Hypertekstualitet og litteraturvitenskap
Hvorfor har litteraturvitenskapen så store problemer med å akseptere hypertekstualiteten som en del av sitt eget fagfelt?
Jeg mener at det er selvinnlysende at hypertekstualitet har en klar sammenheng med litteraritet, og de mer tradisjonelle litteraturvitenskapelige begrepene. Disse ting henger sammen, og ethvert forsøk på å utelukke det ene fra det andre blir kunstig og passer dårlig sammen med ethvert studie av litteratur i dagens virkelighet. Allikevel ser dette ut til å være noe det insisteres på i institusjonene, og jeg skjønner virkelig ikke hvorfor. Det finnes en naturlig overgang fra tidligere teori til hypertekstualitet. Så hvorfor ikke ta det inn over seg?
Jeg spør fordi det volder meg enormt mye teoretisk hodebry å hoppe utenom dette i min prosjektbeskrivelse. Jeg føler meg som en mann som skal reparere et stereoanlegg, men som er tvunget til å bruke en vanlig skrutrekker til å trekke ut en stjerneskrue, når han har en stjerneskrutrekker i den andre verktøyskassen som han ikke får lov til å bruke på stereoanlegget. Det går til slutt, men det er mye vanskeligere enn å bare hente stjerneskruetrekkeren.
Hvorfor alle disse akrobatiske krumspring, istedet for å akseptere hypertekstualitet som et aspekt ved moderne tekst? Et teoretisk rammeverk for ny tekst som kanskje til og med kan lære oss noe om hvordan tradisjonelle teksters omliggende tekstunivers fungerer?
4 Comments:
Bruk den verktøykassen som er mest effektiv, ikke tenkt på den delen av fagfeltet som knirker i hengslene.
Jo jo, helt klart. Men jeg mener (for nå å strekke analogien) at forskning handler om å ikke måtte velge mellom to verktøyskasser, men å kunne ta fritt det verktøy som finnes. På den måten kan man finne bedre verktøy til gamle problemer, og nye problemer til gamle verktøy.
Nå skal jeg hovedsaklig skrive en litteraturvitenskapelig oppgave, siden den verktøyskassen som har flest verktøy som er brukbare er litteraturvitenskapen, og siden problemet er et litterært problem.
Men når minst ett verktøy ser ut til å være både brukbart, og i en viss grad off-limits for bruk, dersom jeg skal overbevise om at jeg skriver en litteraturvitenskapelig oppgave, så er det klart at det er frustrerende.
Hvem sier det er off-limits? Man slipper jo stort sett unna med å tøye grensene for sitt felt litt, bare man klarer å argumentere for det. Eller er denne godviljen forbeholdt bastard-felt som medievitenskap?
Et av problemene er kanskje også at man (eller i hvert fall jeg) som student ved et lærested antar at "litteraturvitenskap" det er det som presenteres som litteraturvitenskap akkurat ved den institusjonen man selv studerer på. I praksis så er nok det bare en variant av litteraturvitenskapen.
Jeg var fullstendig sjokkert da jeg år etter å ha tatt hovedfag i litteraturvitenskap ved UiB skjønte at det fantes flere helt forskjellige typer narratologi enn den man lærer på litteraturvitenskap i Bergen. Jeg *tror* at den til Genette og Lothe og Sætre osv sannsynligvis er den vanligste, men det fikk meg jo til å lure, da, siden hele min litteraturvitenskaplige grunnutdanning er uutslettelig preget av en gruppe svært hyggelige og belærte menn (og en kvinne, Ellen Mortensen kom til Bergen mens jeg studerte) som ikke representerer alt som er litteraturvitenskap.
Jeg er utrolig glad for litteraturvitenskapen jeg lærte ved UiB - det er utvilsomt det beste universitetsfaget jeg har studert.
Uviljen mot hypertekst og nyutviklinger av litteraturen forstår ikke jeg heller, helt, annet enn at jeg antar det må være en slags automatisk uvilje mot å innrømme at ens eget forskningsfelt inneholder fenomen man selv ikke har kompetanse på.
Det finnes litteraturvitenskaper som inkluderer hypertekst og weblogger og digitale litteraturformer. Dessverre ikke ved UiB. Men kanskje det kommer?
Post a Comment
<< Home