Datalagringsdirektivet, eller hvordan jeg sluttet å bekymre meg og lærte å elske totalovervåking

Stortinget vedtok datalagringsdirektivet i kveld. Det er den største innskrenking av personvernet, sannsynligvis noensinne. Det er en sterk påstand, men jeg mener at teknologien innebærer at den er sann.

Idet de teknologiske mulighetene for å utvide mengden av informasjon om enkeltindividet som ikke er under individets kontroll ekspanderer gjennom teknologisk utvikling kommer de politiske institusjonene i press. Når de destruktive mulighetene teknologien gir oss ekspanderer radikalt, blir det viktig å ta kloke prinsipielle valg. Dette øyeblikket krevde et slikt valg, og det ble ikke tatt.

En historisk parallell situasjon er da vi oppdaget at vi kunne spalte atomet.

Vi hadde hatt sprengstoff til bruk i krig lenge, og med oppfinnelsen av fly var vi begynt å bombe fra luften over byområder, uten at denne store endringen i krigens praksis ble reflektert over. Man bombet sivile, langt fra slagmarkene. Man bombet sivile institusjoner som kanskje ble brukt til militære formål, kanskje ikke. Var dette greit? Var dette en naturlig del av krigen, eller trengte man egne lover og regler for dette? Denne teknologiske utvidelsen av krigens destruktivitet, og spillover-effekten — at sivile døde i mye større grad i krig — presset etter hvert fram internasjonal humanitærrett.

Så oppdaget fysikerne at man kunne spalte atomet. Dette muliggjorde at den allerede radikale forandringen flybomben innebar ble mangedoblet. Man kunne nå ikke bare ødelegge hus, nabolag, fabrikker, man kunne ødelegge byer. Utslette hele lokalsamfunn i et eneste lysglimt. Brenne hele folkeslags skygger fast i veggene og oppløse kroppene skyggene tilhørte i røyk.

Og det gjorde man. Denne enorme, ekstreme utvidelsen av krigens destruktivitet, dens plutselige trussel mot sivilisasjonen selv og mot det sivile samfunn som sådan ble ikke reflektert over. Man aksepterte den som en gitt teknologisk utvikling og fortsatte som før. Man spilte det samme spillet med høyere innsats, med en viss økt forsiktighet, siden innsatsene de eventuelle tapene var så mye større. Man oppdaget aldri at reglene og spillebrettet plutselig var et helt annet. At selve spillet ikke var det samme.

For dem som forsto at forutsetningene for krigføring hadde forandret seg fullstendig og for alltid fortonet de neste femti årene seg som absurde, surrealistiske, sinnsyke, vanvittige. Man levde i et sykt samfunn der statsmakten med rasjonelle, legitime argumenter hevdet et syn som var rablende vanvittig og ute av kontakt med den politiske og menneskelige realiteten i sine ord. Det er denne absurditeten som bobler fram i maniske og desperate uttrykk som sangene til Tim Lehrer, bøker som Catch-22 eller filmer som Doctor Strangelove eller M*A*S*H. "Gentlemen, you can't fight in here. This is the war room!"

På tilsvarende vis har vi i vår levetid sett en utvikling der teknologien langsomt har muliggjort den stadig raskere innskrenkingen av personvernet og retten til privatliv. Over de siste tyve årene har personvernet gradvist erodert gjennom informasjonsteknologiens inntreden i dagliglivet. For første gang har vi muligheten til å totalovervåke alle. Vi har gradvist sklidd ut i dette, og nå tar vi det endelige skrittet.

Denne muligheten blir, gjennom Datalagringsdirektivet tatt i bruk av politiske interesser som ser at dette er positivt for deres formål. Som atombomben var positiv for de kalde krigernes formål.

Man ser ikke at dette ikke er tidspunktet for pragmatisk vurdering av interesser, det er et tidspunkt for å ta et radikalt annet valg. Å vedta en moralsk orden som anerkjenner at spillet ikke er det samme, at reglene og spillebrettet er et annet.

Teknologien satte i dette spørsmålet våre politikeres evne til å tenke prinsipielt på prøve. Øyeblikket krevde overblikk, visjon, utsyn. Og jeg er gledelig overrasket over hvor mange partier og institusjoner som intuitivt eller gjennomtenkt så det radikalt nye i denne situasjonen. Alle ungdomspartiene var imot forslaget, hvilket gir meg håp, og alle andre enn Arbeiderpartiet og Høyre stemte imot.

At det var nettopp disse to administrasjonspartiene, Høyre og Arbeiderpartiet, er tankevekkende. Det er kanskje et utslag av at styringsmakt tærer på et partis evne til å tenke prinsipielt.

Makt er en korrumperende innflytelse på alle institusjoner, og nettopp disse to store styringspartiene har kanskje blitt så flinke til å være pragmatisk politiske at de har glemt at de også bidrar til å skape samfunnets verdier, til å skape framtiden.

Noen partier har bevart en prinsipiell bevissthet. Jeg er stolt over mitt parti, SVs, prinsipielle og velargumenterte motstand mot Datalagringsdirektivet, særlig gjennom Bård Vegar Solhjell, som har vært bunnsolid i denne saken.

Den som jeg tror har sagt kveldens klokeste ord er nok Venstreleder Trine Skei Grande:

— (...) Jeg tror ikke de som stemte for direktivet skjønner konsekvensen av vedtaket. Kommende generasjoner vil fordømme oss for det som er vedtatt i kveld.