Hva om det ikke hadde skjedd i internasjonalt farvann?

En ting som har kommet til å spille en stor rolle i saken rundt angrepet på blokadebryterne utenfor Gaza er det faktum at bordingen skjedde i internasjonalt farvann. Dette brukes også som et sterkt argument for den pro-palestinske siden. Den pro-israelske siden, derimot, hevder, med argumentasjon som er veldig avmålt og juristisk at Israel har rett til å gjøre, ja, akkurat det som passer Israel, egentlig. Men denne argumentasjonen, som jeg har hørt helt sjokkerende mye de siste par dagene, er våsete.

Jeg synes det juridiske aspektet her er viktig. For en gangs skyld virker det på meg som at det juridiske er ganske tydelig, og det gir et sterkt grunnlag for å kritisere Israels handlinger ikke bare i moralsk forstand. Man må, som Bård Vegar Solhjell har argumentert for gjentatte ganger de siste par dagene, sette makt bak kravene fra det internasjonale samfunn.

*

Men først: Er det noen tvil om at det er ulovlig å borde et skip i internasjonalt farvann? Jeg har blitt overbevist om det motsatte. Her er argumentet, slik jeg forstår det. Jeg tar forbehold om at Jeg Er Ikke En Advokat osv osv:

The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS) er stedet å starte her:

Article 110

Right of visit

1. Except where acts of interference derive from powers conferred by treaty, a warship which encounters on the high seas a foreign ship, other than a ship entitled to complete immunity in accordance with articles 95 and 96, is not justified in boarding it unless there is reasonable ground for suspecting that:

(a) the ship is engaged in piracy;

(b) the ship is engaged in the slave trade;

(c) the ship is engaged in unauthorized broadcasting and the flag State of the warship has jurisdiction under article 109;

(d) the ship is without nationality; or

(e) though flying a foreign flag or refusing to show its flag, the ship is, in reality, of the same nationality as the warship.

Kort sagt kunne ikke flåten bordes i internasjonalt farvann. Aktivistene i konvoien ville strengt tatt hatt et grunnlag til å borde de israelske skipene, gitt det som fulgte.

Det israelske utenriksministeriet prøver i denne videoen å argumentere for at Israel har lov til å borde fordi en marineblokade er i effekt. Dette er nonsens, og stikk i strid med de grunnleggende prinsippene for internasjonal lov.

En marineblokade kan kun være et legitimt våpen i krig, f.eks. om Israel er i en tilstand av krig mot Hamas. Om dette gir blokaden legitimitet er komplisert, fordi det er uklart om det er krig eller ikke. Israel insisterer på at det ikke er krig, fordi da kan de fordømme Hamas' angrep som terrorisme (NB: Hvilket de er! Altså rakettangrep o.l. som udiskriminerende rammer sivile). Men samtidig er det en "state of armed conflict" som altså ikke er en krig, tilsynelatende, som gjør dem i stand til å blokkere havnen som om det var krig. Og Hamas er en stat fordi man får kun lov til å blokkere stater, men samtidig er Hamas ikke en stat, fordi den har ingen legitimitet osv osv. Om det er krig mellom Israel og Hamas eller ikke er komplisert, og jeg klarer ikke å få mening i det, fordi jeg ikke er ekspert på dette, utover å si at Israels posisjon ganske åpenbart kun handler om å maksimere egne interesser, ikke om prinsipper, og derfor ikke gir mening. Man kan ikke både være i krig og ikke være i krig med noe som er en stat og ikke en stat.

Men selv om det er snakk om en krig så må blokaden for å være lovmessig ha folkerettslig legitimitet og for det andre utføres i samsvar med Genevekonvensjonene.

1. Folkerettslig legitimitet. Etter det internasjonale forbudet mot å bryte freden som nedlegges i FN-charteret, kapittel 7 så er den eneste måten krigshandlinger som en maritim blokade (en maritim blokade regnes som en krigshandling, og det er nettopp slik Israel tilsynelatende definerer den) kan få legitimitet på, er gjennom godkjenning i FNs sikkerhetsråd.

Denne godkjenningen foreligger på ingen måte.

I en serie med resolusjoner har FNs sikkerhetsråd i sterke vendinger fordømt blokaden mot Gaza, nyligst i resolusjon 1850 (2008) og 1860 (2009). Her kreves blokaden løftet. FNs generalsekretær Ban Ki-Moon og sjefen for United Nations Relief and Word Agency (UNRWA) på Gaza, John Ging, har begge krevd blokaden løftet. Sistnevnte har oppfordret til å bryte den. Dermed er det ikke slik, slik det har blitt hevdet flere ganger i løpet av blant annet NRKs debatt nylig, at blokaden "har støtte i det internasjonale samfunn."

I en uttalelse der sikkerhetsrådet fordømmer angrepet på konvoien til Gaza, skriver sikkerhetsrådet blant annet at:

The Security Council stresses that the situation in Gaza is not sustainable. The Council re-emphasizes the importance of the full implementation of resolutions 1850 (2008) and 1860 (2009). In that context, it reiterates its grave concern at the humanitarian situation in Gaza and stresses the need for sustained and regular flow of goods and people to Gaza as well as unimpeded provision and distribution of humanitarian assistance throughout Gaza.

Dermed har denne blokaden ikke legitimitet.

2. Genevekonvensjonene. Noe som ytterligere undergraver blokadens legitimitet, er at den ikke oppfyller sentrale krav som stilles til en okkuperende makts behandling av befolkning under dens militære og sivile kontroll.

Art. 23. Each High Contracting Party shall allow the free passage of all consignments of medical and hospital stores and objects necessary for religious worship intended only for civilians of another High Contracting Party, even if the latter is its adversary. It shall likewise permit the free passage of all consignments of essential foodstuffs, clothing and tonics intended for children under fifteen, expectant mothers and maternity cases.

(...)

Art. 55. To the fullest extent of the means available to it, the Occupying Power has the duty of ensuring the food and medical supplies of the population; it should, in particular, bring in the necessary foodstuffs, medical stores and other articles if the resources of the occupied territory are inadequate.

Oppfyller Israel disse kravene? For å besvare det må vi se på hva blokaden gjør. Det blir raskt klart at Israel ikke oppfyller sine krav.

For en rask innføring av facts and figures om blokaden, les her. En rekke uavhengige FN-granskninger, NGOer og forskere dokumenterer at blokaden resulterer i stor menneskelig lidelse. Noen punkter, basert på dette og et par andre kilder:

— 90-95 % av alt drikkevann på Gaza er forurenset og helsefarlig. Fordi det er lite strøm, og fordi kloakkanleggene som Israel (i strid med genevekonvensjonene) ødela under Gazakrigen ikke er gjenoppbygget (Israel tillater ikke byggematerialer inn), finnes det lite rent drikkevann. Kloakken lekker ut i grunnvannet.

— Over 60 % av alle husholdninger er "food insecure", altså at de ikke får tilgang på regelmessig mat i stor nok grad til å opprettholde helsen. 65 % av de som rammes av matusikkerhet er barn under 15 år (over halvparten av befolkningen i Gaza er under 18).

— Bak begrepet "food insecurity" står det altså helseskadelig sult, særlig sultende barn. Over 10 % av befolkningen er kronisk underernært.

— Veksthemming på grunn av underernæring blant barn er utbredt, i noen områder hos så mye som 30 % av alle barn.

– I en nylig serie med artikler i et temanummer av The Lancet (for dem som ikke kjenner det: Legetidsskriftenes New York Times, verdens mest velrennomerte legetidsskrift. Artiklene er forskningsbaserte og fagfellevurderte) at helsesituasjonen på Gaza er alvorlig. Siden helsevesenet ikke er gjenoppbygd og siden matsituasjonen er kritisk er det en negativ dynamikk som fører til store lidelser, for eksempel en ekstremt mangelfull behandling av de store krigstraumene som befolkningen sliter med.

— Helseinfrastrukturen på Gaza er ikke gjenoppbygget etter krigen. viktig medisinsk utstyr mangler, eller kan ikke drives, og skader på bygninger, ødelagte ambulanser og andre ødeleggelser gjør at viktige medisinsk behandling ikke kan utføres, og grunnet utreisenekt hender det at folk dør i påvente av ukomplisert medisinsk behandling.

— Den formelle økonomien i Gaza har kollapset, ifølge FN. Det er ca. 42 % arbeidsledighet.

— Siden juni 2007 har mengden av palestinske flyktninger som er ute av stand til å kjøpe selv de mest grunnleggende materielle nødvendighetene som såpe, kladdebøker til skole og trygt drikkevann tredoblet ifølge UNRWA.

— Nesten ingen av de 3.500 hjemmene ødelagt under Gazakrigen har blitt gjenoppbygget.

*
I tillegg til alle disse grunnene til at det å borde skipet var åpenbart ulovlig, altså manglende legitimitet og det man i mangel på et bedre begrep kan kalle grov humanitær urettferdighet, så viser det seg også at Israel har gjort noe som kan sanksjoneres ekstremt sterkt. Sjørettseksperten Craig Murray mener at situasjonen er enda mer alvorlig, rettslig, enn jeg først trodde:

There are therefore two clear legal possibilities.

Possibility one is that the Israeli commandos were acting on behalf of the government of Israel in killing the activists on the ships. In that case Israel is in a position of war with Turkey, and the act falls under international jurisdiction as a war crime.

Possibility two is that, if the killings were not authorised Israeli military action, they were acts of murder under Turkish jurisdiction. If Israel does not consider itself in a position of war with Turkey, then it must hand over the commandos involved for trial in Turkey under Turkish law.

Nå må det sies at Craig Murray sier mye jeg er uenig i (han er en Chomsky-kloning av den mer uproduktive sorten), men han har tilsynelatende en hel del kompetanse i dette spørsmålet:

Craig Murray is a former British Ambassador. He is also a former Head of the Maritime Section of the Foreign and Commonwealth Office. He negotiated the UK's current maritime boundaries with Ireland, Denmark (Faeroes), Belgium and France, and boundaries of the Channel Islands, Turks and Caicos and British Virgin Islands. He was alternate Head of the UK Delegation to the UN Preparatory Commission on the Law of the Sea. He was Head of the FCO Section of the Embargo Surveillance Centre, enforcing sanctions on Iraq, and directly responsible for clearance of Royal Navy boarding operations in the Persian Gulf.

*
Jeg føler at jeg selv er overbevist om at de juridiske spørsmålene her, for en gangs skyld, er relativt enkle. Men denne argumentasjonsmåten — å utelukkende stille skarpt på de juridiske problemene knyttet til det å bryte internasjonal lov i internasjonalt farvann — unngår et større problem.

Hva hvis det ikke hadde skjedd i internasjonalt farvann? Hva da? Se for deg at Israel border i territorialfarvannet sitt. Soldatene åpner ild når de møter intens motstand med improviserte slagvåpen. 9 fredsaktivister dør. I den virkelige verdenen ser det, basert på øyenvitneskildringene, ikke ut til at Israels militær følgte protokoll, men snarere brøt væpnet konflikts grunnleggende regler og åpnet ild i en sterkt assymetrisk kampsituasjon. At Israel så langt har unnlatt å frigi de fullstendige opptakene av hendelsene som de åpenbart besitter, samt aktivistenes video og filmopptak og nekter å slippe dem, tyder sterkt på at de har oppført seg brutalt og ulovlig.

Men sett nå at bordingen var lovlig, og det israelske militæret ellers gjorde alt riktig, fram til oppptøyene startet og de åpnet ild. Hva da? Hvor hadde vi stått da?

Da hadde vi sittet igjen med det faktum at Israel prøvde å stanse et brudd på en ulovlig blokade med brutal, assymetrisk og disproporsjonal overvold. Nå kjenner jeg ikke til den aktuelle jussen i Israel, men moralsk hadde det vært omtrent som hvis politiet i Oslo hadde åpnet ild på en demonstrasjon som ble voldelig som følge av arrestasjonen av deltakerne, og sannsynligvis etter å allerede ha blitt utsatt for vold fra "politiet". Med andre ord: En maktbruk vi umiddelbart hadde lest som ulovlig og umoralsk. Ubetinget utilbørlig, som det heter når man bedømmer overvold.

Og opp i alt dette kommer folkemengdens motiver. Hva var det demonstrantene prøvde å gjøre? Og her må vi forlate det juridiske språket, og snakke om moral.

Aktivistenes intensjon, uansett deres motiver (jeg er tilstrekkelig overbevist om at det var folk som yppet til vold og kraftig motstand, at det var islamister og andre idioter ombord), var å hjelpe de syke, de sultne og de nødstedte. Dette var en humanitær redningsaksjon for å frigjøre en lidende og kollektivt avstraffet sivilbefolkning fra voldsmidlene og kontrollen til en udemokratisk, kontrollerende og autoritær stat. Det var soldatenes oppgave å stanse denne hjelpen fra å nå fram. Det var altså, sagt enkelt, aktivistenes oppgave å stanse lidelsen til en sivilbefolkning, og soldatenes å videreføre den lidelsen.

Uansett hva som skjedde under stansingen av konvoien, var det moralsk og sannsynligvis juridisk galt å stanse konvoien. Det å forhindre konvoien i å komme fram, i å bryte blokaden, var i seg selv galt, uansett om ingen hadde dødd, uansett om alt hadde gått slik man kanskje til og med håpet det skulle gått i Israels forsvarsministerium.

Uansett hva vi mener om Hamas eller Israel, om islam eller alt som gjøres galt av palestinerne, og uansett hvilket livssyn og verdisyn man har, må man da kunne forenes i ideen at retten alltid ligger hos dem som ønsker å avhjelpe lidelse, og at uretten finnes hos dem som prøver å videreføre den? Sett slik var ikke bare angrepet en juridisk uforsvarlig handling, den var også en moralsk katastrofe. Bordingen og drapet bryter med våre mest basale forestillinger om moralsk adferd, våre mest grunnleggende ideer om rettferdighet, om så man begrunner det i kristen, jødisk eller muslimsk moral-lære, eller sekulær humanisme — og det gjør stansingen av konvoien også. Israels bjørnetjeneste-venner må nå innse at det ikke lenger finnes moralsk legitimitet eller rasjonelle argumenter igjen for standpunktet deres.

Vi snakket om Gaza

Idag skrev kritiker Bjørn Gabrielsen i sin avis, Dagens Næringsliv, en merkverdig artikkel som har fått en del oppmerksomhet og vunnet mye åtgaum — gudene vet hvorfor — i hovedstaden. Hovedtesen er at "Erlend Loe og Henning Mankell har gjort seg til totalitære bevegelsers gisler i tro på at de støtter en god sak."

Som jeg sa sist jeg skrev svar til noe Bjørn hadde skrevet, så synes jeg han er en utvetydig fin fyr, en klok mann og på norsk litteraturkritikks A-lag. Jeg fikk en del merkelig surmaget kritikk for at jeg sa dette – men det tåler å gjentas. Men i disse spørsmålene utviser han en interessant blanding av analytisk evne, rasjonalitet og skarpsinn koblet med en merkelig ensidighet i argumentasjonen, en slags epistemisk avsondring der all analysen kun gjelder når argumentene går den ene veien, men ikke den andre.

Dette fører til en mangel på prinsipiell tenkning som jeg synes har vært symptomatisk for en del av den israelvennlige høyresiden og den kulturhaukete venstresiden (Christopher Hitchens-venstre). Denne holdningen er farlig og ser ut til å spre seg. Jeg håper den stanser før den ødelegger for norsk utenrikspolitikk. Jeg kommer til å angripe Gabrielsens argument punkt for punkt, og ved å gjøre dette forhåpentligvis komme litt tettere inn på hvorfor jeg mener den pro-israelske siden utviser en form for moralsk og epistemisk forfall i dette spørsmålet.

«Skam deg, Israel», sa Erlend Loe i en tale utenfor Israels ambassade mandag ettermiddag. Skamme seg bør også nordiske intellektuelle som så villig går i flokk hver gang den antiisraelske gongongen lyder.

(...)

Det ligger en klar etymologisk perversitet at (...) intellektuelle ofte [har] brukt sine evner nettopp til forsvar av - snarere enn kamp mot - totalitære bevegelser.

I ettertidens kranke lys kan det være lett å glemme at tidligere tiders forfattere som så blidt omfavnet nazismen og kommunismen ikke alltid gjorde det ut fra det som føltes som onde hensikter der og da. Hamsun uttrykte ikke et eksplisitt ønske om jødeutryddelse, Sartres mål var ikke primært utsultingen av ukrainske bønder. Tvert imot ble dette århundres mest ondskapsfulle dogmer akseptert og fremmet i en forvirret tro at man var i det godes tjeneste.

Dette er jeg helt enig i. Det er en god og klok observasjon. Derfor må jeg spørre, som jeg spurte på Twitter: Ser Gabrielsen ikke at det er sterke totalitære trekk i Israel også? En etnisk-basert nasjonalstatsfølelse, et autoritært og militaristisk styresett i kamp med en altoppslukende ytre fiende, en ignorering av grunnleggende menneskerettigheter for en underklasse, mens en overklasse nyter fruktene av deres underkastelse? Dette er definisjonen av et totalitært samfunn. Når Gabrielsen sier disse tingene så ser jeg at han er obs på hva et totalitært samfunn er (Hamas har også åpenbart sterke totalitære trekk, selvsagt, men langt mindre makt.) Men det israelske samfunnets totalitære trekk dukker aldri opp i argumentasjonen.

La oss bruke dette avsnittet til Gabrielsen som lesemetode på resten av innlegget, som, hvis vi skal bruke samme usjenerøse lesning som han vender mot Loe og Mankell, kan leses som et forsvar for en amoralsk blokade mot Gaza som tar livet av mange hvert år, og en rekke krigsforbrytelser.

I disse dager er det særlig Erlend Loe og Henning Mankell som i skandinavisk sammenheng spiller rollen som intellektuelle med vanvittige agendaer. Mankell deltok i «fredskonvoien» med varer til Gaza, Loe ble invitert til å være med, men takket nei i siste øyeblikk. Til gjengjeld holdt Loe tale foran Israels ambassade i Oslo på mandag. De antiisraelske demonstrasjonene verden rundt kan kalles en propagandaseier for Hamas, uansett hvor tragiske de enkelte dødsfallene er.

Igjen: En god observasjon. Det er helt riktig at hver gang Israel utfører urettferdigheter, så stiger Hamas' stjerne på Gaza. Denne dynamikken må det være vårt felles mål å bryte.

Loes situasjon er særlig interessant fordi han anstrengte seg på å opprettholde en viss anstendighet, ingen lett øvelse i noen som helst demonstrasjon, og slett ikke en som berører dette tema. «Jeg hater ikke Israel, og jeg støtter ikke Hamas,» sa han. Modige ord, om enn litt svake siden han rett etterpå ble avløst av Erling Folkvord som med betydelig høyere røst og noe mindre rom for tvetydigheter forlangte norsk anerkjennelse av «den lovlig valgte regjeringa på Gaza», altså Hamas.

Ok. Stopp. Her går det galt. Vi er nødt til å anerkjenne Hamasregjeringen ikke fordi vi liker politikken deres, men fordi de er den folkevalgte regjeringen av et folk som har selvbestemmelsesrett. Ikke fordi vi synes de er gode til å styre, men fordi de representerer en demokratisk strømning i folket, som vi kan like eller mislike (jeg ville helst sett Hamas som et avsluttet kapittel i historien, selvsagt). Å tro at vi får til en løsning akkurat nå uten å anerkjenne Hamas er latterlig og urealistisk og enda en av disse dysfunksjonelle tough guy-ideer som har slått rot på høyresiden. Når det palestinske folk er maktesløse er det klart at de går til populistene. Vi lager ikke politikk i et vakuum her. Da forsterker vi nøyaktig de politiske strømningene som ekte demokrati gjør det vanskeligere for.

Ok, videre til det virkelig bisarre.

Loes integritet ble også kompromittert av at han kunne holde en tale med et enormt Hizbollah-flagg vaiende rett foran ansiktet. Hassan Nasrallah, lederen for Hizbollah, uttalte i 2001 at han foretrekker at alle jøder samler seg i Israel, slik at han slipper å jakte på dem verden rundt. Loe kunne kan ikke forventes å selv kontrollere konteksten hans ord falt i. Men det finnes paralleller her til intellektuelle som var opprørt over Vestens klasseskiller på 1930-tallet, og som konsekvent nektet å kritisere Stalin. Omsorg for de dårlig stilte i eget land ble vekslet inn i stilltiende aksept, eller til og med åpen beundring, av Sovjet-statens Gulag. I dag byttes liberale prinsipper mot anledningen til, nok en gang, å fordømme Israel.

Loes rett til å kritisere Israel er ukrenkelig. Det er også hans valg å gjøre det foran tilhengere av folkemord.

Erlend Loes integritet ble også kompromittert av at han åpenbart abonnerer på Dagens Næringsliv: Bjørn Gabrielsen sto jo i folkemengden! Da må Loe visst forsvare alt Dagens Næringsliv noengang har skrevet på lederplass. Er Erlend Loe apologist for Kåre Valebrokk? Selvsagt er han det! Vi så jo alle Bjørn Gabrielsen der. Selv gikk jeg i tog med unge menn vinteren 2009 som ropte "Allahu Akhbar!" og viftet med et flagg der det sto [davidstjerne] = [hakekors]. Så da er jeg visst både muslim og antisemitt.

Nei: Dette er useriøst og våsete, og en mann av Gabrielsens kaliber burde egentlig ikke være i stand til å argumentere så slapt. Det er ingen forståelse av den politiske koalisjonens kompleksitet. Fakta er at ekstremistgrupper ikke smitter. Jeg jobbet en kort periode sammen med en fyr i en politisk gruppe. Han mente at kvinner ikke burde jobbe og at homofile syndet mot Gud. Han var med i Indremisjonen, dypt religiøs. Jeg synes hans politiske meninger var fullstendig uakseptable. Men vi var begge enige om at vi skulle kjempe for politiske og sivile rettigheter i Iran. Så vi var på samme lag i det spørsmålet. Dette er hvordan politiske koalisjoner fungerer: Det smitter ikke. Jeg blir ikke homofob om jeg jobber sammen med en som er det, akkurat som de der tre-fire fanatikerne som var ombord på konvoien som hadde lyst til å bli martyrer ikke blir mindre crazy av at de var på et skip sammen med en nobelprisvinner.

Kan vi slutte å argumentere på denne tøvete måten nå? Denne formen for argumentasjon innebærer at fordi andre som mener det samme som meg er forferdelige mennesker, så er dette en forferdelig mening. Hitler var vegetar, og så videre.

Men videre: Her ser ikke Gabrielsen det gapende hullet i sin egen argumentasjon. For oss på den andre siden, er det ikke Erlend Loe, men Gabrielsen selv som tilsynelatende forsvarer gulagene. Vi har konkret forskning som dokumenterer at faktiske folk faktisk lider på grunn av disse politikkene. Derfor er vi imot dem.

Israels blokade av Gaza er fordømt av fanatiske, utroverdige institusjoner som FN, kjent for sine bånd til Al-Qaida, og Amnesty International, en velkjent ytterliggående organisasjon. Begge organisasjoner ønsker forresten også at Israel trekker seg tilbake fra de områdene de okkuperer idag. Men det er jo helt ekstremt, og vil medføre enorm menneskelig lidelse.

Fakta: Blokaden medfører enorm menneskelig lidelse. 61 % av alle på Gaza lider under sterk "food insecurity", som disproporsjonalt rammer barna: 65 % av alle babyer lider av anemi. I områder i Gaza har opptil 30 % av alle barn veksthemminger.

I mellomtiden har økonomien på Gaza kollapset og mengden av folk som er ute av stand til å kjøpe elementære artikler som såpe, papir eller matolje har tredoblet.

Blokaden er umoralsk, og den har blitt rikelig fordømt av alle fra Ban Ki-Moon til Jonas Gahr Støre og Desmond Tutu. Den virker ikke, og den rammer sivilbefolkningen i et okkupert territorie. Den er derfor også et brudd på Den Fjerde Genevekonvensjonens artikkel 23, for ikke å snakke om en rekke artikler i menneskerettighetskonvensjonen. Og altså ulovlig.

At flåten prøvde å bryte blokaden, uansett intensjonen, var moralsk riktig og lovlig — de var også blitt oppmuntret til nettopp denne handlingen av sjefen for UNRWA på Gaza, John Ging. Å stanse den var så åpenbart moralsk galt og en forbrytelse mot folket på Gaza. Å stanse den i internasjonalt farvann var bare ekstra ulovlig — i hht. UNCLOS artikkel 110. Jeg skjønner ikke hvorfor Gabrielsen ikke kan innrømme disse enkle faktum, men er nødt til å erstatte denne innrømmelsen med argumentum ad hominem på dem som forsvarer den.

Man kan til og med være pro-Israel og likevel fordømme blokaden! Det er ikke noen slippery slope her. Det handler bare om menneskeverd og grunnleggende anstendighet.

Henning Mankells situasjon er mindre konfliktfylt, mindre litterær, på et vis, enn Loes. Han uttalte til Aftonbladet ifjor at «Israel i sin nåværende form har ingen fremtid. De som forfekter en tostatsløsning, tenker dessuten feil.» Mankell er med andre ord helt på linje med Hamas, som aldri har påstått at deres hovedmål er en tostatsløsning, men derimot den totale tilintetgjørelsen av Israel.

Her forutsetter Gabrielsen tilsynelatende at med "Israel i sin nåværende form har ingen fremtid" mener Mankell "DREP ALLE JØDENE!" Jeg vet ikke helt hvor han tar dette fra, siden det ikke er noe i Mankells uttalelser som innebærer dette. Når han sier "Israels nåværende form" mener han antakelig "Israel som apartheidstat" eller "Israel som internasjonal lovbryter og uansvarlig stat". Han mener tilsynelatende også at tostatsløsningen ikke er tingen. Det synes jeg er upragamatisk i dette tilfelle. Men å prøve å få dette til å bety noe annet enn at Israels politikk ikke er bæredyktig, slik Gabrielsen ser ut til å gjøre, er å lese i vond tro.

Rykter om at Hamas har «moderert» seg dukker jevnlig opp i vestlig presse, men deres charter står fast, komplett med sine vanvittige konspirasjonsteorier.

Da bør du også slutte å abonnere på Klassekampen, med sin revolusjonære formålsparagraf. Å nekte for at Hamas er en komplisert institusjon som inneholder alt fra religiøse ekstremister til nasjonalistiske sosialdemokrater er ikke realitetsorientert. Uansett så er diskusjonen her ikke hvorvidt vi er enige med Hamas eller ikke, men hvorvidt folket som valgte dem er det.

I motsetning til Hamas har de vestlige tilhengere av enstatstanken, Mankell inkludert, sjelden anstendighet nok til å tenke helt ut konsekvensene, altså der etterkommere til arabere som flyktet etter nabolandenes forsøk på utslettelse av Israel i 1948, vender tilbake. Mankell tror enten at dette kan skje med minimale tap, eller han er likegyldig for den mulige volden som vil følge.

Gabrielsen er tilsynelatende ikke klar over at araberne ikke bare flyktet fra krigen, men også i stor grad ble fordrevet fra sine hjem av israelske tropper, det vi idag ville kalle "etnisk rensing". Men videre blir jeg skuffet over at han ikke klarer å se at dette er et utrolig komplekst moralsk spørsmål. Disse menneskene ble fordrevet fra sine hjem. De har rett til å vende tilbake til sitt hjemland i følge menneskerettighetserklæringens artikkel 13.

Det synes nå klart at Israel bordet skipet i internasjonalt farvann. Allerede nå, mens lite ellers er avklart eller sikkert, finnes det altså godt grunnlag for å kritisere Israel.

Men forfattere får seg sjelden til å si noe klangfullt om havrettslige prinsipper. Å assosiere seg med religiøse fanatikere og voldsforherligende utopister, er mer tilfredsstillende.

Men om det finnes god grunn til å kritisere Israel, hvorfor snakker vi om disse norske forfatterne? Hvorfor snakker ikke vi ikke nettopp om havrett, om folkerett, om genevekonvensjoner og barnekonvensjoner og UDHR? Hvorfor står Gabrielsen og hans kohort ikke på barrikadene for rettighetene til de der barna på Gaza med veksthemmelser? For det var dem vi snakket om nå, ikke Hizbollah, ikke Hamas, vi snakket om den kollektive avstraffelsen av sivilbefolkningen på Gaza. Det vil si både dem som stemte på Hamas og dem som stemte på alle andre. Og sist jeg sjekket var et ikke en forbrytelse å stemme på partier som mente crazy ting, eller ville vi måtte sperre halve landet inne.

Å prøve å bytte tema er et tegn på et moralsk og politisk forfall på pro-israelsk side. Det finnes bare ikke noen gode argumenter på den fløyen lenger. Jeg håper Bjørn Gabrielsen og hans meningsfeller vil skjønne dette snart.

Talefeil*

I fjor høst ble jeg bedt om å anmelde en bok for tidsskriftet Internasjonal politikk. Det gjorde jeg med glede, for det var lenge siden jeg hadde skrevet en så lang tekst, og enda lengre siden jeg hadde anmeldt noe som helst.

Det tok litt tid før artikkelen kom på (lang produksjonssyklus, pluss en omstilling idet tidsskriftet gikk fra å bli utgitt av NUPI til å være utgitt av Universitetsforlaget) men artikkelen står på i siste nummer (som er enten 1-2009 eller 2-2009, jeg kan ikke helt huske). Her er anmeldelsen i sin helhet:



Taler som forandret verden
Simon Sebag Montefiore (red.)¹
Oslo: Forlaget Press 2008

Anmeldt av MARTIN GRÜNER LARSEN

At man har klart å gjøre Taler som forandret verden til en dårlig bok, er nærmest en slags bragd. Man skulle nesten ikke tro at det lot seg gjøre: Den er en samling av berømte taler fra de mest kanoniserte øyeblikk av veltalenhet. Likevel er den spektakulært uinspirerende lesning med lite eller intet faglig utbytte.

Min nye standard for når en avisartikkel eller en bok er inadekvat er: ”Ville jeg lært like mye eller mer om jeg hadde sjekket dette på Wikipedia?” Altså kan det være verdt kort å skissere hva denne boken kunne tilbudt som Wikipedia ikke kan:

i. Den kunne tilbudt et gjennomtenkt og viktig utvalg av taler.
ii. Den kunne tilbudt taler som ikke fantes på norsk til et norsk publikum.
iii. Den kunne tilbudt et utvalg av taler som Wikipedia ikke dekker.
iv. Den kunne tilbudt en god kontekstualisering og forklaring av talene som Wikipedia ikke tar seg plass til.

La oss ta det første først. Boken skal, som tittelen indikerer, være en slags katalog for den allment interesserte leser over berømte taler som ”forandret verden”. I praksis består den, merkelig nok, av et utvalg oversettelser av kanoniserte og mindre kanoniserte taler hvorav en overraskende høy andel ikke er kjent for å ha forandret på noe overhodet. (Men taler er de – og mange av dem er virkelig frydefulle mesterstykker i retorikk.)

Når det gjelder det andre punktet, er det ganske riktig flere av disse talene som ikke har vært oversatt før. Men oversettelsen av boken er problematisk og mangelfull. Det er vanskelig å kritisere oversettelser, og jeg liker egentlig ikke å gjøre det. Jeg har jobbet nok som oversetter til å vite at det er et vanskelig fag som man må ha respekt for. Men jeg antar egentlig, gitt det halvhjertete ved resten av utgivelsen, at oversetteren – som så vidt jeg kan se aldri navngis (!) – ikke har hatt nok tid til å jobbe med teksten. Her vil jeg begrense meg til to kritikker. Den ene er at språket litt for ofte er stivt og umusikalsk. Den gode taleskriveren skriver først og fremst for framførelsen. Talene må bygge en rytme, kunne uttales uproblematisk og klinge godt. Dette får man ikke inntrykk av at oversetteren har ivaretatt i dette verket. Det føles snarere som en pliktfull og ufri oversettelse som holder seg altfor tett på originalteksten til å yte den rettferdighet. Derved går talenes talekarakter tapt.

Den andre og mer alvorlige innvendingen er at det forekommer en og annen slurvete oversettelse, der meningsinnholdet forandres eller går tapt. Thomas Jeffersons første tiltredelsestale (s. 50–55) er et illustrerende eksempel. Sammenlign den norske oversettelsens uthevete ord med den engelske originalen:

[…] fri flyt av informasjon og rettsforfølgelse av alt misbruk begått av offentlige tjenestemenn; religionsfrihet; pressefrihet og personlig frihet under beskyttelse av habeas corpus, og upartisk utvelgelse av jurymedlemmer (s. 54, mine uth. bortsett fra latinen).

[…] the diffusion of information and arraignment of all abuses at the bar of the public reason; freedom of religion; freedom of the press, and freedom of person under the protection of the habeas corpus, and trial by juries impartially selected (Jefferson 1801).

Jeg gjetter på at oversetteren har latt sin frustrasjon over Bush-administrasjonens maltraktering av habeas corpus og andre grunnleggende rettsprinsipper gå ut over dømmekraften, for Jefferson snakker da vitterlig om at forbrytelser skal overlates til offentlighetens rasjonelle dømmekraft, ikke om forbrytelser begått av offentlige tjenestemenn. Dette tilfellet var et tilfeldig funn – jeg kjenner talen fra før av. Jeg håper ikke det er for mange slike, men at det dukker opp en slik feil i en av de talene jeg kjenner godt fra før, lover ikke godt for resten av teksten.

For det tredje framstår utvalget av taler som tilfeldig, og boken sier seg for det fjerde tilfreds med å presentere talene dårlig, slik at de framstår som tom veltalenhet heller enn som virksomme ord. Dermed fremstår utgivelsen som grunnleggende mangelfull målt opp mot for eksempel Wikipedia, der svært mange av disse talene har sine egne, velutviklete sider. Det store spørsmålet er: Er det noen gode faglige grunner for at denne boken finnes?

Nå skal man kanskje ikke holde boken til en for høy faglig standard. Taler som forandret verden er helt klart ment å være et populærhistorisk verk, beslektet med Montefiores tidligere utgivelse 101 World Heroes (2007a). Men etter min mening mislykkes den også som populærhistorisk formidling.

De mest oppsiktsvekkende problemene med boken er de merkverdige utvalgskriterier og den manglende presentasjonen, altså det første og siste punktet over. De kan være verdt å se litt nærmere på, ikke minst fordi de peker tilbake på det jeg mener er et grunnleggende problem med måten man skriver, utgir og formidler populærhistoriske verker på.

”En stor tale fanger ikke bare opp sannheten om sin tid; den kan også romme den store løgnen”. Anslaget til Montefiores tafatte forord er det første varselsignal om at noe er galt. Forordet som følger er nærmest aggressivt populistisk og overfladisk, fullt av svulstigheter om talenes evne til å uttrykke ”evige sannheter” og hvordan noen taler ”oser av ondskap og vanvidd”. Montefiore snakker om dyder og grunnleggende verdier og godt og ondt og hvordan onde mennesker lyver og forfører med sine onde talegaver, og så videre. Forordet er kort sagt en studie i banal og farlig moralsk absolutisme:

For meg er likevel den beste talen en som ikke markerer noe stort øyeblikk, men som i et strålende språk, med moralsk styrke og flammende glød ganske enkelt uttrykker essensen i all anstendig sivilisasjon (s. 4, min uth.).

Denne typen sivilisasjonsbekreftende retorikk plasserer boken i Montefiores heltedyrkende tradisjon. Forordet, som kunne vært brukt til å uttrykke et retorisk grunnsyn eller en diskusjon omkring utvalg og metode, blir dermed en overfladisk og meningsløs refleksjon over at retorikk kan brukes til både godt og ondt. Som om det ikke var barneskolelærdom at for eksempel Hitler forførte det tyske folket i kraft av sine talegaver (en forklaring som for øvrig også tilslører strukturelle årsaker til Hitlers framvekst). Den overraskende innsikten at fryktelige meninger kan formuleres, leder ikke Montefiore videre til noen innsikt inn i språkets eller retorikkens natur eller noen politiske konsekvenser, det bare konstateres som noe man skal undres over.

Sannheten – og jeg bruker ordet ironisk – er selvsagt at dette er gamle nyheter. Antikke nyheter, faktisk. Gorgias (487–376 f.Kr.) var den greske bystatens nest viktigste sofist og en sentral athensk retorikklærer. For Gorgias var innsikten om talens evne til å uttrykke hva som helst elementær, og han utvidet også sin forståelse av arete (ἀρετή), best oversatt som dyd – et sentralt konsept i all hellensk etikk – til å være relativt og situasjonelt (Platon, Gorgias). For ham var det som var godt og sant noe som sprang ut av situasjonen, eller kairos, som de gamle grekerne kalte det (et begrep jeg skal komme tilbake til). Dette situerte og relative sannhets- og dydsbegrepet var noe av det Platon angrep i sin dialog Gorgias, der han ødela Gorgias’ rykte i 2000 år og mer eller mindre utslettet hans tanker fra den vestlige kanon. Moralen: Ikke bli uvenner med en filosof.



Hvis man først skal gå til det skrittet å gi ut en talesamling, og man som Montefiore er en person som er opptatt av fortidens helter, kunne man med fordel ha tatt med seg dette tankegodset. Fordi han ikke gjør det, støter forfatteren nemlig på problemer i sitt presentasjonsmateriale.

Når forordet ikke hjelper leseren til å forstå hva meningen med boka er, må man gå til presentasjonsmaterialet som står foran hver tale. Heller ikke her finner man noen pekepinn på utvalgskriteriene for de enkelte talene. Presentasjonsmaterialet er også det overordnete problemet ved hele verket. For at taler skal kunne forstås, må de plasseres i en historisk kontekst. Presentasjonen av selve talen har imidlertid Montefiore valgt å gjøre med sparsommelige bemerkninger om hva talen inneholder (noe man stort sett kan få med seg bare ved å lese teksten), samt hvor og når den ble holdt. Men hovedinnholdet i presentasjonsteksten har alltid en sterk vektlegging av talerens biografi heller enn talens politiske og historiske kontekst. Hvordan det at Nixon tjenestegjorde i marinen hjelper meg å forstå hans tale til nasjonen i april 1973, da Watergate-skandalen holdt på å felle administrasjonen hans, er for eksempel uklart. At det finnes biografiske detaljer er fint nok, så lenge de ikke er enerådende i forklaringen av talens viktighet. Men om jeg ikke har noen forståelse av hvilken situasjon talen ytres i, er talen bare tomme ord. Når talene står løsrevet som de gjør, virker det som om Montefiores tilsynelatende moralske absolutisme forplanter seg: Han ser ut til å tro at talene kan så å si stå for seg selv, som store ord. Men som Gorgias påpeker, er ord kontekstavhengige. Denne sammenhengen mellom retorikk og etikk er forresten et ledemotiv i nesten all antikk retorisk teori.

I all rettferdighet finnes det unntak. ”Ich bin ein Berliner” av John F. Kennedy og ”Jeg har en drøm” av Martin Luther King får for eksempel begge gode presentasjoner. Men selv i de bedre presentasjonene utelates viktige kontekstnøkler. En av bokens bedre kontekstbeskrivelser, i forbindelse med Nehrus tale ved Indias frigjøring, skisserer de grunnleggende motsetningsforhold innad i den indiske frigjøringskoalisjonen. Disse motsetningsforhold belyses og spilles opp til i Nehrus tale. Partisjonen av India og Pakistan derimot, som skjedde samme natten, og som på mange måter var like viktig som løsrivelsen fra det britiske imperium, nevnes ikke med ett ord i Nehrus tale. Det er en stor glipp ikke å nevne dette, og det er dessverre symptomatisk for et ustrukturert og dårlig formidlingsapparat. I noen tilfeller kan talen forklare seg selv, fordi taleren har lagt opp til en didaktisk stil. Men i dette tilfellet gjør det at vi helt enkelt mister essensielt meningsinnhold. Den allmenne leser kan nemlig komme til å unngå å bemerke Nehrus vektlegging av splittelses- og enhetsmetaforer mot slutten av talen:

[…] for alle nasjoner er altfor nært knyttet til hverandre i dag til at én kan forestille seg å klare seg på egen hånd. Det er blitt sagt at freden er udelelig; det samme er friheten, det samme er fremskrittet, og det samme er også nøden i denne ene verden som ikke lenger kan splittes opp i isolerte fragmenter (s. 144, mine uth.).

Uten forklaring forstår vi ikke denne billedbruken, som ville være åpenbar for alle personer situert i konteksten, men ikke for lesere i dag. Når kontekst og situasjon underbelyses på denne måten, framstår talen som veltalenhet uten innhold. Et eksempel på formell og stilistisk mestring av veltalenhet som ikke inngår i en politisk spenningssituasjon. Talene framstår som pene ord og sminkekunst; ikke som retorikk, ikke som overbevisning.



Dette er dessverre et generelt problem for hvordan retorikk framstilles i den populære offentligheten. I analyser av store taler vektlegges ofte formelle og stilistiske elementer som billedbruk, rytme, gjentakelser, stemmebruk etc. Slikt er interessant og viktig nok, men det er ikke det som gjør en tale avgjørende. Mange taler er viktige til tross for at de framføres klossete, er dårlig skrevet eller ikke passer i situasjonen. Abraham Lincolns "Gettysburg Address", for eksempel, en av talene som presenteres i boken, var ifølge kritikerne altfor kort og brå (den etterfulgte en to timer lang svulstig, ordrik og sprenglærd tale av den tidligere utenriksministeren Edward Everett). Lincolns tale ble visstnok kun mottatt med spredt applaus. Det som gjorde den kjent og virksom var at den ble skrevet ned og trykket i aviser og således ble virvlet opp i offentlighetens bevissthet. Dette nevnes ikke med ett ord i boken. I stedet står det at Lincoln ”er mest kjent for den korte, men gripende [Gettysburg Address]” (s. 61). Personlig velger jeg å tro at Lincoln er litt mer berømt for sin rolle som president og den mest sentrale personen i USAs største politiske og militære krise.

Det som kjennetegner bemerkelsesverdige politiske taler er altså ikke nødvendigvis deres formelle og stilistiske kvaliteter, men at de løser en konflikt eller omdefinerer en situasjon gjennom sin rolle i en offentlighet.

Og her kommer vi tilbake til Gorgias. Det retoriske grunnbegrepet kairos (καιρός) kommer fra gammelgresk og betyr ”øyeblikk”, ”mulighet” – eller mer banalt: ”timing”. Kairos representerer den mystiske kvaliteten en tale har når den svarer til utfordringene situasjonen stiller til den. I snever forstand innebærer dette for eksempel at man forteller forskjellige vitser når man er på julebord fra dem man forteller når man holder preken i en kirke. Men det innebærer også at retorikeren må forstå konteksten for ytringen, fordi meningen og virkningen alltid er fullstendig avhengig av konteksten.².

Taler som forandret verden er altså i bunn og grunn ikke det den gir seg ut for å være. Og historiesynet som formidles av bokens tittel, holder ikke mål når man holder det opp mot teksten. Mange av talene som gjengis her er taler som ble holdt ved eller nær vendepunkter i historien; som artikulerte, kanskje annonserte en begivenhet i ord for første gang. Men dette er ikke nødvendigvis taler som var vendepunkter i historien. Ta Napoleon Bonapartes ”Min gamle gardes soldater: Jeg byr dere farvel”, holdt idet Napoleon går av som fransk keiser etter sitt katastrofale tap under det russiske felttoget. La oss være ærlige: Talen som sådan forandret ikke det pøkk. Selv om den kanskje bidro til å opprettholde entusiasmen for Napoleon inntil hans ”hundre dager” litt under et år seinere, så var det ikke på noen nevneverdig stor skala. Dette var en tale til lojalistene i sin egen garde. (Ikke er den særlig god som tale heller; en kort takketale i høystil der budskapet kan oppsummeres som ”dere er flotte folk, og det er jeg også. Ha det bra.”) Hvorfor har så Montefiore valgt å ta den med? Mest sannsynlig fordi den fant sted nær den viktige historiske begivenheten som kollapsen av det franske imperiet i 1814 er. Talen er en fotnote til dette.



Et mer nærliggende eksempel i tid er valget av George W. Bushs fjernsynstale holdt på kvelden 11. september 2001. Igjen ser vi en tale som ble holdt som en markering av at noe historisk viktig skjedde, men som ikke faktisk forandret noe i seg selv. Denne talen var en beroligende tale uten større implikasjoner enn at den anerkjente angrepet. Grunnen som oppgis for at den er tatt med, er at den har med ”den setningen som er blitt kjent som Bush-doktrinen” (s. 258). Men det som er slående er jo nettopp hva denne talen ikke nevner: Den nevner etterretning og rettsvesen. Den nevner ikke militært tilsvar. Talen nevner riktignok ”krigen mot terrorisme”, men her må vi huske konteksten. På dette tidspunktet var ”krigen mot X” ikke nødvendigvis forstått som noe militært. Man kunne lett ha forestilt seg en krig på samme måte som USA er i krig mot andre ord som ”narkotika” og ”fattigdom”. Hvorfor har ikke Montefiore i stedet tatt med den åpenbart mye viktigere talen Bush holdt til Kongressen og folket ni dager seinere, den 20. september? Under denne talen sa han: ”On September the 11th, enemies of freedom committed an act of war against our country” (Bush 2001, min uth.). Her gjentar han frasen ”war on terror” og setter amerikansk militærmakt bak: Han erklærer at Afghanistan vil bli invadert om ikke en rekke krav straks blir innfridd. Denne talen – som både markerte en begivenhet (en ny, militarisert fase i amerikansk utenrikspolitikk) og påvirket en begivenhet, ved å definere og språkliggjøre en endring av politikk – var en tale som i kraft av seg selv forandret verden. Den var en retorisk talehandling. Det var her Bush-doktrinen for første gang ble artikulert.

Dette eksemplet viser også hvor stor effekt taler kan ha på den politiske diskursen. Det overveldende sterkeste inntrykket for meg i dagene etter 11. september var nettopp en følelse av at språket selv forandret seg. Plutselig inneholdt ord som ”terrorisme” eller ”islam” nye meninger, mens den vestlige høyresiden bygget et altomfattende fiendebilde. Dette fiendebildet skulle så de neste syv årene komme til å ligge bak blankofullmakten som den amerikanske administrasjonen brukte til å gjeninnføre tortur, avskaffe habeas corpus, avlytte sine borgere, føre folkerettsstridig krig i Irak og avskaffe en rekke andre sentrale demokratiske friheter. Denne prosessen hvormed vokabularet vårt ble byttet ut og den politiske diskursen flyttet seg, var 20. september-talen en helt sentral del av: Den forandret faktisk verden.

Det disse eksemplene er ment å illustrere er at Montefiore konstant forveksler en tales nivå av gjenkjennelighet, eller populærkulturell siterbarhet, eller enda oftere bare dens nærhetsrelasjon til en historisk begivenhet, med talens faktiske historiske effekt. Det virker som om han har ønsket å male et portrett av verdenshistorien gjennom taler holdt ved viktige vendepunkter heller enn å skape en katalogiserende studie av hvordan taler faktisk har forandret verden.



Dette fokuset på gjenkjennelighet, store begivenheter og insisteringen på det historiske vendepunktet resulterer i en metode man dessverre altfor ofte finner igjen i populærhistoriske verker. Industrien som har oppstått rundt denne sjangeren tjener penger på å formidle et bestemt historiesyn som er lett å lese om og lett å popularisere. Problemet er at det er håpløst utdatert. Mest ligner det vel på Thomas Carlyles Great Man-historiefilosofi (se f.eks. Carlyle 1993). Her er det heroiske, helst mannlige enkeltskjebner som styrer historiens gang med sin viljestyrke og guddommelige inspirasjon (Napoleon! Alexander! Jesus! Hitler! Obama! osv.). Strukturelle forklaringer, produksjonsforhold, teknologi, kultur, diskurs etc. ser man bort fra. Den ”lille mannen” sin historie skrives heller ikke, annet enn som statister i heltenes kosmiske skjebnedrama. Med sine to katalogbøker, 101 World Heroes og Taler som forandret verden, sklir Montefiore rett inn i dette heltedyrkende historiesynet. Jeg tillater meg å foreslå en strukturell, ikke individuell forklaring på dette grepet i hans forfatterskap: Det ligger som kjent eierskap bak produksjonsmidlene, og denne måten å skrive historie på selger som hakka møkk. Den er ukomplisert, serverer lettfordøyelige narrativer og illusjonen av historisk lærdom. Dessverre tilslører den også reelle motsetningsforhold i samfunnet, og strukturene som former historien.

Montefiores talenter kommer altså dessverre ikke til sin rett i denne boken. Men at mannen kan skrive faglig gode og formidlende bøker, kan det ikke være tvil om. Hans to biografiske bøker om Stalin (Young Stalin (2007b) og Stalin: The Court of the Red Tsar (2003)) er etter mitt skjønn faglig grundige verker som også har fått svært gode anmeldelser. Her kommer hans vektlegging av person framfor situasjon til sin rett. Jeg gremmes derfor desto mer over disse hvileskjærsprosjektene som bærer preg av manglende forskning og faglig forståelse. At forlagene insisterer på å gi ut disse bøkene, representerer en dårlig forvaltning av deres samfunnsansvar overfor historieformidlingens sakprosa. En utvannet og forenklet historieforståelse er usunt for offentligheten og gagner ingen.

I dette tilfellet innebærer denne historie light altså at talene som er tatt med, heller markerer historiske begivenheter enn former dem. Det gjør at vi mister muligheten til å forstå hva de virkelig viktige talene er. Snarere er det nok de små og ubetydelige talene som egentlig forandrer verden. Diskursen flyttes et par centimeter der, en halvmeter her. En dag våkner man og kjenner ikke igjen språket som definerer politikken.

*

1. Det bør presiseres at det ingen steder står at verken utvalg eller presentasjonstekster er ved Simon Sebag Montefiore. På forsiden står det ”med forord av Simon Sebag Montefiore”. Ingen andre forfattere eller redaktører presenteres.

2. For et eksempel på presentasjonsmateriale til etterfølgelse, se talesamlingen Virksomme ord av Anders Johansen og Jens Kjeldsen (2005). Denne samlingen av norsk politisk retorikk har et grundig presentasjonsmateriale og analyse før hver eneste tale, og er et uunnværlig referanseverk for alle som er interessert i norsk politisk retorikk.

* Alternativ overskrift: TaleFAIL.

Litteratur

Bush, George W. (2001) “Address to a Joint Session of Congress and the American People”, 20. september.

Carlyle, Thomas (1993) On Heroes, Hero-Worship and the Heroic in History. Berkeley: University of California Press

Gorgias “Encomium on Helen”.

Jefferson, Thomas (1801) “First inaugural address”.

Anders Johansen & Jens Kjeldsen (2005) Virksomme ord. Politiske taler 1814–2005, Oslo: Universitetsforlaget.

Montefiore, Simon Sebag (2003) Stalin: The Court of the Red Tsar, London: Weidenfeld & Nicholson.

Montefiore, Simon Sebag (2007a) 101 World Heroes, London: Quercus Publishing.

Montefiore, Simon Sebag (2007b) Young Stalin, London: Weidenfeld & Nicholson.

Plato Gorgias, oversatt av Benjamin Jowett.