*

14.2.05

I Dag og Tid sies noe som ser ut til å være typisk for resepsjonen i Det er Ales:

"Setningane strekkjer seg gjerne over ei og ei halv side, og Fosse hakkar opp dei lange og flytande setningane med korte innsmett av typen «tenkjer ho», «jo da» og sjølvkorrigeringar som «nei dette», «men dette» og «nei dette går ikkje an». "

Jeg mener at det er litt problematisk å snakke om tradisjonell gramatikk. Noe av dette kommer frem i kommentarene til denne posten, som jeg har redigert i etterkant.

5 Comments:

Blogger ø said...

Eg er ikkje hundre prosent med på det du seier. Det er ein besnærande tanke at Fosse ikkje skriv setningar når han skriv ei bok, som vanlege folk, men ei setning. Eg hugsar å ha påstått det same om Oddmund Hagen (utan at eg sksl seie at det er det same). Likevel, ei setning er i grammatikken definert som ei "ytring som til vanleg inneheld eit subjekt og eit predikat", og kva for eit skiljeteikn ein brukar, om det er punktum, semikolon, spørjeteikn, eller komma, er underordna. Om ein tenkjer grammatikk. At setningane jagar kvarandre, blir stabla så tett at ein ikkje ser skøyten, er vikla inn i kvarandre eller liknande utilstrekkelege metaforar er det eg no er tilbøyeleg til å tenkje om saka. Men det for seint på kveld, kanskje, til å bli ein ekte fange av grammatikken. Eg berre tenkjer høgt, her, Martin. Tek eg feil? Er eg ein pedant? Eller er det du som er pedanten?

February 15, 2005 12:55 am  
Blogger MGL said...

Jeg ser hva du sier, men det var vel ikke meningen min å opphøye Jon Fosse til noe høyere enn vanlige folk.

Du har rett, jeg er pedantisk når jeg sier dette som en kritikk av grammatiske ytringer. Hvis jeg skal tilspisse mitt utsagn, så det ikke høres ut som drittslenging mot utvalgte anmeldere, og opphøying av Jon Fosse, så var det egentlig mest en irritasjon over at alle anmeldelser jeg har lest av DeA ikke leser den på sine egne premisser. Det blir feil å i det hele tatt snakke om de enkle grammatiske strukturer, når hele verket gjør et poeng av å være et uavsluttet, sammenhengende utsagn. Man kan liksom ikke sitere en enkeltpassasje og få det til å gi mening. Jeg syntes rett og slett at det blir dårlig håndarbeid som anmelder å snakke gramatikk, når romanen så tydelig setter spørsmålstegn ved den slags størrelser, samt at enhver bruk av denslags ord kan bestrides. Er du ikke enig i det? Det er helt ok å bruke de metaforene du bruker, de er vel egentlig bare en måte å si det samme som jeg sier her på, sett fra et annet ståsted.

Og så er det det tematiske poenget: hele kjernen i Det er Ales ligger i det at Signe ikke klarer å bli ferdig med sin sorg, ikke klarer å bevege seg, altså *ikke klarer å sette punktum* for en avsluttet del av sitt liv, men at denne delen av hennes liv beveger seg rundt i hennes fysiske virkelighet, like reell som hun selv er.

Jeg liker altså å tro at jeg ikke er overstadig pedantisk. Jeg vet godt at jeg ofte kan være det, men mener jeg har et poeng her.

Jeg vet ikke om jeg får formidlet noe med denne kommentaren. Jeg er knusetrøtt, jeg også. Tror bare jeg stopper her.

February 15, 2005 1:19 am  
Blogger ø said...

Eg meinte ikkje det med pedanteriet. Eg synest ikkje du er ein pedant. Eigentleg er det ein litt feig anklage, som altfor lett kan bli retta mot ulike slag avklarings- eller forståingsforsøk.

February 15, 2005 10:13 am  
Blogger MGL said...

Det er jeg glad for å høre, Ø. Jeg er litt pedant, men ikke alltid.

February 15, 2005 10:10 pm  
Blogger MGL said...

Enda pinligere: jeg hadde rett og slett ikke oppdaget at det faktisk er femten punktum i DeA. De er samlet i en klase på midten, rundt et vendepunkt.

Hmph. Er visst en dårlig leser. Trekker alt tilbake.

February 16, 2005 11:54 am  

Post a Comment

<< Home