Pappaperm! (enda et bevis på at familielivet er politisk)

Sosialdemokratiets rause velferdsordninger = pappaperm! Juhu! Idun og jeg triller rundt i Bergen — der vi henger ut for tiden — og har det fantastisk. Dette karrieregreiene er totalt overvurdert. Men det er jævlig vanskelig å konsentrere seg om å blogge når Idun til enhver tid har full fart mot nærmeste stikkontakt / ovn/skarpe ting / lille ting hun kan sette i halsen / etc. Derfor denne bloggposten, dels for å minne meg selv om at hey, bloggen er her fortsatt, men ellers for å gjøre to ting:

1. Overbevise dere om at min datter er den fineste babyen i hele verden: 

Jeez, Idun. Det er november, du må kle deg varmere. Og kutt ut dådyrøynene.

2. Peke på at (i tråd med pappaperm-temaet) jeg har lagt igjen et svar til en anmeldelse Civita-filosof Lars Kolbeinstveit kom med på Minervas nettsider av Audun Lysbakkens pappapermbok, Frihet, likhet og farskap.

Kolbeinstveit er en fin fyr, både klok og morsom, men likevel var det ikke en særlig god tekst. Han skriver for eksempel: 

Jeg er tilhenger av at fedre tar ut permisjon og er alene med barna. Jeg synes barselgrupper for både menn og kvinner er bra. Babysvømming er koselig. Det samme er babysang. 

Men alt dette og mye annet her i livet er ikke dypt politiske spørsmål. De er dype sivile, familiære og private spørsmål. 

Det er nettopp ved å definere områder i livene våre som ikke-politiske at vi skaper grunnlag for et godt samfunn hvor vi tar vare på hverandre. Før fryktet vi big brother-staten. Med Lysbakken bør vi frykte big mother-staten.

... hvilket jeg syntes var litt rart. Likevel var mange av mine konservative bekjente og venner på Facebook litt sånn hø hø hø han kalte Lysbakken "big mother" hø hø hø, så jeg tenkte jeg skulle skrive et svar.

Du skriver at familien er et rom utenfor politikken, i det sivile samfunn. Du kaller familiespørsmål for ”dype sivile, familiære og private spørsmål”. Dette stemmer selvsagt ikke. Familien, menneskelivet faktisk, er i aller høyeste grad et politisk rom.  

Som institusjonen du jobber for, Civita, burde fortalt deg, så betyr ”sivilt” nettopp ”det som har å gjøre med civilis eller civitas”, altså det å være en (by-)borger i et samfunn, en offentlig person. Men selv om du brukte dette ordet litt uvørent var det ikke desto mindre presist. Politikken, den offentlige kampen om ressurser, makt og samfunnets disposisjon, er – selv om den norske høyresiden prøver å late som om dette ikke er tilfellet – noe som determinerer livet til individene og familiene i det. Våre frie valg er ikke nødvendigvis så frie. Mens du ler av ”skjulte strukturer” så har ditt forhold til de samme strukturene medbestemt din livsbane. Selvsagt er familien et politisk rom. Bevis: Familiestrukturen i Norge har forandret seg radikalt de siste femti årene på grunn av politisk maktkamp, og responderer på politiske virkemidler.  

Så familien er allerede politisert, men den konservative familiepolitikken – like virksom og inngripende i folks liv som den radikale, men eldre og derfor mer “usynlig” – er nå på defensiven. Derfor blir konservative tenkere nervøse og begynner å snakke om valgfrihet. Når du sier at ” Det er nettopp ved å definere områder i livene våre som ikke-politiske at vi skaper grunnlag for et godt samfunn hvor vi tar vare på hverandre” så hører jeg deg si ”vi skal fortsette å ha den politikken *jeg* vil ha, mens jeg prøver å definere den som så naturlig og ikke-politisk at den bare må fortsette.” Å prøve å trekke politiske fenomener utenfor politikken er ikke en bra ting å gjøre [her burde jeg skrevet: utenfor demokratisk innflytelse. Politikken er den jo innenfor uansett]. Det er konservativ tenknings verste trekk at den prøver å gjøre den til enhver tid rådende samfunnsordningen permanent, selv når det finnes bedre ordninger. I dette tilfellet særlig graverende, siden den sosialistiske familiepolitikken faktisk har ført til en enorm ekspansjon av individers frihet og livskvalitet.

Les gjerne hele. Jeg skrev den på din (skattebetalerens) regning, mens ungen sov.

Pappa skriver så kjeeeedelig.