Krutt & kanoner

Det diskuteres kanon chez Ellefsen. Her er en kjapp opprissing av mine synspunkter:

kanon er ikke kun en estetisk størrelse, men også en politisk. Det vi snakker om her er egentlig to forskjellige ting. Det ene er det som vi i andre sammenhenger kaller sjangerforventninger, dvs. det diskursive feltet som presenterer teksten til lesning. Det andre er en politisk rangering som legitimerer en nasjonal og kulturell identitet. Personlig finner jeg tanken om at noen kan sette seg ned og bestemme hvilke bøker som er viktige for meg svært utiltalende. Hvem valgte dem? Snakker de på vegne av alle?

Kort sagt: Jeg finner en del motstand mot kanons normative egenskaper. Argumentative kanoner, som prøver å argumentere for sine valg uten universaliserende terrorisme a la Bloom har jeg dog sansen for. Men det kaller vi jo med dagligtalen litteraturkritikk og er noe helt annet.

(...)

Joda, f, det er noen kritikere som er kanoniserende normative. Men den typen kritikk er kjedelig. [Whoops. Der var jeg visst normativ.] Jeg foretrekker de kritikerne som har en kjerne av feilbarlighet. Dem som sier at dette er _min_ mening om hvilke bøker som bør leses og at jeg ville foretrukket om du likte noen av disse, du også.

Og om jeg får lov til å tenke nykritisk et øyeblikk, så er jeg ikke så interessert i hva det var Lillehammerkanonene siktet på når de skrev kanon (mange bra folk på den listen, altså). Et langt mer interessant spørsmål er: hva er konsekvensene av kanon? Er det ikke å skape en ide om hva den norske kulturen er? Er den ideen ikke normativ, regulerende? Jo.

Blooms estetiske kanon er kulturell og derfor også terroriserende. Den inneholder en ide om hva kulturen bør være. Bloom er ikke åpen for at hans kanon er netopp *hans* kanon. Nei, det er Den Vestlige Kanon, store bokstaver. Hvorfor tror du at de konservative i USA (de normalt konservative, altså, ikke nykonservative) har trykket Bloom til brystet?

Jeg spør meg selv hva vi skal vinne med å diskutere kanon. Kan vi virkelig komme frem til en bedre kultur på den måten? Eller inneholder alle bedre kulturer denne regelen i sin grunnstruktur: At normativitet ikke kan være et trekk ved dens deskriptive tekster?

Og dessuten så er estetikk og politikk to sider av samme sak. Du kan aldri skille de to. Både i forstanden at alle estetiske dommer deltar i et politisk felt (det betyr noe, politisk, om man liker f.eks. Dag Solstad eller Hanne Ørstavik) og politikken er i bunn og grunn et sett med verdidommer som oversettes til praktiske regler. Et annet ord for verdidommer er estetiske dommer.

Jeg burde i øvrig legge til at jeg liker Blooms kanon. Jeg syns den er god, og mange av verkene er også på min kanon-liste. Men han er bare så satans skråsikker og liksom-objektiv.