Lappingen begyner at blive lidt vel vaklig

Jeg har sittet foran en dataskjerm i hele dag og jobbet med en lengre oversetterjobb jeg er igang med, til en utstillingskatalog for en videokunstnerduo. Jeg begynner å bli ganske kokt i hodet nå. Oversetting er vanskelig ("det umuliges kunst") og jeg blir fort sliten av det, med mindre det er ekstremt interessante tekster.

Jeg har tenkt mye på oversetting i det siste, og hvordan språket fungerer i forhold til andre språk, etc. Jeg vet ikke om jeg orker å bidra med mine tanker om akkurat det, siden det er et større og klokere hoder enn mitt som har gjort det (alle de store oversettere har gigantiske hoder. Påskeøyene hadde enormt mange oversettere i førhistorisk tid), men jeg blir ved med å tenke på ordet "gjendiktning." Det er egentlig omdikting man driver på med. Man skal prøve å få frem de samme meninger innenfor en annen språkpraksis. Utføre andre språklige manøvrer for å komme frem til omtrent det samme innhold.

Men noen ganger er det helt umulig, og man må bare ta på seg forfatterhatten og skrive sin egen tale. Gode oversettere skriver mer om seg selv i tolkningen, sies det, enn forfatteren gjør. Ja, ja, den er god nok, men ikke helt sann. Man kan ihvertfall gjøre det når man oversetter dikt, men det er ganske vanskelig når man oversetter et tørt akademisk essay. Ellers: Prøv å oversette avantgardistisk lyrikk fra første halvdel av århundret en gang. Det lar seg ikke gjøre, stort sett. Man må skrive et helt nytt dikt. Sagt på en annen måte: det lar seg ikke gjøre, men noen ganger kan man gjøre det bedre.

Det første eksempelet jeg husker, og muligens en av de beste oversettelsene jeg noensinne har vært borti, er Mogens Jermiin Nissens oversettelse av Lewis Carols Jabberwocky (et herlig stykke avantgardistisk lyrikk for barn). Han oversatte

`Twas brillig, and the slithy toves
Did gyre and gimble in the wabe:
All mimsy were the borogoves,
And the mome raths outgrabe.

med

Et slidigt gravben vridrede
i brumringen på tidvis plent,
og lappingen var vaklig, og
det borte grøfgrin grent.

Det er tydelig at MJN hadde en mye større følelse for språket som lyd enn Lewis Caroll, som jo forøvrig visstnok også var pedofil, så det forklarer jo den saken.

Ellers, så har den sosiale diskursen i hjemmet forandret seg drastisk siden igår. "Når vi finner oss et sted å bo" har blitt oversatt til "hvor skal vi stille bokhyllene?" Og "sender du meg melken?" til "skal vi ta et glass champagne til?" Jeg føler meg herlig domestisert på en helt og holden god måte. Men så har jeg jo også verdens beste kjæreste.