*

TWITTER | @martingruner

    27.5.08

    Det har jeg også

    Vi noterer...

    ... at det norske forfatterlandslaget (...) skal i ilden mot det svenske forfatterlandslaget. De må da ha toppa laget i Norge: Espen Stueland, Nikolaj Frobenius, Endre Ruset, Steffen Sørum, Jens M. Johansson. Og så videre – ikke minst Ragnfrid Trohaug har Bokmagasinet tro på. [min uthv.] (...) Vi håper på seier og foreslår at den krones med en hånlig haiku.
    Klassekampen, Bokmagasinet den 24. mai.

    Jeg foreslår:


    nyslått gress,
    nyslått fiende
    femten – null


    (de kan bare bytte ut tallet til venstre om tallet skulle bli høyere)

    Framtiden er ikke hva den en gang var

    Dette er en sak som jeg hadde på trykk i Klassekampens bokmagasin på lørdag. Den så ganske fin ut på trykk, med utrolig fin omslagsillustrasjon av Malvin, og portrettfoto av meg tatt av Tom Henning Bratlie (og Metropolis-still courtesy of avdøde Fritz Lang). Det glassaktige blikket mitt på bildet skyldes ikke at jeg hadde tatt for mye kokain, men snarere at jeg var helt kolossalt forkjølet når det ble tatt.


    illustrasjon: © M.M. Malvin, 2008.


    Framtiden er ikke hva den en gang var. Dagens framtidsskildrere pensjonerer utopien.

    av Martin Grüner Larsen

    [T]hey put Ming the Merciless in charge of designing California gas stations. (...) Lots of them featured superfluous central towers ringed with those strange radiator flanges that were a signature motif of the style and which made them look as though they might generate potent bursts of raw technological enthusiasm if you could only find the switch that turned them on.

    William Gibson, «The Gernsback Continuum», 1981

    I novellen «The Gernsback Continuum» av William Gibson begynner en fotograf på 1980-tallet å hallusinere framtidsvisjoner fra 30-tallet som aldri ble noe av. Det blir fort klart for fotografen at det er ingenting som eldes raskere enn framtiden.

    Og det er få ting som utpeker seg så sterkt som fortidig som en tidsperiodes framtidsvisjoner, om det er 1800-tallets sosialistiske teknoutopisme, 1920-tallets futuristiske fartslinjer, «Metropolis»' skyline eller Gibsons egen cyberpunkbevegelse fra 80-tallet.

    Når Litteraturfestivalen på Lillehammer i år tar opp framtiden er det en anledning til å se nærmere på hvordan bøkene og tekstene vi omgir oss med former og skaper framtiden, og hvor man finner dagens framtid.

    En fast figur i diskusjonen om science fiction, fremtidslitteraturen framfor noen, har vært om den har evne til å forutsi framtiden. Sciencefictionforfatteren Tor Åge Bringsværd skal ha reunion med sin gamle partner Jon Bing på Lillehammer. Sammen er de innbegrepet av norsk science fiction. Bringsværd mener at spådomsideen er et blindspor i sciencefictionkritikk:

    – For meg er science fiction først og fremst samtidslitteratur. Det er å stille hypotetiske spørsmål: Hva er konsekvensene av at noe som skjer i vår tid, fortsetter? Hypotetiske spørsmål er de viktigste spørsmålene vi kan stille, og det er de spørsmålene politikere konsekvent aldri vil svare på. «Spekulasjoner», sier de.

    Men det er nettopp derfor science fiction er et av de beste redskapene vi har til å skrive politisk litteratur! Der har man muligheten til å ta disse viktige spørsmålene på alvor. Science fiction er nok den mest samfunnskritiske litteraturen jeg vet om, og jeg mener at det er symptomatisk at de fleste romaner som utgis i Norge i dag har flere traktorer enn PC-er i seg. Og når det er sagt så er det viktig å understreke at jeg ikke er så interessert i de tekniske landevinningene for sin egen skyld. Jeg er selvsagt opptatt av hva de gjør med oss.

    Profetier og dystopier

    Likevel er det jo alt for ofte slik at science fiction leses som forsøk på profetier?

    – Ja, og det er en alvorlig misforståelse. La meg gi et eksempel på det: George Orwell skrev romanen 1984 i 1948. Når vi så kom til året 1984 så var avisene fulle av overskrifter om det gikk som han hadde spådd, og spørsmål om vi levde i Orwells mareritt, og det gjorde vi jo altså ikke. Men poenget var jo at han ikke spådde. Han skrev om det han så rundt seg, med overvåking og totalitære regimer og propaganda. Det var en advarsel om hvor samfunnsutviklingen kunne ende opp, og for så vidt stadig kan ende opp. Man skriver en dystopi for å forhindre den, sier Bringsværd.

    Men hva er så science fictions rolle i forhold til sakprosa? Sakprosaen har tilsynelatende alltid, helt siden Platons Staten, skapt utopier og dystopier, framtidsvisjoner som vi styrer etter eller styrer unna. Bringsværd mener at sakprosaen og science fiction er to måter å gjøre det samme på:

    – De griper ofte inn i hverandre. Jeg tenker litt på dem som fettere og kusiner, men har alltid foretrukket å bruke fabelen heller enn sakprosa. Men av en eller annen grunn er sakprosa ansett som å ha mer tyngde eller virkelighet enn fiksjonen. Men det har den overhodet ikke. All fiksjon og all sakprosa er det samme: tolkninger av virkeligheten.

    Man skriver en dystopi for å forhindre den.
    Tor Åge Bringsværd



    Debattbokens gjenkomst

    Men her skiller Bringsværd klart lag med Norges eneste professor i sakprosa, Johan L. Tønnesson. Tønnesson insisterer på et klart skille mellom fiksjon og sakprosa, også når den produserer framtidsvisjoner. Men han mener de er like viktige:

    – Dette er et område der skjønnlitteratur og sakprosa må få leve side om side. Mye science fiction, vidt bestemt, har vært enormt viktig i å forme våre ideer om hvor vi er på vei, og det kommer det til å fortsette å være. Tenk bare på dystopiene i Aldous Huxleys Brave New World eller George Orwells 1984. De har jo vært styrende for vår samfunnsforståelse, også lenge etter at vi nådde 1984.

    Det er vanlig å tenke at skjønnlitteratur kan ha dette fremadskuende, store over seg. Det kan også stort tenkt sakprosa ha. Om jeg selv skal spå i framtida, så er det nok særlig debattboka som kommer til å få et nytt oppsving framover. Det er fordi vi har fått en intens debattkultur i veldig mange, og ikke minst veldig raske fora. Da er det godt for oss å gjenoppdage den styrken som ligger i de resonnementene som går over mange sider og har vært igjennom en redaksjonell prosess. Jeg tenker for eksempel på en bok som «Hva skjer i Nord-Norge» av Ottar Brox. Den er en utrolig viktig bok for min generasjon. En debattbok som til de grader var i samtiden, men pekte framover. Jeg tror den har hatt mye å si både for nordnorsk politikk og norsk politikk overhodet. Denne typen bøker kommer vi forhåpentligvis til å se flere av, sier Tønnesson.

    Oppsvinget han spår for debattboka henger sammen med en stigende trend for sakprosaen i hele det litterære landskapet – og, mener Tønnesson, det er en motreaksjon mot 90-tallet og generasjon X sin ironiske distanse.

    – Jeg tror at ironigenerasjonens tilnærming var lite konstruktiv, og at vi allerede nå ser en reaksjon i form av et nytt alvor. På 90-tallet var debattboken nærmest et komisk prosjekt, nå er det en langt større tyngde i den. Og det er kanskje banalt å si det, men mange, mange av de sakprosatekstene som vi omgås til daglig er jo instruksjonstekster. En kokebok – med mindre man leser den i badekaret som nytelsesmiddel, det er det jo mange som gjør – har jo dette i seg at den skal munne ut i og bestemme framtidens matretter, ikke sant? Det er instruksjoner.

    – Så Marx og Engels' «Det kommunistiske manifest» er også en slags instruksjonsmanual?

    – Ja, absolutt! Den har dette framtidige i seg. Den er en instruksjonsmanual å forandre samfunnet. En kokebok for en bedre verden!

    Scenarier og spådommer

    Men hvordan skal man unngå rigide utopier eller «The Gernsback Continuum»s platte og ulevelige futurisme? For Tønnesson er det særlig scenariometoden som skiller seg ut som produktiv innen sakprosa:

    – Den utopiske eller dystopiske scenariemetoden har noen tiår på baken etter hvert. Den blomstret særlig opp tidlig på 80-tallet. I mange fagområder prøver man å forstå framtiden ved å sette opp modeller, og det er det man gjør når man skaper scenarier. I Norge hadde du et eksempel på dette i «Scenario 2000»-boka, redigert av Andreas Hompland. Den satte opp en rekke forskjellige scenarier for år 2000, og var viktig for alle politisk interesserte.

    Det morsomme med den boka er at ingen av scenariene slo til som spådom, men den utfylte likevel sin funksjon som anvisninger, sier Tønneson.

    – I tråd med min preferanse for det flerstemmige så mener jeg at scenariemetoden der man skaper flere alternativer er en bedre metode enn den klassiske utopien. Utopisme er en farlig og ofte totalitær måte å skrive framtid på, det har vi sett gang på gang i den historiske marxismen. Når utopisme tar overhånd, så forsvinner veldig mye av det etiske korrektivet.

    Ferdig med utopismen


    Audun Lysbakken er i framtidsbransjen. Nestlederen i Sosialistisk venstreparti (SV) har som oppgave å sette framtidsvisjoner ut i handling som politisk virkelighet. Han er for tiden på leting etter en ny framtid. Han har nettopp gjennomført Verden til venstre-konferansen. Prosjektet Verden til venstre, en ideologidebatt som skal føre fram mot et nytt arbeidsprogram for SV i 2009, durer videre. Lysbakken har flere ganger ytret ønske om at debatten skal føre fram til et nytt mål for venstresiden; noe å sikte etter. Klassekampen snakket med ham på telefon fra Bergensbanen.

    – Skal Verden til venstre bygge nye utopier for venstresiden?

    – Jeg vil kanskje ikke si utopier, men visjoner. Det er kanskje et definisjonsspørsmål, men jeg vil i alle fall skille mellom dem. På venstresiden betyr utopier alt for ofte at man har et ferdig framtidssamfunn på tegnebrettet, man blir opptatt av å realisere det så likt tegningen som mulig. Det har vi sett blir til en alt for dogmatisk oppfatning. Visjoner handler om å se at vi på den ene siden trenger bevissthet om hva som er mål for de politiske kampene vi står oppe i, slik at vi ikke bare forsoner oss med det bestående. På den andre siden må vi også være åpen for at framtidssamfunnet ikke kan beskrives i detalj. Vi skyter mot et bevegelig mål. Det vi må unngå da, er å tro at en selv er bevæpnet med en vitenskapelig innsikt i hvordan alt skal ordnes i framtiden.

    De første sosialistene før Marx var en utopisk bevegelse, minner Lysbakken oss på, som ønsket å jevne det bestående og lage en helt ny verden etter egen tegning.

    – Jeg setter opp det visjonære og radikale, som vi ikke skal gi slipp på, mot det utopiske, som jeg mener vi er ferdige med. Dette er en grense som må gås opp nøye.

    – Men skal man kvitte seg med alle de gamle utopiene?

    – He he, ja, her blir debatten farlig. Det kommer veldig an på hva man mener med å kaste utopiene. Jeg vil ikke bli forstått dit hen at det ikke er vits i å diskutere hva et sosialistisk samfunn skal være. Det er ikke sånn at målet er intet og veien er alt, eller at veien blir til mens vi går. Vi må være klar over hva vi skal.

    Lysbakken ser også fornuften i Tønnessons scenariemetoder:

    – Der tror jeg han treffer spikeren på hodet, og det er en god begrepsbruk. Det må være en pluralisme i venstresidens løsningsforslag. Det er også derfor vi ikke bare får sentralstyret til å sette seg ned og skrive et program. Den radikale venstresidens store historiske feil er en samfunnsmodell som skal tres ned over alle folk. Det vil måtte være et mangfold av løsninger og utfall, som det vil være vanskelig, og ikke en gang ønskelig, å bestemme.

    Nye dystopier


    Men Lysbakken mener ikke at venstresiden har utopisme som sitt hovedproblem i dag. Snarere har vi en for sterk hang til dystopier:

    – Jeg mener at venstresidens utopier i for stor grad har vært avhengig av dystopier, den store krisen skal gjøre alt bedre. Derfor har venstresiden vært for fokusert på tegn på at verden går til helvete, og det har vært glede ved hver krise. Jeg er sikker på at det er en tenkemåte vi må vekk fra. Hvis ikke sosialismen i seg selv kan fremstå som et attraktivt alternativ for folk nå, gjøre livet bedre ut fra hvordan Norge er i dag, så er det ikke noen vits i. Det skal ikke bli verre for å bli bedre.

    Lysbakken gleder seg ellers over tilveksten i debattklimaet, for eksempel ved Manifest forlags debattbokproduksjon.

    – Da jeg ble aktiv på venstresiden midt på 90-tallet så hadde vi nesten ikke noen nye debatter å forholde oss til, bare gamle bøker fra 70-tallet. En ny venstreside med nye referansepunkter må finne ny inspirasjon. Det at det finnes en tiltakende ideologiproduksjon er utrolig positivt. En politisk bevegelse uten det er død. Det ideologiske oppsvinget vi har fått er det altså i en viss grad radikallitteraturen som kan ta æren for.

    I en fjern fremtid

    Men Lysbakken finner stadig frustrasjon ved at flertallet av dagens radikale litteratur ifølge ham er dystopisk. Det mener han er lite konstruktivt, og håper på en konstruktiv debattbokbølge.

    – Det finnes jo noen helt reelle dystopier som er veldig brutal virkelighet før du vet ordet av det. Klimaendringene, for eksempel. Om vi ikke klarer å ha politiske alternativer til det, så... sier Lysbakken, idet hans tog illevarslende kjører inn i en tunnel og kontakten brytes.

    Men om man skriver utopier, dystopier eller mindre entydige scenarier så vil Bringsværd uansett insistere på at framtiden har vær så god å holde seg til nåtiden:

    – Hvis man legger for mye vekt på at det handler om fremtid, så blir det veldig trygt, det også. Om det bare er fremtid, så angår det ikke oss, sier Bringsværd, og legger til:

    – Den gode framtidsvisjonen handler om menneskene og tingene rundt oss.

    William Gibsons beretning fra 80-tallet, med sin utdaterte framtid, toner ut i det samme: et blikk på et umulig liv:

    Behind me, the illuminated city: Searchlights swept the sky for the sheer joy of it. (...) It had all the sinister fruitiness of Hitler Youth propaganda.

    (…)«John,» I heard the woman say, «we've forgotten to take our food pills.»

    martin.gruner.larsen alfakrøll klassekampen punktum no

    Labels: , , , , , , , , , , , , ,

    26.5.08

    Excellent post at Crooked Timber which is an economic analysis of British terrorism. Is the restraint a problem of labour or a problem of capital? Interesting comments, too.

    Very funny subversive reading of Ayn Rand's Atlas Shrugged and Anthem. It helps if you've looked a little at Ayn Rands ouevre, but even without it, it should be pretty funny.

    25.5.08

    For more on the whole Hilary/Obama/assasination issue, we turn, as always, to the Onion: Nation's Presidential Assassins Still Undecided.
    According to a CBS News /New York Times poll, Seaver is not alone. Of the nearly 600 undecided assassins who responded to the poll, 37 percent said they strongly favor either Sen. Hilary Clinton (D-NY) or Sen. Barack Obama (D-IL) to win. Nearly 22 percent reported that Sen. John McCain (R-AZ) would be an excellent choice based on such key factors as his immobility, his inability to raise his arms above his head to shield his face, and his stance on campaign-finance reform. The remaining 40 percent responded that, due to growing disillusionment with the voting system and unsatisfying platforms from all the frontrunners, they would be happy to shoot any one of the candidates through the chest and throat from an abandoned factory.

    On her part

    Mikkel has some interesting arguments about the Hilary/Obama catfight a few posts down.
    All I'm saying is: Hillary Clinton is not out of the race yet, even if she's been written off by a bunch of people a bunch of times. I think that's a wise decision on her part. The longer she holds out, the better for her.

    This is not politics, it's American politics. Those people aren't candidates, they're competing consumer brands backed by investor groups. Anything could happen. Some nutcase could attempt an assassination, some scandal could emerge, fanatic muslims or christian survivalists could blow something up, there could be an earthquake. Any one of a dozen more or less likely scenarios could rip the carpet away from under the undoubtedly very talented and charismatic Mr. Obama and his campaign to become the most powerful man on earth.

    Is she hoping for an assassination attempt or something of that sort? I don't think so - I think she's holding out for some sort of deal. But is she prepared to exploit that eventuality? Definitely! And she should. It's not a game of scrabble.

    Personally, I think they're both pretty bad candidates for the most influential job on the planet. No matter who wins we will grow to hate them in the next five to nine years, as America continues to play the part of the obese schoolyard bully. Will the Israeli occupation of Palestine have ended in nine years? No. Will America commit itself to ending world hunger and saving the environment? No. Will American war criminals be tried and sentenced by an international tribunal? No.

    There will be no real change, not from within America. Not by either one of these two candidates. But let's see them fight it out to the end before we call a winner.
    To which I gave a long and slightly rambly reply:
    No, Mikkel, I think you're wrong on several counts.

    First off, if she is counting on scandals and assasinations, she should get out. If she has decided that barring extraordinary events she is going to lose, then she should back out gracefully and allow the candidate to concentrate on his opponent. That’s what she is supposed to do in this process.

    Second, one of the things that makes Obama's campaign interesting is that he has managed to reduce the amount of corporate money flowing into his campaign – he doesn't take money from federal lobbyist organisations – and is largely running on small donations made by private individuals. Though nobody escapes corporate money now (given through private donations) without substantial election finance reform, he is probably the most populist campaign in recent US history to have gotten this far with this little corporate money. Edwards would have been more in the populist vein, maybe, but he couldn't raise the money or the enthusiasm. I think a race between Obama and Edwards would have been a far more interesting one than the one we have now.

    But I think we should put the notion that they are both "consumer brands backed by investor groups" to rest. They are, as you point out, American politicians. And they are "real" candidates. I think one of them is a lot more "real" than the other, and would prefer him as the candidate no matter which half-black male candidate wins the nomination. What I mean by real is that I think Obama is more flexible, more genuinely concerned with the lives of other people, and that he has a greater sense of moral decency which, while it sounds like a cheap campaign slogan, is actually something I’d really like the world’s most powerful man to have.

    But more importantly, I think your pessimism is unneccesary. As we have so often discussed with regards to Norwegian politics, Mikkel, things change slowly. The electoral process is like swimming through syrup. There's probably some metaphor about the ship of state and the rudder and how slow it turns (especially in syrup), but it escapes me. The point is: in Norway, some people on our political wing feel that we should take the all-or-nothing-at-all approach to politics, and these people are, I think, a political problem, because they are standing in the way of real change. I know you agree with me on this, at least partially.

    I think a Democratic president, no matter which one of the candidates he is, will be turning the ship in the right direction. It will drift slowly in a better direction. And maybe the next president along, in eight years, will be able to take it even further.

    So I hope you understand why I am feeling optimistic. I know that Obama is leagues to the right of where I am. I know that he probably isn't going to be doing anything effective about Palestine (though I believe he is the candidate with the most potential to learn that he is doing something wrong while in office), that he will be doing too little on world hunger and climate change, and that the US war criminals who have been running the country for eight years will most likely go free.

    But though I agree with you that Israel and Palestine are still going to be a huge problem, the rest of the questions you invoke are also good signposts for what kind of difference an Obama presidency can make:

    Obama supports the International Criminal Court. He does so very, very quietly. But he does. Google Obama international criminal court. If he does ratify the ICC treaty, then that means that American war criminals can and should be tried there.

    Obama will also actually, good grief, ratify Kyoto. And with Schwarzenegger going green in California, we might actually start to see something happening on climate change. Not enough, but more than nothing (the McCain position). And I'm sure that Obama will offer Al Gore or someone like him a new cabinet post as secretary of the environment or something like that. And while Al Gore isn't perfect either (he did do some _really_ stupid things when they were drafting Kyoto), Obama, possibly with Gore just leagues better than what is happening now. On these issues, Obama will be backed by the most left-and centre-oriented congress in decades.

    The idea that who is president in the US doesn’t mean anything died with the Bush presidency. Can you imagine how much better the world would have been had the chads been hanging slightly differently? It wouldn’t have been perfect, but there is not a single doubt in my mind that it would have been a vastly better place.

    My point is this: while Obama is still far to our right (the right-wing intelligentsia here in Oslo are big Obama supporters), and is not the president _we_ want in the US, he is the president we are, I hope, going to get. It's not who we want, but it's the best of what we have. Not the best of all positive worlds, but the world we have. Despite all the campaign slogans, he does represent actual change for the better. After 8 years of the Bush nightmare, we might actually see positive development in US politics. Better economy, better education, stronger federal control. That is, contrary to what you are saying, real change. With some luck, the US might start to undo the damage of the Bush presidency next January.
    One thing I forgot to say in my reply is that I think Mikkel is right that it's a wise decision on her part to stay in the race.

    This is precisely my point. It is a rational decision on her part. She is maximising her potential for achieving the presidency, even though she knows she has been beaten, barring unlikely historical contingencies.

    But she is making a bad decision for her party, and for the left wing of US politics.

    I don't want a president who puts her own rational acts above the collective good. That is not what leadership is all about. I expect a leader to sacrifice herself for the greater good.

    21.5.08

    Bad Positives

    Great article by Cory Doctorow in the Guardian on terrorism and statistics. He explains in simple terms how we're spending enormous amounts of money on threats that are statistically highly unlikely, instead of focusing on unimportant things like, say, poverty, climate change or the world food crisis – which are all vastly more likely to kill you than a terrorist attack.

    I mean, I understand the idea of the military: significant proportions of our state's populations die from warfare, let's make a strong military to prevent that from happening. The logic is flawed (militaries prevent wars, but they also cause them), but I understand where it's coming from. The idea of huge anti-terrorism departments like the US Dept of Homeland Security spending billions of dollars on things which are likely to kill very few people is pretty ridiculous.

    Especially when you have a proper understanding of the paradox of the false positive:
    Our innumeracy means that our fight against these super-rarities is likewise ineffective. Statisticians speak of something called the Paradox of the False Positive. Here's how that works: imagine that you've got a disease that strikes one in a million people, and a test for the disease that's 99% accurate. You administer the test to a million people, and it will be positive for around 10,000 of them – because for every hundred people, it will be wrong once (that's what 99% accurate means). Yet, statistically, we know that there's only one infected person in the entire sample. That means that your "99% accurate" test is wrong 9,999 times out of 10,000!

    Terrorism is a lot less common than one in a million and automated "tests" for terrorism – data-mined conclusions drawn from transactions, Oyster cards, bank transfers, travel schedules, etc – are a lot less accurate than 99%. That means practically every person who is branded a terrorist by our data-mining efforts is innocent.

    In other words, in the effort to find the terrorist needles in our haystacks, we're just making much bigger haystacks.
    Go and read the whole thing. Essential reading for the modern boy and girl who wants to get ahead in the world.

    The paradox of the false positive is also the rather unlikely theme of Doctorow's young adult novel Little Brother, which you can download for free here. And by the way, giving the book away free was such a bad idea that the book debuted at #9 on the NY Times bestseller list. Man, these copyright thieves with their file sharing.

    Really interesting article on five vestigial organs in humans. Doesn't include the appendix, as the jury is still out on its vestigiality. The five are:

    Vomeronasal organ
    Goose bumps
    Darwin's point
    Tail bone
    Wisdom teeth

    Speaking as someone who has broken his coccyx, the tail bone, I'd like to say: ow. Also: wisdom teeth? Kind of uncomfortable, but still haven't been a huge problem. I'm still waiting for the catastrophic eruption of number 4, though.

    Wow, strong story: George Takei, best known as Lt. Sulu on Star Trek, is going to marry his life-partner after California's Supreme Court just overturned a ban on gay marriage.

    The reason I think that's such a strong story is that as a child, Takei was interned in a US concentration camp, as were many other Japanese-Americans. So he grew up having less rights than everyone else because of his ethnicity, then he had less rights than everyone else because of his sexual preference, but he is probably going to die with equal rights as other citizens. Big leap of moral progress in 65 years. More information on the ruling at Daily Kos.

    20.5.08

    Radio is cleaning up the nation

    So I'm at work but I had to share this with someone (typing on my lunch break, obviously!):

    I'm listening to my Launchcast internet station (which I should stop doing - they are pushing new songs I'm uninterested in hard, and obviously because it's new material that the record companies are trying to sell) and every now and then a commercial comes up, but I don't really listen to that very hard. But suddenly I notice what the woman is saying:

    It's a commercial for a company called (I think) Esurance. She's going on and on about how seriously they take the climate crisis, and how Esurance customers are just so climate-friendly because they are saving all this paper, see, because they have all their documents online! "The road to a better tomorrow starts here", she says, all chipper, like. She's all about saving the rainforest.

    The road-metaphor turns out to be apt: it's AUTO-insurance they're selling. That's AUTO as in cars. As in exhaust fumes. As in American cars, because it's a US company. That's the US as in the world's largest emitter of climate gases, with over one fifth of all carbon emissions, despite having only 1/50th of the world's population. And yes, that's cars, as in the second-largest source of carbon emissions in the US, providing roughly a third of total emissions, second only to coal-burning power plants.

    Labels: , , , , , ,

    19.5.08

    A famous example of world building in science fiction is a phrase Robert Heinlein used: "the door irised open". I learned this just now from the Wikipedia article on "incluing", which is the word for the showing rather than telling of the composition of the world in question. You know, not: "as you know, Bob, we have strange buildings with motion-sensor doors in our space-age time which is wonderfully technological, yet slightly fascist."

    The funny thing is, if you Google "door irised open", you get just reams of the lowest quality fan-fiction. Talking centaurs, Neuromancer-ripoffs, Harry/Ginny slash, and the search page fills with strange names that have too many vowels in them.

    “Unicorns and rainbows — everywhere.
    Hungarians — roaming freely in the streets”

    17.5.08

    Gratulerer med dagen!


    6. Fienden sitt våpen kastet,
    opp visiret for,
    vi med undren mot ham hastet,
    ti han var vår bror.
    Drevne frem på stand av skammen
    gikk vi søderpå;
    nu vi står tre brødre sammen,
    og skal sådan stå!

    16.5.08

    Bye bye, bluebird

    Anon sent me a link to this column by Dana Milbank on the Clinton campaign death watch. It is an exquisitely evil piece. Using quotes from the infamous "Norwegian bluebird"-sketch by Monty Python, Milbank paints a depressing picture of the death throes of the Clinton campaign:
    2:57 p.m., Yeager Airport, Charleston, W.Va.: A steep descent brings Clinton's plane to Charleston's hilltop airport. After an appropriate wait, she steps from the plane and pretends to wave to a crowd of supporters; in fact, she is waving to 10 photographers underneath the airplane's wing. She pretends to spot an old friend in the crowd, points and gives another wave; in fact, she is waving at an aide she had been talking with on the plane minutes earlier.

    (...)

    But even among the blooms, Clinton is reminded of her troubles. She stops at Ellen's Homemade Ice Cream and orders a scoop of espresso Oreo and a scoop of butter pecan. "Ooh, that looks good," she says after taking the confection, then pauses. "Now, let's see. Who's got my money?" asks the woman who has lent her campaign $11 million to keep it afloat. She laughs. "Where -- where'd they go, the people with my money?" Finally, two aides arrive to retire Clinton's dessert debt.
    The piece quotes one of the best lines in all of Monty Python:
    Customer: "He's not pining! He's passed on! This parrot is no more! He has ceased to be! He's expired and gone to meet his maker! He's a stiff! Bereft of life, he rests in peace! . . . His metabolic processes are now history! He's off the twig! He's kicked the bucket, he's shuffled off his mortal coil, run down the curtain and joined the bleeding choir invisible! This is an ex-parrot!"


    Here's the sketch itself:

    15.5.08

    Stepford Wives

    The Uncanny Valley is an effect created by things that appear to be human , and yet aren't. What a useful concept! This must be where Capgras Delusion patients spend their lives.

    Janet Jackson's cheekbones do this to me every time. They seem made from gently sandblasted polyresin coated in milk-chocolate coloured vinyl and handrubbed with furniture polish for hours.

    Taking out the trash

    My pet peeve of the day: people who say "taken out" or "take X out".

    As in "we should go in there and just take Saddam out".
    Or "we should take out Iran's nuclear facilities".

    It's a euphemism. The word you are looking for is "kill". "Kill" or "murder" or possibly "assasinate" or otherwise "bomb", "blow up", "destroy" or "demolish".

    Prime ministers say it, journalists say it, presidential candidates say it, it's driving me nuts! It makes everyone sound like they want to be in some Jerry Bruckheimer movie.

    See? If I didn't have this blog, I wouldn't be able to share this emotion with anyone, and I would have just kept it bottled up inside me, where it would fester and grow green and one day I would be sitting in some church tower with a sniper rifle taking out collateral damage with surgically precise friendly fire.

    Spending my cognitive surplus

    Before this blog post I would like to note the fact that kids are marching past outside waving Norwegian flags. I feel I'm in a fascist dictatorship. Yes, Bob, that is, in fact, the grinding heel of oppression.

    Anyway, I've gotten into the habit of watching video lectures on Ted or YouTube while I cook dinner. It's a nice way of learning, because my mind is focused, and my body is distracted so I don't get restless. As long as I remember to pause during the difficult parts of the cooking, I take most of it in. The TED lectures are particularly good for this. They are rhetorically excellent, less than 20 minutes long, and focus on just transmitting a few interesting ideas.

    So last night, as I was making sticky lemon chicken (which is, while not particularly sticky, very tasty if I dare say so myself) with champ, I watched two lectures which resonated with each other. In fact, they were pretty much just two sides of the same argument.

    It's all about Web 2.0. Both lecturers are exploring the question of how the latest developments in the information economy are changing how we interact.

    The first lecture is a TED lecture by Yochai Benkler. He is arguing that we have turned a corner in social organisation. That the web has introduced an efficiency of a new order of magnitude into social organisation and interaction which subverts the traditional information economy of the industrialised mass media age.



    The second talk is by Clay Shirky. He is arguing that an important social technology for the 20th century was the sitcom, which had the same function last century that gin had in the centuries before that. He argues that the sudden appearance of free time, for the first time since antiquity, has led to a cognitive surplus which we don't know what to do with. Parts of commercial mass media are a sort of heat sink, draining away the surplus so we don't go crazy. Web 2.0 is harnessing parts of that surplus into projects like Wikipedia and blogging and other user-generated collaborative media.

    He has also created the Wikipedia as a unit of cognitive surplus:
    Wikipedia, according to him, is roughly 100 million work-hours of human thought activity. The US watches roughly 2000 Wikipedias of television every year, the world watches 10.000 Wikipedias - roughly one trillion hours.

    So as he says, if you carve out just one percent of that time into social, web-based collaboration, that's still 100 new Wikipedia-scale projects every single year.

    The talk is in two parts here, or you can watch the whole thing over at Making Light and read the interesting comments, too. Also, here is the transcript if you want the quick version.



    Part two:

    14.5.08

    Kristoffer Joner har en herlig parodi på Storebrand-reklamene. Som en bekjent bemerket har gymnaslæreren tilsynelatende større politisk bevissthet enn Nina Skåtøy.

    13.5.08

    The WØRD: Collateral Friendage - Stephen Colbert lays out a winning strategy for John McCain (Bush should go absolutely crazy so that McCain could disown him) and reveals a wonderful little tidbit:

    The same evening that hurricane Katrina hit, President Bush celebrated John McCain's birthday in Arizona. Boom! Collateral friendage.

    Ove Røsbak fortsetter Prøysendebatten som har gått i Klassekampen i denne kronikken i Aftenpoften

    Mikkel Bruun Zangenbergs anmeldelse av Helle Helle i siste nummer av Litlive er under debatt ovre i Sandkassen.


    (... og dansklærere)

    12.5.08

    The Godfather in 1 minute is awesome enough - but in rhyme, as a hip-hop song? It's a YouTube video you can't refuse.

    Folkedypet: dypere og dypere.

    Etter Kjetil Kauslands performance No Mas på Teatergarasjen lørdag har det selvsagt blitt reaksjoner. Jeg snublet over Jan Landros anmeldelse "Et blått øye for kunsten". Landro er så lunken at han knapt har puls, og tilnærmer seg det kantianske kunstkritikerideal, men som vanlig er det i kommentarfeltene at de virkelige emosjonene kommer fram. Len deg tilbake på Arne Jacobsen-stolen, ta en god chablis og fest blikket på macen. Mine damer og herrer, Folkedypet:
    Dette er ikke KUNST!!!!
    11. mai, 15:07 | TOmmy (uregistrert bruker)

    Carl Larsson kunne male, og det lignet på de tingene det skulle være. Det er ekte kunst. Ikke sånn tøv som suger penger ut av statskassa. Og dette mens de gamle går for lut og kaldt vann sitter denne "KUNSTNEREN" med millioner av MINE skattekroner i lomma.

    [M-i-l-l-i-o-n-e-r.]

    Det er SKAMMELIG. Trond Giske må gå av NÅ. Dette hadde aldri skjedd om Carl I Hagen hadde fått blitt stortingspresident og ikke SOSIALISTENE hadde tatt over.

    Og en ting til. Hvorfor hører ikke politikerne etter når folket sier ifra både her og på VG-nett? Skjønner de ikke hva folket vil? DENNE ARROGANSEN FØRER BARE TIL MER POLITIKERFORAKT!!!!!!!!!

    Takke meg til Carl Larsson!


    *

    Atter en gang er jeg overbevist om at den største kunstneren var Ludvig Holberg. Han skrev "Keiserens Nye Klær".

    [og så tok H.C. Andersen æren for det]

    Den burde Perkle og et par andre lese. Og så få seg et liv etterpå.

    Forøvrig har jeg all rett til å kalle performancekunstnere for "skatten min". Og jeg gjør det. Og for å slippe tilsvar på det kan jeg svare at jeg gjør det med STOOOOR ironi.

    Verden vil alltid bedras. Og noen tosker som meg betaler for det.
    DET er kunst det.
    Men når det er sagt så er det faktisk, som det visstnok også var på selve kampen, en interessant blanding av folk som deltar i tråden. Kampsportentusiaster, troll, FrPere og kunstnytere i uskjønn forening. Det blir noen gøye krysninger, som denne:
    (men for oss som driver med fighting var dette kun en lett sparring)

    Så vet dere "intelektuelle" uten erfaring fra denne idretten det. For Det finnes en rekke av oss fightere på universitetes terreng, men vi har ikke noe behov for å bevise noe, slik mange av dere kommer til å gjøre i de nærmeste uker med publikasjoner, esseays og andre artikler postet og trykket i div magasiner kun deres egen rase leser uansett.

    Til alle dere filosofer: begyn med boksing og bryting, eller med fekting, det er en del av deres dannelse som dere har forkastet, skammelig som det er.
    Nå er det jo noe med stein og glasshus med å bevise ting, men det er jo sant at renessansemennesket skulle kunne avansert matematikk, filosofi, fysikk, biologi, retorikk, sverdkamp, juss, skrive lyrikk, spille minst et musikkinstrument og kjempe mixed martial arts-kamper. Så "Haggard" har
    kanskje et poeng når han setter "intellektuelle" i anførselstegn. Kanskje Kauslands performance er begynnelsen på en tilbakevending til rennessanseidealet? Husk: Descartes var leiesoldat i sin ungdom, og deltok i flere kriger1 og Wittgenstein improviserte en kanon i felten. Kunne du gjort det, lizm?

    1. Jeg hadde en gang en filosofihistoriebok som beskrev Descartes' liv i kortform omtrent slik: "He travelled, fought in several wars, settled down, wrote kazillions of books, corresponded with the great philosophers and kings and queens of the age, bla bla bla..."

    Og så ordrett:

    "Despite this relatively uneventful life..."

    Journalister: dumme, eller bare inkompetente?

    Audun Lysbakken har en lenke til denne videoen fra Nordiske mediedager. (advarsel: den siden var ikke sånn voldsomt godt tilrettelagt. Min maskin hakker noe voldsomt.) Videoen er en debatt der blant annet Lysbakken deltar, som følger et innlegg fra Frank Aarebrot om journalisters kunnskapsnivå. Interessante greier. Jeg sitter og ser den nå.

    Oppdatering: Her er debatten etter Aarebrots innlegg.

    Labels: , , , ,

    11.5.08

    Klassekampen - oppsamlingsrunde

    Her er de tre sakene som jeg skrev i Klassekampen i april som ligger på nett, men som jeg ikke har lenket til:
    En utskjelt feministpioner

    Aasta Hansteen, kvinnesakskjemper, målsakskvinne og Norges første kvinnelige yrkeskunstner, døde for 100 år siden. Hun var utskjelt og mobbet i sin samtid.

    *

    Forsket for nazistene

    Den nazistiske forskningsinstitusjonen Ahnenerbe ble en viktig ideologisk premissleverandør for Hitlers regime. Heather Pringle er aktuell med bok om fenomenet.

    *

    Problemene dysses ned


    Arkitekt Jan Carlsen kritiserer utstillingen om drabantbyene på Oslo bymuseum. Han mener at den idylliserer dårlig byplanlegging.

    «Drabantby-Oslo er klassesamfunnets sanne ansikt.» Jan Carlsen, arkitekt.
    Artikkelen med Carlsen, i likhet med artiklene jeg skrev om Prøysen, har faktisk skapt en del debatt i kultursidene. Det er utrolig gøy å se at folk bryr seg om de tingene man skriver.

    *

    Apropos:

    Jeg har, med risiko for å høres litt desperat ut, lagt merke til at veldig få kommenterer på denne bloggen lenger. Det synes jeg er merkelig, for jeg har like mange lesere per dag nå, som jeg hadde for tre år siden da det var veldig fine, lange og aktive kommentartråder her som jeg satte enormt pris på. Betyr det at alle er enige med meg nå, eller at jeg har begynt å skrive kjedelige ting, eller betyr det at debattkulturen har forandret seg? Gidder folk ikke lenger kommentere i små offentligheter? Det synes jeg i så fall er trist. Og om jeg skriver kjedelige ting, så er det lov å si fra om det også.

    Benediction of eggs

    Speaking of things bacon, I've been meaning to share this video of Gordon Ramsey making scrambled eggs:



    I hate Ramsey's tv persona (maybe he isn't a drill-sergeant dickhead off screen, but who knows?), but I have to hand it to him: I have made scrambled eggs this way 5 times now, and they turn out perfect every time. This one is a life-changer, folks. I am never making scrambled eggs the old way again. I think this recipe achieves wisped oviary nirvana.

    (oh, and obviously, you add bacon to this. C'mon, Ramsey: just tomatoes and mushrooms? What are you, a girl?)

    Jeg tar tilbake alt jeg sa om Flamme forlag. De har stadig ingen kommentarfunksjon. Ingen kommentarer er bare so five minutes ago.

    C3H6O3

    I ran a 1.2. kilometer leg in the Holmenkollen relay race yesterday. It's one of those abrasive distances which are not-quite a sprint (which is over fast) and not quite long distance (in which you can pace yourself) but in an annoying place in between where you feel lactic acid after a couple of hundred meters, but have to keep your pace up despite the suffering, and still have to save wind to sprint uphill at the end. I've always associated being good at sports with having that I-could-conceivably-die-from-this feeling at the end. Who do we do this to ourselves, people?

    Anyway, Team Klassekampen did not-bad-but-not-good, and anyway we beat the Fremskrittspartiet ("Progress" Party) team.

    So anyway, today the muscles in my legs are so sore I have trouble walking. The funny thing is, I woke up this morning with Juliette Lewis' version of PJ Harvey's "I Can Hardly Wait" on my brain... But the lyrics were

    I can hardly walk
    I can hardly wa-alk
    I ran so long
    I ran so song
    It's such a waste

    Kudos to my unconscious for writing songs while asleep.

    Jason Kottke has made a page about what will happen when Obama wins.

    When Obama wins,
    we will all shower in beer and soap will be replaced by bacon.

    The Wired How-To Wiki has a page on surviving a nuclear blast.
    The seconds following the initial flash are critical. Luckily, factors like explosive yield, weather, and distance can lessen the effects of the shock wave -- but don't kid yourself, it's coming. The best method for weathering this stage is finding an ideal barrier between yourself and the combination of extreme pressure, heat, thermal radiation and 500mph winds headed your way. This is where survival gets a little tricky.
    How did we live with the real threat of this happening for 45 years? And how do we still live with knowing this could conceivably happen? I think we haven't really begun to understand how much the ability to destroy mankind has altered our image of ourselves.

    "There's a funny name for the place they call 'outside the beltway' - it' called America"

    I just watched this great interview with Jon Stewart on Charlie Rose.



    It's fascinating seeing Stewart without his persona on. He's obviously a passionate (he uses that word a lot), intelligent, thoughtful activist. I mean, you always know that he is, watching the program, but you get so used to thinking of the persona as him that it's interesting to see what's going on behind the scenes.

    Labels: , , , ,

    "'Charlie Rose' by Samuel Beckett"

    10.5.08

    Somebody has bid $5.000 for an "air guitar owned by JFK" on eBay. The auction ends in 25 minutes. I'm excited to see what happens.

    David Foster Wallace stranded on a desert island.

    5.5.08

    #56

    I Litlive #56 skriver Mai Misfeldt om Paal Helge Haugen, Johan Dahlbäck om Stefan Lindberg, Mikkel Bruun Zangenberg om Helle Helle, Nora Simonhjell om Erling Kittelsen og Jenny Högström om Hanna Hallgren.

    Dessuten er Litlives kalender oppdatert med mars måneds litteraturarrangementer i henholdsvis Norge, Sverige og Danmark. Savner du et arrangement i kalenderen, eller har du tips om kommende arrangementer? Send en mail til litlive@litlive.dk.

    Med vennlig hilsen,
    Redaksjonen:

    Annelie Axén (S), Mariann Enge (N), Martin Glaz Serup (DK), Martin Grüner Larsen (N) og Thomas Nystrøm (DK).

    I miss the old Bill Clinton. Come back, Bill!

    Bill Clinton's hairdo I

    You can bring your hair, too!

    Incidentally, reporters from (. . .) recently learned that mr. Clinton's hairdo was, in fact, the center of a scandal long before this photo was taken, and the ensuing follicular description took place. The scandal was this: Bill Clinton got a haircut on Air Force One and made some people wait. Afterwards a bunch of people lied about what happened, and made a bunch of other people angry. The End.

    I can look at the changing JPGs of beautifully set text that Hoefler & Frere Jones use as their header all day long. Even if it does make my modifiers dangle.

    Vår stolte statsminister holder tale... og er, hvordan skal vi si det... litt på en snurr. Eller kommer rett fra nachspiel, eventuelt. Not that there's anything wrong with that.

    The British National Party wins a seat in the London Assembly. Listen to the victory speech of Richard Barnbrook. Honestly, you don't even have to listen to what he is saying, just the tone of his voice, where the rhetoric comes from. The man is a skinhead in a suit.

    Crooked Timber advocates the Vidal Sassoon treatment. If you're wondering what that is, you should click the link in the Crooked Timber post. You won't be sorry.

    4.5.08

    Jon Stewart on Crossfire is still some of the best damn tv I have ever seen.