Noen argumenter for at også du, kjære leser, skal støtte de svakes rett til å være sterke

På Twitter forleden dag utfordret Nils August Andresen, som er redaktør i høyresidens ideologitidsskrift Minerva, meg til å skrive ned hvorfor jeg var uenig med ham i spørsmålet om FNs barnekonvensjon. Nils August mener at borgerne i de 140 landene som har signert denne konvensjonen ikke bør ha mulighet til å sette makt bak de kravene UNCRC (United Nations Convention on the Rights of the Child) stiller til landene som underskriver den i forhold til internasjonal lov. Han kaller konvensjonen "umoden" og mener at den er et sammensurium som vi bør la ligge til den har modnet litt.

Selv synes jeg dette er en no-brainer. Barnekonvensjonen er et viktig og et godt verktøy for å beskytte de svakeste blant oss, og stiller tydelige krav til både statlige aktører og familier som krever at vi hever oss opp til et velferdsnivå for barn som er etisk forsvarlig. Som alle de beste rettighetskonvensjoner bærer UNCRC håpet om en mer sivilisert og mindre barbarisk verden i seg, og maner oss til å ta de moralske handlingene som burde være selvinnlysende.

*

Nils August setter en del forskjellige argumenter i spill, og jeg kommer ikke til å angripe dem alle sammen her. Jeg vil heller gå rett til det jeg oppfatter som kjernen i hans argumentasjon, som er en form for motstand mot visse typer menneskerettigheter som jeg hører ofte fra høyreideologer, såvel som stortingspolitikere i Framskrittspartiet og Høyre. Denne typen argumentasjon som har en tradisjon på den politiske høyresiden som går helt tilbake til forarbeidene med FNs menneskerettighetserklæring (UNDHR) og tilbake til kampen om opprettelsen av velferdsstaten, og debattene om dens legitimitet.

For Nils Augusts motstand mot barnekonvensjonen handler såvidt jeg kan se om den gamle debatten om vi skal ha både såkalte positive og negative rettigheter nedfelt i konvensjonene våre. Den ideologiske høyresiden har en tendens til å mislike positive rettigheter, og Nils August argumenterer her for at positive rettigheter er noe herk. Det er mulig han er soft-høyre og vil ha litt velferdsstat, så jeg beklager hvis jeg med dette leser ham litt vel mye inn i en tradisjon, men nå bruker jeg ham litt som unnskyldning for å skrive noe om et spørsmål som har irritert meg lenge.

*

Negative rettigheter er frihet fra noe. Negative rettigheter hindrer andre fra å hindre deg i å leve ditt liv slik du ønsker det. De er samlet retten til ikke å bli hindret fra å utfolde deg: fra å ytre deg, bevege deg, å eie land, eller på annen måte å bli utsatt for vilkårlig maktbruk. Your freedom to swing your fist ends where my nose begins, osv.

Positive rettigheter er rettigheter som, med et uoversettelig engelsk begrep, gjør deg empowered. De stiller ofte krav til at andre skal sørge for å bidra til at du skal ha det bra, i den forstand at de stiller krav, særlig til staten. Klassiske positive rettigheter er retten til tilgang på utdannelse, helsevesen, trygghet, vann, mat, advokathjelp og andre goder som sikrer et minimum av velferd. De er ikke passive rettigheter, men aktive rettigheter, idet de krever handling fra andre, og stiller krav til vår samfunnsordning.

Begge disse rettighetstyper er nedfelt i de fleste rettighetskonvensjoner i en eller annen forstand. Jeg vil selv argumentere for at skillet dem i mellom er filosofisk meningsløst, og at de to rettighetsformene i praksis er intimt sammenvevd. Men det kan vi ta i en annen bloggpost.

*

Deler av høyresiden hater positive rettigheter. Det har vært motstand mot positive rettigheter siden Menneskerettighetserklæringen i 1948. Det er mange argumenter mot dem, noen gode, noen dårlige. De gode følger fra Sir Isaiah Berlins kritikk av "positiv frihet" i den klassiske artikkelen "Two Concepts of Liberty", der han argumenterer for at positiv frihet, "frihet til X" innebærer en totalitær fristelse. Han skisserer en rekke av tenkere, helt tilbake til Platons Staten, som har framhevet den priviligerte, opplyste elitens totalitære overformynderi over flertallet. Denne totalitære fristelsen, grunnet i Berlins erfaringer fra totalitære østblokkland grunnet disse tanker, og de samsvarer også med de politiske realiteter i dagens statsdannelser i land som Kina, Nord-Korea eller for den saks skyld det nylig falne regimet i Egypt.

De dårlige motargumentene handler om en libertariansk måte å tenke rettigheter på, der man vektlegger individet framfor det kollektive, og forsøker å nedbygge staten, som, slik jeg ser det, må stå som garantist for de positive rettigheter. Libertarianisme er mer eller mindre rendyrkingen av et sett med utelukkende negative rettigheter. Det er et sterkt og legitimt livssyn, som ville føre til at samfunnet kollapset ("Somalia: libertarian paradise!"). Menneskerettighetsprofessor ved LSE, Conor Gearty, snakker ofte om at den klassiske libertarianske ideen er at "a man's home is his castle". "It tells you a lot about libertarianism: it's a man. And he owns a castle."Libertarianisme er altså en ideologi for de sterke. Menneskerettighetene handler ikke om å gi styrke til de sterkeste, men til å skape et samfunn som er like rettferdig for alle dets medlemmer – en såkalt "rawlsiansk" samfunnsordning.

De virkelig dårlige argumentene handler som regel om å ikle seg de fillete gevantene til ideologiske libertarianere som ledd i en klassekamp der rike eliter ønsker å slippe for å betale sine surt opptjente milliarder i skatt fordi hva har dette samfunnet noen gang gitt dem, bortsett fra infrastruktur, helsevesen, utdannelse, arbeidere, liv, mat, sosiale strukturer og nasjonal sikkerhet?. Dette kan du lese mer om i en kommende bok fra min kollega Mimir Kristjansson.

I sitt innlegg kommer Nils August med noen egentlig ganske vanlige motargumenter mot positive rettigheter, og jeg mistenker ut fra det han skriver at det egentlig er dette hans motstand mot UNCRC bunner i: dens sterke vektlegging av barns positive rettigheter. Barn er langt mer åpenbart enn voksne aktører avhengige av det kollektive. De eier ikke slott, og de kan ikke være individer uten mye hjelp og støtte fra både statlige og familiære krefter.

*

Jeg kommer til å gjennomgå noen av de tingene jeg har størst trøbbel med i Nils Augusts argument. Først et langt sitat, så motargumenter.

For alle menneskerettigheter er ikke like: Menneskerettigheter som idé vokste frem over mange hundre år før de fikk sitt globale gjennombruddet i form av FNs Menneskerettighetserklæring.

(...)

De to konvensjonene uttrykker essensen i en tusenårig tradisjon, som inkluderer Magna Carta og habeas corpus (1215); John Locke og den engelske Bill of Rights (1688) og James Madison med den amerikanske (1791); den franske menneskerettighetserklæringen (1789); vår egen norske grunnlov fra 1814. I engelsk tradisjon kalles substansen i disse rettighetene gjerne ”our ancient rights and liberties”.

(...)

På den tiden Menneskerettighetserklæringen kom, begynte en ny type rettigheter å gjøre seg gjeldende: Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter ble nedfelt i en egen konvensjon (ØSK). Tanken om økonomiske rettigheter var selvsagt ikke helt ny: Men å gi disse ”positive rettighetene” form som abstrakte, universelle menneskeretter, snarere enn som foranderlige politiske krav, var en innovasjon.

Etter mitt skjønn er det filosofiske og historiske fundamentet ØSK hviler på langt svakere enn SP og EMK, og stundom direkte tvilsomt. Som et resultat er den juridiske utformingen ofte vag eller problematisk (som rett til ferie med lønn, som bare betyr at en del av lønnen tvangsspares for å utbetales i ferien). Når Norge – og mange andre land – ikke har sluttet seg til tilleggsprotokollen som gir individuell klageadgang etter ØSK, er det rimelig å anta at årsaken ikke bare at man tror den er vanskelig å dømme etter; mange politikere mener rett og slett at ØSK ikke holder mål, og at ikke alt som står der virkelig bør være menneskerettigheter, selv om Norge oppfyller det meste som står der.

*

Jeg skjønner hva Nils August prøver å gjøre her – å gjøre negative rettigheter mer ekte og tradisjonelle, men jeg forstår ikke helt at han tror han kan lykkes. Man kan ikke gå gjennom idehistorien med skylapper så store som dette uten å falle.

La oss starte med det helt elementære at det at noe er eldre ikke nødvendigvis betyr at det er bra. For eksempel er det universelle vestlige demokratiet på mange måter nyere som ide enn både John Locke og Magna Carta, men jeg synes det er en fin institusjon, likevel. Dette er også en tankefeil så gammel og etablert at den har et navn på latinsk: argumentum ad antiquitatem — argument fra tradisjon. Mange av rettighetene våre går tilbake til diskusjoner mellom Platon og Aristoteles, Locke og Mill. Men mange av dem gjør ikke det. Ideen om at kvinner er fullt politisk likeverdige individer er en relativt ny ide, iallefall som massefenomen. Jeg synes det er ok at rettigheter er moralske innovasjoner, for rettigheter er jo rent faktisk politiske proposisjoner som sikter på å skape et minimum av velferd for verdens borgere. At de også er en skisse for et sosialdemokrati er åpenbart, men noe vi kan snakke om en annen gang.

Men uansett om det var et argument mot barnekonvensjonen eller positive rettigheter dersom de var moralsk eller idehistorisk innovative, så ville Nils August likevel tatt feil. De er ikke det.

*

At økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter ikke bare er nedfelt i ØSK, men i selve menneskerettighetserklæringen hopper Nils August såvidt jeg kan se over. Hele den siste halvdelen av menneskerettighetserklæringen er full av slike rettigheter: Rett til arbeid, til velferd, helsevesen, kulturliv, plikter over samfunnet, etc. etc. Dette er en integrert del av dagens menneskerettighetssystem. At Nils August prøver å late som om at dette er noe nytt og innovativt er merkelig.

Menneskerettighetserklæringen er nemlig nettopp ikke et voldsomt innovativt dokument. Det ble til gjennom en lang deliberativ prosess der rettferdighetsbegrepet til kulturer over hele verden ble gjennomgått, og en slags destillering av et minste felles multiplum kom til. Den prøvde å fastsette rettigheter som mange mente fantes, men som i liten grad var realisert i praksis. Da den ble lansert stemte alle land for den, bortsett fra sovjetstatene som avsto fra stemmegivning.

Så når Nils August prøver å late som om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er noe nytt, uprøvd, uklart, dunkelt, så leser han historien med dårlige briller. Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter ligger som en strøm som går parallelt med hele den vestlige rettstenkningen. Resten av denne bloggposten kommer bare til å være noen få antydninger til hvor den interesserte leseren kan gå for å spore denne tradisjonen.

*

La oss starte, som alltid, med Platon, som i Staten er – såvidt meg bekjent – den første av de store tenkerne som foreslår felles eiendomsrett (muligens inspirert av kollektivistisk praksis i Sparta). Altså at fellesskapet eier i fellesskap, og at fellesskapets universelle krav på individet er det primære. Denne tanken er bunnplanken i mye av den følgende positive rettighetstradisjonen. (Forresten er Platon ikke noen stor forkjemper for universelle rettigheter — når han mener "felles eiendom" så snakker han helt spesifikt om kvinnene.)

Så har vi Aristoteles, som går i dialog med Platon og kommer frem til at man skal ha egen eiendomsrett, fordi "it is a difficult business to live together and to share in any form of human activity [especially when it comes to property]." Men likevel innrømmer han at "there is a sense in which property ought to be common, [but] it should in general be private."

Siden vi er i antikken, synes jeg også det er pussig at Nils August glemmer de viktigste kildene til tidlig rettstenkning og rettferdighetsspørsmål, religionene. De monoteistiske religionene har alle sterke krav om positive økonomiske rettigheter, og dette var en del av deres kjerneidentitet som politiske bevegelser.

Almissen er en av islams fem søyler, de handlinger som binder alle muslimer sammen. De er en religiøs plikt. Bibelen nevner fattigdom og almisser over 2.000 ganger, hevder dem som har talt. Her er en sentral passasje mange framhever, Jesaja 58:

6. Nei, slik er fasten som jeg vil ha:
at du løslater dem som med urett er lenket,
sprenger båndene i åket
og setter de undertrykte fri,
ja, bryter hvert åk i stykker,

7 at du deler ditt brød med dem som sulter,
og lar hjemløse stakkarer komme i hus,
at du sørger for klær når du ser en naken,
og ikke svikter dine egne.

8 Da skal ditt lys bryte fram
som når dagen gryr,
dine sår skal snart leges og gro.
Din rettferd skal gå foran deg
og Herrens herlighet følge etter deg.

9 Da skal Herren svare når du kaller på ham,
når du roper om hjelp, skal han si: «Her er jeg!»
Når du tar bort hvert tyngende åk,
når du holder opp med å peke fingrer
og tale ondskapsfullt om andre.

De monoteistiske religionene har alle sine sterke påbud om velferdsstøtte som religiøs plikt. En aktiv, positiv rettighet for den fattige, en tvingende plikt for den rettro. Dette er i kjernen av de monoteistiske religionenes identitet.

Også innenfor buddhisme og hinduisme er sosialt arbeid og fattigdomsbekjempelse en sentral del av dharma, og tenkere så forskjellige som Kon-Fu-Tse og Lao-Tse har alle argumentert for dette:

Den himmelske Tao, er å ta

fra dem som har for mye

og gi til dem som har for lite.

Og så går det slag i slag blant både sekulære og åndelige tenkere (i den grad dette var en sterk distinksjon den gangen): Augustin, Winstanley, Godwin, Rousseau, Robespierre, den franske revolusjonen, Wollstonecraft, Mill, Proudhon, Marx (& Engels), Sen, Gandhi (som btw var konsulent i forarbeidene til UNDHR), Rawls, Rorty, Dworkin, osv osv osv osv ...

Alle disse tenkerne bidro i en eller annen forstand til argumentet om universaliserte velferdskrav der individet både har plikter til felleskapet, og krav til å bli behandlet respektfullt og gitt verktøyene til å maksimalisere eget potensiale.

Det er altså en gammel tradisjon for det politisk radikale standpunktet at alle har krav på å ha det godt. Den kommer fra filosofer og politikere, statsmenn og populister, prester og legpredikanter, venstreradikale sekulære intellektuelle og jihadistiske islamister. Det er en bred, dyp tradisjon med minst 2.500 år på baken og forgreininger inn i den mest absurde radikalisme og det mest mainstream sosialdemokrati. Å late som om den er ny, uprøvd, innovativ strategi er umulig, med mindre man særlig avviser som ikke-eksisterende de vedvarende kravene fra venstresiden som gir gjenlyd gjennom hele den vestlige verdens idehistorie. Det er et krav som endelig har begynt å bryte ned motstanden fra elitene gjennom demokratiet. At vi nå tar for gitt en minimumsstandard for menneskelig velferd er en stor, moralsk og politisk seier.

Hvorfor er det et så langt skritt fra ideen om at vi har rett til et sikkert liv til å tenke at vi har retten til et godt liv? Til et rikt liv? Til et liv levd med god helse, med god utdanning?Jeg forstår ikke hvorfor det er en vedvarende insistering på at vi skal rulle vekk denne seieren og gå tilbake til det libertarianske free-for-all. Det slår meg, i lys av alt som har blitt oppnådd gjennom rettighetsspråket, som en nesten nihilistisk idé.

Høyresidens konkurs

Jeg må innrømme jeg ikke helt forstår meg på Torbjørn Røe Isaksen. Noen ganger er han fornuftig og faktabasert og rimelig og alt det der, og noen ganger er han bare fullstendig i den kognitive dissonansens lala-land.

Ta gårsdagens Klassekampen (der jeg i øvrig har et langt intervju med Roy Jacobsen, om du liker den slags) som et eksempel. Her skriver han sammen med Jan Tore Sanner et innlegg som heter "Venstresidens fallitt". Her åpner de med å skrive at "venstresidens fallitt i disse krisetider demonstreres av det fundamentale spriket mellom deres ideologiske og deres praktisk-politiske agenda." Ok, jeg skjønner den. En kritikk av spriket mellom vår anti-kapitalistiske ideologi og retorikk og de fornuftige blandingsøkonomien som Kristin Halvorsen styrer i regjering. Fair point. De kritiserer Heikki Holmås' mangel på alternativer til markedsøkonomi. Ok. Joda.  

Men så - hold deg fast - kommer vi inn på skyldfordelingsspørsmålet. Sanner og Isaksen presterer å si at:

Å hevde at det uregulerte markedet er høyresidens utopi er stråmannsargumentasjon. Markeder må reguleres, og det kreves åpenhet, ettersyn og riktige insentivstrukturer. Når dette perverteres svikter, markedet. Dette er ikke argumenter for venstresiden, men argumenter Høyre har fremført siden 1884.

Og så går de videre til å snakke om at nå må vi sikre økonomisk vekst, for gudene skal vite at vekst er viktigere enn velferd og bærekraftighet, og så avslutter de med en kritikk av SVs trang til ideologisk renhet heller enn praktisk politikk og bla bla bla. Den siste kan jeg nesten være med på. Det er kanskje litt sant at noen i SV er mer opptatt av å holde sin sti ren enn å dykke ned i politikken, som er, slik Ap-mann Roy Jacobsen uttrykte deti intervjuet jeg gjorde med ham, ugliness.

Men altså. Er det ikke litt hyklersk av to høyrefolk å hevde at de står for trygg regulering av markedet og rette insentivstrukturer, når alle som leser aviser utmerket godt vet hva Høyre har gjort i regjering og hva de har stått for i programmet sitt: deregulering. Ikke på samme loco måten som i USA, det skal de ha, men deregulering nonetheless. Om Høyre har hevdet dette siden 1884, så har de jammen gått stille i dørene med det. Deres politikk har konsekvent vært et mer konkurranseutsatt, mer utrygt, mindre regulert marked. Dette gjelder særlig for arbeidstakeres rettigheter (partiet er tross alt i sitt vesen en politisk koalisjon formet av arbeidsgivere), men også i stor grad for kapitalens flyt. Ikke en gang venstresidens fornuftige, moderate tiltak har Høyre gått med på. Delvis på grunn av deres motarbeiding har vi ikke Tobin-skatt eller regnskapsreform eller internasjonale reguleringsmekanismer. Høyre ror nå så det fosser rundt båten fordi de vet at om deres politikk hadde blitt gjennomført hadde norsk økonomi vært mye mer utsatt for verdensøkonomiens stormkast. Sånt vinner man ikke valgkampen på. La oss skape en avledningsmanøvre (og så i Klassekampen, av alle steder!) 

Men nok om det. Jeg hadde egentlig først og fremst lyst til å kommentere en gammel zombiefortelling som bare nekter å dø, nemlig at det er en sammenheng mellom økonomisk og politisk liberalisering og mellom økonomisk liberalisering og velferd. Kan vi ikke i det minste si, om man nå skal bli ved med å insistere på dette, at det er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig sammenkobling? Jeg blir litt oppgitt når Sanner og Isaksen skriver at

Fra 1980 til 2007, i den "nyliberale æra" har verdens samlede bruttonasjonalprodukt økt med cirka 145 prosent. Flere hundre millioner mennesker har klatret ut av fattigdom. Andelen ekstremt fattige sank fra 34 til 15 prosent fra 1981 til 2005, ifølge Verdensbanken. Fraser Institutes [" a think tank based in Canada that espouses free market principles" ifølge Wikipedia. Friedrich Hayek var en av grunnleggerne, min anm.] "Economic Freedom of the World"-rapporter underbygger årlig koplingen mellom økonomisk frihet og øvrige velferdsindikatorer.

Spar meg. Dette er det reneste tøv, og Isaksen og Sanner burde vite bedre. Andelen fattige har blitt mindre siden 1981, riktignok. Men hva slags meningsløs fattigdomsdefinisjon er det de bruker når halvparten av verdens befolkning lever på under 15 kroner dagen? 80 % av verden lever på under 65 kr/dagen. Dette er ifølge Verdensbanken, også kilden til Røe og Sanner. 80 % av verden lever også i land der avstanden mellom rik og fattig øker. Dette ifølge UNDP.

Og kanskje viktigst av alt, for å skyte denne sammenhengen mellom økonomisk frihet og "øvrige velferdsindikatorer" totalt ut av vannet, så la meg henlede leserens oppmerksomhet på Kina. Kina er frimarkedsideologenes verste mareritt, og de hater å snakke om det. Det er et land med stadig mer utpreget frimarkedstenkning i sin økonomiske politikk og det er også, som du kanskje vet, et autoritært diktatur.

Her er tingen du kanskje ikke vet: Kina står for nesten 75 % av fattigdomsreduksjonen i Verden siden 1980. Det har vært en nesten ufattelig utvikling av økonomien i Kina. En middelklasse har vokset fram fra intet på 30 år, og nesten 600 millioner mennesker har blitt løftet ut av fattigdom. Med andre ord: Tar du Kina ut av regnestykket så har vi egentlig ikke fått til så mye i det hele tatt. Om du fjerner India også ser det enda styggere ut.

Med andre ord er det eneste landet som virkelig har fått markedsøkonomien til et autoritært diktatur. I tillegg så har Kina hatt en langsom deregulering i denne perioden, og faktisk hatt styringsøkonomi i store deler av de siste 30 årene. (Som du kanskje husker: Kina var et kommunistisk land, sort of.) Så jeg tror at de andre velferdsindikatorene sånn sett sliter litt. Så kan vi slutte å snakke så mye om hvordan velferd og liberalisering henger sammen med nødvendighet?

Dette desperate forsøk på å skyve bevisbyrden over på venstresiden, når høyresidens politikk har spilt så fallitt (som jo bare er et gammelt ord for konkurs) er dristig som faen. De har baller, det skal de ha. Og litt for mange av dem i luften samtidig. De prøver tilsynelatende å gjøre det kunststykket å på den ene siden si "Se! Vi er for regulering av markedet. Se! Se så vanvittig regulert vi vil ha markedet!" i desperat håp på å score noen poeng i valgkampen ved å late som om de alltid har vært for regulering. Jeg tenker litt på stakkars Winston i George Orwells 1984 som sitter og forfalsker historiske dokumenter og så mer eller mindre tror på den nye historien han nettopp selv har skrevet.

På den andre siden prøver Sanner og Isaksen samtidig å si "Se så bra et deregulert marked er! Se! Se så bra! Alle disse fattige som ikke lenger er fattige!" De vil ha både pose og sekk. Ha kaken og spise den.

Men som alltid så er høyresidens akilleshæl en fullstendig mangel på innsikt i kapitalismens faktiske oppførsel. Den kimen til en reell kritikk av venstresidens løsningsforslag som ligger skjult i den massive kognitive dissonansen som dette leserbrevet uttrykker kommer aldri til orde.