krangle med de mest ekstreme, dem som ikke hører på motargumenter og dem som prøver å kjøre debatten ut på sidelinjen. Ingen av oss har tid til å finne alle feilene i Hege Storhaugs mange kronikker og blogginnlegg. Ingen av oss orker å bruke så mye tid som skal til for å overbevise hver eneste bidige hissigpropp på Twitter om at nei, muslimer flest er faktisk ikke interessert i sharialov, se her -- jeg har tall på det.

De siste ti årene har det vært et filterproblem. Stemmer som ytret marginale og destruktive ting fikk slippe til i sentrum. Kanskje Storhaugene, Bawerne, Per Willy Amundsene, fikk for sentral en plass, ble pålagt en for liten sosial kostnad? Jeg vet ikke. De hevder selv at de ble pålagt en stor sosial kostnad, og det slår meg som å være i samsvar med det de faktisk ytret. Likevel har de fått mer og mer makt, blitt mer og mer selvsikre, fått mer og mer gehør. Ikke minst har Fremskrittspartiet tatt disse ekstreme stemmene inn i sin midte.

Det jeg vet, er i alle fall at noe gikk galt med den diskursive rasjonaliteten i tiåret som gikk. Hvor galt ble brått synlig for oss forrige uke. Vi er i gang med en god samtale om hva som gikk galt. Den samtalen må fortsette.

Datalagringsdirektivet, eller hvordan jeg sluttet å bekymre meg og lærte å elske totalovervåking

2011-04-04T23:29:00.000+02:00

Stortinget vedtok datalagringsdirektivet i kveld. Det er den største innskrenking av personvernet, sannsynligvis noensinne. Det er en sterk påstand, men jeg mener at teknologien innebærer at den er sann.

Idet de teknologiske mulighetene for å utvide mengden av informasjon om enkeltindividet som ikke er under individets kontroll ekspanderer gjennom teknologisk utvikling kommer de politiske institusjonene i press. Når de destruktive mulighetene teknologien gir oss ekspanderer radikalt, blir det viktig å ta kloke prinsipielle valg. Dette øyeblikket krevde et slikt valg, og det ble ikke tatt.

En historisk parallell situasjon er da vi oppdaget at vi kunne spalte atomet.

Vi hadde hatt sprengstoff til bruk i krig lenge, og med oppfinnelsen av fly var vi begynt å bombe fra luften over byområder, uten at denne store endringen i krigens praksis ble reflektert over. Man bombet sivile, langt fra slagmarkene. Man bombet sivile institusjoner som kanskje ble brukt til militære formål, kanskje ikke. Var dette greit? Var dette en naturlig del av krigen, eller trengte man egne lover og regler for dette? Denne teknologiske utvidelsen av krigens destruktivitet, og spillover-effekten — at sivile døde i mye større grad i krig — presset etter hvert fram internasjonal humanitærrett.

Så oppdaget fysikerne at man kunne spalte atomet. Dette muliggjorde at den allerede radikale forandringen flybomben innebar ble mangedoblet. Man kunne nå ikke bare ødelegge hus, nabolag, fabrikker, man kunne ødelegge byer. Utslette hele lokalsamfunn i et eneste lysglimt. Brenne hele folkeslags skygger fast i veggene og oppløse kroppene skyggene tilhørte i røyk.

Og det gjorde man. Denne enorme, ekstreme utvidelsen av krigens destruktivitet, dens plutselige trussel mot sivilisasjonen selv og mot det sivile samfunn som sådan ble ikke reflektert over. Man aksepterte den som en gitt teknologisk utvikling og fortsatte som før. Man spilte det samme spillet med høyere innsats, med en viss økt forsiktighet, siden innsatsene de eventuelle tapene var så mye større. Man oppdaget aldri at reglene og spillebrettet plutselig var et helt annet. At selve spillet ikke var det samme.

For dem som forsto at forutsetningene for krigføring hadde forandret seg fullstendig og for alltid fortonet de neste femti årene seg som absurde, surrealistiske, sinnsyke, vanvittige. Man levde i et sykt samfunn der statsmakten med rasjonelle, legitime argumenter hevdet et syn som var rablende vanvittig og ute av kontakt med den politiske og menneskelige realiteten i sine ord. Det er denne absurditeten som bobler fram i maniske og desperate uttrykk som sangene til Tim Lehrer, bøker som Catch-22 eller filmer som Doctor Strangelove eller M*A*S*H. "Gentlemen, you can't fight in here. This is the war room!"

På tilsvarende vis har vi i vår levetid sett en utvikling der teknologien langsomt har muliggjort den stadig raskere innskrenkingen av personvernet og retten til privatliv. Over de siste tyve årene har personvernet gradvist erodert gjennom informasjonsteknologiens inntreden i dagliglivet. For første gang har vi muligheten til å totalovervåke alle. Vi har gradvist sklidd ut i dette, og nå tar vi det endelige skrittet.

Denne muligheten blir, gjennom Datalagringsdirektivet tatt i bruk av politiske interesser som ser at dette er positivt for deres formål. Som atombomben var positiv for de kalde krigernes formål.

Man ser ikke at dette ikke er tidspunktet for pragmatisk vurdering av interesser, det er et tidspunkt for å ta et radikalt annet valg. Å vedta en moralsk orden som anerkjenner at spillet ikke er det samme, at reglene og spillebrettet er et annet.

Teknologien satte i dette spørsmålet våre politikeres evne til å tenke prinsipielt på prøve. Øyeblikket krevde overblikk, visjon, utsyn. Og jeg er gledelig overrasket over hvor mange partier og institusjoner som intuitivt eller gjennomtenkt så det radikalt nye i denne situasjonen. Alle ungdomspartiene var imot forslaget, hvilket gir meg håp, og alle andre enn Arbeiderpartiet og Høyre stemte imot.

At det var nettopp disse to administrasjonspartiene, Høyre og Arbeiderpartiet, er tankevekkende. Det er kanskje et utslag av at styringsmakt tærer på et partis evne til å tenke prinsipielt.

Makt er en korrumperende innflytelse på alle institusjoner, og nettopp disse to store styringspartiene har kanskje blitt så flinke til å være pragmatisk politiske at de har glemt at de også bidrar til å skape samfunnets verdier, til å skape framtiden.

Noen partier har bevart en prinsipiell bevissthet. Jeg er stolt over mitt parti, SVs, prinsipielle og velargumenterte motstand mot Datalagringsdirektivet, særlig gjennom Bård Vegar Solhjell, som har vært bunnsolid i denne saken.

Den som jeg tror har sagt kveldens klokeste ord er nok Venstreleder Trine Skei Grande:

— (...) Jeg tror ikke de som stemte for direktivet skjønner konsekvensen av vedtaket. Kommende generasjoner vil fordømme oss for det som er vedtatt i kveld.

2011-03-29T09:47:00.000+02:00

On March 18th, Ragnfrid and I had a beautiful little baby daughter, delivered with some urgency through c-section. She's 11 days old, still nameless, and is lying asleep next to me on the couch, after having kept her parents awake all night. She seems like the most interesting person in the world, and we're both looking forward to getting to know her.

Kvalitet (åpen tråd)

2011-03-09T23:14:00.003+01:00

Kunsterisk og litterær kvalitet er subjektive fenomener, ikke objektive. Diskuter.

"Høyre vil bygge samfunnet på tillit til enkeltmennesket"

2011-03-09T21:51:00.004+01:00

Det er den første linjen i Høyres prinsipprogram, et dokument fyllt av tilsvarende formuleringer: "liberale verdier", "frihet for individet", "frihet til å velge".

Høyre annonserte i kveld at de går inn for Datalagringsdirektivet.

Det er et direktiv som gjør at alle borgere blir overvåket i en eller annen forstand mer eller mindre konstant, hvor enn de går, hva enn de gjør — gjennom sine telefoner og PCer, gjennom lagring av deres personlige data. Datalagringsdirektivet er et mistillitsuttrykk til folket, et overgrep mot alle forståelser av klassiske liberale verdier, et av de største utvidelsene av statsmakten inn i personsfæren på mange tiår og en ordning som det i dagens samfunn ikke går an å velge vekk.

Alle bruker datamaskiner, alle bruker mobiltelefoner, alle bruker epost, til alt, alltid. Vi bruker dem til å organisere oss, til å jobbe, til å være med våre nærmeste, til å ytre oss og til å navigere samfunnet og livets mange utfordringer. Å invadere den digitale privatsfæren er å true enkeltmenneskets ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, bevegelsesfrihet og det grunnleggende personvern.

Da jeg i kveld googlet "Høyres prinsipprogram" var denne siden det første treffet jeg fikk opp. 404 siden finnes ikke.

Noen argumenter for at også du, kjære leser, skal støtte de svakes rett til å være sterke

2011-02-26T22:28:00.010+01:00

På Twitter forleden dag utfordret Nils August Andresen, som er redaktør i høyresidens ideologitidsskrift Minerva, meg til å skrive ned hvorfor jeg var uenig med ham i spørsmålet om FNs barnekonvensjon. Nils August mener at borgerne i de 140 landene som har signert denne konvensjonen ikke bør ha mulighet til å sette makt bak de kravene UNCRC (United Nations Convention on the Rights of the Child) stiller til landene som underskriver den i forhold til internasjonal lov. Han kaller konvensjonen "umoden" og mener at den er et sammensurium som vi bør la ligge til den har modnet litt.

Selv synes jeg dette er en no-brainer. Barnekonvensjonen er et viktig og et godt verktøy for å beskytte de svakeste blant oss, og stiller tydelige krav til både statlige aktører og familier som krever at vi hever oss opp til et velferdsnivå for barn som er etisk forsvarlig. Som alle de beste rettighetskonvensjoner bærer UNCRC håpet om en mer sivilisert og mindre barbarisk verden i seg, og maner oss til å ta de moralske handlingene som burde være selvinnlysende.

Nils August setter en del forskjellige argumenter i spill, og jeg kommer ikke til å angripe dem alle sammen her. Jeg vil heller gå rett til det jeg oppfatter som kjernen i hans argumentasjon, som er en form for motstand mot visse typer menneskerettigheter som jeg hører ofte fra høyreideologer, såvel som stortingspolitikere i Framskrittspartiet og Høyre. Denne typen argumentasjon som har en tradisjon på den politiske høyresiden som går helt tilbake til forarbeidene med FNs menneskerettighetserklæring (UNDHR) og tilbake til kampen om opprettelsen av velferdsstaten, og debattene om dens legitimitet.

For Nils Augusts motstand mot barnekonvensjonen handler såvidt jeg kan se om den gamle debatten om vi skal ha både såkalte positive og negative rettigheter nedfelt i konvensjonene våre. Den ideologiske høyresiden har en tendens til å mislike positive rettigheter, og Nils August argumenterer her for at positive rettigheter er noe herk. Det er mulig han er soft-høyre og vil ha litt velferdsstat, så jeg beklager hvis jeg med dette leser ham litt vel mye inn i en tradisjon, men nå bruker jeg ham litt som unnskyldning for å skrive noe om et spørsmål som har irritert meg lenge.

Negative rettigheter er frihet fra noe. Negative rettigheter hindrer andre fra å hindre deg i å leve ditt liv slik du ønsker det. De er samlet retten til ikke å bli hindret fra å utfolde deg: fra å ytre deg, bevege deg, å eie land, eller på annen måte å bli utsatt for vilkårlig maktbruk. Your freedom to swing your fist ends where my nose begins, osv.

Positive rettigheter er rettigheter som, med et uoversettelig engelsk begrep, gjør deg empowered. De stiller ofte krav til at andre skal sørge for å bidra til at du skal ha det bra, i den forstand at de stiller krav, særlig til staten. Klassiske positive rettigheter er retten til tilgang på utdannelse, helsevesen, trygghet, vann, mat, advokathjelp og andre goder som sikrer et minimum av velferd. De er ikke passive rettigheter, men aktive rettigheter, idet de krever handling fra andre, og stiller krav til vår samfunnsordning.

Begge disse rettighetstyper er nedfelt i de fleste rettighetskonvensjoner i en eller annen forstand. Jeg vil selv argumentere for at skillet dem i mellom er filosofisk meningsløst, og at de to rettighetsformene i praksis er intimt sammenvevd. Men det kan vi ta i en annen bloggpost.

Deler av høyresiden hater positive rettigheter. Det har vært motstand mot positive rettigheter siden Menneskerettighetserklæringen i 1948. Det er mange argumenter mot dem, noen gode, noen dårlige. De gode følger fra Sir Isaiah Berlins kritikk av "positiv frihet" i den klassiske artikkelen "Two Concepts of Liberty", der han argumenterer for at positiv frihet, "frihet til X" innebærer en totalitær fristelse. Han skisserer en rekke av tenkere, helt tilbake til Platons Staten, som har framhevet den priviligerte, opplyste elitens totalitære overformynderi over flertallet. Denne totalitære fristelsen, grunnet i Berlins erfaringer fra totalitære østblokkland grunnet disse tanker, og de samsvarer også med de politiske realiteter i dagens statsdannelser i land som Kina, Nord-Korea eller for den saks skyld det nylig falne regimet i Egypt.

De dårlige motargumentene handler om en libertariansk måte å tenke rettigheter på, der man vektlegger individet framfor det kollektive, og forsøker å nedbygge staten, som, slik jeg ser det, må stå som garantist for de positive rettigheter. Libertarianisme er mer eller mindre rendyrkingen av et sett med utelukkende negative rettigheter. Det er et sterkt og legitimt livssyn, som ville føre til at samfunnet kollapset ("Somalia: libertarian paradise!"). Menneskerettighetsprofessor ved LSE, Conor Gearty, snakker ofte om at den klassiske libertarianske ideen er at "a man's home is his castle". "It tells you a lot about libertarianism: it's a man. And he owns a castle."Libertarianisme er altså en ideologi for de sterke. Menneskerettighetene handler ikke om å gi styrke til de sterkeste, men til å skape et samfunn som er like rettferdig for alle dets medlemmer – en såkalt "rawlsiansk" samfunnsordning.

De virkelig dårlige argumentene handler som regel om å ikle seg de fillete gevantene til ideologiske libertarianere som ledd i en klassekamp der rike eliter ønsker å slippe for å betale sine surt opptjente milliarder i skatt fordi hva har dette samfunnet noen gang gitt dem, bortsett fra infrastruktur, helsevesen, utdannelse, arbeidere, liv, mat, sosiale strukturer og nasjonal sikkerhet?. Dette kan du lese mer om i en kommende bok fra min kollega Mimir Kristjansson.

I sitt innlegg kommer Nils August med noen egentlig ganske vanlige motargumenter mot positive rettigheter, og jeg mistenker ut fra det han skriver at det egentlig er dette hans motstand mot UNCRC bunner i: dens sterke vektlegging av barns positive rettigheter. Barn er langt mer åpenbart enn voksne aktører avhengige av det kollektive. De eier ikke slott, og de kan ikke være individer uten mye hjelp og støtte fra både statlige og familiære krefter.

Jeg kommer til å gjennomgå noen av de tingene jeg har størst trøbbel med i Nils Augusts argument. Først et langt sitat, så motargumenter.

For alle menneskerettigheter er ikke like: Menneskerettigheter som idé vokste frem over mange hundre år før de fikk sitt globale gjennombruddet i form av FNs Menneskerettighetserklæring.

(...)

De to konvensjonene uttrykker essensen i en tusenårig tradisjon, som inkluderer Magna Carta og habeas corpus (1215); John Locke og den engelske Bill of Rights (1688) og James Madison med den amerikanske (1791); den franske menneskerettighetserklæringen (1789); vår egen norske grunnlov fra 1814. I engelsk tradisjon kalles substansen i disse rettighetene gjerne ”our ancient rights and liberties”.

(...)

På den tiden Menneskerettighetserklæringen kom, begynte en ny type rettigheter å gjøre seg gjeldende: Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter ble nedfelt i en egen konvensjon (ØSK). Tanken om økonomiske rettigheter var selvsagt ikke helt ny: Men å gi disse ”positive rettighetene” form som abstrakte, universelle menneskeretter, snarere enn som foranderlige politiske krav, var en innovasjon.

Etter mitt skjønn er det filosofiske og historiske fundamentet ØSK hviler på langt svakere enn SP og EMK, og stundom direkte tvilsomt. Som et resultat er den juridiske utformingen ofte vag eller problematisk (som rett til ferie med lønn, som bare betyr at en del av lønnen tvangsspares for å utbetales i ferien). Når Norge – og mange andre land – ikke har sluttet seg til tilleggsprotokollen som gir individuell klageadgang etter ØSK, er det rimelig å anta at årsaken ikke bare at man tror den er vanskelig å dømme etter; mange politikere mener rett og slett at ØSK ikke holder mål, og at ikke alt som står der virkelig bør være menneskerettigheter, selv om Norge oppfyller det meste som står der.

Jeg skjønner hva Nils August prøver å gjøre her – å gjøre negative rettigheter mer ekte og tradisjonelle, men jeg forstår ikke helt at han tror han kan lykkes. Man kan ikke gå gjennom idehistorien med skylapper så store som dette uten å falle.

La oss starte med det helt elementære at det at noe er eldre ikke nødvendigvis betyr at det er bra. For eksempel er det universelle vestlige demokratiet på mange måter nyere som ide enn både John Locke og Magna Carta, men jeg synes det er en fin institusjon, likevel. Dette er også en tankefeil så gammel og etablert at den har et navn på latinsk: argumentum ad antiquitatem — argument fra tradisjon. Mange av rettighetene våre går tilbake til diskusjoner mellom Platon og Aristoteles, Locke og Mill. Men mange av dem gjør ikke det. Ideen om at kvinner er fullt politisk likeverdige individer er en relativt ny ide, iallefall som massefenomen. Jeg synes det er ok at rettigheter er moralske innovasjoner, for rettigheter er jo rent faktisk politiske proposisjoner som sikter på å skape et minimum av velferd for verdens borgere. At de også er en skisse for et sosialdemokrati er åpenbart, men noe vi kan snakke om en annen gang.

Men uansett om det var et argument mot barnekonvensjonen eller positive rettigheter dersom de var moralsk eller idehistorisk innovative, så ville Nils August likevel tatt feil. De er ikke det.

At økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter ikke bare er nedfelt i ØSK, men i selve menneskerettighetserklæringen hopper Nils August såvidt jeg kan se over. Hele den siste halvdelen av menneskerettighetserklæringen er full av slike rettigheter: Rett til arbeid, til velferd, helsevesen, kulturliv, plikter over samfunnet, etc. etc. Dette er en integrert del av dagens menneskerettighetssystem. At Nils August prøver å late som om at dette er noe nytt og innovativt er merkelig.

Menneskerettighetserklæringen er nemlig nettopp ikke et voldsomt innovativt dokument. Det ble til gjennom en lang deliberativ prosess der rettferdighetsbegrepet til kulturer over hele verden ble gjennomgått, og en slags destillering av et minste felles multiplum kom til. Den prøvde å fastsette rettigheter som mange mente fantes, men som i liten grad var realisert i praksis. Da den ble lansert stemte alle land for den, bortsett fra sovjetstatene som avsto fra stemmegivning.

Så når Nils August prøver å late som om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er noe nytt, uprøvd, uklart, dunkelt, så leser han historien med dårlige briller. Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter ligger som en strøm som går parallelt med hele den vestlige rettstenkningen. Resten av denne bloggposten kommer bare til å være noen få antydninger til hvor den interesserte leseren kan gå for å spore denne tradisjonen.

La oss starte, som alltid, med Platon, som i Staten er – såvidt meg bekjent – den første av de store tenkerne som foreslår felles eiendomsrett (muligens inspirert av kollektivistisk praksis i Sparta). Altså at fellesskapet eier i fellesskap, og at fellesskapets universelle krav på individet er det primære. Denne tanken er bunnplanken i mye av den følgende positive rettighetstradisjonen. (Forresten er Platon ikke noen stor forkjemper for universelle rettigheter — når han mener "felles eiendom" så snakker han helt spesifikt om kvinnene.)

Så har vi Aristoteles, som går i dialog med Platon og kommer frem til at man skal ha egen eiendomsrett, fordi "it is a difficult business to live together and to share in any form of human activity [especially when it comes to property]." Men likevel innrømmer han at "there is a sense in which property ought to be common, [but] it should in general be private."

Siden vi er i antikken, synes jeg også det er pussig at Nils August glemmer de viktigste kildene til tidlig rettstenkning og rettferdighetsspørsmål, religionene. De monoteistiske religionene har alle sterke krav om positive økonomiske rettigheter, og dette var en del av deres kjerneidentitet som politiske bevegelser.

Almissen er en av islams fem søyler, de handlinger som binder alle muslimer sammen. De er en religiøs plikt. Bibelen nevner fattigdom og almisser over 2.000 ganger, hevder dem som har talt. Her er en sentral passasje mange framhever, Jesaja 58:

6. Nei, slik er fasten som jeg vil ha:
at du løslater dem som med urett er lenket,
sprenger båndene i åket
og setter de undertrykte fri,
ja, bryter hvert åk i stykker,

7 at du deler ditt brød med dem som sulter,
og lar hjemløse stakkarer komme i hus,
at du sørger for klær når du ser en naken,
og ikke svikter dine egne.

8 Da skal ditt lys bryte fram
som når dagen gryr,
dine sår skal snart leges og gro.
Din rettferd skal gå foran deg
og Herrens herlighet følge etter deg.

9 Da skal Herren svare når du kaller på ham,
når du roper om hjelp, skal han si: «Her er jeg!»
Når du tar bort hvert tyngende åk,
når du holder opp med å peke fingrer
og tale ondskapsfullt om andre.

De monoteistiske religionene har alle sine sterke påbud om velferdsstøtte som religiøs plikt. En aktiv, positiv rettighet for den fattige, en tvingende plikt for den rettro. Dette er i kjernen av de monoteistiske religionenes identitet.

Også innenfor buddhisme og hinduisme er sosialt arbeid og fattigdomsbekjempelse en sentral del av dharma, og tenkere så forskjellige som Kon-Fu-Tse og Lao-Tse har alle argumentert for dette:

Den himmelske Tao, er å ta
fra dem som har for mye
og gi til dem som har for lite.

Og så går det slag i slag blant både sekulære og åndelige tenkere (i den grad dette var en sterk distinksjon den gangen): Augustin, Winstanley, Godwin, Rousseau, Robespierre, den franske revolusjonen, Wollstonecraft, Mill, Proudhon, Marx (& Engels), Sen, Gandhi (som btw var konsulent i forarbeidene til UNDHR), Rawls, Rorty, Dworkin, osv osv osv osv ...

Alle disse tenkerne bidro i en eller annen forstand til argumentet om universaliserte velferdskrav der individet både har plikter til felleskapet, og krav til å bli behandlet respektfullt og gitt verktøyene til å maksimalisere eget potensiale.

Det er altså en gammel tradisjon for det politisk radikale standpunktet at alle har krav på å ha det godt. Den kommer fra filosofer og politikere, statsmenn og populister, prester og legpredikanter, venstreradikale sekulære intellektuelle og jihadistiske islamister. Det er en bred, dyp tradisjon med minst 2.500 år på baken og forgreininger inn i den mest absurde radikalisme og det mest mainstream sosialdemokrati. Å late som om den er ny, uprøvd, innovativ strategi er umulig, med mindre man særlig avviser som ikke-eksisterende de vedvarende kravene fra venstresiden som gir gjenlyd gjennom hele den vestlige verdens idehistorie. Det er et krav som endelig har begynt å bryte ned motstanden fra elitene gjennom demokratiet. At vi nå tar for gitt en minimumsstandard for menneskelig velferd er en stor, moralsk og politisk seier.

Hvorfor er det et så langt skritt fra ideen om at vi har rett til et sikkert liv til å tenke at vi har retten til et godt liv? Til et rikt liv? Til et liv levd med god helse, med god utdanning?Jeg forstår ikke hvorfor det er en vedvarende insistering på at vi skal rulle vekk denne seieren og gå tilbake til det libertarianske free-for-all. Det slår meg, i lys av alt som har blitt oppnådd gjennom rettighetsspråket, som en nesten nihilistisk idé.

Singling i glasshus

2011-01-18T23:33:00.003+01:00

Litt dissens fra kommentarfeltene: Min venn og kollega fra tiden i Studentradioen i Bergen, Eirik Løkke — som du kanskje kjenner som Kapitalismus? — har skrevet en kommentar der han kritiserte min framstilling av Trygve Hegnar i en tidligere post. Her er deler av det han skriver:

Jeg tror du bommer i analysen av Hegnars motiv (når vi nå skal drive psykologisering). Hegnar går inn i tradisjonen som økonomisk liberaler og uttalte prinsipielt at det ikke var noe i veien med en mer liberal asyl-politikk - såfremt denne gjelder for alle. Grunnen til å kalle henne med sitt rette navn var å tydeliggjøre at hun har løyet og løgn ikke bør belønnes med opphold, jeg oppfattet ikke Hegnars innspill som verken rasistisk eller fremmedfiendtlig - men et prinsipielt forsvar for rettsstatens krav til likebehandling og etterfølgelse av lover og regler.

Det siste poenget til Hegnar var pressekritikk, noe jeg også synes er høyst betimelig i en sak som er så pressedrevet og som er så blottet for prinsipper. At mange aviser henfaller til kampanjejournalistikk frem kritisk undersøkende - synes jeg i likhet med Hegnar er problematisk.

Deler av mitt svar, litt redigert:

Jeg hørte Hegnar si det, og jeg gransker ikke hans motiver, egentlig. Jeg snakker mer om hva som gjør at denne typen retorikk brukes hyppig i innvandringsfiendtlige eller -kritiske miljøer. Hvorfor retorikken går hjem, ikke hvorfor den ytres. Men når det er sagt så er jeg ganske sikker på at dette er en dog whistle som mange hører, og at Hegnar nok i en eller annen grad var bevisst på det.

Men hva gjelder Hegnars ekstremt slappe argumentasjon så faller den på egen urimelighet. Et par poenger:

1. Trygve Hegnar anklager andre for å begå kampanjejournalistikk. Det er en dårlig årstid for å kaste stein i glasshus. Det blir fort kaldt.

2. Hegnar har grunnleggende misforstått hva kampanjejournalistikk er. Det er ikke at man dekker en sak veldig grundig, eller at man journalistisk setter søkelys på grunnleggende urettferdigheter i et samfunn.

Hvis dette var sant, så er kampanjejournalistikk også når Woodward og Bernstein — våre gamle, forslitte gravehelter (vi må finne noen nye snart) — jobber mot Nixons løgner i flere år, hver dag. Og jeg kan sikkert finne på bedre eksempler på god gravejournalistikk, men da må jeg jammen tenke meg om.

Kampanjejournalistikk er ikke å forfølge en sak grundig, det er ikke å oppfylle pressens samfunnsoppgave ved å avsløre eller belyse urettferdigheter eller begivenheter som har allmenn offentlig interesse, eller begivenheter som strider med den allmenne rettsoppfatning. Det er ikke en gang å skrive leder etter leder etter leder i en sak samtidig som man dekker den journalistisk. Kampanjejournalistikk er å dekke en sak på en måte som er urettferdig, og journalistisk uholdbar.

Med det mener jeg å undereksponere motargumenter, usynliggjøre synspunkter, kvele dissens. Intet av dette har skjedd i denne saken. Motstanderne har kommet grundig til orde i alle fora. Og de har virkelig dummet seg ut, for de har ikke noen sak. De framstår like troverdige som skolebøller som vil ta skolens flinkeste jente fordi hun ikke gidder å finne seg i deres mobbing.

Det Hegnar kaller kampanjejournalistikk er kort sagt det vi som journalister får betalt for å gjøre. Det forundrer meg at han som redaktør ikke har skjønt det.

Pål K. Lønseth dekonstruerer seg selv

2011-01-18T22:19:00.006+01:00

- Marie Amelie skal ut, sier statssekretær Pål Lønseth til VG Nett og understreker at Justisdepartementet ikke vil gripe inn i saksbehandlingen i enkeltsaker.

Så dere det? WOW! La oss ta den en gang til i sakte film:

- Marie Amelie skal ut, sier statssekretær Pål Lønseth ...

... og understreker at Justisdepartementet ikke vil gripe inn i saksbehandlingen i enkeltsaker.

Mine damer og herrer, total selvmotsigelse med dobbelt flikkflakk og skru i løpet av en enkeltsetning! Dette er en sterk og overraskende kandidat til høstens mesterskap i 500 meter oxymoron.

(...) kommer tilbake med mer.

Maria Hussein Amelie

2011-01-17T21:46:00.004+01:00

Det siste konservative snakkepunktet, artikulert mest høylytt i en usedvanlig kjip forestilling av Trygve Hegnar på kveldens utgave av Aktuelt (ennå ikke på nett), er utelukkende å omtale Maria Amelie med hennes egentlige, skumle, fremmede, RUSSISKE navn. Hver gang motstanderen omtaler henne som Maria Amelie, så påpeker man at "Du mener selvsagt ... osv osv. som er hennes egentlige navn, hun har jo aldri oppgitt sitt egentlige navn."

Jeg hadde allerede sett dette retoriske knepet brukt flere ganger før Hegnar tok det i bruk, men rett etter Aktuelt i kveld er det dukket opp i flere kommentarseksjoner på nettaviser og blogger vi ikke liker å sammenligne oss med.

Motivasjonen er åpenbar: Ved å bruke hennes egentlige navn ønsker man å fremmedgjøre Maria Amelie fra sine støttespillere, og vise til sine egne at man er en av dem som ser gjennom løgnene til de politisk korrekte. Men hva er poenget? Hva er den underliggende tankestrukturen som fører til denne retorikken? Den er selvsagt en underliggende, stilltiende forståelse av at mennesker med fremmede navne får mindre sympati fra massene.

Det retoriske grepet er identisk, omenn med en annen kulturell bakgrunn, med da republikanerne under valgkampen i 2008 begynte konsekvent å omtale Barack Obama med hans fulle navn: "Barack Hussein Obama". Hussein = araber = unelectable.

Grepet er kort sagt alt motstanden mot utkastelsen av Maria Amelie kjemper mot: antakelsen om at det som er annerledes er mindre menneskelig og støtteverdig, avvisningen av det fremmede fordi det er fremmed. Avvisningen av fellesmenneskelige hensyn og rettigheter.

Grunnen til at grepet mislykkes og framstår patetisk for de fleste lesere/lyttere er at identifikasjonen med Maria Amelie allerede har skjedd hos de fleste nordmenn. Det fremmedgjørende grepet framstår derved avkledd, mye på samme måten som Arbeiderpartiets teknokratiske retorikk, som Jens Stoltenberg og statssekretær Pål Lønseth har framført de siste par dagene, står avkledd som hva den er i møte med en person som allerede er definert som en del av felleskapet. Det var en stor feil å velge å kaste ut en kvinne som alt hadde utmerket seg med vårt samfunns sjeldneste og samtidig mest respekterte dyd: genuint personlig mot.

Ameliesaken er en politisk og moralsk katastrofe, men den har også gjennom vanskjøting blitt en kommunikasjonskatastrofe som suger hele venstresiden ned i en hengemyr, som svekker hele det rød-grønne samarbeidet, og Norges internasjonale rykte. Og nå plukker de delene av høyresiden med et mer abstrakt forhold til innvandreres menneskeverd opp denne retorikken og forverrer og forvrenger den. Når denne sprø saken har blåst over, og det uungåelige har skjedd, nemlig at Maria Amelie har fått oppholdstillatelse, så håper jeg at saken i det minste vil føre til revisjon av den norske folkesjelens forhold til den andre.

Vår kamp er kronet med en viss mengde seier

2011-01-16T09:45:00.003+01:00

Statssekretær Pål Lønseth til Aftenposten:

– Hvis det avdekkes, i denne konkrete saken eller andre saker, at vi har et regelverk som ikke er hensiktsmessig i forhold til arbeidsinnvandring, er det helt naturlig for Regjeringen å se på regelverket som regulerer dette, sier Pål K. Lønseth (Ap), statssekretær i Justisdepartementet.

Vet du hva, Lønseth? Det tror jeg faktisk ikke at det er. Naturlig, altså.

Ting det er ok å skrive i Sveriges nest største nettavis nå

2010-12-15T17:49:00.002+01:00

Mine damer og herrer, Ulf Nilson, Expressen:

Faktum är att vi, ja, svenskarna, faktiskt är på väg att avskaffa oss, om än sakta. Obs! att nu raljerar jag inte längre. Sverige har sen länge minskande befolkning, ja, om vi ser till pursvenskar. Varje par föder statistiskt sett färre än två barn, lika med minskning. Våra invandrare, numera omkring 20 procent, av vilka 400 000 muslimer (varav de allra flesta naturligtvis inte är islamister), föder betydligt fler. Det är oundvikligt att det muslimska inflytandet växer.
Kort sagt: vi befinner oss i krig, Sverige liksom alla andra europeiska länder (och naturligtvis "den store satan", USA). Det är ett krig på sparlåga men livsfarligt likafullt.

Det finns naturligtvis ingen risk att de militanta muslimerna lyckas i sin avsikt: att islamisera Sverige (och tvinga kvinnorna att bära slöjor som bevis på sin totala och omänskliga underkastelse).
Nej, omvända blir vi inte. Däremot finns det risk att vi får uppleva fler och värre terroristdåd. Alla islamister är inte lika klantiga som han som sprängde sig själv i närheten av Drottninggatan. Blod kommer att flyta.
Eländet har bara börjat. Tid att vakna, att förstå att Sverige är sårbart - och väl värt att försvara...

Innvandrere føder barn og derfor er vi i krig. Takk for kaffen, Ulf.

How dare they reveal these vital, yet completely trivial documents?

2010-12-01T16:35:00.013+01:00

There's a special place in hell reserved for people who pretend that the Wikileaks cablegate-situation is somehow uninteresting, that there's nothing new in it, that everybody who follows the news knows these things. This is often paradoxically coupled to the idea that Julian Assange should be killed and that Wikileaks should be shut down, have their assets frozen, put on the terrorist watch list or bombed, possibly all at the same time. (An attitude excellently summed up in this cartoon.)

While a lot of the Wikileaks info has been conjectured already, the fact is that Wikileaks gives us hard evidence of many of these things for the first time. A large number of speculative suggestions have moved into the domain of fact. That's simply incontrovertible. The three last Wikileaks give us a systematic understanding of the workings, actions and sensory apparatus of American empire.

But more to the point, there's tons of new and interesting information. If you really think that there's nothing interesting about this, you're quite simply not understanding what just happened. Or, more likely, being unusually and purposefully obtuse. There's a great comment in The Economist's Democracy in America-blog which is worth reading in its entirety. Here's a quote:

Greg Mitchell's catalogue of reactions to the leaked cables is a trove of substantive information. For example, drawing on the documents made available by WikiLeaks, the ACLU reports that the Bush administration "pressured Germany not to prosecute CIA officers responsible for the kidnapping, extraordinary rendition and torture of German national Khaled El-Masri", a terrorism suspect dumped in Albania once the CIA determined it had nabbed a nobody. I consider kidnapping and torture serious crimes, and I think it's interesting indeed if the United States government applied pressure to foreign governments to ensure complicity in the cover-up of it agents' abuses. In any case, I don't consider this gossip.

But that's really just the beginning. Spying on the UN leadership and Ban Ki-Moon? Funneling hundreds of millions of dollars in cash to transparently corrupt Afghan leaders? Projecting imperial power through Pakistan in the most volatile and nuclear-enabled region in the world? Secretly bombing non-combatants in Yemen? These things are not okay. Has the world become so desensitised to American unilateralism that these completely flagrant violations of international law and standards of good international relations that these things can just breeze on through with a shrug and an oh-whatever?

I'm hoping that the Wikileaks revelations will eventually prove to change our relationship to the US. There's been an unbelievable naivety about Euro-US relations for decades, also here in Norway. Hopefully this will mean that we can finally have some realism about what the United States are and what they do when they act in the world.

Update: Two other interesting comments I've seen on this. The first is a short blog post by The Atlantic's Andrew Sullivan, who writes about the weirdness of the focus on Assange:

(...) but would arresting Assange really put an end to Wikileaks or something like it? The point, surely, is that Assange is to Wikileaks as bin Laden is to al Qaeda or Mark Zuckerberg is to Facebook.

The "culprit" is the Internet, and how it facilitates asymmetrical power and transparency and removes any individual's responsibility for that transparency and asymmetry. No single editor or newspaper editor had to take the hit for this. No one could stop it. Even if every MSM outlet refused to publish these, the blogosphere would soon swarm over downloads which could be shifted from server to server.

Sullivan is spot on. The ability to keep massive secrets is starting to have higher and higher transaction costs. And massive secrets will necessarily become more and more expensive and short-lived.

The second thing is something buried in this short comment by Matt Yglesias of ThinkProgress:

For the third time in a row, a WikiLeaks document dump has conclusively demonstrated that an awful lot of US government confidentiality is basically about nothing. There’s no scandal here and there’s no legitimate state secret. It’s just routine for the work done by public servants and public expense in the name of the public to be kept semi-hidden from the public for decades.

Obviously I completely disagree about this not being a scandal. But I think Yglesias is absolutely right about the hollowness of the secret parts of the state. The revelations, when they come, are always less threatening or immediate than we think. Outside threats are still a means of dousing political opposition across the industrialised world.

"... som var det én enkelt by"

2010-11-08T20:52:00.006+01:00

Jeg sitter for tiden og leser Micheline R. Ishays The Human Rights Reader, og ble overrasket over en passasje fra Cicero hun tar med:

Men i alt filosofene diskuterer må det da i sannhet ikke være noe som er mer verdifullt enn innsikten at vi er født for rettferdigheten, og at det rette ikke avhenger av menneskers meninger, men av naturens. Dette bør øyeblikkelig bli klart når du tydelig ser menneskets brorskap og enhet med sine medmennesker. For ingenting er så likt noe annet, så nøyaktig dets motstykke, som vi alle sammen er til hverandre. (...) Dette er et tilstrekkelig bevis for at det ikke er noen vesensforskjell mellom mennesker.

(...)

Hva blir det da av vennskapet, det helligste av bånd, hvis selv ikke vennen elskes for sin egen skyld, "med hele hjertet", som man sier? Ja, ifølge denne teorien skulle en venn forlates og kastes til side så snart det ikke lenger er håp om gavn og profitt fra dette vennskapet! Og hva kunne vel være mer umenneskelig enn det? Dersom vennskapet derimot skal søkes for sin egen skyld, så skal også felleskap, likeverd og Rettferdighet oppsøkes for sin egen skyld. Og om dette ikke er tilfellet, så finnes ikke Rettferdigheten i det hele tatt, for den nedrigste urettferdigheten er å søke betaling for Rettferdighet.

(...)

For idet sinnet har oppnådd kunnskap om, og anskuelse av dydene, har lagt av seg sin underkastelse for kroppen (...) har flyktet fra all frykt for død eller smerte, (...) hvilken større glede kan beskrives eller forestilles? Og når den har undersøkt himlene, jorden, havene, universets natur og forstår hvorfra alle disse tingene kommer og hvor de må gå, og hvordan de alle er dømt til å gå under (...) og når det innser at det ikke sperres inne av smale vegger, ikke bebor et fast sted, men er borger i hele universet som var det én enkelt by — da, midt i denne storheten, (...) hvor godt vil det da ikke kjenne seg selv, som den pytiske Apollo forteller oss? Og hvor mye vil det ikke avvise og regne som intet det folkemengden kaller herlig?

— Cicero, De Legibus, 52. f.kr. (Min overs.).

Jeg ble overrasket over tre ting:

At Cicero har en så sterk uttalt humanistisk universalisme. Det ventet jeg ikke. Men så er spørsmålet om han ser på for eksempel slaver og kvinner som likeverdige.
Å se formuleringer som ligner på Kants kategoriske imperativ eller utilitarismekritikken i tiden rundt Kristi fødsel. Mennesket som middel mot et mål, vs. et mål i seg selv er noe som går igjen både i kantiansk etikk og Rawls' kritikk av utilitarisme.
Å se kosmopolitiske ideer så tydelig uttalt så lenge før renessansen. Jeg var ikke klar over at disse ideer ble snakket om i så tydelige ordelag så tidlig. Jeg trodde mer de lå der som uutalte idealer.

(Med mindre jeg har misforstått, og oversatt feil, den engelske versjonen var ikke fantastisk, så vidt jeg kunne se.)

Den tiden på året

2010-11-07T16:27:00.004+01:00

Denne bloggens eneste tradisjon fortsetter i år også, på oppfordring fra Stina:

Året har 16 måneder: november, december
januar, februar, marts, april, maj,
juni, juli, august, september, oktober,
november, november, november, november.
(Henrik Nordbrandt, Håndens skælven i november)

Flokkdyr

2010-11-02T07:33:00.009+01:00

Roar Sørensen har skrevet en episk* bloggpost-kritikk av Gaute Heivolls skrivestil og disse nymotens unge forfatterne som skriver så utrolig dårlig! O akk! O ve! Den gode setningens kunst — fortapt! Den velvalgte formuleringen — forvist til det ytre mørket! Og kritikken står det nesten verre til med! Ingen skriver anmeldelser som overhodet nevner eller går inn på språket lenger!** Kids these days, with the hair and the music.

Sørensen er ikke nådig mot Heivoll, heller:

Men så var det highbrowerne, da. Vel, la meg ta det første kapitlet i Heivolls kritikerroste roman, Før jeg brenner ned. Dette kapitlet er så dårlig skrevet (tålmodighet, kjære leser, jeg skal selvfølgelig bevise det også), så språklig hjelpeløst, så fylt av mangel på logikk, så klisjéaktig og så spekket med gjentakelser, rene feil, rot og serielitteraturaktige vendinger og virkemidler at man lett kan bli kvalm – hvis man forventer noe av forfatteren, hvis man stiller krav, kort sagt hvis man er språkbevisst, noe verken anmelderne eller leserne – gudskjelov for Heivoll – er. Dermed kan denne dvaske, klissete «litteraturen» skrytes opp i skyene, for verden vil bedras, og dilettantene skal etter alt å dømme arve både litteraturen og jorden.

Som et motsvar til denne epidemiske språklige impresisjon tar Sørensen på seg stridshansker og går i nærkamp med teksten — på setningsnivå:

«Golvet, veggene, taket, flammene slikket og jamret som et stort, såret dyr. Hun ble stående i døra fullstendig lamslått. Langt inni jamringen gjenkjente hun – selv om hun aldri hadde hørt den før – lyden av glass som sprakk.»

(Dette er typisk for Heivolls upresise språk. Similene henger ikke på greip. Flammer kan ikke, selv ikke med den beste vilje, slikke og jamre som et stort, såret dyr. Store, sårede dyr brøler, hyler eller rauter av smerte, de verken slikker eller jamrer. Det flammer gjør, er å knitre, sprake, frese, suse, sukke, stønne og smelle. Det gjør de færreste dyr. Og hvorfor er det ikke mulig å bevege seg en millimeter ut av klisjeenes sump og finne noe bedre enn «fullstendig lamslått»? Og hvis Johanna aldri hadde hørt lyden av glass sprekke før, hvordan i all verden kunne hun da gjenkjenne denne lyden? Det minner meg om kjerringa som utbrøt sint: «Jeg har aldri sagt det før, men jeg gjentar det …» )

Og sånn går resten av teksten, mer eller mindre. Setning, disseksjon. Setning, disseksjon. Dette er en argumentasjonsform man bruker mye i Usenet-tradisjonen, der man påstand for påstand gjennomgår motstanderen og plukker den fra hverandre med så mye sarkasme som menneskelig mulig. Dere skjønner hva det går i.

Uansett, min første reaksjon da jeg leste dette var: JA! Endelig noen som har skjønt det! Jeg hoppet som en annen Don Quixote opp, dro min lanse med meg til bokhyllen og gikk i strid mot det dårlige språket! Eller for å være ærlig: Jeg forlot egentlig ikke stolen. Jeg strakk meg bare ut og tok den nærmeste boka. Den var riktignok på engelsk, men tilstandene er nok de samme i England som de er her. Jeg åpnet boka til en tilfeldig side, og begynte å lese, med Sørensens kritiske metode i mente. Forfatteren — Shakespeare heter han — hadde riktignok noen virkelige blødmer og bommerter på lur. La oss nærlese en scene der hovedpersonen ("Hamlet") står og gjør noe så naturlig som å snakke med seg selv. La oss starte med noen lette ting:

To be, or not to be: that is the question:

Her ser vi nivået settes: to kolon etter hverandre! Tegnsettingen har gått i glemmeboka. Det ser utrolig stygt ut å overbruke kolon, og det har i øvrig ingen skikkelig funksjon i andre leddsetning. Ingen forfattere kan skikkelig tegnsetting lenger.

Whether 'tis nobler in the mind to suffer
The slings and arrows of outrageous fortune,

Det forkortende "'tis" er helt unødvendig, og kan med fordel byttes ut for det mer naturlige "it is". Og det der med slynger og piler som man edelt kjemper med inni hodet, samtidig som de tilhører den elleville skjebnen -- hva er det for et rotete bilde?

Or to take arms against a sea of troubles,
And by opposing end them?

Nå må du bestemme deg: Er det et hav, eller er det en masse problemer? Du kan ikke si "end them" om "a sea". Og hvordan skal du i øvrig "ta til våpen" mot havet? Og ved å motstå dem, avslutte dem, altså havet?

To die: to sleep;
No more;

Man kan ikke "dø" og "sove" samtidig. Snakker han om døden eller en god natts hvil? Og her ser vi altså et kolon og to semikolon rett etter hverandre! Litt av en setning.

and by a sleep to say we end
The heart-ache and the thousand natural shocks
That flesh is heir to, 'tis a consummation
Devoutly to be wish'd.

For det første heter det ikke "a sleep", det heter bare "sleep". For det andre er det ikke kjøttet som "arver", bortsett fra kanskje genene vi får fra foreldrene våre. Du kan ikke si at kjøttet "arver" "tusen naturlige sjokk" -- og hva er det i øvrig for en klossete formulering?

To die, to sleep;
To sleep: perchance to dream: ay, there's the rub;
For in that sleep of death what dreams may come

Her har han alvorlig misforstått noe. Man "drømmer" ikke når man er død. Det er det som er litt av forskjellen mellom døden og søvnen, ikke sant?

When we have shuffled off this mortal coil,
Must give us pause: there's the respect

Hvilke drømmer kan komme når vi har skuflet oss selv av denne dødelige springfjæren må gi oss pause? Denne setningen henger jo overhodet ikke på greip! Har han bare rablet noe ned backstage mellom to kostymeskifter eller noe?

Jeg gidder ikke å ta hele, men et siste eksempel:

The undiscover'd country from whose bourn
No traveller returns, puzzles the will

Hvis et land er uoppdaget kan en reisende jo ikke vende tilbake derfra? Dette er jo helt inkonsekvent. Og hvorfor er det viljen som blir forundret? Viljen kan bli herdet, svekket, styrket, osv., men den kan ikke bli forundret. Det vet jeg, for jeg bestemmer over språket.

But seriously, folks: Setninger er flokkdyr. Et litterært verk er som en syngende fugleflokk. Du kan ta og skyte en fugl ut av en fugleflokk, ta den med deg hjem, rive fjærne av den, hugge den i to med en kjøttøks og grave i det åpne brystet etter sangen. Men jeg synes ikke det er der jeg ville begynt. Du bør heller lete etter musikken i flokken, der den kvitrer i trærne.

Denne typen literalistisk kritikk ser på språk som enkel kommunikasjon der hver enkelt lille språklige atom må være perfekt. Men litteraturen oppstår i helheten. Usenet-stilen er god til å korrigere og faktasjekke innlegg fra andre. Den er ikke god til å lese litteratur.

Selv synes jeg åpningskapittelet til Heivoll er bra, suggerende og rytmisk. Jeg stusset over noen av de samme valgene som Sørensen gjorde ("fullstendig lamslått", "ildhavet", mange andre), og Sørensen har forsåvidt rett i å kritisere det fra et håndverksperspektiv. Men du finner de samme "feilene" i alle litterære verk, fra Shakespeare og nedover. Mening og kompleksitet oppstår i sammenhengen mellom setningene.

Nå mistenker jeg i det store og hele at Heivolls bok kanskje ikke er for meg (jeg har ikke lest mer enn de første noen-og-tredve sidene eller så). Men det har nok å gjøre med hvordan setningene blir til avsnitt, og avsnittene blir til sider.

Men i det store og det hele satte jeg pris på tonen, rytmen og bildene. Det var faktisk særlig nettopp setningen "Golvet, veggene, taket, flammene slikket og jamret som et stort, såret dyr" som traff meg. Men det er jo problemet. Det er vanskelig å bevise at en setning virker for noen andre enn deg selv. Alle som har stått og sett et hus brenne ned til grunnen klokken halv fem om morgenen har hørt den lyden, og Heivoll har funnet et bilde for det som er perfekt. Perfekt! Iallefall for meg. Flammene er ikke et dyr. De er som et dyr. Og samtidig er de et dyr likevel. Deri litteraturen.

* Jeg vet dette ordet ikke kan brukes slik på norsk. Men nå kan det det. Ok?

** (Bortsett fra oss som jobber med bokanmeldelser i avis. Vi gjør jo sånn sett dette hele tiden. Ja, og tidsskriftskritikken også da. Men ellers ingenting.)

Brrrring!

2010-10-07T20:56:00.007+02:00

I've just gotten a new cell phone, an iPhone 4, which has all sorts of new bells and whistles my old one didn't have. My old phone didn't have smartphone things, so now I'm all oh my God, I'm checking my e-mail – while standing in the street!!! On my phone!!! And I can record video and send it to my friends!!! And I can do video phone conversations!!! It's like buying a little chunk of the future as envisioned by myself as a 12-year old: stylish, shiny, black objects of unapparent purpose!

But actually, the whole thing has made me think of how when I was young the telephone as technology still felt new-ish, because my grandparents had lived in a world where almost noone had phones. But in fact, the telephone was already over a hundred years old, as this piece by Mark Twain from 1880 reminded me:

Then followed that queerest of all the queer things in this world,—a conversation with only one end to it. You hear questions asked; you don't hear the answer. You hear invitations given; you hear no thanks in return. You have listening pauses of dead silence, followed by apparently irrelevant and unjustifiable exclamations of glad surprise, or sorrow, or dismay.

It reminds me of late 1990s opinion pieces from retired school teachers writing columns in local papers on kids these days with the hair and the music and the speaking into their cell phones in public. Or local radio hosts going I mean — who wants to hear other people's conversations? The essay by Twain, though cute and well-written, is laced with that same sort of cluelessness about what the technology actually means as social change. Like columnists of old, it tries to manage the shock of the new by describing life with the new thing. It is still too close by to manage to think of what this changes. The writers react by writing just about how it is.

Rasisme er noe man gjør

2010-08-30T21:18:00.013+02:00

Oppdatert! Nå med over 200 % mer crazy, se nederst i posten.

Lorenz Khazaleh har en kort og lesverdig bloggpost på Antropologi.info, der han oppsummerer og lenker til mye av det som har blitt sagt om rasisme de siste par dagene, i kjølvannet av Tybring Gjedde-episoden.

Han kommer underveis inn på noe som har opptatt meg ganske mye i det siste, nemlig hvordan man skal behandle rasisme som fenomen når man prøver å analysere det. Et sitat fra sosiolog John L. Jackson er særlig verdt å lese:

Eighteenth- and 19th-century slavemasters were racists, but they weren’t only racist. They were also revolutionaries and humanitarians, adventurers and religionists. To call someone racist isn’t about explanatory exclusivity.

(...)

We often imagine ourselves to be looking for racists who are racist 365 days out of the year. To chronicle the several days each week or month or lifetime when they are not demonstrably racist is either (i) to dismiss such fallow periods as exceptions (or mere performance) or (ii) to offer them up as proof that said accusations are false. But it doesn’t make sense to think of racism the way we think of, say, racial identity (as something we conspicuously carry around with us all the time, everywhere we go).

Selv pleier jeg å si at rasisme ikke er noe man er, det er noe man gjør. Det er en diskurs, altså et sett med språklige vaner, handlinger, tenkemåter, forståelsesformer — som man til tider deltar i, og til tider ikke gjør. Aspekter ved de flestes handlinger — også mine — er rasistiske. Spørsmålet er i hvor stor eller hvor liten grad man klarer å velge vekk å delta i rasistiske diskurser. Og i hvor stor og hvor liten grad man er i stand til å unngå å la disse irrasjonelle innslagene i vårt politiske liv få makt over våre institusjoner og samfunnsformen vår.

Jeg tror dette skiftet, fra å tenke at rasisme er noe man er til noe man gjør kan være produktivt både personlig og for offentligheten, for det vil gjøre det lettere å analysere når noen mennesker deltar i den diskursen uten at man derved utdefinerer dem fra den politiske sfæren. Jeg forestiller meg også at det vil gjøre det lettere å forlate diskursen, siden den ikke lenger blir bundet tett opp til identitet. Ellers er det lett for at det skjer en kognitiv kortslutning av typen: "Jeg er jo ikke rasist, rasist er jo noe som innebærer at man er Adolf Hitler eller medlem av KKK, så da er det ok at jeg synes muslimer/somaliere/sigøynere/innvandrere kommer her og tar våre skattepenger og voldtar våre kvinner, for siden dette ikke er en rasistisk tankegang (jeg er jo ikke rasist, siden jeg ikke er ond) må det være en ikke-rasistisk tankegang."

*

Et annet viktig spørsmål Khazaleh tar opp er hva som forårsaker rasismen. Jeg tror han har helt rett i at det er en reaksjon på modernitet og den brå omveltningen i kulturens basis og overbygning den medfører. Rasjonaliseringen av den irrasjonelle impulsen det er å definere seg en inngruppe (norske verdier) og en utgruppe (islam) er det jeg tenker på som rasismens konkrete uttrykk i kulturen. Den konkrete, politiske, sosiale og fysiske utdefineringen av minoriteter er det jeg tenker på som rasismens skadevirkninger og resultater.

I videoen under ser vi både utdefineringen og dets kulturelle uttrykk i spill i den nakneste og mest brutale formen jeg har sett på lenge. Det er en valgkampfilm for Sverigedemokratarna, og hvis det er noen tvil om at skandinavisk høyrepopulisme er rasistisk, etter Tybring Gjedde og Dansk folkepartis herjinger, så tror jeg at denne videoen fjerner den tvilen:

Zygmunt Bauman beskriver "rasismens filosofiske vesen" som at mennesket blir til før det handler. Altså at man allerede før man har tatt egne valg er definert, av sitt kroppslige opphav. Jeg vet ikke om jeg synes det er den beste definisjonen, men hvis det er én god definisjon av rasisme blant flere, så ser vi her i denne videoen rasismen i sitt vesen: Muslimske barn, vist som en flåte av barnevogner dyttet fram av en demonisert og ansiktsløs, burkakledd masse stjeler pengene fra den slitne, etnisk svenske pensjonisten. Allerede før de tar valg, er muslimene et problem, allerede i barnevognen. Terror babies.

Innvandrerne og muslimene utkrystalliseres som Den Andre. Som noe radikalt annet, noe som truer og er uforståelig, og som konkurrerer med noe annet og bedre. Denne måten å formulere problemer på, som vi i Norge i sommer har sett eksemplifisert i at debatten har hardnet til, som i Ola Borten Moes kultursjåvinistiske appell til "norske verdier" der han definerte vekk hele den arabiske kulturen og Tybring Gjeddes "kulturquislinger" og andre eksempler. Dette i tillegg til mer strukturelle problemer, som ble synliggjort av Ny Tid av at hetsende nettkommentarer om muslimer gis høyere toleranse enn om jøder og kristne i nettaviser.

Diskurser kjennetegnes ved at de setter verdiene for debatten, og definerer problemer og løsninger på en så "dyp" måte at vi ikke ser at de finnes. (Vi på den elitistiske venstresiden bruker ordet "hegemoni" om dette).

Dersom vi tror at denne diskursen, den begrepsverdenen som vi ser synliggjort i videoen over, ikke ligger under i mye av den skandinaviske innvandringsdebatten så tar vi feil. Den ligger som en dypstruktur, som diskursen som muliggjør at diskusjonen har de premissene den har. Diskusjonen slutter dermed å bli en politisk debatt, og blir en rasjonalisering av følelser, og eksklusjon av minoriteter.

*

Og bare for å holde dere oppdatert på utviklingen i tidsånden siden sist, så har jeg idag, ansport av Olav Elgvin sjekket ut Nettavisens kommentarfelt. Det var skikkelig oppløftende, dere!

Snakk om kjøtthue...konvertere til islam,jævla landsforæder er det denne typen er
dra ned til saudi-arabia du Per,der vil du like deg vet du.
Her vil vi ikke ha deg.Ikke noe mere en dine fanatiske trosfeller.

(...)

Flott og gjennomtenkt tiltak av KrF!

Nå går det bare noen uker så har disse gærne muslimene tatt over partiet deres, og Høybråten må skifte fornavn til Mohammed! Spiller forsåvidt ikke så stor rolle at disse fisefine bedremenneskene i KrF mister partiet sitt, men makan til invitasjon til Krekar-gjengen skal du lete lenge etter!

(...)

Alle de som hater muslimer klapper nå. Klapp klapp.

[32 som liker denne i skrivende stund.]

(...)

Fy f... for en gjeng med sopphoder som regjerer i Kristelig Suppeparti. Sperregrense på 15 % NÅ!

(...)

[Og så må vi vel også for ordens skyld ta med denne:]

Sier litt om kunnskapen du har om Islam. Det er idioter som deg som tror de kan no, men som likevell ikke kan en dritt. Og hvordan kan kristendommen være en eldre versjon av islam, når det første menneske var muslim? Profenten Mohamed kom senere enn Jesus, som levde da kristendommen ble gunnlagt. Men det Mohammed kom med var ikke en ny religion, men i sin endelige form, og den siste Boka, The Holy Quran! ta en titt i den du. Den er ufeilbar, og har ikke en eneste gramatikkfeil.

(...)

KrF vil samle oss til ett Norvegia. Yndet sted for mus-limer. Nå ser vi hvor langt islamiseringen av det norske samfunn har kommet når en muslim melder seg inn i KrF. Det neste blir vel statsmoskée .

(osv osv)

Litervis med rykende fersk crazy

2010-08-27T15:12:00.005+02:00

Har vært ute og tatt litt tempen på tidsånden. Den er tilsynelatende brun, men jeg håper det bare er fordi jeg tar temperaturen med et gammeldags termometer. Dagbladet.nos artikler idag om diskusjonen mellom Nazneen Khan-Østrem og Per Edgar Kokkvold har ført til en serie med rasistiske kommentarer, som tilsynelatende ikke blir slettet. (Pluss noe speise greier om frimurere.)

Ellers idag ble det i Ny tid klart at islamfiendtlige artikler ikke slettes med samme aggresjonsnivå som hets av kristne og jøder (se oppsummering hos Journalisten). Muslimer har fortsatt ikke det samme kravet på beskyttelse som alle andre, ser det ut til.

Aftenposten.no og VG.no er eller faktisk relativt fri for eksplisitt rasisme, såvidt jeg kan se, rent bortsett fra Tybring-Gjeddes utspill, da. Men jeg skjønner ikke hvorfor ikke Dagbladet modererer forumene sine mer aggressivt. Et utvalg fra Dagbladet følger, og jeg setter et stort, kollektivt [sic.] rundt det hele:

Når jeg ser hvor mange som støtter Kokkvold forstår man hvor lett folk er lett å styre og forme. Frimureren Kokkvold har dere i lommen, dere sauer.

*

Fru; Khan-Østrem ?

Kan ikke du heller reise dit du egentlig kom fra . la oss ha Norge som det landet det alltid har vært de siste 50 år . Fritt , humant stolt .

Ditt angrep på Kokkvold burde vært anmeldt som æreskrenkelse .

Du viser ditt sanne jeg , en person full av hat for ytringsfrihet , ærlighet og frihet .

God reise .

*

Med sine holdninger viser Nazneen Khan-Østrem nok en gang hvor vanskelig det er for muslimer å integerere seg i europeiske samfunn og adoptere europeiske verdier. Og når hun skriver som hun gjør og går til angrep på forsvarere av ytringsfriheten, forsterker hun det hun selv kaller "fordommer" - men som hun nå demonstrerer kun er en konstatering av fakta.

*

Heia Khan-Østrem!

Vi trenger muslimske settlere for å forklare oss hva norsk ytringsfrihet er!

*

Islam = Vold og aggresjon

...Og Dagbladet løper Islams ærend...

*

Med en innstilling som dette , er det all grunn til å syntes synd på alle muslimer . Om mulig kan vi kanskje si at Fru`s Khan-Østrem hatse angrep på Kokkvold , er alle muslimers mening . I såfall er det særs farlig for fremtiden til demokrati og frihet i Norge . Man kan nærmest si at Tybring -Gjedde har rett i sitt innlegg i Aftenposten igår .

" Og hvor synes han de mange etnisk norske, som ikke er enige i de grensene ytringsfriheten har i dag, skal gjøre av seg? " Spør Fru; Khan-Østrem . Etnisk norske er dem som har norsk blod i sine årer . Innvandrere som kommer hit er ikke etniske . En med pakistansk opprinnelse , ublandet med en etnisk nordmann kan aldri bli etnisk norsk . Han/hun vil for alltid være etnisk pakistansk . Men muslimer som er statsborgere , hvor de skal reise ? Dit hvor din mening om at kritikk og ytringsfrihet av islam holdes nede . Dit hvor ytringsfrihet , menneskerettigheteren og all kritikk av islam eller dens troende ikke er lov .

Og de landene er det mange nok å velge i .

Muslimer som ønsker å bo i Norge får hversegod å innrette seg etter norsk lov . Kanskje det er på tide å innse at islam ikke har andre rettigheter enn andre relgioner , og vil heller aldri få det .

Før det skjer , har vi full borgerkrig .

*

Jeg er ikke overrasket, da Kokkvold er en norsk frimurer. Frimurerne har nått okkupert viktige possisjoner i samfunnet, som presse, næringsliv, helse, politikk og domstoler. Du finner frimurere som direktører i store selskaper, leger, journalister, advokater og dommere. Denne Kokkvold har en klar agenda, mot Islam. Dette er også agendaen for den internasjonale FREEMANSONS. De vil motarbeide Gud, enten gjennom Kristendom eller Islam med løgn, manipulasjon eller direkte konflikter som i Afganistan etc. Det er bare å søke denne informasjonen selv, for du skal ikke tro alt en skriver. Undersøk og forsk på ting så ser du sammenhengen.

*

Islam er ikke komptabel med norsk lov , nordmenn eller demokratiet . Ei heller med integrering , fordi koranen sier i sura; 5:51 " ”Ta ikke jøder eller kristne som Auliya (venner, beskyttere, hjelpere). For de er Auliya med hverandre. Og de blant dere som er Auliya (venner) med dem, blir også en av dem.”

Dette sier alt om rasisme fra dere muslimer . dere opphøyer dere selv som om det var nazismens innhold vi hørte om igjen . Dette er helt likt raselovene i nazi-Tyskland .

Så et hvert angrep på kritikkere av islam fra en muslim , er rasisme .

*

The Face of American Exceptionalism

2010-08-23T17:41:00.011+02:00

A recent document in the anti-Wikileaks huff-and-puff of the US media has struck me as being more telling than it seems. After the Assange rape allegations, I reread Marc Thiessen's piece on Wikileaks, and it repays close reading.

It's a piece of quite unbearable jingoism. In many ways a stark document of American unilateralism and imperialism. It's most striking to me how there is a hint of real desperation in Thiessen's voice. He is viscerally aware of the unsustainability of his ideology – Thiessen has come out as one of the most vocal pro-torture voices after his time as a in the Bush administration – but masks that knowledge with we need to just go in there and take those guys out-rhetoric. In the I-read-stupid-things-so-you-don't-have-to-department, let me snip some highlights from it. Pardon me for quoting at length, but I find this document revealing. Note particularly the fetishistic detail in how exactly the US is going to get power over Assange:

Assange is a non-U.S. citizen operating outside the territory of the United States. This means the government has a wide range of options for dealing with him. It can employ not only law enforcement but also intelligence and military assets to bring Assange to justice and put his criminal syndicate out of business.

The first step is for the Justice Department to indict Assange. Such an indictment could be sealed to prevent him from knowing that the United States is seeking his arrest. The United States should then work with its international law enforcement partners to apprehend and extradite him.

Assange seems to believe, incorrectly, that he is immune to arrest so long as he stays outside the United States. (...)The United States should make clear that it will not tolerate any country -- and particularly NATO allies such as Belgium and Iceland -- providing safe haven for criminals who put the lives of NATO forces at risk.

(...) With appropriate diplomatic pressure, these governments may cooperate in bringing Assange to justice. But if they refuse, the United States can arrest Assange on their territory without their knowledge or approval.

(...)

This memorandum declares that "the FBI may use its statutory authority to investigate and arrest individuals for violating United States law, even if the FBI's actions contravene customary international law" and that an "arrest that is inconsistent with international or foreign law does not violate the Fourth Amendment." In other words, we do not need permission to apprehend Assange or his co-conspirators anywhere in the world.

Arresting Assange would be a major blow to his organization. But taking him off the streets is not enough; we must also recover the documents he unlawfully possesses and disable the system he has built to illegally disseminate classified information.

This should be done, ideally, through international law enforcement cooperation. But if such cooperation is not forthcoming, the United States can and should act alone. Assange recently boasted that he has created "an uncensorable system for untraceable mass document leaking." I am sure this elicited guffaws at the National Security Agency. The United States has the capability and the authority to monitor his communications and disrupt his operations.

(...)

With the stroke of his pen*, the president can authorize USCYBERCOM to protect American and allied forces by eliminating WikiLeaks' ability to disseminate classified information that puts their lives at risk.

WikiLeaks represents a clear and present danger to the national security of the United States. If left unmolested, Assange will become even bolder and inspire others to imitate his example. (...)

[my emphasis, MGL]

I'm particularly interested in who "authorises" the US to violate international law. I also think it's swell to know that we can abduct US citizens if we happen to think they're doing something bad.

But most striking of all is the mode of thinking this document reveals. Thiessen was a Bush-era insider who probably demonstrates here, for us, the reigning ideas of the Bush administration's security paradigm. I'm appalled that part of this way of thinking now survives in the Obama administration.

And can I just note, in passing, how profoundly stupid for the Swedish newspaper Expressen to print rape allegations against a man whom the CIA has a now explicit agenda towards discrediting?
*

Update: Glenn Greenwald's comments on WikiLeaks' critics today, is informative about actual US law on this, and considers the mindset of the more rabid critics:

Just consider the mindset implicit in this belief that they "broke U.S. law": once the Pentagon decrees that something is secret, not only American citizens — but every human being on the planet — is thereby barred from talking about or disclosing it, upon pain of being declared a criminal. What is the possible source of that asserted authority? Just contemplate the imperial authoritarianism required to believe that.

Put another way, the insistence that WikiLeaks editors are "criminal" by virtue of their disobedience of Pentagon secrecy orders -- even though they're not American citizens and are not physically present in the U.S. -- appears driven by the belief that the U.S. Government has the right to extend its authority to the entire world, and that there are few worse crimes than challenging or subverting its power.

* Paging mr. Entendre, Mr. Double Entendre.

Sic semper tyrannis

2010-08-03T22:01:00.006+02:00

I knew I was going to have some major issues with the Obama presidency. Foreign policy, for instance looked really bad, and turned out worse (illegal bombing forays creating popular anger in The Most Unstable Nuclear Power In The World, killing hundreds of civilians? Seriously? That's your strategy to secure the USA? And don't even get me started on Israel.) I also figured his economic policy was going to be business as usual. But I never really thought that the collapse of civil rights in the US was going to be an issue. How could things get worse?

Barack Obama is a trained constitutional scholar. You would think that he would be quick to restore the US constitutional and civil rights that the Bush administration demolished over the past decade. And surely he would dismantle what Lawrence Lessig has called the "unitary überexecutive", where the President's office holds power over life and death. But no, he has done none of these things. There have been disappointingly few reversals, and even several issues where things have deteriorated. He has retained the excessive and unchecked power of the Bush administration, instead of taking his George Washington moment and relinquishing it. And he has insisted on not prosecuting the former administration for its many, many crimes. The man to read about all this is blogger and lawyer Glenn Greenwald, who has been taking the Obama administration to town over these issues.

But I think I had some vague sense of, hmm, Hope for Change, deep down, still. But now? Not so much, no. Two weeks ago, the Obama administration's Treasury Department slapped a Global Terrorist label on a man named Anwar al-Awlaki. He's a US citizen, living overseas, probably in Yemen. Now, in all likelihood, the man is bad news. He's apparently a fundamentalist radical muslim cleric. But that's not really an issue here. This is: The Obama administration has revealed that he is on an assasination list. Obama has, in effect, ordered a US citizen killed without due process, on some dreamed-up neverending battlefield in a neverending war, in which he is apparently a military player. The global terrorist label of the Treasury Dept. makes it a criminal offence to do any kind of business with him — including representing him as a lawyer. This means that al-Anwaki is specifically barred from challenging his kill on sight-order legally.

So the Obama administration is ordering a citizen killed arbitrarily, without due process, with no checks and balances, with no representation, and preventing any legal challenges to that completely crazy concentration of power. That's not something you can do in a democracy. Unchecked and arbitrary power over the life of your subjects is, in fact, the definition of tyranny. Thus, always, to tyrants.

My concern now, extrapolated from this case, is that Obama will keep the political and civil structures in place that preclude change. He was possibly the last hope for a transformative US presidency, but given how he consistently refuses to rethink the distribution of power and rights of opposition, exemplified here in the US's security policy, I'm afraid that this thinking represents his action plans on the domestic front as well. If that happens, then halfway into president Palin's first term, we'll look back on arbitrary extrajudicial assasinations as the good old days.

*

Update: And while I'm busy recommending Glenn Greenwald's writing, this post is very readable, building on the recent exposure by the Washington Post of the secret intelligence bureaucracy in the USA, and the evaporation of internet privacy.

From the introduction to the Washington Post piece:

These are some of the findings of a two-year investigation by The Washington Post that discovered what amounts to an alternative geography of the United States, a Top Secret America hidden from public view and lacking in thorough oversight.

Wikileaks / Afghan logs

2010-07-26T17:16:00.008+02:00

I'm doing some thinking on Wikileaks. I'll update this page with links throughout the next few days as they come up.

Best take on the Wikileak of the Afghan logs I've seen so far, by the New Yorker's Amy Davidson:

While [The New York Times] did find “misleading statements” on matters such as the Taliban’s use of heat-seeking missiles, and much that had been “hidden from the public eye,” the Times decided that

Over all, the documents do not contradict official accounts of the war.

One should pause there. What does it mean to tell the truth about a war? Is it a lie, technically speaking, for the Administration to say that it has faith in Hamid Karzai’s government and regards him as a legitimate leader—or is it just absurd? Is it a lie to say that we have a plan for Afghanistan that makes any sense at all? If you put it that way, each of the WikiLeaks documents—from an account of an armed showdown between the Afghan police and the Afghan Army, to a few lines about a local interdiction official taking seventy-five-dollar bribes, to a sad exchange about an aid scam involving orphans—is a pixel in a picture that does, indeed, contradict official accounts of the war, and rather drastically so.

*

Great analysis from Jay Rosen, also taking into account the state of journalism. Many good points.

Ask yourself: Why didn’t Wikileaks just publish the Afghanistan war logs and let journalists ‘round the world have at them? Why hand them over to The New York Times, the Guardian and Der Spiegel first? Because as Julien Assange, founder of Wikileaks, explained last October, if a big story is available to everyone equally, journalists will pass on it.

“It’s counterintuitive,” he said then. “You’d think the bigger and more important the document is, the more likely it will be reported on but that’s absolutely not true. It’s about supply and demand. Zero supply equals high demand, it has value. As soon as we release the material, the supply goes to infinity, so the perceived value goes to zero.”

*

The most extensive piece of journalism on Wikileaks so far is the New Yorker's profile of Julian Assange, the editor.

*

Interesting analysis of the incident reports using some very detailed operational knowledge, by Marc Armbinder, political editor of The Atlantic:

From the perspective of the government, it's helpful that information about the links between Hamid Gul and the ISI have come out; it is another lever that can be used to ratchet up the pressure against dissenting elements in Pakistan's government. Virtually all of the information contained in the database predates the President's announcement of his new Afghanistan strategy, as well as sustained, significant, and potentially (though not obviously) effective diplomacy with coalitions spanning the border.

On a tactical level, did Wikileaks reveal anything that compromises the mission? There are lots of details and names that, out of context, provide no help for an enemy, but Wikileaks published data about numerous base names, call signs, and even soldier identities.

*

Noah Schactman of Wired experienced a dramatic combat situation in Afghanistan where he was pinned down for days with a company of soldiers named Echo Company. The battle logs describe a much tamer reality. This may be true of many situations as well: that there is a discrepancy either because of soldiers exaggerating the number of enemies or pretending the situation wasn't as big as it was.

What you won’t learn is that a marine sniper team sparked the shoot-out with a surprise assault on the insurgents; that every member of that team was nearly killed in the battle; that the incident would kick off a three-day siege in which the Taliban nearly had the Echo company squad surrounded; that this spot eventually became an Echo company base; or that, while this extended gun fight was going on, British and Afghan troops were nearby, waging a more gentle form of counterinsurgency as they sat cross-legged under shady patches of farmland and talked with village elders.

I happen to know this because I was there with Echo company, reporting for WIRED magazine. And the wide difference between what actually happened at the Moba Khan compound and what the report says happened there should give caution to those who think they can discover the capital-T truth about the Afghanistan conflict solely through the WikiLeaks war logs.

Utstøtt og utnyttet

2010-07-22T15:55:00.007+02:00

Hvis du noengang var i tvil om at Skandinaveres problematiske forhold til innvandring også konstrueres økonomisk, av vår økonomis behov for billig og uforpliktende arbeidskraft, look to Denmark!

Nydanskere skal kunne arbejde til halvdelen af mindstelønnen, som i dag er 100 kr.

Sådan lyder det nye forslag fra Venstre med integrationsordfører Karsten Lauritzen i spidsen.

Han begrunder forslaget med følgende til Politiken:

»Jeg kender mange nydanskere, der tilbyder virksomheder at arbejde gratis bare for at komme ind på arbejdsmarkedet. Og så risikerer de at blive udnyttet. Forslaget her skal ses som en hjælp til, at flere indvandrere kommer i job«.

Forslaget mødet opbakning hos de konservative.

»Det handler om at give folk, der har det svært, en chance. Nyankomne skal simpelthen have muligheden for at få noget på cv'et«, siger Naser Khader, integrationsordfører fra Konservative.

Rasismen og diskrimineringen manifesterer seg på de underligste måter, og har mange opphav. Dels så handler den om en reaksjon på moderniteten. Det plutselige kulturelle sjokket det innebærer å leve i en brått industrialisert, så post-industrialisert og globalisert økonomi skaper et behov for stabilitet og balanse. Etter en enorm omveltning av levemåter, institusjoner og verdier, blir ens selvforståelse ikke lenger mulig å basere på at de tyve generasjonene som kom før deg selv har levd ganske tilsvarende liv til dine egne. Samtidig kollapser de gamle felleskapene og sosiale møteplassene i kjølvannet av den postmoderne økonomien. De mest synlige tegnene på denne forandringen i kulturen, innvandrerne, som markeres med sin annerledes kultur, adferd og utseende, støtes ut. Man definerer seg selv negativt heller enn positivt. Ikke "vi er X", men "vi er ikke-Y".

Men denne forståelige reaksjonen på modernitet og en søken tilbake til et tapt felleskap forsterkes og får momentum av økonomiske og politiske interesser og krefter. Arbeidsmarkedets behov for å ha befolkning med færre arbeidsrettigheter, kortere opphold (hvilket innebærer at de ikke får bygget opp motstandsregimer mot økonomisk utbytting) og færre muligheter, så de lett kan både suges inn i økonomien og spyttes ut igjen når de må, begynner å kanalisere og kontrollere den instinktive rasismen. Dette siste danske utspillet er det mest synlige eksemplet på dette fenomenet, som man må bekjempe og kalle ved sitt rette navn.

Som min samboer tørt bemerket: "Ja, Danmark har jo en lang historie som slavemakt."

2010-07-18T23:53:00.000+02:00

This disposition to admire, and almost to worship, the rich and the powerful, and to despise, or, at least, to neglect persons of poor and mean condition, though necessary both to establish and to maintain the distinction of ranks and the order of society, is, at the same time, the great and most universal cause of the corruption of our moral sentiments. That wealth and greatness are often regarded with the respect and admiration which are due only to wisdom and virtue; and that the contempt, of which vice and folly are the only proper objects, is often most unjustly bestowed upon poverty and weakness, has been the complaint of moralists in all ages.

–~~Karl Marx~~ Adam Smith, The Theory of Moral Sentiments pt i, ch iii (1759).

al-Qaida-terrorister TERROR-GREPET i SOMMER-NORGE

2010-07-10T10:27:00.008+02:00

Hey, jeg kan en vits: Hva er forskjellen på Arbeiderpartiet og Framskrittspartiet?

Oi! Jeg drar ut på øyene i noen dager og er kun bekymret for om jeg ble solbrent og den fremmede og truende brannmanetpesten som infiserer våre ubesudlete norske kyster, og plutselig er det al-Qaida i Oslo og terrorister og spioner og bomber og jeg vet ikke hva! Ble livet til a Jerry Bruckheimer production mens jeg var vekk?

Men jeg vet at det norske folket er et folkeferd med sinnsro, og jeg er sikker på at dette ikke kommer til å påvirke vår besinnelse eller den nasjonale stemningen.

Jens Stoltenberg avbrøt ferien for å berolige oss. Det er grunn til å bli bekymret.

Det var et forsøk på å hindre frykten og følelsen av maktesløshet i å slå rot i oss nordmenn. Men å skape et inntrykk av handlekraft fjerner ikke vissheten om at fienden er iblant oss.

Han er norsk statsborger. Han kan være din eller min nabo.

(Elisabeth Skarsbø MoenVG, 9. juli, s. 2., på nett her)

Frykter terroranslag mot T-banen

* Lite gjort med sikkerhetsrutinene etter 11. september 2001

* 20 000 tar undergrunnen i Oslo hver dag

– PST følger uigurer i Norge tett

(Aftenposten, 10. juli, s. 4)

– Det vil bli en skuffelse om denne saken ikke ender med en fellende dom, sier Magnus Ranstorp, sjef for terrorforskningen ved den svenske forsvarshøyskolen.

Han viser til at flere personer de senere årene er dømt for planlegging eller finansiering av terrorvirksomhet i Danmark. Også i Sverige er det felt en dom.

(...)

– Det er viktig å få fellende dommer for å demonstrere at man slår ned på slik aktivitet, at det får konsekvenser, sier Ranstorp.

(VG, ibid)

Ok, kanskje den nasjonale stemningen i media såvidt kommer til å klare å bryte igjennom til late og solbrune feriefolk i badeland, hyttefelt og fjellheimer. Men vi vet i det minste at våre politiske og demokratiske verdier står bunnsolide og fjellstø, forankret i den liberale norske grunnloven og menneskerettig ...

Justisdepartementet har i dag sendt på høring forslag om utvidede hjemler for bruk av frihetsberøvelse og andre tvangsmidler i utlendingssaker når personer oppgir falsk identitet, unndrar seg utsendelse etter et avslag eller når asylsøkere og utlendinger med ulovlig opphold begår kriminalitet.

Det er også foreslått en særskilt hjemmel for frihetsberøvelse av personer som utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser, og som er i en utsendelsesprosess.

(...)

Vi ser også eksempler på at noen få utnytter asylinstituttet til å komme til Norge for å begå kriminalitet. De tiltakene som nå foreslås, er viktige for å bevare publikums tillit til asylinstituttet, sier justisminister Knut Storberget.

(Regjeringen.no)

Topp stemning! Jeg er sikker på at Storberget overhodet ikke undergraver den tilliten ved å komme med disse uttalelsene.

Var det virkelig bare dette som skulle til for å fullstendig få oss til å gå fra konseptene? Var det én enkelt trussel, som det eksisterende systemet stanset, som skulle få oss til å gå fra våre grunnleggende verdier? Var det ikke mer som skilte Arbeiderpartiet og Framskrittspartiet enn en gruppe forbrytere som klarte å ta seg inn i Norge? Framskrittspartiet har jo foreslått denne loven i årevis nå:

– Jeg tror ingen nordmenn kan forstå at en slik mann fritt får gå rundt på gata i Oslo. Det strider med vår rettsoppfatning. Det viktigste for oss er å få framforhandlet en utleveringsavtale, men inntil det skjer, vil vi sette ham i forvaring. Gi oss en sjanse til å styre, så skal vi nok få det til, sier Jensen.

Det er smertefullt å se at regjeringen ikke klarer å lede når den utsettes for bare de minste krisesituasjoner. Og med "regjeringen" mener jeg "Arbeiderpartiet". Sosialdemokratiets fraflytting av sine verdier er trist å se på, for oss som er glad i venstresidekoalisjoner.

I Danmark skjedde omtrent det samme. Der ga sosialdemokratene etter for populistisk press. Det mer eller mindre direkte resultatet var en total kollaps på venstresiden og høyrepopulistisk dominans i et tiår. Good times, good times.

Kjære Jan E. Hansen,

2010-07-05T18:46:00.004+02:00

4. juli spør du i Aftenposten, så man setter kaffen i halsen og klyper seg i armen:

”Det finnes ingen Ibsen i India, ingen Shakespeare i Kina, ingen Strindberg i Saudi-Arabia. Hvorfor finnes denne dramatiske litteraturen og lignende kunst og musikk bare i Europa og det europeisk inspirerte USA?”

Dersom vi ser bort fra at du med ”dramatisk litteratur” kan mene ”dramatikk” (det framgår av konteksten at du mener stor litteratur, så vidt jeg kan se), så er svaret:

Li Bai, Tu Fu, Konfucius, Lao Tse, Rabindranath Tagore, Amir Khusro, Allama Iqbal, Kālidāsa, Vyasa, Al-Mutanabbi, Ibn al-Nafis, 1001 natt, Abu Nuwas, etc., etc., etc. End of discussion.

Bare fordi du ikke har hørt om det, betyr det ikke at det ikke er viktig.

2010-07-05T15:33:00.003+02:00

Petra Helgesen har bestukket meg til å linke til bloggen hennes. Og i tilfelle jeg ikke har gjort dette klart tidligere så tar jeg alltid imot bestikkelser. Har du lyst til å bestikke meg? Ring +47 986 20 468 mellom 9.30 og 16.30 for en uforpliktende samtale med en av våre dyktige korrupsjonskonsulenter.

Så her er Petra og Andreas Grimsæths boligblogg: Leve Landås! Den er en del av at Petra og Andreas' er finalister i Boligdrømmen. Kan ikke du være staut og gå og stemme på dem? Ikke alene er de de beste bloggerne jeg har sett på Boligdrømmen, de er også good people som alle ville ha lyst på som naboer, og de trenger et skikkelig sted å bo, og å vinne Boligdrømmen.

Island of the Manhattoes

2010-06-24T00:45:00.017+02:00

BEFORE

*

There now is your insular city of the Manhattoes, belted round by wharves as Indian isles by coral reefs — commerce surrounds it with her surf. Right and left, the streets take you waterward. Its extreme down-town is the battery, where that noble mole is washed by waves, and cooled by breezes, which a few hours previous were out of sight of land. Look at the crowds of water-gazers there.

Circumambulate the city of a dreamy Sabbath afternoon. Go from Corlears Hook to Coenties Slip, and from thence, by Whitehall northward. What do you see? — Posted like silent sentinels all around the town, stand thousands upon thousands of mortal men fixed in ocean reveries. Some leaning against the spiles; some seated upon the pier-heads; some looking over the bulwarks of ships from China; some high aloft in the rigging, as if striving to get a still better seaward peep. But these are all landsmen; of week days pent up in lath and plaster — tied to counters, nailed to benches, clinched to desks. How then is this? Are the green fields gone? What do they here?
— Herman Melville, Moby-Dick

*

AFTER

So I read to myself
A chance of a lifetime to see new horizons
On the front page
A black and white picture of
Manhattan Skyline

2010-06-23T13:35:00.002+02:00

Ramasjang, en (ell. et). [rAma'∫ang] (muligvis af tyrk. ramadan (ramazan), fastemaaned, støjende festmaaned (m. tilknytning til Ramaskrig?); jarg.)

1) overgiven, løssluppen, støjende lystighed (af noget vulgær art) ell. dertil svarende sindstilstand; sjov; halløj; ballade. (i alm. anv. uden art.). Der er Ramasjang i Gaden. JMagnus.VA.16. han havde sagt, jeg var en Pige med Ramasjang (alm.: med Ramasjang i). Sødb.KP.102. Telegrammer om Ramasjangen i Rusland. Ekstrabl. 31/1 1905. 3.sp.4. en ungarsk Dans med Hvin og Ramasjang. Skjoldb.JJ.111. et Værk, der var startet under hele den tyrkiske Musiks Ramasjang, faldt til Jorden. Nathans.(Pol. 27/11 1927.11.sp.3). pift og ramasjang, se I. Pift 2.

2) (sj.) som (iron.) betegnelse for alt, hvad der (under visse forhold) hører med, er genstand for omtale; “(hele) komedien, musikken, pibetøjet”. i Biblen . . siges rent ud, at det er Forfængelighed hele Ramasjangen. SKoch.(Pol. 12/8 1934.10.sp.6).

2010-06-23T07:59:00.002+02:00

Still the best description of it I've read:

She knows, now, absolutely, hearing the white noise that is London, that Damien's theory of jet lag is correct: that her mortal soul is leagues behind her, being reeled in on some ghostly umbilical down the vanished wake of the plane that brought her here, hundreds of thousands of feet above the Atlantic. Souls can't move that quickly, and are left behind, and must be awaited, upon arrival, like lost luggage.
— William Gibson, Pattern Recognition

OMG!! WTF!?

2010-06-10T07:55:00.006+02:00

OMG OMG, you are surely saying to yourself, this is not the blog I was expecting! To which, verily, I reply: Get used to it. After literally years of I-really-should-do-that-sometime-soon, I wrote a new layout. And it only took me, like, three months. And it's not really finished. There will be much tweaking in the days and weeks to come.

The new layout, as you probably have noticed, has no sidebar, just a 500 px central column of verbiage. All the sidebary stuff is now in the footer, which, if things were working correctly, you would get to by pressing the asterisk in the right-hand side of the window. Unfortunately, that's not working yet, for no apparent reason. I'll have to look into that. [edit: working now! Thanks, Kyrre.].

The page also now starts with my Twitter feed and a stream of a set of personal favourites from my Flickr account. This not-placing-of-the-blog-content up top is weird, I admit. It does mean that you have to scroll down before you get the actual specific content of the blog, but I wanted to have the blog reflecting more of my online activities. This way, it's more of a sort of homepage. Anyway, it probably won't stay this way forever, but for now, I like the micro-unorthodoxy of not bombarding the reader with Too Much Information, and I like that I have a little pause up top before the contents start.

If you go to a specific post page, the Twitter and Flickr bits will not be there, so if you're requesting a specific post, you'll only get that post.

Do you get any bugs with the new layout? Let me know in comments.

Hva om det ikke hadde skjedd i internasjonalt farvann?

2010-06-07T21:05:00.005+02:00

En ting som har kommet til å spille en stor rolle i saken rundt angrepet på blokadebryterne utenfor Gaza er det faktum at bordingen skjedde i internasjonalt farvann. Dette brukes også som et sterkt argument for den pro-palestinske siden. Den pro-israelske siden, derimot, hevder, med argumentasjon som er veldig avmålt og juristisk at Israel har rett til å gjøre, ja, akkurat det som passer Israel, egentlig. Men denne argumentasjonen, som jeg har hørt helt sjokkerende mye de siste par dagene, er våsete.

Jeg synes det juridiske aspektet her er viktig. For en gangs skyld virker det på meg som at det juridiske er ganske tydelig, og det gir et sterkt grunnlag for å kritisere Israels handlinger ikke bare i moralsk forstand. Man må, som Bård Vegar Solhjell har argumentert for gjentatte ganger de siste par dagene, sette makt bak kravene fra det internasjonale samfunn.

Men først: Er det noen tvil om at det er ulovlig å borde et skip i internasjonalt farvann? Jeg har blitt overbevist om det motsatte. Her er argumentet, slik jeg forstår det. Jeg tar forbehold om at Jeg Er Ikke En Advokat osv osv:

The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS) er stedet å starte her:

Article 110

Right of visit

1. Except where acts of interference derive from powers conferred by treaty, a warship which encounters on the high seas a foreign ship, other than a ship entitled to complete immunity in accordance with articles 95 and 96, is not justified in boarding it unless there is reasonable ground for suspecting that:

(a) the ship is engaged in piracy;

(b) the ship is engaged in the slave trade;

(c) the ship is engaged in unauthorized broadcasting and the flag State of the warship has jurisdiction under article 109;

(d) the ship is without nationality; or

(e) though flying a foreign flag or refusing to show its flag, the ship is, in reality, of the same nationality as the warship.

Kort sagt kunne ikke flåten bordes i internasjonalt farvann. Aktivistene i konvoien ville strengt tatt hatt et grunnlag til å borde de israelske skipene, gitt det som fulgte.

Det israelske utenriksministeriet prøver i denne videoen å argumentere for at Israel har lov til å borde fordi en marineblokade er i effekt. Dette er nonsens, og stikk i strid med de grunnleggende prinsippene for internasjonal lov.

En marineblokade kan kun være et legitimt våpen i krig, f.eks. om Israel er i en tilstand av krig mot Hamas. Om dette gir blokaden legitimitet er komplisert, fordi det er uklart om det er krig eller ikke. Israel insisterer på at det ikke er krig, fordi da kan de fordømme Hamas' angrep som terrorisme (NB: Hvilket de er! Altså rakettangrep o.l. som udiskriminerende rammer sivile). Men samtidig er det en "state of armed conflict" som altså ikke er en krig, tilsynelatende, som gjør dem i stand til å blokkere havnen som om det var krig. Og Hamas er en stat fordi man får kun lov til å blokkere stater, men samtidig er Hamas ikke en stat, fordi den har ingen legitimitet osv osv. Om det er krig mellom Israel og Hamas eller ikke er komplisert, og jeg klarer ikke å få mening i det, fordi jeg ikke er ekspert på dette, utover å si at Israels posisjon ganske åpenbart kun handler om å maksimere egne interesser, ikke om prinsipper, og derfor ikke gir mening. Man kan ikke både være i krig og ikke være i krig med noe som er en stat og ikke en stat.

Men selv om det er snakk om en krig så må blokaden for å være lovmessig ha folkerettslig legitimitet og for det andre utføres i samsvar med Genevekonvensjonene.

1. Folkerettslig legitimitet. Etter det internasjonale forbudet mot å bryte freden som nedlegges i FN-charteret, kapittel 7 så er den eneste måten krigshandlinger som en maritim blokade (en maritim blokade regnes som en krigshandling, og det er nettopp slik Israel tilsynelatende definerer den) kan få legitimitet på, er gjennom godkjenning i FNs sikkerhetsråd.

Denne godkjenningen foreligger på ingen måte.

I en serie med resolusjoner har FNs sikkerhetsråd i sterke vendinger fordømt blokaden mot Gaza, nyligst i resolusjon 1850 (2008) og 1860 (2009). Her kreves blokaden løftet. FNs generalsekretær Ban Ki-Moon og sjefen for United Nations Relief and Word Agency (UNRWA) på Gaza, John Ging, har begge krevd blokaden løftet. Sistnevnte har oppfordret til å bryte den. Dermed er det ikke slik, slik det har blitt hevdet flere ganger i løpet av blant annet NRKs debatt nylig, at blokaden "har støtte i det internasjonale samfunn."

I en uttalelse der sikkerhetsrådet fordømmer angrepet på konvoien til Gaza, skriver sikkerhetsrådet blant annet at:

The Security Council stresses that the situation in Gaza is not sustainable. The Council re-emphasizes the importance of the full implementation of resolutions 1850 (2008) and 1860 (2009). In that context, it reiterates its grave concern at the humanitarian situation in Gaza and stresses the need for sustained and regular flow of goods and people to Gaza as well as unimpeded provision and distribution of humanitarian assistance throughout Gaza.

Dermed har denne blokaden ikke legitimitet.

2. Genevekonvensjonene. Noe som ytterligere undergraver blokadens legitimitet, er at den ikke oppfyller sentrale krav som stilles til en okkuperende makts behandling av befolkning under dens militære og sivile kontroll.

Art. 23. Each High Contracting Party shall allow the free passage of all consignments of medical and hospital stores and objects necessary for religious worship intended only for civilians of another High Contracting Party, even if the latter is its adversary. It shall likewise permit the free passage of all consignments of essential foodstuffs, clothing and tonics intended for children under fifteen, expectant mothers and maternity cases.

(...)

Art. 55. To the fullest extent of the means available to it, the Occupying Power has the duty of ensuring the food and medical supplies of the population; it should, in particular, bring in the necessary foodstuffs, medical stores and other articles if the resources of the occupied territory are inadequate.

Oppfyller Israel disse kravene? For å besvare det må vi se på hva blokaden gjør. Det blir raskt klart at Israel ikke oppfyller sine krav.

For en rask innføring av facts and figures om blokaden, les her. En rekke uavhengige FN-granskninger, NGOer og forskere dokumenterer at blokaden resulterer i stor menneskelig lidelse. Noen punkter, basert på dette og et par andre kilder:

— 90-95 % av alt drikkevann på Gaza er forurenset og helsefarlig. Fordi det er lite strøm, og fordi kloakkanleggene som Israel (i strid med genevekonvensjonene) ødela under Gazakrigen ikke er gjenoppbygget (Israel tillater ikke byggematerialer inn), finnes det lite rent drikkevann. Kloakken lekker ut i grunnvannet.

— Over 60 % av alle husholdninger er "food insecure", altså at de ikke får tilgang på regelmessig mat i stor nok grad til å opprettholde helsen. 65 % av de som rammes av matusikkerhet er barn under 15 år (over halvparten av befolkningen i Gaza er under 18).

— Bak begrepet "food insecurity" står det altså helseskadelig sult, særlig sultende barn. Over 10 % av befolkningen er kronisk underernært.

— Veksthemming på grunn av underernæring blant barn er utbredt, i noen områder hos så mye som 30 % av alle barn.

– I en nylig serie med artikler i et temanummer av The Lancet (for dem som ikke kjenner det: Legetidsskriftenes New York Times, verdens mest velrennomerte legetidsskrift. Artiklene er forskningsbaserte og fagfellevurderte) at helsesituasjonen på Gaza er alvorlig. Siden helsevesenet ikke er gjenoppbygd og siden matsituasjonen er kritisk er det en negativ dynamikk som fører til store lidelser, for eksempel en ekstremt mangelfull behandling av de store krigstraumene som befolkningen sliter med.

— Helseinfrastrukturen på Gaza er ikke gjenoppbygget etter krigen. viktig medisinsk utstyr mangler, eller kan ikke drives, og skader på bygninger, ødelagte ambulanser og andre ødeleggelser gjør at viktige medisinsk behandling ikke kan utføres, og grunnet utreisenekt hender det at folk dør i påvente av ukomplisert medisinsk behandling.

— Den formelle økonomien i Gaza har kollapset, ifølge FN. Det er ca. 42 % arbeidsledighet.

— Siden juni 2007 har mengden av palestinske flyktninger som er ute av stand til å kjøpe selv de mest grunnleggende materielle nødvendighetene som såpe, kladdebøker til skole og trygt drikkevann tredoblet ifølge UNRWA.

— Nesten ingen av de 3.500 hjemmene ødelagt under Gazakrigen har blitt gjenoppbygget.

*
I tillegg til alle disse grunnene til at det å borde skipet var åpenbart ulovlig, altså manglende legitimitet og det man i mangel på et bedre begrep kan kalle grov humanitær urettferdighet, så viser det seg også at Israel har gjort noe som kan sanksjoneres ekstremt sterkt. Sjørettseksperten Craig Murray mener at situasjonen er enda mer alvorlig, rettslig, enn jeg først trodde:

There are therefore two clear legal possibilities.

Possibility one is that the Israeli commandos were acting on behalf of the government of Israel in killing the activists on the ships. In that case Israel is in a position of war with Turkey, and the act falls under international jurisdiction as a war crime.

Possibility two is that, if the killings were not authorised Israeli military action, they were acts of murder under Turkish jurisdiction. If Israel does not consider itself in a position of war with Turkey, then it must hand over the commandos involved for trial in Turkey under Turkish law.

Nå må det sies at Craig Murray sier mye jeg er uenig i (han er en Chomsky-kloning av den mer uproduktive sorten), men han har tilsynelatende en hel del kompetanse i dette spørsmålet:

Craig Murray is a former British Ambassador. He is also a former Head of the Maritime Section of the Foreign and Commonwealth Office. He negotiated the UK's current maritime boundaries with Ireland, Denmark (Faeroes), Belgium and France, and boundaries of the Channel Islands, Turks and Caicos and British Virgin Islands. He was alternate Head of the UK Delegation to the UN Preparatory Commission on the Law of the Sea. He was Head of the FCO Section of the Embargo Surveillance Centre, enforcing sanctions on Iraq, and directly responsible for clearance of Royal Navy boarding operations in the Persian Gulf.

*
Jeg føler at jeg selv er overbevist om at de juridiske spørsmålene her, for en gangs skyld, er relativt enkle. Men denne argumentasjonsmåten — å utelukkende stille skarpt på de juridiske problemene knyttet til det å bryte internasjonal lov i internasjonalt farvann — unngår et større problem.

Hva hvis det ikke hadde skjedd i internasjonalt farvann? Hva da? Se for deg at Israel border i territorialfarvannet sitt. Soldatene åpner ild når de møter intens motstand med improviserte slagvåpen. 9 fredsaktivister dør. I den virkelige verdenen ser det, basert på øyenvitneskildringene, ikke ut til at Israels militær følgte protokoll, men snarere brøt væpnet konflikts grunnleggende regler og åpnet ild i en sterkt assymetrisk kampsituasjon. At Israel så langt har unnlatt å frigi de fullstendige opptakene av hendelsene som de åpenbart besitter, samt aktivistenes video og filmopptak og nekter å slippe dem, tyder sterkt på at de har oppført seg brutalt og ulovlig.

Men sett nå at bordingen var lovlig, og det israelske militæret ellers gjorde alt riktig, fram til oppptøyene startet og de åpnet ild. Hva da? Hvor hadde vi stått da?

Da hadde vi sittet igjen med det faktum at Israel prøvde å stanse et brudd på en ulovlig blokade med brutal, assymetrisk og disproporsjonal overvold. Nå kjenner jeg ikke til den aktuelle jussen i Israel, men moralsk hadde det vært omtrent som hvis politiet i Oslo hadde åpnet ild på en demonstrasjon som ble voldelig som følge av arrestasjonen av deltakerne, og sannsynligvis etter å allerede ha blitt utsatt for vold fra "politiet". Med andre ord: En maktbruk vi umiddelbart hadde lest som ulovlig og umoralsk. Ubetinget utilbørlig, som det heter når man bedømmer overvold.

Og opp i alt dette kommer folkemengdens motiver. Hva var det demonstrantene prøvde å gjøre? Og her må vi forlate det juridiske språket, og snakke om moral.

Aktivistenes intensjon, uansett deres motiver (jeg er tilstrekkelig overbevist om at det var folk som yppet til vold og kraftig motstand, at det var islamister og andre idioter ombord), var å hjelpe de syke, de sultne og de nødstedte. Dette var en humanitær redningsaksjon for å frigjøre en lidende og kollektivt avstraffet sivilbefolkning fra voldsmidlene og kontrollen til en udemokratisk, kontrollerende og autoritær stat. Det var soldatenes oppgave å stanse denne hjelpen fra å nå fram. Det var altså, sagt enkelt, aktivistenes oppgave å stanse lidelsen til en sivilbefolkning, og soldatenes å videreføre den lidelsen.

Uansett hva som skjedde under stansingen av konvoien, var det moralsk og sannsynligvis juridisk galt å stanse konvoien. Det å forhindre konvoien i å komme fram, i å bryte blokaden, var i seg selv galt, uansett om ingen hadde dødd, uansett om alt hadde gått slik man kanskje til og med håpet det skulle gått i Israels forsvarsministerium.

Uansett hva vi mener om Hamas eller Israel, om islam eller alt som gjøres galt av palestinerne, og uansett hvilket livssyn og verdisyn man har, må man da kunne forenes i ideen at retten alltid ligger hos dem som ønsker å avhjelpe lidelse, og at uretten finnes hos dem som prøver å videreføre den? Sett slik var ikke bare angrepet en juridisk uforsvarlig handling, den var også en moralsk katastrofe. Bordingen og drapet bryter med våre mest basale forestillinger om moralsk adferd, våre mest grunnleggende ideer om rettferdighet, om så man begrunner det i kristen, jødisk eller muslimsk moral-lære, eller sekulær humanisme — og det gjør stansingen av konvoien også. Israels bjørnetjeneste-venner må nå innse at det ikke lenger finnes moralsk legitimitet eller rasjonelle argumenter igjen for standpunktet deres.

Snakket vi om Palestina nå?

2010-06-07T15:42:00.010+02:00

Leserbrev, på trykk i dag i Bergens Tidende. (Jeg lurer på om kanskje dette er før jeg kuttet et par hundre tegn, men innholdet er det samme.) BT satte forresten også feil bilde på trykk, av Øystein Vidnes i stedet for av, vel, meg.

I en oppsiktsvekkende dårlig argumentert leder 3. juni skriver BT at vi må la være å boikotte Israel. Hvorfor er uklart, men argumentet som tilsynelatende blir tillagt mest tyngde er at SV støtter boikott av grunner som er mistenkelige. BT skriver:

Boikott-våpenet bør brukes og dimensjoneres med ytterste omhu. Når partiet SV har funnet å være imot boikott av det brutale militærdiktaturet i Burma, men samtidig krever boikott av et åpent, demokratisk Israel, er det grunn til å stusse over både motiver og konsekvensanalyse.

Det er mye å ta tak i her.

For det første er Israel, som Trine Skei Grande nylig sa, ikke lenger et demokrati. De har valg, ja, men staten bryter med demokratiske og liberale prinsipper vi tar for gitt i Europa. Det er naturlig å forvente institusjoner som pressefrihet, eiendomsrett, ytringsfrihet, transparens, menneskerettigheter, rettssikkerhet, etc. i demokratiske land. Ingen av disse finnes i tilfredsstillende grad i Israel, ikke for den arabiske minoriteten. Særlig ikke i de okkuperte territoriene Israel har ansvaret for i henhold til den fjerde genevekonvensjonen – en konvensjon de rutinemessig bryter under blokaden, uten sanksjoner fra det internasjonale samfunnet.

For det andre er dette et forsøk på å skifte samtaleemne, og det tilsvarer mange like pinlige forsøk vi har sett de siste par dagene. Vi snakket ikke om Burma nå, BT. Vi snakket om Israel og Palestina og de 1.5 millioner mennesker på Gaza-stripen som lider under grusomme og uverdige forhold. Hvorfor forsøker dere å bytte tema?

Jeg, og mange andre SV-medlemmer med meg, forstår ikke riktig hvorfor akkurat SVs intensjoner i boikottsaken er et argument verken den ene eller den andre veien. Det er ikke SV som eier den saken, den er en bred sak med bred støtte i det norske folket: 34 % støtter en boikott, mens 10 % driver allerede en personlig boikott. Dette er tall som er (litt) større enn SVs valgoppslutning.

Den dulgte mistenkeliggjøringen i lederen er brønnpissing. Jeg vil gjerne at noen i BT forklarer nøyaktig hvilke skjulte motiver BT mener SV har, og hva som er galt med konsekvensanalysen. Fint om noen kan svare på det i klartekst, ikke i antydninger.

Nå har det seg tilfeldigvis slik at partiet SV støtter FN-sanksjonene mot Burma, selv om det kan være ulike syn på hvilke sanksjonsvirkemidler som er virksomme. Her hadde det kanskje vært på sin plass med en liten faktasjekk (faktasjekk.no, for eksempel!), men det er ikke poenget. Vi må lære oss å se at dette ikke er en gyldig argumentasjonsform: Forslaget ”la oss gjøre noe med problem X” kan ikke møtes med svaret ”men dere gjør jo ingenting med problem Y!” Dette er et ugyldig argument som ikke hjelper noen. Det var ikke det vi snakket om.

For å vise hvor fåfengt denne typen argumentasjon er, sender jeg spørsmålet tilbake til BT: Hvorfor skriver dere ikke mer om militærdiktaturet i Burma? Her er hvor mange saker BT har skrevet om Israel og Burma i det angitte året, i følge søkemotoren Retriever. Israel til venstre, Burma til høyre:

2010: 112 vs. 6
2009: 480 vs. 44
2008: 296 vs. 60
2007: 362 vs. 105
2006: 571 vs. 34

Kanskje det er slik at vi i Norge snakker tilstrekkelig om Israel, men for lite om Burma? Bare hittil i år har dere skrevet 18 ganger så mye om Israel som om Burma, til tross for at Burma har 10 ganger så mange mennesker og ganske riktig lider under et diktatur. Ja ja. Her er det visst grunn til å sette spørsmålstegn ved motivene og konsekvensanalysen til BT.

Det er ellers akkurat analyse jeg savner i lederen: En analyse av konflikten mellom Israel og Palestina. Boikott er ikke en løsning, sier BT, fordi den må ”dimensjoneres” med ”ytterste omhu”. Og det kan vi visst ikke få til. Hva er BTs løsning, egentlig?

Etter angrepet mandag har enkelte israelske medier vært preget av en selvransakende debatt som er en forutsetning - og kanskje det fremste håpet - for at Israel på sikt skal legge om den politiske kursen overfor de palestinske områdene.

Er dette virkelig den løsningen BT foreslår? I klartekst: La oss vente og la Israel finne seg selv, ordne opp i saken selv? Det er jo på mange måter det vi har gjort nå i seksti år, uten at det på noen måte har fungert.

I mellomtiden har både det israelske og palestinske folket blitt radikalisert. Det blir ingen løsning på Palestinakonflikten nå, uten hjelp fra det internasjonale samfunnet. Hvorfor BT ikke vil delta i denne hjelpen i stedet for febrilsk å bytte tema, forstår jeg ikke. Kan det være så enkelt at BT rett og slett ikke makter å gi SV rett?

Martin Grüner Larsen
Journalist og SV-medlem, Oslo
martin dot gruner dot larsen
alfakrøll gmail dot com

Her er to bilder av enten meg eller Øystein Vidnes.

(Hint: Det er Øystein Vidnes)

Vi snakket om Gaza

2010-06-02T16:18:00.010+02:00

Idag skrev kritiker Bjørn Gabrielsen i sin avis, Dagens Næringsliv, en merkverdig artikkel som har fått en del oppmerksomhet og vunnet mye åtgaum — gudene vet hvorfor — i hovedstaden. Hovedtesen er at "Erlend Loe og Henning Mankell har gjort seg til totalitære bevegelsers gisler i tro på at de støtter en god sak."

Som jeg sa sist jeg skrev svar til noe Bjørn hadde skrevet, så synes jeg han er en utvetydig fin fyr, en klok mann og på norsk litteraturkritikks A-lag. Jeg fikk en del merkelig surmaget kritikk for at jeg sa dette – men det tåler å gjentas. Men i disse spørsmålene utviser han en interessant blanding av analytisk evne, rasjonalitet og skarpsinn koblet med en merkelig ensidighet i argumentasjonen, en slags epistemisk avsondring der all analysen kun gjelder når argumentene går den ene veien, men ikke den andre.

Dette fører til en mangel på prinsipiell tenkning som jeg synes har vært symptomatisk for en del av den israelvennlige høyresiden og den kulturhaukete venstresiden (Christopher Hitchens-venstre). Denne holdningen er farlig og ser ut til å spre seg. Jeg håper den stanser før den ødelegger for norsk utenrikspolitikk. Jeg kommer til å angripe Gabrielsens argument punkt for punkt, og ved å gjøre dette forhåpentligvis komme litt tettere inn på hvorfor jeg mener den pro-israelske siden utviser en form for moralsk og epistemisk forfall i dette spørsmålet.

«Skam deg, Israel», sa Erlend Loe i en tale utenfor Israels ambassade mandag ettermiddag. Skamme seg bør også nordiske intellektuelle som så villig går i flokk hver gang den antiisraelske gongongen lyder.

(...)

Det ligger en klar etymologisk perversitet at (...) intellektuelle ofte [har] brukt sine evner nettopp til forsvar av - snarere enn kamp mot - totalitære bevegelser.

I ettertidens kranke lys kan det være lett å glemme at tidligere tiders forfattere som så blidt omfavnet nazismen og kommunismen ikke alltid gjorde det ut fra det som føltes som onde hensikter der og da. Hamsun uttrykte ikke et eksplisitt ønske om jødeutryddelse, Sartres mål var ikke primært utsultingen av ukrainske bønder. Tvert imot ble dette århundres mest ondskapsfulle dogmer akseptert og fremmet i en forvirret tro at man var i det godes tjeneste.

Dette er jeg helt enig i. Det er en god og klok observasjon. Derfor må jeg spørre, som jeg spurte på Twitter: Ser Gabrielsen ikke at det er sterke totalitære trekk i Israel også? En etnisk-basert nasjonalstatsfølelse, et autoritært og militaristisk styresett i kamp med en altoppslukende ytre fiende, en ignorering av grunnleggende menneskerettigheter for en underklasse, mens en overklasse nyter fruktene av deres underkastelse? Dette er definisjonen av et totalitært samfunn. Når Gabrielsen sier disse tingene så ser jeg at han er obs på hva et totalitært samfunn er (Hamas har også åpenbart sterke totalitære trekk, selvsagt, men langt mindre makt.) Men det israelske samfunnets totalitære trekk dukker aldri opp i argumentasjonen.

La oss bruke dette avsnittet til Gabrielsen som lesemetode på resten av innlegget, som, hvis vi skal bruke samme usjenerøse lesning som han vender mot Loe og Mankell, kan leses som et forsvar for en amoralsk blokade mot Gaza som tar livet av mange hvert år, og en rekke krigsforbrytelser.

I disse dager er det særlig Erlend Loe og Henning Mankell som i skandinavisk sammenheng spiller rollen som intellektuelle med vanvittige agendaer. Mankell deltok i «fredskonvoien» med varer til Gaza, Loe ble invitert til å være med, men takket nei i siste øyeblikk. Til gjengjeld holdt Loe tale foran Israels ambassade i Oslo på mandag. De antiisraelske demonstrasjonene verden rundt kan kalles en propagandaseier for Hamas, uansett hvor tragiske de enkelte dødsfallene er.

Igjen: En god observasjon. Det er helt riktig at hver gang Israel utfører urettferdigheter, så stiger Hamas' stjerne på Gaza. Denne dynamikken må det være vårt felles mål å bryte.

Loes situasjon er særlig interessant fordi han anstrengte seg på å opprettholde en viss anstendighet, ingen lett øvelse i noen som helst demonstrasjon, og slett ikke en som berører dette tema. «Jeg hater ikke Israel, og jeg støtter ikke Hamas,» sa han. Modige ord, om enn litt svake siden han rett etterpå ble avløst av Erling Folkvord som med betydelig høyere røst og noe mindre rom for tvetydigheter forlangte norsk anerkjennelse av «den lovlig valgte regjeringa på Gaza», altså Hamas.

Ok. Stopp. Her går det galt. Vi er nødt til å anerkjenne Hamasregjeringen ikke fordi vi liker politikken deres, men fordi de er den folkevalgte regjeringen av et folk som har selvbestemmelsesrett. Ikke fordi vi synes de er gode til å styre, men fordi de representerer en demokratisk strømning i folket, som vi kan like eller mislike (jeg ville helst sett Hamas som et avsluttet kapittel i historien, selvsagt). Å tro at vi får til en løsning akkurat nå uten å anerkjenne Hamas er latterlig og urealistisk og enda en av disse dysfunksjonelle tough guy-ideer som har slått rot på høyresiden. Når det palestinske folk er maktesløse er det klart at de går til populistene. Vi lager ikke politikk i et vakuum her. Da forsterker vi nøyaktig de politiske strømningene som ekte demokrati gjør det vanskeligere for.

Ok, videre til det virkelig bisarre.

Loes integritet ble også kompromittert av at han kunne holde en tale med et enormt Hizbollah-flagg vaiende rett foran ansiktet. Hassan Nasrallah, lederen for Hizbollah, uttalte i 2001 at han foretrekker at alle jøder samler seg i Israel, slik at han slipper å jakte på dem verden rundt. Loe kunne kan ikke forventes å selv kontrollere konteksten hans ord falt i. Men det finnes paralleller her til intellektuelle som var opprørt over Vestens klasseskiller på 1930-tallet, og som konsekvent nektet å kritisere Stalin. Omsorg for de dårlig stilte i eget land ble vekslet inn i stilltiende aksept, eller til og med åpen beundring, av Sovjet-statens Gulag. I dag byttes liberale prinsipper mot anledningen til, nok en gang, å fordømme Israel.

Loes rett til å kritisere Israel er ukrenkelig. Det er også hans valg å gjøre det foran tilhengere av folkemord.

Erlend Loes integritet ble også kompromittert av at han åpenbart abonnerer på Dagens Næringsliv: Bjørn Gabrielsen sto jo i folkemengden! Da må Loe visst forsvare alt Dagens Næringsliv noengang har skrevet på lederplass. Er Erlend Loe apologist for Kåre Valebrokk? Selvsagt er han det! Vi så jo alle Bjørn Gabrielsen der. Selv gikk jeg i tog med unge menn vinteren 2009 som ropte "Allahu Akhbar!" og viftet med et flagg der det sto [davidstjerne] = [hakekors]. Så da er jeg visst både muslim og antisemitt.

Nei: Dette er useriøst og våsete, og en mann av Gabrielsens kaliber burde egentlig ikke være i stand til å argumentere så slapt. Det er ingen forståelse av den politiske koalisjonens kompleksitet. Fakta er at ekstremistgrupper ikke smitter. Jeg jobbet en kort periode sammen med en fyr i en politisk gruppe. Han mente at kvinner ikke burde jobbe og at homofile syndet mot Gud. Han var med i Indremisjonen, dypt religiøs. Jeg synes hans politiske meninger var fullstendig uakseptable. Men vi var begge enige om at vi skulle kjempe for politiske og sivile rettigheter i Iran. Så vi var på samme lag i det spørsmålet. Dette er hvordan politiske koalisjoner fungerer: Det smitter ikke. Jeg blir ikke homofob om jeg jobber sammen med en som er det, akkurat som de der tre-fire fanatikerne som var ombord på konvoien som hadde lyst til å bli martyrer ikke blir mindre crazy av at de var på et skip sammen med en nobelprisvinner.

Kan vi slutte å argumentere på denne tøvete måten nå? Denne formen for argumentasjon innebærer at fordi andre som mener det samme som meg er forferdelige mennesker, så er dette en forferdelig mening. Hitler var vegetar, og så videre.

Men videre: Her ser ikke Gabrielsen det gapende hullet i sin egen argumentasjon. For oss på den andre siden, er det ikke Erlend Loe, men Gabrielsen selv som tilsynelatende forsvarer gulagene. Vi har konkret forskning som dokumenterer at faktiske folk faktisk lider på grunn av disse politikkene. Derfor er vi imot dem.

Israels blokade av Gaza er fordømt av fanatiske, utroverdige institusjoner som FN, kjent for sine bånd til Al-Qaida, og Amnesty International, en velkjent ytterliggående organisasjon. Begge organisasjoner ønsker forresten også at Israel trekker seg tilbake fra de områdene de okkuperer idag. Men det er jo helt ekstremt, og vil medføre enorm menneskelig lidelse.

Fakta: Blokaden medfører enorm menneskelig lidelse. 61 % av alle på Gaza lider under sterk "food insecurity", som disproporsjonalt rammer barna: 65 % av alle babyer lider av anemi. I områder i Gaza har opptil 30 % av alle barn veksthemminger.

I mellomtiden har økonomien på Gaza kollapset og mengden av folk som er ute av stand til å kjøpe elementære artikler som såpe, papir eller matolje har tredoblet.

Blokaden er umoralsk, og den har blitt rikelig fordømt av alle fra Ban Ki-Moon til Jonas Gahr Støre og Desmond Tutu. Den virker ikke, og den rammer sivilbefolkningen i et okkupert territorie. Den er derfor også et brudd på Den Fjerde Genevekonvensjonens artikkel 23, for ikke å snakke om en rekke artikler i menneskerettighetskonvensjonen. Og altså ulovlig.

At flåten prøvde å bryte blokaden, uansett intensjonen, var moralsk riktig og lovlig — de var også blitt oppmuntret til nettopp denne handlingen av sjefen for UNRWA på Gaza, John Ging. Å stanse den var så åpenbart moralsk galt og en forbrytelse mot folket på Gaza. Å stanse den i internasjonalt farvann var bare ekstra ulovlig — i hht. UNCLOS artikkel 110. Jeg skjønner ikke hvorfor Gabrielsen ikke kan innrømme disse enkle faktum, men er nødt til å erstatte denne innrømmelsen med argumentum ad hominem på dem som forsvarer den.

Man kan til og med være pro-Israel og likevel fordømme blokaden! Det er ikke noen slippery slope her. Det handler bare om menneskeverd og grunnleggende anstendighet.

Henning Mankells situasjon er mindre konfliktfylt, mindre litterær, på et vis, enn Loes. Han uttalte til Aftonbladet ifjor at «Israel i sin nåværende form har ingen fremtid. De som forfekter en tostatsløsning, tenker dessuten feil.» Mankell er med andre ord helt på linje med Hamas, som aldri har påstått at deres hovedmål er en tostatsløsning, men derimot den totale tilintetgjørelsen av Israel.

Her forutsetter Gabrielsen tilsynelatende at med "Israel i sin nåværende form har ingen fremtid" mener Mankell "DREP ALLE JØDENE!" Jeg vet ikke helt hvor han tar dette fra, siden det ikke er noe i Mankells uttalelser som innebærer dette. Når han sier "Israels nåværende form" mener han antakelig "Israel som apartheidstat" eller "Israel som internasjonal lovbryter og uansvarlig stat". Han mener tilsynelatende også at tostatsløsningen ikke er tingen. Det synes jeg er upragamatisk i dette tilfelle. Men å prøve å få dette til å bety noe annet enn at Israels politikk ikke er bæredyktig, slik Gabrielsen ser ut til å gjøre, er å lese i vond tro.

Rykter om at Hamas har «moderert» seg dukker jevnlig opp i vestlig presse, men deres charter står fast, komplett med sine vanvittige konspirasjonsteorier.

Da bør du også slutte å abonnere på Klassekampen, med sin revolusjonære formålsparagraf. Å nekte for at Hamas er en komplisert institusjon som inneholder alt fra religiøse ekstremister til nasjonalistiske sosialdemokrater er ikke realitetsorientert. Uansett så er diskusjonen her ikke hvorvidt vi er enige med Hamas eller ikke, men hvorvidt folket som valgte dem er det.

I motsetning til Hamas har de vestlige tilhengere av enstatstanken, Mankell inkludert, sjelden anstendighet nok til å tenke helt ut konsekvensene, altså der etterkommere til arabere som flyktet etter nabolandenes forsøk på utslettelse av Israel i 1948, vender tilbake. Mankell tror enten at dette kan skje med minimale tap, eller han er likegyldig for den mulige volden som vil følge.

Gabrielsen er tilsynelatende ikke klar over at araberne ikke bare flyktet fra krigen, men også i stor grad ble fordrevet fra sine hjem av israelske tropper, det vi idag ville kalle "etnisk rensing". Men videre blir jeg skuffet over at han ikke klarer å se at dette er et utrolig komplekst moralsk spørsmål. Disse menneskene ble fordrevet fra sine hjem. De har rett til å vende tilbake til sitt hjemland i følge menneskerettighetserklæringens artikkel 13.

Det synes nå klart at Israel bordet skipet i internasjonalt farvann. Allerede nå, mens lite ellers er avklart eller sikkert, finnes det altså godt grunnlag for å kritisere Israel.

Men forfattere får seg sjelden til å si noe klangfullt om havrettslige prinsipper. Å assosiere seg med religiøse fanatikere og voldsforherligende utopister, er mer tilfredsstillende.

Men om det finnes god grunn til å kritisere Israel, hvorfor snakker vi om disse norske forfatterne? Hvorfor snakker ikke vi ikke nettopp om havrett, om folkerett, om genevekonvensjoner og barnekonvensjoner og UDHR? Hvorfor står Gabrielsen og hans kohort ikke på barrikadene for rettighetene til de der barna på Gaza med veksthemmelser? For det var dem vi snakket om nå, ikke Hizbollah, ikke Hamas, vi snakket om den kollektive avstraffelsen av sivilbefolkningen på Gaza. Det vil si både dem som stemte på Hamas og dem som stemte på alle andre. Og sist jeg sjekket var et ikke en forbrytelse å stemme på partier som mente crazy ting, eller ville vi måtte sperre halve landet inne.

Å prøve å bytte tema er et tegn på et moralsk og politisk forfall på pro-israelsk side. Det finnes bare ikke noen gode argumenter på den fløyen lenger. Jeg håper Bjørn Gabrielsen og hans meningsfeller vil skjønne dette snart.

MIFFs "demokrati"

2010-06-01T23:17:00.006+02:00

Sjeldent man ser så åpenlyst antidemokratisk argumentasjon i Israelspørsmålet som dette, men Med Israel for Fred (MIFF) har denne bisarre og autoritære plansjen åpenlyst på sine nettsider:

Arabernes "fred"

Araber-statene krever at de arabiske flyktningene fra 1948 får vende tilbake til selve Israel. Dermed blir "freden" uten mening, for det vil bli et "Israel" med arabisk flertall.

For Israel er det viktig å bevare et stort og stabilt jødisk flertall. På bakgrunn av jødenes historie i Europa og arabiske land burde det være selvsagt at jødene har en slik rett.

Med andre ord: Det er kun demokrati så lenge dem vi er enige med har flertall. Og med "dem vi er enige i" mener vi "kun jøder". Hvorfor har de den rettigheten? På grunn av holocaust.

Holocaust var forferdelig og en av verdens store grunnleggende urettferdigheter, men det er ikke derved en rettferdiggjøring for videre urettferdighet. Jeg var faktisk ikke klar over hvor lukket for argumentasjon MIFF var, men etter at jeg så leder Conrad Myrland på Dax 18 i dag argumentere for at det ikke er ernæringsproblemer og sultende barn på Gaza til tross for, vel, empiriske beviser i en rekke internasjonale rapporter fra utroverdige aktører som FN, Amnesty International, The Lancet og Human Rights Watch og vitnesbyrden til en lege som hadde vært på Gaza i programmet (Mads Gilbert), så var det tydelig at dette er epistemisk lukkethet. Det finnes ingen argumenter som kan overbevise her. Man kan visst bare sørge for at de ikke får støtte i befolkningen og at blokaden mot Gaza kan brytes nå.

Asosiale medier

2010-05-24T10:20:00.004+02:00

Mer enn normalt interesserte lesere vil huske at jeg har skrevet om hvor frustrerende norske mediers dekning av sosiale medier er. Denne fortryllende trenden med ubegrunnet synsejournalistikk om uviktige ting som at måten vi danner sosiale bånd er i radikal omveltning fortsetter i Morgenbladet denne uka, der Marit K. Slotnæs skriver om "Usosiale medier". Vanligvis når jeg skriver svar til denne typen artikler, så blir bloggpostene mine så lange at de ødelegger internett, så jeg skal prøve å korte meg i fatthet denne gangen. Men det er vanskelig, for det er ganske mye som er, vel, altså, frasen "de såkalt sosiale mediene undergraver fundamentet demokratiet står på" blir brukt. Srsly. Dette fortjener en Fail Whale før vi fortsetter.

Ok, "argumentet" i artikkelen er at sosiale mediers hastighet betyr at vi ikke lenger klarer å ta egne valg, men bare løper med flokken. Og sosiale medier er perfekt for folk med borderline personlighetsforstyrrelse som kun har sosiale roller, ikke noe kjernevesen av autentisk ekte indre identitet i det innerste hjerte av sjelen sin. Dette innebærer et slags pøbelvelde av populisme og raske meninger som bryter med demokratiets langsomhet og checks-and-balances. Samtidig innebærer dette pøbelveldet en "reføydalisering" av samfunnet (det føydale samfunnet var jo som vi alle vet kjent for sitt karakteristisk løsslupne folkestyre) fordi vi ikke lenger har oversikt over de uoversiktlige og familiære lojalitetsstrukturene som styrer samtalen, til tross for at vi nå har innsikt i dem. Eller noe. Og Abid Raja og Jon Hustad gjør dumme ting på Facebook og Twitter. Og derfor vil Marit Slotnæs ikke være på Facebook eller Twitter. The end.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, så jeg bare tar det litt fra ende til annen. Først slår det meg at Slotnæs skriver fra en posisjon utenfor de sosiale mediene. Hun er ikke på Facebook og Twitter, men vet likevel alt om dem, tilsynelatende. Selv har jeg flere ganger lagt vekt på at sosiale medier er erfaringsbaserte. Akkurat som i sosialantropologien, ikke sant? Man må tolke kulturer innenfra. Så det kan være en grunn til at Slotnæs ikke helt skjønner greien. Men forklaring er jo som kjent noe annet enn rettferdiggjøring, og her er det mye som henger løst i argumentet.

Mikrobloggen Twitter er foreløpig dominert av profesjonelle meningsbærere og opinionsledere. Her kan de teste ut synspunkter og diskutere aktuelle saker med hverandre, før de skriver sine kommentarer i redigerte medier, på papir eller på nett.

Nei, mediemenere "dominerer" ikke Twitter, men de dominerer opplevelsen til mediemenere som Slotnæs (eller meg, for den saks skyld) av Twitter. Når Slotnæs nevner "Knut Olav, Marie, Hans-Christian og Hilde", så mener hun sine bekjente – som til etternavn heter Åmås, Simonsen, Vadseth og Sandvik, og som alle har ordet "redaktør" i titlene sine, har byline 100+ ganger i året og er fire av medie-Norges mektigste folk. Man farges av sine egne opplevelser.

Men se på det i stedet med et analytisk blikk: Poenget med Twitter er jo nettopp en drastisk økning i effektiviseringen av informasjonsspredning mellom alle – og alle deres venner og bekjente og folk de synes er interessante. (Med forbeholdet om at Twitter er vårt mest klassedelte sosiale medie: Middelklassen og eliten er overrepresenterte.) Det betyr ikke at skravleklassen dominerer på noen måte – det interessante er på mange måter at de ikke gjør det, at de er viktige, men langt mer sidestilte med kvitrere flest enn de er i tradisjonelle medier.

Videre:

De sosiale mediene er en naturlig forlengelse av narsissismens kultur, der de forpliktelsene man eventuelt påtar seg, er noe som bare gjelder for en selv. Punktum. Det heter som kjent ikke «vi» nå lenger, men «jeg». Dette er så selvsagt at det knapt er verdt å nevne. Mer alvorlig er det at de sosiale mediene også er som skreddersydd for borderline-personligheter: Det vil si en personlighet som mottar sin identitet utenfra, og som skifter med omgivelsene. En borderline-personlighet er uten kjerne, og mangler rett og slett et apparat for å vurdere hva som er sant og riktig, uten kontinuerlig respons fra omverdenen.

Jeg for min del vet ikke om jeg nødvendigvis ville umiddelbart dømme gjensidige sosiale relasjoner til å være entydig narsissistiske, men det er bare meg. Jeg mener at man simpelthen ikke får mer enn man gir i sosiale medier. Narsissister klarer seg i min erfaring nettopp dårlig i sosiale medier, fordi de klarer seg dårlig sosialt. Disse mediene krever gjensidige relasjoner og dialog. De eneste narsissister som lykkes i sosiale medier er dem som allerede har fått en sosial status – gjennom å være kjendis i tradisjonelle medier.

For det annet: Å si at sosiale medier er skreddersydd for borderline personlighetsforstyrrelse – jeg vet liksom ikke helt om jeg skal le eller gråte.

For det første stemmer ikke Slotnæs' karakterisering av borderline. DSM-IV har en definisjon av den personlighetsforstyrrelsen. La oss gjøre et minimum av forskning og slå den opp i Wikipedia:

Borderline personality disorder (BPD) is a personality disorder defined in DSM-IV and described as a prolonged disturbance of personality function in a person (generally over the age of eighteen years, although it is also found in adolescents), characterized by depth and variability of moods. The disorder typically involves unusual levels of instability in mood; black and white thinking, or splitting; chaotic and unstable interpersonal relationships, self-image, identity, and behavior; as well as a disturbance in the individual's sense of self. In extreme cases, this disturbance in the sense of self can lead to periods of dissociation.

These disturbances can have a pervasive negative impact on many or all of the psychosocial facets of life. This includes difficulties maintaining relationships in work, home, and social settings. Self-harming is a marked symptom and even attempts at or suicide itself are possible, especially without proper care and effective therapy.

Så her ser vi noe helt annet: Borderline karakteriseres ved en manglende evne til å skape stabile og vedvarende sosiale relasjoner over tid på grunn av personlighetsforstyrrelser og labile følelser. Hvordan, helt nøyaktig, er et sosialt medium, som på mange måter effektiviserer vår opplevelse av andre menneskers personligheter, skreddersydd for denne personlighetsforstyrrelsen? Jeg tror her som i de fleste andre arenaer i livet så taper folk med borderline personlighetsforstyrrelse. Det er en alvorlig, forkrøplende mental sykdom som ødelegger og forstyrrer liv.

Men om vi dropper den faktiske diagnosen, og heller bruker Slotnæs' definisjon av borderline, så er det jo faktisk likevel slik at sosiale medier ikke fungerer slik hun sier. Hun mener tilsynelatende at det å få sosiale responser på sine meninger og forandre dem deretter innebærer at man forandrer sin identitet ut fra omgivelsene. Det stemmer jo, men er en banal observasjon, som 120 år med psykologisk- og samfunnsforskning er helt enig i. Ikke minst så er det en viktig del av – ja, noen ville til og med mene at det var poenget med – offentlig debatt. Men Slotnæs mener, noe mer radikalt, at brukere av sosiale medier heller går mot ikke å ha en "kjerne", et "apparat for å vurdere hva som er sant eller riktig." Jeg ser ikke helt hva spesifikt i mediet som gjør at våre kritiske instinkter blir stengt av.

Jeg kommer til å tenke på John Henry Cardinal Newman som mente at trykkpressens demokratisering gjennom å gjøre læring lettere, ville få kunnskap til å forsvinne og bli for lett, for motstandsløs. Det er nonsens. Kritisk sans ligger ikke nedfelt i mediet, men i hvilken kultur som oppstår rundt mediet. Det er den man bør fokusere på. Mediet kan oppmuntre lett, motstandsløs kontakt (Facebook gjør dette mer enn Twitter), eller den kan oppmuntre andre typer relasjoner. Poenget er at mediene i siste ende ikke bestemmer.

"Hva kan de sosiale mediene brukes til?" spør Slotnæs, i forlengelsen. "Den viktigste funksjonen er å undergrave autoritet, både personlig og formell." Men bare et par avsnitt tidligere var det kritisk sans hun ønsket seg – men skal vi være enten kritiske overfor det vi leser, eller skal vi respektere autoriteten til den som skriver? Jeg er forvirret. Hun hinter til problemet med homophily, altså at man henger ut med liketenkende mennesker. Dette er et problem i visse typer offentlige rom, og det har vært påvist også for bloggosfæren. Her er det et reelt problem – faktisk! – om man tenker sosiale medier entydig som meningsdannende offentlighet, men de er jo som kjent også sosiale rom. Men i tillegg kan jeg bare si at personlig er min erfaring at "offentlighets"-delen av Twitter er karakterisert av langt sterkere og mer givende meningsbrytninger med folk jeg er uenige i enn jeg noengang har opplevd i noen andre former for diskusjonsfora, enten det er sosiale eller offentlige.

Den gode gamle "sladreteknologi"-memen blir også resirkulert her. Til dette har jeg bare å si at kommunikasjon mellom mennesker i all hovedsak er intetsigende. Den er bare litt mer offentlig nå enn før.

Men den virkelig alvorlige anklagen i artikkelen er altså:

Det gir mening å hevde at de såkalt sosiale mediene undergraver fundamentet demokratiet står på. Det er en grunn til at politikk er «kjedelig», i betydningen rituell og langtekkelig. Den innebygde tregheten i de politiske prosessene er en garantist for at viktige avgjørelser ikke tas etter innfallsmetoden. Det å hevde noe stedig, over tid, er viktig. Mye viktigere enn å «henge med» i hva folk på Twitter og Facebook improviserer av meninger til enhver tid. Til demokratiets rituelle side, ligger også omtanken og omsorgen for språket, i motsetning til den impulsive og muntlige formen som preger nettsamfunnene.

(...)

Det som legitimerer seg som en demokratisering av den offentlige samtalen, er i virkeligheten en reføydalisering. Samtalen kontrolleres og styres av uoversiktlige og familiære lojalitetsstrukturer. Innenfor og samtidig utenfor offentlighetens rekkevidde.

Dette er misforstått, hyperbolsk og historieløst. Det har alltid vært en politisk sfære utenfor de langsomme, administrative prosessene innerst i demokratiets kjerneorganer. Faktisk har de demokratiske kjerneorganer vært en institusjonalisering av disse prosessene. Det har alltid vært et poeng, helt siden de første moderne demokratiske institusjonene oppstår i USAs grunnlov, å legge inn hindere for altfor raske omveltninger (og med god grunn, slik vi så i USA i det foregående tiåret, eller i Tyskland på 30-tallet, for å nevne to åpenbare eksempler).

Men ute i den offentlige politiske sfæren har debatt, aktivisme, folkeopinion oppstått, tatt form og endret seg i stadig nye konstellasjoner. Og de, med sin hurtighet, er en sentral del av demokratiets langsomhet. Denne sfæren er nemlig også en av samfunnets checks and balances, en motsvarende kraft til de lovgivende forsamlinger og byråkratiet. Den aktivistiske sfæren er et sentralt demokratisk instrument for å forhindre at eliteinstitusjoner tar vedtak som ikke folket kan stå inne for. Meningene går ikke raskere i sosiale medier, men aktivismen rundt dem effektiviseres, den aktivistiske sfæren som demokratiske institusjoner representerer styrkes av sosiale medier.

Group action just got easier er medieviteren Clay Shirkys oppsummering av sin bok Here Comes Everybody, et sentralt verk for å forstå sosiale medier. (For tre-kvartersvarianten, se dette foredraget av Shirky.) Her argumenterer Shirky for nettopp dette, at sosiale medier effektiviserer gruppehandling. Dette destabiliserer ikke demokratiet – det styrker det. Det fører til at grupper utenfor de politiske sfærene kan komme seg raskere inn i dem og mobilisere imot dem.

Det å tro at dette er noe nytt eller innebærer en "reføydalisering" av samfunnet (en dårligere valgt metafor kan jeg ikke tenke meg) er merkverdig. Sosiale medier synliggjør den stille politiske kampen på bakrommet og vrenger den ut på den offentlige arena. Det innfører en ny transparens (nå ser jeg i mye sterkere grad hvem "Knut Olav, Marie, Hans-Christian og Hilde" kjenner, noe som forøvrig også er et poeng "Hilde" gjentar ofte i sosiale medier), og det gjør kampen offentlig og åpen for deltakelse.

Det er mange muligheter som går tapt i denne artikkelen. Ikke minst i dette avsnittet:

Mer enn 40 prosent av alle nordmenn er innom Facebook hver dag. På verdensbasis nås mer enn 450 millioner mennesker, og den raskest økende brukergruppen er kvinner mellom 55 og 65 år. Det er hver dag flere nordmenn som besøker Facebook, enn det er nordmenn som åpner en bok. For fire år siden brukte ingen i Norge Facebook. «Vi er med andre ord vitner til en medierevolusjon som går raskere enn det vi noen gang har opplevd tidligere,» skriver redaksjonssjef i Aftenposten, Anette Mellbye, i avisens «Leserforum» søndag 2. mai i år.

Slotnæs går videre til å kritisere dette latterlige perspektivet fra Mellbye – som er det eneste relevante utgangspunktet for enhver forståelse av den radikale omveltningen innen mediering av sosiale relasjoner. Det er nettopp slik at ingen som vil forstå forandringer innen verken den sosiale, kulturelle eller politise sfæren idag kan gjøre det uten å forstå dette elementære faktum. Det burde Slotnæs ha sett, så hadde hun kanskje forstått sosiale medier bedre. Eller i det minste prøvd å forstå sosiale medier. Jeg kan ikke se at hun har gjort noen av delene.

Sånn sett tror jeg Slotnæs' kommentar er nok et eksempel på en utdøende mediekultur som ikke klarer, som nekter å være sosial, som ikke klarer å endre sin grunntone fra monolog til samtale. Slik går man glipp av en omveltning både i menneskers sosiale relasjoner, og i måten de danner grupper og forandrer sitt samfunn, politikk og kultur. Men det er okay, men beklagelig, at Slotnæs og Morgenbladet ikke vil være med på dette. Det er mer problematisk at Morgenbladet, som et, la oss kalle det asosialt medium bidrar til å videreføre misforståelser om sosiale medier og det offentlige rom. Vi burde heller prøve å forstå.

(D'oh! Langt igjen. Nå må jeg lære meg å skrive kort snart.)

Areopagitica

2010-05-23T23:09:00.003+02:00

For this is not the liberty which wee can hope, that no grievance ever should arise in the Commonwealth, that let no man in this World expect; but when complaints are freely heard, deeply consider'd and speedily reform'd, then is the utmost bound of civill liberty attain'd, that wise men looke for.

(...)

[I]f any should accuse me of being new or insolent, did they but know how much better I find ye esteem it to imitate the old and elegant humanity of Greece, then the barbarick pride of a Hunnish and Norwegian statelines. And out of those ages, to whose polite wisdom and letters we ow that we are not yet Gothes and Jutlanders.
— John Milton, Areopagitica, a speech of mr. John Milton for the liberty of unlisenc'd printing. (London, 1644)

The Areopagitica is a pamphlet on freedom of speech published at a time where that right was being crushed in its infancy. Very interesting and still relevant to a lot of thought on free speech. Speaking of which, here's a free (that's free-as-in-beer, not free-as-in-speech) audiobook version from Librivox. You can hear the whole thing in two hours, free fucking gratis.

I'll try to find some of Quentin Skinner's thoughts on this pamphlet and post at some point. They're really interesting.

99 % stille

2010-05-21T12:02:00.003+02:00

Jeg har en lang "Agenda"-artikkel i det nye nummeret av Prosa. Den handler om norske forskere og diskuterer hvorfor de ikke er å finne på nett, i de elektroniske offentligheter, og hvorfor de burde være det.

Artikkelen er her, mens "bonussporet", en slags startpakke for akademikere som har lyst til å komme seg ut i bloggosfæren eller Twitter er å finne her. Les også Karianne Bjellås Giljes leder, som tar opp de samme temaene på en fin måte.

Dere kan bruke denne bloggposten som kommentarfelt til å diskutere artikkelen. Det har også allerede vært en del givende og interessant diskusjon i 140 tegn lange småbiter om dette på Twitter. Du kan følge med på noe av den ved å søke på mitt brukernavn på Twitter. (Som altså er @martingruner)

In Extremis

2010-05-19T23:32:00.005+02:00

I en lang bloggpost i dag gir den glimrende litteraturkritikeren i Dagens Næringsliv, Bjørn Gabrielsen, venstresida – representert ved blant annet meg og Marte Michelet i Dagbladet – juling i islamspørsmålet. Særlig for at jeg kaller Ayaan Hirsi Ali for ekstremist, heller enn å forsvare hennes arbeid for kvinners rettigheter. Jeg synes Bjørn, som jeg ellers synes er en fin fyr og en klok mann, her argumenterer dårlig. Så her er et usannsynlig langt innlegg for å forsvare min ære litt, og prøve å forklare for ham hva jeg faktisk mener.

Jeg skal straks forklare hva jeg mener om bloggposten, men la meg først forklare kort hva jeg mener her i livet. Min og Bjørns felles venn John Erik pleier å kommentere at med en gang jeg havner i debatter blir jeg (fordi jeg jobber i Klassekampen) til pinko commie scum, og blir tatt til inntekt for en eller annen bisarr stråmannsfigur som jobber i Tjen Folket og synes vi skal legge alle fosser i rør og innføre sharialov. Man antar at man vet hva jeg mener, og at det stort sett er udefinert kvasi-kommunistisk, stalinistisk og ekstremt.

Her er hva jeg mener: Jeg tenker på meg selv som demokratisk sosialist. Jeg er tilhenger av det liberale demokrati, med noen kompromisser mellom prinsippene for å sikre positive rettigheter og maktfordelingen i samfunnet. Målet er minst mulig maktkonsentrasjon og størst mulig folkestyre. Jeg er forresten også medlem av SV, og plasserer meg litt rundt omkring i det partiet, rent ideologisk, og også andre steder.

Jeg kommer også fra ”menneskerettighetsvenstre”. Jeg er en stor tilhenger av menneskerettighetserklæringens både positive og negative rettigheter, EMK, internasjonal lov og etterstrebingen av upartiskhet i organisasjoner som Human Rights Watch og Amnesty International (som jeg har vært aktiv i). Jeg regner også meg selv som feminist og antirasist.

Og nå, til saken:

La oss starte med dette ordet ”ekstremist” som Bjørn henger seg opp i.

når Michelet og Grüner Larsen sier Ali er ekstremist, må ordet enten fylles med en eller annen betydning, eller så må det avfeies som hets mot en meningsmotstander.

(…)

Hvis hovedargumentet mot Ali er hennes bruk av ordet krig, vi kan til og med godt si at hun har en ”oppfordring til krig”, er da ikke handlingene til de som faktisk oppfører seg som om de er i krig proporsjonalt mye verre? Hva er Grüner Larsen og Michelets engasjement i forbindelse med jevnlig hyllest av selvmordsbombere i Midt-Østen? Et kjapt søk i databasen Retriever viser at Michelet og Grüner Larsen aldri i sine karrierer har anklaget noen for å være “ekstremist”. Og dette skyldes ikke at de skriver matspalter eller barnestoff der et slikt uttrykk ville vært utenkelig. Men når en feminist og en forkjemper for demokrati kommer på banen, henger uttrykket løsere.

Bjørn lurer på hvorfor jeg aldri kalt noen ekstremist i Retriever, og ser ut til å forstå svaret til å være at det er fordi jeg ikke bryr meg om innvandrerkvinner eller israelske jøders liv. Svaret er nok snarere at jeg er 29 år gammel, har jobbet i avis i et år pluss litt og sjeldent skriver mer enn max to artikler i uka. Ikke minst at jeg har skrevet mye deskriptivt (journalistikk) og lite normativt (meningsstoff) i avisa. men om Bjørn lurer på hvem jeg synes er ekstreme, så kan han jo spørre, før han begynner å anta hva jeg mener om ting jeg ikke uttaler meg noe særlig om.

For her er et diskursetisk grunnprinsipp som jeg liker og som ikke særlig mange følger: Det er et ugyldig argument å kreve at noen må ta standpunkt i saker som egentlig ikke angår dem. ”Jeg synes rasisme mot muslimer i Norge er dumt.” ”Vel, vel, vel – da får du også ta avstand fra selvmordsbombere! Og omskjæring i Somalia! Og alle andre kjipe ting som muslimer gjør verden over!”

Og svaret på det er – og jeg synes det er trist at jeg overhodet må forklare folk dette – at nei, det må jeg ikke, for det var ikke det vi snakket om, akkurat som at Gabrielsen ikke trenger å ta ansvar for alle de rare tingene som står på lederplass i DN når vi diskuterer litteraturkritikk. Og å anta at muslimer har ansvar for det alle andre muslimer gjør er like latterlig som å anta at jeg har ansvar for andre litt frivillige sammenvevninger av skjebner vi deltar i. Skal jeg forsvare alt som står i Klassekampen? Skal jeg forsvare hvert ord fra min medborger Pia Kærsgaard? Nei, selvsagt ikke.

Nå er jeg tilfeldigvis imot selvmordsbombere, og omskjæring og langt de fleste av de tingene som Gabrielsen sikkert også er imot, så sånn sett er det jo heldig. Men det er da faktisk helt normalt å anta at våre venner er imot selvmordsbombing, er det ikke? Må jeg rykke ut og ta et sterkt og tydelig standpunkt mot spidding av babyer også, mens jeg er i gang?

Det er tilfeldigvis også sånn, at jeg har et sterkt engasjement mot selvmordsbombere – for jeg har jobbet lenge som aktivist for å få til en varig fred i Israel/Palestina-konflikten. Den mest effektive og langsiktige måten å redusere selvmordsbomberraten til null viser seg å være å stanse Israel/Palestina-konfliktens fortsatt saktegående clusterfuck. Det er ikke sånn at vi her i Norge bare tar et sterkt standpunkt og så forsvinner alt det vonde, ikke sant?

*
Men Bjørn har rett i at jeg ikke bruker ordet ekstremist særlig ofte. Det har sjeldent hensikt, og jeg burde kanskje ikke ha brukt det her, siden det nå stjal all oppmerksomhet vekk fra de koo-koo-krazy tingene Ayaan Hirsi Ali faktisk sier, og at de tingene nå plutselig er lov å si i et liberalt demokrati. Men la meg prøve å forklare det jeg sa, og rettferdiggjøre det.

At jeg ikke bruker ekstremistbegrepet er først og fremst strategisk. Det handler om at jeg stort sett ikke synes at dem som er ekstremister i Norge er verdt å engasjere med, eller diskutere mye fordi de nettopp er ekstreme – på utkanten av den politiske diskursen. De er så åpenbart ekstremister at det er kjedelig å snakke om eller med dem. For eksempel Tore Tvedt, Mohyeldeen Mohammad og lignende bisarre karakterer. Disse vil aldri få noen form for legitim makt i Norge, med mindre vi gjennomgår en utenkelig samfunnsendring, og de kommer sannsynligvis ikke til å endre mening i noen meningsfull forstand, med mindre de virkelig blir omvendt. Det er derfor litt fåfengt å diskutere dem, bortsett fra nettopp i den grad de er representative eller aktive med sin ekstremistiske politikk – og da helst som et ordensproblem. Altså vi diskuterer nynazister fordi de er et voldsproblem, og vi diskuterer Mohyeldeen Mohammad i den grad han kan være en indikator på voldelig muslimsk ekstremisme i Norge.

Men hva er da en ekstremist, og hvorfor brukte jeg ordet om Ayaan Hirsi Ali? Jeg tenker at det finnes to mulige måter å bruke begrepet på, en deskriptiv og en normativ. Den deskriptive er den som ”alle” er enige om. Det vil si at den beskriver folk som reelt befinner seg på utsiden av vårt politiske spekter og vårt nåværende regelparadigme. Som de karakterene jeg nevnte over, eller grupper/organisasjoner som Al-Qaida, Hamas, Taliban, Lord’s Resistance Army, The Real IRA, osv. Å si at disse er ekstreme er uproblematisk. Å agitere for politisk vold lar seg ikke gjøre uten å falle i ekstremismekategorien – bortsett fra i situasjoner der undertrykkelsen reelt er voldelig og militær.

Men ekstremisme har også andre betydninger. Det betyr ikke bare politisk vold, det betyr også som regel meninger som er langt utenfor mainstreamspekteret. Når jeg da snakker om ekstremisme på en normativ måte, slik jeg gjorde i dette tilfellet, mener jeg noe annet. Dette bruker jeg som en retorisk manøver for å signalisere at et politisk standpunkt som tidligere var utenfor vårt spekter av legitime meninger nå er innenfor. En slags snikmainstreamifisering, om du vil. Jeg bruker det selvsagt når det er meninger som er utenfor mitt ønskete politiske felt som begynner å bevege seg mot mainstream. Så derfor bruker jeg det gjerne om radikal politikk som er høyreradikal, illiberal, autoritær, usolidarisk eller som bryter med menneskerettighetene. Jeg bruker det særlig når jeg oppfatter en utglidning i vårt nåværende regelparadigme. For eksempel når Siv Jensen og Frp mener at vi skal forby legehjelp utover akutt behandling til illegale innvandrere, i et totalt, krystallklart brudd med EMK og UDHR, da vil jeg bruke ordet ”ekstremisme” om det. Det faller utenfor bunnivået for hva vårt samfunn bør –og innenfor vårt nåværende menneskerettighetsmessige rammeverk, kan – være.

Egentlig bør man sky unna merkelapper på personer, og vanligvis gjør jeg det også, det erderfor at jeg synes det var dumt at jeg kalte Ali ekstremist. Jeg har også gått helt vekk fra å kalle navngitte mennesker rasistiske, siden det aldri fører debatten i en god retning. Men jeg vil ikke nøle med å si at Ali står for standpunkter jeg regner som ekstreme. På samme måte har jeg også (i private samtaler, som fortsatt ikke finnes på Retriever) brukt dette begrepet om meningene til Nina Karin Monsen, Hallgrim Berg, Ole Jørgen Anfindsen, Hege Storhaug, med flere. Disse representerer en aksept for, en snikmainstreamifisering av radikalt tankegods. En utglidning av det liberale demokratiet som jeg i vårt nåværende politiske klima opplever som en umiddelbart strategisk trussel mot demokrati og menneskerettigheter. Da reagerer jeg mot det, og når Bjørn er skuffet over mitt engasjement mot andre ting, så er det fordi det er ikke det jeg snakker om akkurat nå. Det betyr ikke at jeg ikke har et engasjement eller en mening, det er bare at døgnet har bare så mange timer, og jeg velger å konsentrere meg om de umiddelbare problemene.

*

Kritikken mot Ali som Berman beskriver i “The Flight…” handler i stor grad om Alis framtoning, og ikke hennes budskap. Timothy Garton Ash latterliggjør Ali for at hun har vunnet en kåring i bladet “Glamour”, og antyder at hun ville fått mye mindre oppmerksomhet hvis hun var “short, fat and squinting”. Elgvins, Grüner Larsens og Michelets motforestilling mot Ali underbygges på et ikke helt ulikt vis, om enn ikke med det sexistiske preget til Ash. Samtlige av deres innvendinger handler i bunn og grunn, slik det ser ut for meg, om stil, om at Ali ikke er pragmatisk eller diplomatisk nok.

Dette er jeg helt uenig i, og jeg synes det er en absurd sammenligning. Mitt standpunkt er imot de konkrete policyene hun foreslår. Jeg er ingen ekspert på hva hun mener, men det lille jeg har lest har vært hårreisende: minaretforbud, hijablover, invasjon av Irak, krig med Iran. Jeg synes dette er ikke bare moralsk forkastelig og vil føre til enorm menneskelig lidelse og erosjon av liberale demokratiske institusjoner, men det er instrumentelt idiotisk policy på alle måter.

Og det Gabrielsen tilsynlatende ikke ser her, er at retorikken er del av hennes funksjon her. En del av det som legitimerer policy, nettopp gjennom hennes sterke personlige historie. Når hun driver med eliminasjonistisk retorikk, at vi må knuse islam, konvertere folk til kristendom, vinne det store slaget, stoppe infiseringen, sammenligner islam med en sykdom i en sunn kropp – dette er ekstremistisk retorikk. Noen ganger helt på grensen til rasistisk retorikk, og den legitimeres gjennom historien hennes.

Hirsi Alis uttalelser om at vi er ”i krig med islam”, som jeg føler det er naturlig å avvise som ”ikke realitetsbehandlet” og, ja, ”ekstremisme” vil Gabrielsen forsvare, med et personlig argument knyttet til hennes personlige historie, heller enn å si at ”vi”, som i ”Vesten”, hvilket er det Ali snakker om i sitatet ”ikke” er ”i krig” med ”islam”, som er det naturlige å si.

Hva er det i Ayaan Hirsi Alis mål som er så forkastelig? Likestilling mellom mann og kvinner? Liberalt demokrati? Integrering? Og hvis ingen ting av dette er galt, hvorfor er det ikke da verdt å kjempe for dette? Når Ayaan Hirsi Ali faktisk blir truet på livet, er hun ikke da i krig?

La oss stopp litt opp her, for dette er så full av stråmenn at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne.

For det første er vi alle for likestilling mellom kjønnene. Jeg vil våge å påstå at mitt standpunkt på disse spørsmålene er velkjente og krystallklare for enhver som tar seg tid til å sjekke. Jeg har jobbet både som politisk aktivist og i offentligheten for å fremme likestilling mellom kjønnene lokalt og internasjonalt. Jeg støtter ikke Hirsi Alis arbeid for kvinners rettigheter, fordi jeg mener at hun med sin hetsende retorikk ødelegger muligheter for å arbeide for muslimske kvinners rettigheter i Vesten og i de muslimske landene, jmf. over.

For det andre så er mitt standpunkt mot Hirsi Alis politikk nettopp et standpunkt for liberalt demokrati og integrering, to av mine verdier – som hun truer. Liberalt demokrati innebærer friheten til å utøve sin religion slik man vil. Det innebærer retten til å tro som man vil og utøve den troen slik man vil med mindre den utøvelsen skader andre – og det siste der har vi lover mot. Det innebærer også retten til å bli behandlet likt med alle andre, at loven ikke skal være forskjellig ut fra arbitrære identitetskategorier. Når Hirsi Ali forsvarer for eksempel forbud mot minareter i Sveits, så er det nettopp det motsatte av liberalt demokrati. Det er illiberalt og autoritært oklokrati, et majoritetsstyre på bekostning av minoritetene – et pøbelvelde.

Og integrering? Tror vi virkelig fremdeles, etter alle disse årene med bevismateriale for det motsatte, at det å støte bort minoriteter fra det gode samfunn, å bruke dem som fiendebilde, vil fremme integreringen? Eller vil det fremme et bilde av integreringens umulighet og skape en insulær identitet? Jeg er overbevist om at et av de primære grunnene til at hijabene ikke kommer til å være borte om femten-tyve år er fordi vi fortsatt driver på og snakker om dette merkelig irrelevante temaet. Den kulturelle integreringen går stort sett, ifølge dem som vet mer om dette enn jeg, av seg selv. På noen steder og i noen bestemte områder gjør den ikke det, og der har vi politiske utfordringer, men dem skal vi nok klare helt selv uten at vi tar et generaloppgjør mot islam som sådan. Om verdensreligionene, som tross alt er blant våre eldste kulturelle institusjoner, virkelig skal forsvinne eller reformeres, så må dette i stor grad gjøres av menneskene som tror selv. Vi kan bare sette opp liberale institusjoner og velferdsordninger som gir alle lik plass inntil denne idekampen er avgjort. Man kan ikke lovgi mot tro. Det oppdaget romerne the hard way.

For det tredje så er det et punkt der jeg står 100 % solidarisk og skulder til skulder med Ayaan Hirsi Ali, og det er i hennes rett til å leve fritt og uten frykt for sitt eget liv. Det samme gjelder Lars Vilks, Flemming Rose, Kurt Westergaard og alle dem som er blitt truet på livet – av ekstremister. Det finnes ingen unnskyldning for trusler om eller forsøk på politisk vold, og jeg håper ordensmakten bruker sine fulle ressurser på å forhindre slike trusler. De er en alvorlig trussel mot ytringsfriheten og hører ikke hjemme i et demokratisk samfunn. Eller i noe samfunn, egentlig.

Dette innebærer ikke at jeg støtter de ytringer disse personene har kommet med. Mange av dem grenser til det motbydelige, og var det opp til meg ville de aldri få noen politisk makt igjen. Denne balansegangen er det viktig å forstå. Det finnes ingen rettferdiggjøring for vold, og heller ingen for urettferdig hetsende ytringer. Det ene er et mer kritisk og umiddelbart større problem – volden – men det andre er et mer langsiktig, systemisk, diskursivt problem som avleirer seg i politiske og kulturelle strukturer – og senere fører til vold.

Og så, det mest problematiske med Bjørns bloggpost, der hvor kjettingen virkelig springer av: En beskrivelse av virkeligheten som bunner i … ja, kildegrunnlaget blir aldri riktig klart, men for meg ser det ut som om Bjørn Gabrielsen, en intelligent, belest, bereist og på alle måter kjekk og grei og oppegående mann, argumenterer for at islam i sitt vesen er uforenlig med modernitet og demokrati. Her er noen utdrag:

For meg er det uforståelig at det kan holdes mot Ali at hun har sagt dette. Langt mer graverende må det være at hun har rett, at det i vårt samfunn finnes nesten helt vanntette skott mellom religiøse muslimer og resten av samfunnet. Man kan ikke en gang anklage Ali for å forenkle. Michelet og Grüner Larsen har fromme ønsker om at Ali her tar feil, og det beste ville vært hvis de hadde rett. Men har de det? De ytterst få som bryter ut av mønsteret Ali beskriver her er da også den kulturrelativistiske venstresidens argeste fiender.

(…)

[Olav] Elgvins nåværende prosjekt bygger til og med nettopp på dette faktum, at det etter førti år med innvandring nærmest ikke finnes noe emosjonelt, personlig grensesnitt mellom religiøse muslimer og den øvrige befolkningen. Det finnes riktignok en sosial mobilitet blant noen religiøse muslimer, men den har ikke resultert i at familiens døtre har kunnet styre sine egne liv eller bo for seg selv før de gifter seg. Kontrollen over kvinnene er absolutt og mastodontisk (...) En erfaring fra andre land er forøvrig at mennesker med minoritetsbakgrunn gifter seg med hverandre i tilfeller der religionen blir av mindre betydning.

(…)

Hvis jeg motbevises, og religiøse muslimer faktisk lar sine barn nyte samme friheter som det har kostet mange å innføre i dette samfunnet skal jeg ikke ta det ille opp, tvert imot. Her er min utfordring: Vis meg religiøse muslimske familier som lar datteren sin gifte seg med hvem hun vil og aksepterer at hun bytter religion, og som er villige til å si dette offentlig.

(…)

Hadde det vært mulig og lettvint ville sekulær, lavintensitetsislam vært et fenomen vi alle kjente til.

Beklager, Bjørn, men det er deg som argumenterer for noe radikalt her, så bevisbyrden ligger på deg. Du prøver å si at ca. 150.000 av kongerikets Norge innbyggere har meninger som er uforenlige med demokrati. Da kan jeg vise deg frie og demokratiske muslimer, men du kan avvise det med at ”de er ikke representative.” Om du vil argumentere for et såpass sterkt og radikalt standpunkt som at islam er uforenlig med demokrati, så må du bevise det. Og det tror jeg rett og slett ikke at du kan.

Videre: Ikke noe personlig grensesnitt mellom religiøse muslimer og den øvrige befolkningen? Jeg er fristet til å si: What you mean ‘we’, white man? Jeg arbeider med, spiser med, snakker med, handler med, organiserer meg politisk og faglig med og sosialiserer og henger ut med religiøse muslimer. Helt vanlige statskirkemuslimer, altså – ikke religiøse ekstremister (jeg har egentlig møtt ganske få av dem – men de finnes). Ikke mange muslimer, riktignok, for jeg har jo en relativt blendahvit omgangskrets. Men likevel nok til å vite at det Gabrielsen sier her er uforenlig med virkeligheten. Noen av dem er til og med kvinner! Noen av dem har til og med slitt med konservative og autoritære foreldre! Og likevel mener jeg at dette er et merkelig og overgeneraliserende standpunkt!

For det Bjørn burde se her, er at denne typen utsagn er anekdotiske. Vi kan ikke basere policy på din eller min magefølelse, for disse diskusjonene er jo nettopp preget av irrasjonalitet som kommer fra langt nede i reptilhjernen. Og samfunnsforskning, som jeg anser for å være et mer rasjonelt epistemologisk instrument, tyder jo nettopp på at muslimer mer eller mindre har de samme meninger som mainstreamsamfunnet. Ikke helt, selvsagt, de er jo en kulturell særgruppe, men i det store og det hele. De er ikke ekstreme, de er streite og vanlige folk. De er litt mer religiøse enn gjennomsnittet, og det er noen spesifikke problemer knyttet til dem, men det er ikke dem vi diskuterer nå, med mindre vi skal skifte emne og ha en seriøs samtale her.

*
Et par avsluttende bemerkninger:

Tro det eller ei, jeg ønsker faktisk en sekularisering av staten. Fakta er at jeg egentlig ikke er særlig interessert i islam, eller har særlig stort ønske om å verken avskaffe eller bevare religion som sådan. Jeg er snarere interessert i mennesker, og deres rettigheter – til å utfolde seg, til å ha et fritt og verdig liv. At medlemmer av den autoritære høyresiden eller den antireligiøse venstresiden er sjokkert, sjokkert!, over at de blir møtt med vantro når de agiterer for innskrenking av menneskerettigheter, autoritær, illiberal og illegitim politikk – så forstår de ikke hva verken deres egen politikk er, eller hva deres egen retorikk gjør for livskvaliteten til hundretusenvis av våre medborgere. De forstår ikke at det de sier bryter med vårt rettighetsparadigme, som aktivister – ikke minst vi på venstresiden – har brukt århundrer på å kjempe fram. De vil bryte disse rettigheter ned og gjøre dem mindre. Det kan jeg ikke akseptere.

Bjørns syn på hva muslimer er og hva de mener er ikke holdbare, noe som overrasker meg, gitt hvor ofte han har reist i muslimske land. Men jeg synes egentlig at det viktigste som koker bort her, som nesten alltid i disse diskusjoner, er muslimske aktivisters egen motstand mot autoritært patriarkat og prestevelde. ”[D]et er en grunn til at norske muslimer demonstrerer mot karikaturtegninger men ikke mot diktatorer og religiøst politi i muslimske land”, skriver Bjørn, og ignorerer den enorme muslimske oppslutningen rundt fagforeningskampen i Iran, rundt demokratiske dissidentgrupper i Egypt, eller i Indonesia (Anwar Ibrahim var nettopp i Oslo, for å ta et glimrende eksempel), eller i Palestina.

Vel, jeg vet ikke hvordan man gjør det borte i den rosa borgerpressen på den ufasjonable delen av Akerselva, men på forsiden av min avis i morgen tidlig har vi min medarbeider Amal Wahab. Hun skriver, under overskriften ”Styrker sitt jerngrep” en sterk kritikk av det autoritære regimet i Egypt, et land hun bor i. Du ser henne sikkert lett, men i tilfelle du ikke finner henne, så er det henne med hijab på bylinebildet. Hun tar ikke hijaben av, selv når hun er hjemme i kantina på Klassekampen. Og det respekterer jeg, for hun er hyggelig og kollegial og hun skriver jævlig bra journalistikk.

De litt ensomme demoene som av og til står foran Stortinget, med protester mot situasjonen i Iran, Saudi Arabia, Egypt, Indonesia, blir glemt. Kanskje fordi den norske pressen er for opptatt med å dekke folk som Ayaan Hirsi Ali og Tariq Ramadan, og de problemene som kan reduseres til å handle om islam i Norge, og ikke er opptatt av å diskutere de faktiske politiske problemene i de muslimske landene og de faktiske integreringsproblemene vi har her i landet. Helt til vi klarer å se disse problemene for det de faktisk er, uten dette falske glimmer av Huntingtonsk sivilisasjonskamp og merkelige beskyldninger og fløykamp, så kommer vi ikke til å komme videre til dem.

The More Things Change, The More They Stay The Same

2010-05-15T15:04:00.006+02:00

I'm re-reading Melville's Moby-Dick (the hyphen in the title is consistently forgotten) on a long weekend, and it's even better than I remember. Every sentence is a toe-curling delight. Every chapter brings some new sense of recognition. Although the novel was written 150 years ago, it still communicates easily with me. Some recognitions of similarity are particularly sad, though like the last line in this passage.

But wherefore it was that after having repeatedly smelt the sea as a merchant sailor, I should now take it into my head to go on a whaling voyage; this the invisible police officer of the Fates, who has the constant surveillance of me, and secretly dogs me, and influences me in some unaccountable way - he can better answer than any one else. And, doubtless, my going on this whaling voyage, formed part of the grand programme of Providence that was drawn up a long time ago. It came in as a sort of brief interlude and solo between more extensive performances. I take it that this part of the bill must have run something like this:

Grand Contested Election for the Presidency of the United States
"WHALING VOYAGE BY ONE ISHMAEL"
"BLOODY BATTLE IN AFFGHANISTAN"

150 years. Nothing much has changed.

Drugs and Income Inequality

2010-04-17T11:27:00.009+02:00

I just found someting interesting in Richard Wilkinson and Kate Picketts awesome book — which you should read! — The Spirit Level. For those who haven't read the book, it's basically an argument, with substantial empirical evidence, that income inequality within a country is a much better predictor for the health of that society than anything else, above a certain minimum standard which guarantees physical well-being. This goes for any number of kinds of social well-being: physical and mental health, teen pregnancy, social trust, obesity, violence, crime ... and drug use, which is what I'm going to focus on here.

But in short, what this means is that the primary goal of capitalist economies — growing the economy, achieving a greater GDP, a rising tide lifts all boats, etc. etc — is just not the right place to start. Once you get above a minimum standard of living, where all people have enough food, a place to live, decent and universal healthcare, and so forth, there's not that much national income increase does for life expectancy (the graph looks like this). After that, you should focus on reducing the gap between the richest and the poorest. Making the poor a little bit richer and the rich a little bit poorer is quite simply great policy — and, surprisingly, not just for the poor (which would have been enough for me, since there are way more of them)! The lowering of income inequality turns out to benefit all strata of the population. Even the richest people in a more equal society like Norway are healthier than the vastly more rich people in unequal societies like the US, the UK or Portugal.

This is research with enormous implications for policy across the world. For a short version of their argument, I recommend this riveting one hour-talk in seven parts by Wilkinson and Pickett. Possibly the lecture I've seen with the greatest number of graphs relative to the wow-this-is-actually-interesting-factor. Here are the videos: 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7.

So anyway, about those drugs. At one point (p. 71 in my edition), Wilkinson and Pickett have a graph showing, as it does with all the social unhealth factors they discuss, that there is a fairly linear relationship between drug use and inequality. Very unequal countries have very high drug use levels, and very equal countries have very low levels.

A few interesting things jump out from the graph. The first is that Wilkinson and Pickett are probably right that there is some form of causal relationship between the two factors.

The second is that there are a couple of interesting outliers. Australia has a lot more drug users than it "should" have. Portugal and Greece have much fewer. My own country Norway, despite being a very equal country, has a drug problem: we have an incidence of drug abuse roughly the same as very unequal Portugal. My other country, Denmark, also does. This coincides with our unbelievably high incidence of heroin addicts, so dramatic that the New York Times covered it, particularly in Oslo, Bergen and Haugesund.

The third is that while there are a number of countries for which the function of the average (the line through the graph) is a good predictor of actual results, two countries stand out as being completely accurately predicted by the average line.

These countries are the USA and Netherlands. Those two countries are very interesting, drug policy-wise. One represents the world's laxest drug policy, the other represents the most draconian policy in the developed world, going so far in the War on Drugs as to fund low-intensity conflicts in Latin America and to imprison a greater proportion of their population than literally any other country on Earth, in order to decrease drug use.

What could possibly explain the fact that both these policies, so radical and so radically different, have zero effect on their country's place on the abuse scale? Well, golly, I don't know. But I have a suggestion.

I suspect that the function of the average in this chart in fact represents the normal, "background" amount of drug abuse in the developed world. And that the reason these two countries are right on top of it is that their policies are zero-effect policies.

The Netherlands outlaws "hard drugs" like heroin and legalises "soft drugs" like cannabis. Both kinds of drugs are included in the Wilkinson/Pickett graph's x-axis. Studies show that soft drug use in the Netherlands is roughly the same as in other countries, but without many of the attendant social problems. Hard drug use is slightly higher for a number of reasons, but because of treatment programs, this problem is fairly well contained.

The US, on the other hand, has aggressively irrational policy against drug use. It has been well-documented that the War on Drugs actually drives a negative dynamic in which more drugs become available, more people use them and more people sell them. Despite one million people going to jail every year for drug crimes (225.000 for cannabis-related crimes), the drug market equalises back to zero. The war on drugs, paradoxically, subsidises the drug industry. Because they push back so hard, the very unequal US cancel out their own anti-drug policy and end right back up where they started, with a high incidence of drug abuse. In the meantime, a lot of people suffer and die because of the draconian policy.

So let's go back to the outliers. The one I'm really interested in is Portugal. It's an enormously unequal country, with bad results on a lot of other indexes of social health — but not on this one. Why not? Why does really unequal Portugal have equal drug abuse levels as very equal Norway? Well, Portugal has decriminalized drug use. From a great white paper on Portugal's drug laws by blogger and lawyer Glenn Greenwald:

While drug addiction, usage, and associated pathologies continue to skyrocket in many EU states, those problems—in virtually every relevant category—have been either contained or measurably improved within Portugal since 2001. In certain key demographic segments, drug usage has decreased in absolute terms in the decriminalization framework, even as usage across the EU continues to increase, including in those states that continue to take the hardest line in criminalizing drug possession and usage.

By freeing its citizens from the fear of prosecution and imprisonment for drug usage, Portugal has dramatically improved its ability to encourage drug addicts to avail themselves of treatment. The resources that were previously devoted to prosecuting and imprisoning drug addicts are now available to provide treatment
programs to addicts. Those developments, along with Portugal’s shift to a harm-reduction approach, have dramatically improved drugrelated social ills, including drug-caused mortalities and drug-related disease transmission. Ideally, treatment programs would be strictly voluntary, but Portugal’s program is certainly
preferable to criminalization.

The Portuguese have seen the benefits of decriminalization, and therefore there is no serious political push in Portugal to return to a criminalization framework. Drug policymakers in the Portuguese government are virtually unanimous in their belief that decriminalization has enabled a far more effective approach to managing Portugal’s addiction problems and other drug-related afflictions. Since the available data demonstrate that they are right, the Portuguese model ought to be carefully considered by policymakers around the world.

It seems, given these data, that the proper way to combat drug abuse and drugs as a social problem is two-pronged. On the one hand, combating income inequality which has benefits across society, and moving towards decriminalisation and treatment like Portugal and the Netherlands have done.

* * *

On a completely unrelated note: I joined something called The Amazon Affiliates Program. Basically what that means is that if you click the link to The Spirit Level here or above, and you buy the book from Amazon after clicking that link, I get 15 % of the revenue in Amazon gift cards. So if you're thinking about buying The Spirit Level anyway, if you do it through this website, you can give me a little something.

This is the first time in – oh, God, I'm old – seven whole years of blogging that I've done anything to monetize this site. And while I do it with some trepidation, I don't think this changes the basic proposition of my blog which is that I write about what I want to write about (In this case, The Spirit Level). Though I do now feel compelled to link to Amazon.com in every single post I write.

No, not really. It was actually the other way around: I've been thinking for a long time that responding to what you are reading in writing is important, and it's something I haven't done enough, and want to do more of in this space. So given that my blog might go in that direction, and I noticed that I was going to link to The Spirit Level anyway in this post — because I am earnest in my wish that more people read The Spirit Level — I figured this might be a good time to put the Amazon affiliates thing in place, which I've thought about doing for a long time.

But lord knows I'm not going to get a lot of money out of this. My hope is that it gives me a little extra incentive to keep the blog going, and a little bit of return for what I want to do here anyway. Even though it makes me a complete and utter sell-out.

Trollmannen fra Os

2010-03-30T10:32:00.004+02:00

Det er sorrytime i Politikkland: Søviknes er tilbake. Trollmannen fra Os.

Os-ordføreren har holdt seg borte fra rikspolitikken de siste ni årene. I 2001 trakk han seg som nestformann i partiet etter det ble kjent at han hadde hatt seksuell omgang med en 16-årig jente under en FpU-samling.

- Jeg har følt at det har vært veldig viktig å levere gode resultater i Os og i Hordaland(...) Nå er det gått ni år, og jeg håper det har vært nok tid til at man har fokus på det politiske budskapet og det som skal skje fremover, sier Søviknes utenfor Brann Stadion, der han mandag kveld er på plass for å se rødtrøyene seire mot Sandefjord.

Klart det. Mer fokus på politikken enn på at ledelsen i partiet, blant annet nåværende formann Siv Jensen, visste om at han hadde gått i seng med en 16 år gammel jente han var i en ansvarsrolle overfor når de satte ham på stortingslisten. Viktig å ha fokus i forhold til det politiske budskapet og ikke på hans eventuelle seksuelle overgrep og partiledelsens kunnskap til disse.

Ellers er det beste med hele artikkelen denne nydelige detaljen:

- Det er naturlig at Søviknes blir valgt inn i sentralstyret med tanke på at Frp står foran et kommunevalg, sier valgforsker og professor Frank.

Du vet at du er overeksponert i media når journalisten bare kaller deg ved fornavn.

Som broren min forresten sier på Twitter:

Søviknes, Søviknes... Det er noe kjent med det navnet.

(...)

Jeg klarer ikke å sette fingeren på det... Men han ser jo tillitsvekkende ut, denne Søviknes. Som en speiderleder eller en katolsk prest.

Abbrv. &tc & yrs. trly.

2010-03-29T14:03:00.005+02:00

I'm listening to a delightful panel discussion on social media with Stephen Fry, Biz Stone and Reid Hoffman. Lots of interesting tidbits. I particularly like one of Stephen Fry's answers to the question of how we should respond when people say that social media are killing literacy.

We respond by saying where is your evidence that it is doing that? On what basis do you possibly make that claim? I repudiate it entirely. It's nonsense. It's like how people used to moan about text abbreviation – I say, well, read the letters of Lord Byron. In the days when the bandwidth of letterwriting was very narrow because paper was expensive and there was no penny post and you had to be a peer of the realm or a member of Parliament to frank a letter, it was incredibly expensive and people used to write "yr" for "your". If they were going to use the word "text", they would have put "txt". They had to cram it all on one paper. Exactly the same reason [as now, e.g. on Twitter]. And yet people who think they are on the side of culture say "oh, look at these ridiculous abbreviations." Well, abbreviations are part of what keeps language alive, and it's pedantry that is the real sign of someone who is not culturally alive, not literally aware.

The reason I particularly enjoyed this answer was that someone a few months ago on Twitter claimed that I seemed uncultured and imprecise because I use a lot of sms-y abbreviations, particularly in Norwegian. I think this is a great response to that accusation.

Language needs to be alive, and that means presenting with the rhetorical virtue of kairos, which translates roughly into "timing" or "moment". Kairos simply means adapting your speech to fit the situation and the listener. You speak differently in conversation than when you are adressing a crowd. You use different words and gestures, different references according to which background you share. The God Kairos in Greek mythology was a minor, fleet-footed God who was shaven in the back of his head, but not in front. If you met him on the road, you should grasp him by the forelock. If he passed, he was gone forever.

But part of what I think of as kairos today is also about being aware of the media of your utterance. You use different ways of speaking on tv than you write on Twitter, obviously. And being aware of the possibilities of abbreviations and the condensation of language necessary there is just part of the literary form that the pedants usually take such delight in. (Fry rightly talks of the internet and Twitter as kinds of literary forms, which I whole-heartedly agree with).

Just for kicks, here's an epigram by a poet called Poseidippos carved on a statue of Kairos. This is my translation from a Norwegian translation I once did from an English translation:

Who are you?
Time, who conquers all.
Why do you stand on your toes?
I am ever running.
And why are there wings on your feet?
Because I fly like the wind.
And why do you hold a knife in your right hand?
Because I am sharper than the sharpest knife.
And why does your hair hang across your forehead?
For him who meets me to grasp me by the forelock.
And why is the back of your head bald?
Because when I on winged feet have passed, none shall grab me from behind.
Why did the artist create you?
For you, stranger. That I may be your lesson.

The whole panel on social media is good. Watch it.

Pensum

2010-03-28T22:20:00.005+02:00

En bloggpost jeg skrev da burkaforbuddebatten var i full sving her for to måneder siden har tilsynelatende havnet på pensum i Nasjonal digital læringsarena. Nå merker jeg at jeg angrer litt på språket. Den var skrevet i affekt, og litt for ironisk og utilgjengelig.

Blogginnlegget kan nok være litt vanskelig noen steder, og derfor må du lese nøye for å finne svar på spørsmålene. Kanskje må du selv søke opp informasjon andre steder også.

(...)

6. Etter å ha ramset opp fire grunner til at det å forby burka er dust, avslutter forfatteren med å fortelle hvorfor han syns at det å forby burka "(...) er skikkelig, skikkelig dust". Hva er hans argument?

Sukk.

Men uansett om det kanskje ikke først og fremst var den bloggposten jeg hadde lyst til å havne på pensum for, så er det utrolig sterkt å vite at unge folk sitter og leser og tar stilling til hva jeg skriver. Jeg har til og med følt meg kallet til å rette en liten faktafeil i teksten i en fotnote.

Denne fotnoten (nummer 2) er i øvrig også en errata til mitt intervju med Lena Sundström som vel sto på trykk i Klassekampen rundt denne tiden også.

a non-apology apology

2010-03-24T18:48:00.005+01:00

[Oppdatert med noen rettelser av faktafeil.]

I det som må være et av årets mest motbydelige politiske utspill, før de døde fra togulykken idag var kalde engang, og lenge, lenge før granskningen har vist hva som har skjedd skrev Høyres varaordfører i Bergen på sin Facebookside at tragedien var de rød-grønnes feil:

Det er alvorlig at vi har en statlig drifter av jernbane som mislykkes så ille at det nå tar menneskeliv- og ingenting blir gjort av den røde-sosialistiske regjeringen(grønnfargen er helt borte).

Noe må gjøres- og mest av alt må folk slutte å stemme på de partiene som i (altfor) lang tid har sittet i regjering. Skjerpings!!

Det virkelig ironiske her er at NSBs vedlikeholdstjenester så vidt jeg har skjønt allerede er ganske så oppstykket i en rekke new public management-aktige reformer der selskaper utskilles i ineffektive A/S-enheter som merkelig nok forblir statlig eide, men oppfører seg automont og fakturerer og legger inn anbud. Se for eksempel Svenn Arne Lie (tekst) og Tom Henning Bratlies (foto) glitrende artikkel "En stat uten styring" (Klassekampen, 14 februar 2009). NSB Gods har blitt Cargonet A/S, heleid av norske og svenske statsbaner, mens banevedlikeholdet er Baneservice A/S, heleid av samferdselsdepartementet.

I utlandet har man i øvrig hatt ekstremt negative erfaringer med forholdet mellom privatisering av banevedlikehold og sikkerhet, se for eksempel British Rail. Men om det er slik i Norge må vi vel ha bedre tall på.

Men det er et sidespor, og Drevelands utspill er ikke noe man bør gidde å aktivt motargumentere mot. Denne saken er egentlig mest interessant for meg fordi den inneholder det retoriske aikidotrikset jeg kaller en non-apology apology (etter Watergate-begrepet "a non-denial denial"). Det er det mest tydelige eksemplet som jeg har sett på lenge:

Trude Drevland selv beklager utspillet på det sterkeste når BA presenterer kritikken mot henne.

– Jeg legger meg helt flat for dette. Det å spille politisk mynt om denne saken på dette tidspunktet er ikke riktig. Men jeg må få si at det har vært så mange hendelser med jernbanen i det siste, og at det ender opp med at folk dør er tragisk.
[her forestiller jeg meg en lang, ladet stillhet idet en sikring ryker i Drevlands hode, røyk stiger opp fra mikrofonhåret, red.anm.]
– Men som sagt, jeg legger meg helt flat for kritikken mot dette utspillet. [sic! min uthv.]

Jeg ser det, Drevland. Helt flat.

Obama Poster Adbusts

2010-03-06T00:06:00.003+01:00

Some of these are great, and some are just stupid, but they're all interesting:

1 and 2 and 3 and 4 and 5 and 6 and 7 and 8 and 9 and finally 10

2010-03-05T11:26:00.002+01:00

To have a right to do a thing is not at all the same as to be right in doing it.

— G.K. Chesterton

3 notiser om integrering

2010-03-04T16:40:00.005+01:00

1. Først, og viktigst: Se eller les Audun Lysbakkens glimrende tale om integrering, "Et tredje standpunkt". Den er rett og slett noe av det beste, kanskje det beste, jeg har sett om spørsmålet formulert på norsk noengang. Og jeg tror faktisk jeg er enig i hvert ord.

*

2. Faren min skrev dette på sin Facebookvegg, og viser derved fram noe viktig om hvordan vi snakker om kvinner og innvandrere:

Hva menn går kledd i, blir aldri nøytralt. Det vil alltid interessere og engasjere både menn og kvinner. For menns klær er med på å definere forholdet mellom kjønnene. De kan også si mye om likestilling -- eller mangel på samme. Derfor vil og bør norske menns påkledning være av stadig interesse. Og derfor er det viktig og riktig at debatten om slips fortsetter" (Lars Gule i Klassekampen)

Ok, det er ikke nøyaktig det Gule sa. Han snakket om muslimske kvinner. Men whatever, ikke sant -- prinsippet er jo likt for alle?

*

3. Dansk Folkeparti er overhodet ikke rasistisk (del 1 i en serie)

a)

I Hvidovre Kommune har Dansk Folkepartis Mikkel Dencker forslået, at svinekød som et minimum indgår i 20 procent af måltiderne i kommunens ældreboliger og daginstitutioner.

(...)

Han vedstår, at en ordning om svinekød kan skabe problemer for mange muslimer og jøder, som ikke spiser svinekød, men han mener ikke, at det er noget, man skal tage hensyn til.

"Jeg ved godt, at det kan være et problem nogle steder, da der er mange, der ikke har lyst til at spise svinekød, men det skal ikke hindre os i at mene, at det skal være tilfældet i Danmark," siger Hans Kristian Skibby.

Men er svinekød specielt sundt?

"Specielt sundt eller specielt usundt? Jeg er ikke kostekspert, men i Danmark har vi en tradition igennem mange, mange generationer, at her i landet kan vi godt spise flæskesteg og frikadeller," siger Hans-Kristian Skibby.

Isam må gerne hilse på Said i skolegården.

Det må bare ikke foregå på arabisk, urdu, tyrkisk eller noget som helst andet fremmedsprog, hvis det står til Dansk Folkeparti.

Partiet er klar med et lovforslag, der helt skal forbyde samtale i timerne og i frikvartererne i folkeskolen på andre sprog end dansk.

»Det er vigtigt for at forhindre mobning. Vi har set eksempler på skoler, hvor elever har brugt fremmedsprog til at mobbe og tale bag om ryggen på andre. Vi vil gerne være med til at sikre, at man ikke taler arabisk eller urdu eller andre sprog end dansk. I den danske folkeskole taler man dansk«, siger Dansk Folkepartis uddannelsesordfører, Marlene Harpsøe.

"Med mindre man snakker svensk eller norsk eller engelsk, eller et andet sprog fra lande hvor der er færre perkere, så er det okay", fortsatte hun.

Ok, det siste avsnitt fant jeg bare på. Men se hva Venstre svarer, i det som for en gangs skyld er et genuint, prinsippfast, liberalistisk argument (og ganske artig formulert):

Undervisningsminister Bertel Haarder (V) fastholder kommunerne og skolernes ret til at bestemme selv.

»Det er bestemt ikke noget, vi skal vedtage for hele Danmark. Vi skal styrke ledelsesansvaret og ikke svække det. Jeg er hverken minister for tørklæder, badeforhæng, leverpostejsmadder, indkaldelse til forældremøder eller for spørgsmål om, hvad man må sige i skolegården. Og det vil jeg holde fast i«, siger undervisningsministeren.