*

TWITTER | @martingruner

    10.6.07

    Krutt & kanoner

    Det diskuteres kanon chez Ellefsen. Her er en kjapp opprissing av mine synspunkter:

    kanon er ikke kun en estetisk størrelse, men også en politisk. Det vi snakker om her er egentlig to forskjellige ting. Det ene er det som vi i andre sammenhenger kaller sjangerforventninger, dvs. det diskursive feltet som presenterer teksten til lesning. Det andre er en politisk rangering som legitimerer en nasjonal og kulturell identitet. Personlig finner jeg tanken om at noen kan sette seg ned og bestemme hvilke bøker som er viktige for meg svært utiltalende. Hvem valgte dem? Snakker de på vegne av alle?

    Kort sagt: Jeg finner en del motstand mot kanons normative egenskaper. Argumentative kanoner, som prøver å argumentere for sine valg uten universaliserende terrorisme a la Bloom har jeg dog sansen for. Men det kaller vi jo med dagligtalen litteraturkritikk og er noe helt annet.

    (...)

    Joda, f, det er noen kritikere som er kanoniserende normative. Men den typen kritikk er kjedelig. [Whoops. Der var jeg visst normativ.] Jeg foretrekker de kritikerne som har en kjerne av feilbarlighet. Dem som sier at dette er _min_ mening om hvilke bøker som bør leses og at jeg ville foretrukket om du likte noen av disse, du også.

    Og om jeg får lov til å tenke nykritisk et øyeblikk, så er jeg ikke så interessert i hva det var Lillehammerkanonene siktet på når de skrev kanon (mange bra folk på den listen, altså). Et langt mer interessant spørsmål er: hva er konsekvensene av kanon? Er det ikke å skape en ide om hva den norske kulturen er? Er den ideen ikke normativ, regulerende? Jo.

    Blooms estetiske kanon er kulturell og derfor også terroriserende. Den inneholder en ide om hva kulturen bør være. Bloom er ikke åpen for at hans kanon er netopp *hans* kanon. Nei, det er Den Vestlige Kanon, store bokstaver. Hvorfor tror du at de konservative i USA (de normalt konservative, altså, ikke nykonservative) har trykket Bloom til brystet?

    Jeg spør meg selv hva vi skal vinne med å diskutere kanon. Kan vi virkelig komme frem til en bedre kultur på den måten? Eller inneholder alle bedre kulturer denne regelen i sin grunnstruktur: At normativitet ikke kan være et trekk ved dens deskriptive tekster?

    Og dessuten så er estetikk og politikk to sider av samme sak. Du kan aldri skille de to. Både i forstanden at alle estetiske dommer deltar i et politisk felt (det betyr noe, politisk, om man liker f.eks. Dag Solstad eller Hanne Ørstavik) og politikken er i bunn og grunn et sett med verdidommer som oversettes til praktiske regler. Et annet ord for verdidommer er estetiske dommer.
    Jeg burde i øvrig legge til at jeg liker Blooms kanon. Jeg syns den er god, og mange av verkene er også på min kanon-liste. Men han er bare så satans skråsikker og liksom-objektiv.

    Labels: , , , , , ,

    29.5.07

    den litterære bloggen

    Denne posten (som er helt ute av kontroll, men som jeg nok heller må gi slipp på før den avler frem et nytt avsnitt, unnskyld kjære leser) er et svar til dette innlegg fra Susanne Christensen. Den ble litt stor for et kommentarfelt.

    Takk for Susanne for fint innlegg med mange gode ideer. Jeg syns at det er fint at hun leser min (noe trøtte*) blogg som en demokratisk aktivitet. Det er tett på intensjonen, men nok litt for ofte fjernt fra de faktiske forhold.

    Men altså: Hva er en litterær blogg? Jeg mener at en litterær blogg er en blogg, punktum, fordi alle blogger er litterære. I en ganske informativ artikkel skriver den amerikanske litteraturviteren og bloggeren Steve Himmer at
    Calling a weblog “literary” does not require content that is about literature or even content that aims to be literature. It is not an attempt at categorizing one weblog and its author as more worthwhile in a canonical sense than any other. To the contrary, I propose that every weblog can be considered literary in the sense that it calls attention not only to what we read, but also to the unique way we read it. The weblog is (to paraphrase Colin MacCabe) the performed result of a code of particular techniques, and this paper is an attempt to highlight the primary features of that code. The weblog collapses many of the common assumptions made about texts, as it complicates the distinction between author and audience through the multivocality of both direct commenting, and the reader’s ability to reorder the narrative in myriad ways. Owing to its ongoing creation over an undefined period of time, the weblog becomes a text that constantly expands through the input of both readers and writers. This absence of a discrete, “completed” product makes the weblog as a form resistant to the commoditization either of itself, or of any one particular interpretation.
    Jeg tror at han er inne på noe her. Så spørsmålet om bloggen er litteratur eller litterær er i grunnen like uinteressant som å spørre om Ulysses er litteratur: Selvsagt er den det, men det må da være det minst interessante utsagn man kan gjøre om den. Spørsmålet må snarere være hvorvidt den relevante bloggen er god (ergodisk) litteratur eller ikke, og i så fall hvorfor/hvorfor ikke. Kort sagt: Hva gjør teksten, hvordan, hvorfor og med hvem og hvilke? Man må altså gå til verket med en litterær, politisk, filosofisk, osv. kritikk.

    Men etter hvilke kriterier? Det er et annet av Himmers poenger som kommer i spill her: Bloggen unndrar seg de kanoniserende tendenser, og er vanskelig å diskutere og kritisere som verk så lenge den er i produksjon. Susanne lengter i sitt innlegg etter det uferdige, utprøvende, og det er nettopp dette bloggen formelt innbyder til– hele fokuset på tid osv. oppmuntrer til skisseaktige tekster, til notatboken som sjanger (for å sitere Røssaak) eller en performativ skrive-lese-tenkepraksis. Hvis man publiserte en ferdig roman på en blogg, så ville det f.eks. ikke helt være en blogg, men bare noe innhold som tilfeldigvis ble publisert i en blogg. Men jeg merker meg også at en del folk har publisert kanonisert litterært materiale som passer til bloggens format med heldige resultater.

    Dette innebærer også at webloggen faller inn under et annet sett med estetiske kriterier. Jeg tillater meg selv et langt (og noe forskjønnet) sitat fra min stadig nybakte masteroppgave som for tiden ligger til avkjøling hos komiteen:
    At bloggen er bundet til å forholde seg aktivt til tiden og sin egen historiske posisjon fremmer en umiddelbar estetikk. Mens man tradisjonelt innenfor litteraturvitenskapen respekterer det enkeltstående verkets komposisjon og evne til å fremme meningsproduksjon, kompleksitet, erkjennelse, skjønnhet, osv., er bloggens estetikk noe nærmere jazzens. Bloggens estetikk handler om improvisasjon, om reaksjon på det umiddelbare, om forståelse av historien idet den skjer. Det man respekterer ved en blogger er ofte ikke den enkeltstående postens kompleksitet, men skriverens produksjon i både en konkret og Barthesk forstand. Evnen til å improvisere et komplekst verk, som danner mening både på kort sikt, innad i den enkelte posten, og utad, i bloggens storform, mens den blir til.

    Dette innebærer en evne til ofte å ha et verdifullt synspunkt, et jevnt høyt reaksjonstempo eller produksjonstempo, et konsekvent nivå i improvisasjonen og evnen til i en viss grad å forme – styre er et for sterkt ord – en stor, uregjerlig, tekstlig og kognitiv prosess. Bloggeren må [jeg kunne altså ikke huske at jeg var så normativ som dette, men det står nå sånn] ha en umiddelbar originalitet, et improviserende men effektivt språk og en evne til å se eller skape sammenhenger i samtidsfenomenene før de har utspilt eller avslørt seg. En vanlig form for post er også nettopp reaksjon, analyse og variasjon av samtidsfenomener.

    Dermed er også bloggen noe nærmere talen, og har (…) en sterk retorisk funksjon, knyttet til dens rolle som samtidig offentlighet. Kairos, talesituasjonen – vurdering av tid, sted, publikum, kontekst – er et langt viktigere og mer umiddelbart problem i bloggen enn i det tradisjonelle verket. Teksten taler umiddelbart til kulturen og svaret – leserens møte med teksten, hans dom eller kritikk – rammer øyeblikkelig.
    I tillegg til denne monologiske estetikken, som fokuserer på forfatterens egenskaper som blogger, kommer også en samtalens estetikk. Verket dømmes også ut fra sine medforfattere og lesere. Et sted skriver Michael Bérubé at

    [T]he best, most thought-provoking blogs are renowned not only for the quality of their writing but for the quality of writing they stimulate in response. (…) and it is in such give-and-take that blogs create the taste by which they are to be enjoyed. (Bérubé, 2006, Rhetorical Occasions: 289)
    Og det er også et godt poeng. Det litterære i bloggen er ikke kun forfatterens domene, men samtalens. Hva oppstår det i dynamikken mellom leser og skriver (og ikke minst vekslingen mellom de to posisjonene i alle de involverte parter)? Hvordan kan man reagere på et kunstverk som er demokratisk, når hele vår estetiske instrumentasjon handler om å fokusere på kunstneren? Paging mr. Bourriaud (en vinkling, btw, som jeg dessverre ikke hadde tid til å komme inn på i oppgaven). Relasjonell estetikk, muligens med noe diskursanalyse inne i det hele, er nok veien å gå om vi skal kritisere bloggen.

    Det mest interessante å snakke om i en sånn kritikk, er hvilke måter teksten kan utvide seg selv på, hvilke koder den kan bryte, hvilke nye den kan opprette. Hvordan kan man bruke bloggens formelle trekk til å skape nye måter å skrive på, nye måter å tenke på? Der er en masse strenger å spille på her, f.eks. den lek med identitet Susanne peker på, som noen ganger fordømmes med rette (Belle du Jour, f.eks., eller det tilfellet hvor en kreftsyk tenåringsjente som blogget ”døde” etter lang tids liding og medliding i offentligheten og plutselig viste seg å være skrevet av en mentalt ustabil kvinne i Midtvesten av USA et sted) og noen ganger er det nettopp en interessant lek med forventning og eksperimentering som fører til noe litterært interessant. Mange bloggere tar jo også nettopp på seg en slags persona for å bedrive sin skrivepraksis. Claus Beck-Nielsen er bare den siste som har brukt bloggen til denne typen skriving.

    Selv skriver jeg essayistisk og med ønske om deltakelse i en offentlighet (som det ikke alltid lykkes å nå. Lesernes gunst er rastløs). Det gjør jeg fordi bloggen virker utrolig velegnet til denne typen skriving, og fordi det er det som virker mest naturlig akkurat nå. Også det personlige, biografiske narrativ (den infamøse ”dagbok-på-nett”) er en interessant litterær form og det er mange som driver på med interessante ting innenfor den. Hva en poetisk skrivepraksis på bloggen kan være, virker stadig litt mindre avklaret så vidt meg bekjent, men det vet leserne av denne bloggen sikkert mer om enn meg.

    Men nå er jeg kategoriserende, og genredannende, og det har jeg ikke lyst til å være, for det er jo nettopp i det avkategoriserende at bloggens styrke ligger. La meg heller derfor avslutte med å si at det nok nettopp er den hybride, grenseløse, improviserende, naturlig grenseløse litteraturen (en konstruksjon, javel) som mest komfortabelt hører hjemme i bloggen. Altså skriften som så å si går der den vil, uten å tenke så mye på de økonomiske kravene som masseproduksjon på papir fører til.

    * Forhåpentligvis fordi jeg har vært trøtt, pga. nevnte masteroppgave.

    [I øvrig også en kort kommentar her som kan være av interesse i forbindelse med det jeg skriver her]

    Labels: , , , , , , ,