Jeg skrev et forsøk på å svare Jon Elster og Harald Eias Morgenbladet-utfordring. Det gikk litt fort i svingene (jeg skrev den kvelden før fristen) og den er ikke i nærheten av å være halvparten så god som de beste tekstene av brainiacs Olav Elgvin, Magne Flemmen og Ole Røgeberg. Men her er den nå, iallefall.
Jeg redigerte den bittelitt og tok vekk noen av de dummere passasjene fordi Olav brukte to uker på å skrive sin. Fair is fair.
 |
| Mon dieu, skjerp deg, Martin! Zut alors! |
Denne besvarelsen tar utgangspunkt i at mennesket ikke er helt og entydig bevisst alle de sammenhenger det inngår i, handler innenfor eller er i samspill med. Det er ikke et unaturlig tankesprang å tenke at noe enkeltindivider eller grupper ikke er bevisst på kan være en del av forklaringen på fenomener de skaper. Dette er ikke akkurat en revolusjonerende tanke (se: Freud, Darwin, etc.) og jeg er i grunnen litt overrasket over at det fortsatt tenkes at de to spørsmålene Elster stiller er vanskelige eller kan generere interessante svar.
[Jeg trekker forresten tilbake den utrolig arrogante siste halvdel av siste setningen. Det er klart at det å tenke på spørsmål som allerede er løste kan generere interessante svar.]
Jeg lener meg i det følgende delvis på Daniel Dennetts tanker om
the intentional stance og hans forklaringsteori. Hvis jeg har forstått ham rett knekket Dennett denne nøtten allerede i 1981, altså det året Elster skrev sin anmeldelse av Bourdieu som denne oppgaven bygger på.
1. Hvordan kan en strategi være ubevisst?
Svar: Ved at aktørene som utøver
strategien ikke er bevisste på den.
Dette spørsmålet ser ut til å romme et skinnproblem. Elster ser ut til å tro at det er merkelig å si ordet ”strategi” om noe som oppstår uten bevissthet bak det. I virkeligheten gjør vi det hele tiden.
Få vil for eksempel synes det er merkelig å si at tarmbakterien
Salmonella Entiritidis har en strategi. Denne strategien innebærer å infisere en vertsorganisme, reprodusere seg, passere gjennom fordøyelsessystemet og ut i omverdenen gjennom avføring og der bli plukket opp av andre organismer for å fortsette sin livssyklus. De fleste vil være enig i at salmonellabakterier ikke er bevisste eller rasjonelle på samme måte som mennesker er, gitt at de ikke har et nervesystem.
En syntese av en del forskjellige ordbokartikler på oppslagsordet strategi ser også ut til å si at strategi er enten en
handlingsmåte eller
planen som ligger bak den. Handlingsmåtene kan være bevisste eller ubevisste. Det som er viktig er at handlingsmåten har et
formål. Og at den har et
innhold.
Få ordbøker ser ut til å sette ”bevissthet” eller ”intensjonalitet” som et nødvendig krav for at noe skal være en strategi. Flere nevner spesifikt dyrs overlevelses- og reproduksjonsstrategier som nettopp strategier.
Poenget er at strategi er en metafor. Og vi ser ut til å bruke den også på ubevisste fenomener i verden. At strategi ikke trenger å være bevisst er med andre ord en del av dagligspråket. Og det ser også ut til at vi snakker mer og mer om strategi på denne måten innen samfunnsvitenskapene og humaniora.
Det gir mening å tenke på en del ubevisste krefter som er virksomme i menneskelivet som intensjonelle. Ikke fordi vi tillegger dem en bevissthet som ikke finnes, men fordi vi ser at det har en forklarende kraft å analysere dem som om de var bevisste aktører. Salmonellabakterien er ikke bevisst, og evolusjonen er ikke bevisst. Men det gir mening å tenke på evolusjonen og salmonellabakterien som bevisst krefter fordi de produserer organiserte og meningsfylte utfall. Det samme gjelder andre menneskelige fenomener, som kapitalismen, det underbevisste, kjønnsroller eller de sosiale og kulturelle distinksjoner som Bourdieu snakker om.
I all overskuelig framtid kommer det fortsatt til å være slik at de fleste tingene mennesker gjør bør forklares også med henvisning til ubevisste krefter og sammenhenger som handler på enkeltmenneskene og utøver en eller annen form for kontroll. Å ha et begrep som ”strategi” forstått slik jeg skisserte over i våre konseptuelle verktøyskasser ser ut til å være hensiktsmessig.
 |
| Din besvarelse er merde, Martin. |
2. Hvordan kan handlinger forklares av sine utilsiktede virkninger?
Svar: Ved å gi
forklaringer som inkluderer de utilsiktede virkninger handlingene har.
Hva er en forklaring? Å forklare noe er å beskrive et fenomen slik at kausaliteten som gir opphav til fenomenet og/eller relasjonene fenomenet inngår i gjøres forståelige.
Rundt alle fenomener er det mulig å genere en bokstavelig talt uendelig mengde forklaringer. Mange av disse er lite hjelpsomme. (”Hvorfor skriver jeg dette? Fordi mine fargeløse grønne ideer sover rasende.”) Et mer relevant spørsmål er derfor hva som er en
god forklaring.
Det som er slående, særlig med sosiale fenomener, er at veldig mange forskjellige forklaringer på samme fenomen er gode forklaringer. Alle hendelser har en uendelig vev av årsaker og kan beskrives med en uutømmelig bøtte full av ord, begrepsapparat og disipliner. Kvaliteten på forklaringen må derfor vurderes ut fra forklaringens instrumentelle verdi. Svarer forklaringen til spørsmålet vi stiller? Gir forklaringen oss en ny og verdifull måte å se på fenomenet?
Generelt må en forklaring gis på det abstraksjonsnivået som er hensiktsmessig, og den må også produsere mening i forhold til hva vi vil vite om fenomenet. Jeg kan forklare at
Usain Bolt vant 100-meteren i kveld med at atomene i kroppen hans hadde en høyere hastighet enn atomene til hans konkurrenter. Men den innsikten vil ikke hjelpe meg å løpe raskere. Fordi det er ikke på det nivået man forklarer det fenomenet meningsfylt. Som forklaring er det fullstendig uinteressant. Å forstå at det er Usain Bolts intensjon å løpe raskere enn sine konkurrenter vil heller ikke hjelpe meg.
Om en forklaring er god må den slik jeg ser det bestå denne prøven:
1.
Den må gi oss informasjon som er hensiktsmessig i forhold til hva vi vil bruke forklaringen til.
2.
Den må gi oss noe mer enn det som er umiddelbart tilgjengelig for oss.
Dette vil jeg kalle
relevansprøven.
Til spørsmålet: Hvordan kan handlinger forklares av uintenderte konsekvenser?
Veldig mange sosiale fenomener forklares best i lys av sine konsekvenser heller enn av sine intensjoner, fordi de må forklares slik for å gi en adekvat eller hensiktsmessig forklaring av fenomenet.
Jeg tar bare noen få eksempler:
1.
La oss si at jeg vil forklare hvorfor mennesker har sex.
Intensjonen er i all hovedsak å oppleve nytelse, intimitet, å styrke parbåndet eller andre personlige, psykologiske fenomener i den enkelte pulende. Men forklaringen på spørsmålet
hvorfor puler mennesker? kan kun delvis forklares med
fordi de har lyst.
Det er sant, men det er, som eksemplet med Usain Bolt over, en banal forklaring som ikke tilfører ny informasjon til kjønnsmodne observatører. Forklaring bør vise oss noe vi ikke har tilgjengelig på samme måte som nytelse etc. er umiddelbart tilgjengelig og forståelig for oss. Forklaringen
fordi det er bra består altså ikke relevansprøven.
En bedre og mer nyttig forklaring, slik de fleste ser det, er at vi har sex fordi det er en evolusjonært utviklet reproduksjons- og overlevelsesstrategi for genmaterialet vårt, utviklet ubevisst, utilsiktet i genmaterialets møte, i sin artikulerte form, med evolusjonært press fra omverdenen. Likevel vil de færreste som intervjues under akten som vil besvare spørsmålet ”hvorfor har du sex nå” med ”for å reprodusere genmaterialet mitt slik at det kan delta i den pågående konkurransen med annet genmateriale i møte med det evolusjonære presset fra mine omgivelser (pust pes)”.
Denne forklaringen består relevansprøven og er vesensforskjellig fra individets egenforklaring på sine handlinger. Den forteller noe om hva handlingen
gjør heller enn hvordan handlingen
oppleves av subjektet.
2.
Jeg vil forklare hvorfor svarte mennesker ble politisk undertrykt i de amerikanske sørstatene fram til nyere tid.
Den individuelle hvite personen fra sørstatene ville svare på spørsmål om hvorfor svarte og hvite burde segregeres en eller annen variasjon over at niggerne var underlegne, skitne, ville, ekle, motbydelige, dumme, usiviliserte, barbariske, seksuelt utemmelige, eller lignende. De måtte derfor holdes på sin plass og ikke blande seg med de hvite.
Ingen svarte at svarte og hvite burde segregeres på grunn av forestillinger om svarte mennesker som var ideologiserte tankekonstruksjoner frambrakt av bomullsindustriens behov for billig arbeidskraft, som i sin tur ble skapt av teknologisk utvikling tidlig i den industrielle revolusjonen osv osv. Ingen aktører ville si det. Likevel er det helt klart den siste forklaringen som er best. Den forklarer rasisme med rasismens uintenderte konsekvenser. Og sier at grunnen til at rasismen som ideologi oppstår, slår rot og blomstrer er at det er gunstige materielle vilkår for at den ideologien får utkonkurrere andre ideologier.
Ikke fordi den første forklaringen er irrelevant. Det er bare at
fordi hvite ikke likte svarte er en forklaring som jeg ikke kan bruke til mye utover å si at det er viktig at folk liker andre folk mer. Den andre forklaringen kan
brukes til noe. Den viser årsakssammenhenger aktørene ikke er bevisste, og klarer på den måten å forklare meg noe om utbyttingsrelasjoner og om de ideologiske rasjonaliseringene som oppstår rundt dem. Og den forteller meg noe om rasisme i dagens samfunn også. Den har forklarende kraft og består relevansprøven.
Det disse eksemplene har til felles er at den individuelle intensjonalitetsforklaringen er en
inadekvat forklaring. Den forklarer individets egne intensjoner i en bestemt situasjon, men den avdekker på ingen måte større krefter som innvirker på fenomenet, som har større forklarende verdi for observatøren.
Bourdieus ideer om distinksjoner og smakshierarkier handler om å forklare adferdsmønstre, som han tilsynelatende kaller ”strategier”. Hvorfor drikker overklassen Chateau Margaux og den gemene hop Battery vodka? Hvorfor liker Rimi-Hagen Robert Mapplethorpe og Asger Jorn mens dem som handler på Rimi liker VG-lista og Elg i solnedgang?
En intensjonell forklaring har den fordel at den avdekker de individuelle aktørers begrunnelser for sine handlinger. I forklaring av de fleste sosiale fenomener er det viktig å ha en forståelse for hvordan individer begrunner sine valg. Men å si at X drikker Battery Vodka fordi han liker det og det er det han har opplevd at alle rundt ham drikker for tiden er en i all hovedsak uinteressant forklaring som ikke forteller meg noe jeg ikke har umiddelbart tilgjengelig.
Snarere man må skille mellom hva som er intensjonen bak et adferdsmønster sett fra aktørenes ståsted, og hva som er årsaken til at en ide eller et adferdsmønster
overlever, reproduserer seg, utvikler seg, blomstrer og
oppnår hegemoni.
Adferdsmønstre og ideer vi idag kaller ”rasisme” overlever, blomstrer og utkonkurrerer andre ideer og adferdsmønstre fordi de passer godt sammen med eierskapsforholdene i de amerikanske Sør-Statene. Rødvinsdrikking overlever og dominerer blant overklassen fordi den etablerer og synliggjør en distinksjon mellom elite-inngruppe og utgruppe og sørger for at den kan opprettholdes og sementeres. Og alle som noensinne har vært utgruppe og hatt lyst til å være inngruppe vet nøyaktig hvor relevant den forklaringen er.
Svarene må knyttes til noen av Bourdieus analyser i La distinction.
Svar: Bourdieu!
Jeg har aldri lest Bourdieu. Det kunne jeg selvsagt ha gjort, men helt ærlig: Livet er for kort og solen skinner. Og hvis det jeg har skrevet tidligere er forståelig så burde det også være tydelig at man ikke trenger å vite hva bestemte mennesker mente for å forklare fenomener som forklaring, strategi eller intensjonalitet. Hva Bourdieu mente helt nøyaktig er meg helt ærlig uinteressant som forklaring på noe som helst.
Men: Jeg har – sann historie! – en gang latet som om jeg hadde lest Bourdieu for å virke smart.
, which is an engaging book on being a dissenter from back before 
I was reading this winter – his opposition to that war being one of Hitchens' canonical acts of contrarianism). By accident, I found 
