Skinnebenskarma

I fredags sparket jeg Einar "Engelen" Engelstad over skinnebenet.

Det var virkelig ikke med vilje. Jeg gikk forbi ham på en NHØP-konsert og så snublet jeg over mine egne ben, og kom til å sparke ham over skinnebenet i prosessen med å redde meg fra å søle ølen min og gå på trynet. Jeg tror ikke det gjorde vondt. Han smilte til meg etterpå.

Og så, instant karma.

Lørdag morgen har jeg i et anfall av akutt dødsdrift muligens kommet til å kalle min elskede lavkulturell, og den følgende, noe burleske, scenen utstpiller seg:

Jeg kommer løpende ned mot Vågsallmenningen fra Posthuset, med en skidresskledd Ragnfrid i hælene. Vi har begge full oppakning. Jeg har en mobiltelefon i hånden, og roper ut: "Nej, Far, nu må jeg løpe. Altså bokstavelig talt!" Det hele ser ut som en scene i en romantisk komedie, helt til en maks fjorten år gammel gutt på vei i motsatt retning stikker foten ut og spenner bein for meg.

Slapstick: jeg, veivende, med full oppakning, faller så lang jeg er, men klarer heldigvis å dempe fallet med pannen.

Idet jeg reiser meg, ikke uten forvirring, fra brosteinen begynner en samtale å sive inn i mitt hode:

- JO DU GJORDE!
- Nei, nei
- DET DER GJORDE DU MED VILJE! NÅ SIER DU UNNSKYLD!
- Han løp rett på meg ass.

Jeg reiser meg opp. Ordene "med vilje" fester seg i hodet mitt, og for mitt indre øye ser jeg en fot som går ut i rett vinkel. Det er egentlig først nu hjernen setter ting sammen og jeg skjønner hva som har skjedd. Ragnfrid står med mord i blikket og roper en fjorten år gammel gutt med en boks cider i hånden (heretter: DRITTUNGEN) og hans to kompiser opp i ansiktet.

DRITTUNGEN bedyrer visst sin uskyld. Jeg går mot ham med alle intensjoner om å drepe ham. Roper ut: "HVA FANDEN VAR DET DER FOR NOGET?!" Den rå, svært tilfredstillende frykten, som melder seg i deres kollektive øyne nå, stanser meg. De har vært fulle, og skjønner nok egentlig først nå hva de har gjort. Jeg kan håpe på at de skjønner de moralske implikasjonene i et plutselig anfall av etisk sans, men det er mulig at de bare skjønte jeg var tredve centimeter høyere enn dem og edru, og at denne manifestasjonen av ren, nordlandsk ondskap var på min side.

DRITTUNGEN forsøker litt halvhjertet å overbevise meg om at det ikke var med vilje, at jeg løp på han (noe jeg aldeles ikke gjorde), men sier så, tilsynelatende oppriktig, unnskyld, og tar meg i hånden. Tvilen begynner å melde seg: var det egentlig med vilje?* Det eneste jeg husker om ham etterpå er designet på hans tommelfingerring når jeg tok ham i hånden.

Resultatet er et skrapemerke og kul i pannen som ser verre ut enn det er, blåmerker på håndflatene mine, og et oppskrapt, oppsvulmet kne, som gjør ondt når jeg går opp trapper. Ikke så gale som det kunne ha vært (om jeg hadde landet på den støtfangeren, f.eks), men absolutt ikke verdt en ettermiddags underholdning for fjorten år gamle snottunger.

Jeg tenker på den impulsen som får folk til å gjøre det der. Bare spenne bein for noen. Jeg har gjort det selv, både med klassekamerater og min egen mor (når jeg var, liksom, et halvt år gammel eller noe. Ikke fjorten ihvertfall). Men hva er det som er galt når man tar den impulsen med seg så langt opp i årene?

Egentlig, når man tenker over det, er man, når man bor i byer, konstant avhengig av andre menneskers velvilje for å overleve. Man kan når som helst bli dyttet ut i trafikken. Ut av et vindu, ned fra en togperrong, tatt av en suicidal taxisjåfør i motgående bane. Særlig togperrongen, beinspennet, trafikken. Det er bare en enkelt feilslått, asosial impuls i en annen manns hjernebark, og du er tomatpure på asfalten. Hvor kommer det fra?

Det må være noe med at andre mennesker bare blir bevegelige objekter når man er fjorten år gammel og litt avstumpet og full. Hvor er skolevesenet, spør jeg! Hvor er barnevernet? Hvor er dødsskvadronene?

* (Ja det var.)