Vi tar statsminister Jens Stoltenbergs svar om Turkmenistan en gang til, i sakte film:

– Statoil har gått inn i Turkmenistan. Hvorfor er det viktig at et stort norsk oljeselskap er til stede i ett av verdens kanskje mest fundamentalistiske regimer?

– Det er ikke i seg selv viktig. Det som er viktig er at Statoil, som er blitt veldig gode på å utvikle teknologi og drive utvinning av olje og gass på en miljøvennlig måte, ikke vokser og faller med utviklingen på norsk sokkel, men at de også lykkes i andre land. Og det gjør de i Angola, i Aserbajdsjan, i Venezuela, Brasil. Det er jo varierende farge på de regjeringene, men Statoil er med på utvikle olje- og gassressurser der. [min uthv.]

Jens, det er noen av oss her ute som prøver å få til en ny rød-grønn regjering. Noen ganger så føler jeg liksom ikke helt at du hjelper på entusiasmen.

Ord for dagen – i disse valgkamptider

The democratic and socialist Lefts, still united in 1848, had to split apart before fascism could become possible. The Left also had to lose its position as the automatic recourse for all the partisans of change – the dreamers and the angry, among the middle class as well as the working class. Fascism is therefore inconceivable in the absence of a mature and expanding socialist Left. Indeed fascists can find their space only after socialism has become poweful enough to have had some share in governing and thus to have disillusioned part of its traditional working-class and intellectual clientele. So we can situate fascism in time not only after the irreversible establishment of mass politics, but indeed late that process, when socialists have reached the point of participating in government – and being compromised by it.

That threshold was crossed in September 1899, when the first European socialist accepted a position in a bourgeois cabinet, in order to help support French democracy under attack during the Dreyfus Affair, thereby earning the hostility of some of his movement's moral purists. By 1914, they part of the Left's traditional following had become disillusioned with what they considered the compromises of moderate parliamentary socialists. After the war, looking for something more uncompromisingly revolutionary, they went over to Bolshevism, or, as we have seen, via national syndicalism to fascism.
(Robert O. Paxton: The Anatomy of Fascism, Allen Lane, 2004, s. 43-44)

Oppspinndoktor

Her er en Fokus-sak jeg skrev til dagens Klassekampen:

Fortellingen om valgkampen er valgkampen

Alle elsker en god historie: Et utsagn som er så selvinnlysende at det umulig kan diskuteres. Nevrologisk er hjernene våre skrudd sammen slik at de forstår verden gjennom fortellingen.

Politikk er intet unntak. Det kan både regjeringens spinndoktorer og kognitive lingvister som George Lakoff skrive under på. Politikk avhenger av å skape forståelige fortellinger, og politisk retorikk er det som skaper fortellinger om saken, partiet eller kandidaten. Om du tviler på om dette er sant, anbefaler jeg dekningen av Demokratenes historiefortellingskongress i Denver denne uken.

Det er noe grotesk og overdimensjonert over det å drive valgkamp for 300 millioner mennesker, som setter noen grunnleggende aspekter ved hva politikk i demokratier er, i skarpt fokus.

Etter en røff sommer prøver Demokratenes presidentkandidat Barack Obama å tette igjen hullene i fortellingen om seg selv. Hans forsprang på meningsmålingene er nå - grøss og gru - nede i et snevert to-prosents gap mellom ham og John McCain. Noe må gjøres.

Så hva er historien som spinnes om Barack Obama? Første hovedtaler i går var den dødelig kreftsyke senatoren Edward Kennedy, John F. Kennedys lillebror, som talte så ikke et øye var tørt. Selv om han snakket om helsereform, og lovet å dedikere sine siste måneder til den saken, var det lite politisk substans i talen, som heller handlet om fraser som «å gi fakkelen videre» og «drømmen lever videre».

Senatorens niese Caroline Kennedy var langt mindre subtil i tittelen på en kronikk i New York Times i januar: «A President Like My Father».

Da arven fra Kennedy var sikret, kom Michelle Obama på scenen og holdt en 20 minutter lang tale om sin egen og Barack Obamas bakgrunn. Det viste seg her at Michelle Obama har en familie. Hun har både en bror, en mor og ikke minst en far. Og så er hun en kone. Hun er nemlig gift - med Barack Obama. Og hennes far kom fra arbeiderklassen. Og selv om Obama var litt fremmed - han «hadde et rart navn» og «kom fra den andre siden av landet» - så var han akkurat som hun selv var.

Altså: a) Selv om Obama er litt fremmed og litt rar (må jeg stave det for dere? Han er svart), så er han egentlig akkurat som alle andre amerikanere. b) Han viderefører John F. Kennedys arv.

Dette er bare to sterke elementer i historiefortellingen som demokratene bygger opp rundt Obama. Men fortellingene må også utkjempes retorisk, mot motstanderens omdefineringsforsøk.

De siste dagene har Demokratene laget riper i lakken i McCains krigsheltfortelling. De må ha velsignet dagen han plumpet ut med at han ikke var helt sikker på hvor mange hus han eier (mellom sju og ti, faktisk. De lærde strides). Siden da har «McCain er ikke i kontakt med vanlige amerikanere» vært historien, sammen med «McCain=Bush» («McSame»).

Det som blir tydelig i norsk politikk i lys av dette, er at våre valgkamper er like historiedrevne. Hos oss er det takk og lov mindre fokus på person, men desto flere fortellinger om partier og velgergrupper.

I 2005 klarte de rødgrønne å surfe inn i regjeringskvartalet på bølgene til en fortelling om at det står dårlig til i Norge, og nå skulle Norge forandres. «Change», ikke sant? Som alltid kom hverdagen tilbake for raskt og nå er en ny fortelling på plass: De rødgrønne er ikke i kontakt med det norske folk og deres reformer mislykkes.

Selv om den rødgrønne regjeringen ikke har levert, er det fascinerende å se hvordan en middels god regjering som ikke klarer seg så verst har blitt omdefinert. Om venstresida skal vinne en ny valgseier i 2009 må det først og fremst skapes en ny politikk. Men politikken må også tillegges en ny fortelling. Kan vi det? Yes, we kanskje.

satanihelvetesatan

Jeg har kommet frem til at årets katastrofevalg ikke var et resultat av dårlige politikere eller dårlig valgkamp. Problemet er folket. Vi trenger nye folk. Dem vi har er onde og dumme.

Motto for tiden som kommer: OPP IGJEN.