Brainstorm om Sophie Calle, Paul Auster og "the music of chance"

Jeg tror ikke helt at jeg fikk dette til å henge på greip, men jeg publiserer det nå uansett. Det er for tidlig på morgenen til å tenke tunge tanker. Skal kanskje jobbe mer med det senere.

Jeg mistenker at denne artikkelen om Sophie Calle kanskje sier mer om hvorfor jeg leser andres blogger enn noe jeg har lest på lenge.

Da jeg gikk på ungdomsskolen, jeg tror det kanskje var i 7de eller 8de klasse, fant jeg en kopi av Paul Austers Leviathan i min fars bokhylle. Jeg leste den, og fikk en enorm leseropplevelse. Det var et av disse store øyeblikk hvor man skjønner hva litteratur er og kan være. og var på mange måter den mest lystbetonte lesning av "anerkjent" litteratur jeg til da noensinne hadde hatt. Tidligere, når jeg hadde lest annen stor litteratur, hadde det alltid vært et element av tvang, eller tyngde. En følelse av vente på at plottet skulle gå igang. Med Paul Auster, kanskje på grunn av noe så enkelt som at han bruker thrilleren som et utgangspunkt, var jeg plutselig sugd inn i verket.

Historien i L. er, kort fortalt, historien om en forfatters venn, som gjennom en rekke med troverdige, men usannsynlige hendelser, ender opp med å gjennomgå en fullstendig forandring i livssituasjon og identitet. Tilfeldighetene er bare tilfeldigheter, men akkurat som i livet er det disse som har størst effekt på en.

Det var rett og slett noe med Paul Auster, og særlig denne boken, som resonerte stort med meg, og jeg har vært fan av Paul Auster siden (selv om hans produksjon siden den gang ikke har vært like fantastisk som det tidligere). Nettopp i Leviathan er det at en av karakterene er en kunstner som følger etter folk, som finner en adressebok og begynner å ringe numrene i dem. Hun er basert på Sophie Calle. Det som resonerte med meg, var nok det samme som gjorde at Paul Auster ble tiltrukket av Sophie Calle, og brukte henne i boken.

En tiltrekning til det tilfeldige, en følelse av at universets absurde koblinger ga like mye mening som ethvert bevisst valg. Følelsen av finne en tråd i et sett med spor, og så å begynne å følge den tråden, og finne ut at den stadig ga like mye mening som alt annet. Det var kanskje nøyaktig den samme impulsen i meg som gjorde at jeg for første gang begynte å lese en blogg fast, for fire år siden. Til tross for at personen på den andre enden kanskje ikke var voldsomt interessant, så var det noe der. En kontakt mellom dokumentene som forelå. En følelse av å bli kjent, ikke med noen, men med noe. Noe helt annet. Å finne tråden, å nøste den opp, å følge historien til sin logiske konklusjon (men historien har ikke noen logisk konklusjon, oppdaget jeg selvsagt ganske raskt), og gjennom dette å prøve å oppdage noe.

Det går bortenfor voyerisme. Det er ikke innblikk eller intimitet det handler om. Først og fremst handler det selvsagt om skrift, og om litteratur. Så handler det om å se disse absurde koblinger; å innse at koblingene finnes overalt, uansett om man er logisk eller ikke. Universet og historien rimer, og det er rimene som gir livet en estetisk helhet, for å si det litt sånn Lukacsk. Og det er den opplevelsen man får når blogging virker, og det er den opplevelsen jeg fikk når jeg leste Leviathan.