*

1.8.06

Pluralis kissmyassis

Det er interessant at jo eldre vi blir, jo mer irritert blir vi på oss selv når vi oppdager at vi skriver "vi" som subjekt i tekstene våre. F.eks. fant vi dette i en gammel tekst som vi skal assimilere inn i vår masteroppgave:

Når vi prøver å gå utenom, eller prøver å se bort fra, kravet om reproduksjon av historiske kontingente sjangerkriterier, ser vi altså at teksten ofte ikke er leselig på en produktiv måte..." blabla blablabla bla.
Hva mener vi egentlig med "vi"? Det er et personlig essay, og vi står for faen ikke og underviser. "Vi" kan vel egentlig strengt tatt gå og henge "oss."

Det er en etterligning av respekterte filosofers stil inne i bildet her. Folk som snakker til en forelesningssal i sine publiserte forelesningsnotater, f.eks. Eller kanskje det er noe enda mer uhederlig på spill? Vi-formen er en distansert, formell stil, som ofte risikerer å drukne risikoen, eller det destabiliserende ved teksten i en aura av vitenskapelighet. I humanistiske fag er alt synspunkter, og burde kanskje presenteres slik. På den måten kan vi kanskje unngå sannhetsorientert retorikk. Vi må ikke gå rundt og tro vi er vitenskapelige, her.* Legg forresten også merke til hvordan hele dette avsnittet frem til for to setninger siden, har en upersonlig, konstaterende stil. Her bruker vi et annet vitenskapeliggjørende grep.

Det finnes tider der det er nødvendig og passende å skrive sånn, men man må gjøre det på riktig måte, da, tror vi. F.eks. situasjoner der man metaforisk sett tar leseren på en retorisk reise, og prøver å dele begeistringen ved å utvide subjektet. Men disse situasjoner er sjeldnere enn vi tror, og svært mange filosofer og andre humanister gjør det stadig for å etterligne vitenskapenes reproduserbarhet, og det er uhederlig.

Vi kan vel aldri slippe unna behovet for å legitimere tekstene og synspunktene våre ved å liksom-allmenngjøre dem, men vi kan iallefall prøve å bevisstgjøre oss det. Noen ganger er vi nødt til å undergrave oss selv slik at vi kan være ærlige. F.eks. ved å vi bruker jeg når jeg egentlig mener jeg.

* Det må vitenskapene i øvrig heller ikke, men det er en annen historie.

0 Comments:

Post a comment

<< Home