*

2.5.05

Vagant som debattant

(Det bør sies, innledningsvis, at jeg taler for meg selv, ikke for Prosopopeia-redaksjonen.)

Onsdag den 20. april arrangerte Erik Bjerck-Hagen debatt på sitt litteraturkritikkseminar. Jeg har tenkt mye på det som skjedde der, og føler egentlig at man bør si noe om det.

Panelet besto av tre av mine kollegaer fra Prosopopeia på den ene siden, og Frode Helmich Pedersen og Preben Jordal fra Vagant på den andre siden. Bjerck-Hagen og Eirik Vassenden satt på sidelinjen og deltok aktivt i debatten, de også.

Emnet var selvsagt litteraturkritikk. Vagants redaktører – Pedersen og Jordal - har i sitt siste nummer, og i intervju i Morgenbladet gått ut med en hard, negativt kritisk linje. Lederartikkelen i samme nummer er et forsvar for noe som man kan kalle den gode slakten. Den norske samtidslitteraturen har blitt en hage som, ”på grunn av overgjødsling og generøst oppvarmede veksthus, nå er blitt så tilvokst at det er blitt vanskelig å skille ugress fra kulturplanter.” Og Vagants redaksjon trer nå til som gartnere. De vil heller luke enn gjødsle, og skal rydde plass for ”litteraturen som er bedre.”

Flere i Prosopopeias redaksjon var misfornøyde med den kritiske praksis som Vagant fremhevet. Særlig var det en del misnøye med Preben Jordals anmeldelse av Karl Ove Knausgårds roman En tid for alt. Uenigheten med denne anmeldelsen, og Vagants nye grunnholdning, var så stor at tre av redaksjonens medlemmer bestemte seg for å skrive et motinnlegg. Dette innlegget sto på trykk både i Prosopopeia og Morgenbladet under overskriften ”Unysgjerrig Anmelderi.” I tillegg har det vært debatt i Skoddeheimen.

Uenigheten mellom de to partene lå på flere nivåer. Det ene nivået var interessant og av allmenn interesse for litteraturkritikere: Hva er den gode kritikkens grunnholdning til litteraturen? Det andre var langt mer spesifikt og lite interessant: Var Preben Jordals anmeldelse av Knausgård god eller dårlig? Hvorfor/Hvorfor ikke?

Debatten var ikke voldsomt vellykket av en rekke årsaker. Først og fremst fordi den nesten umiddelbart etter de to første innledningene (fra Ane Aa. og Frode H.P.), sklei ut i Knausgårdland og holdt seg der, med kun spredte avbrekk, resten av debatten. Forsøk på å knytte det allmenne til det spesifikke strandet i stor grad.

I tillegg til dette kom retorikkproblemet. Dette vil jeg komme tilbake til. La meg først si noen ord om hva jeg fikk ut av debatten, og hvor jeg mener det gås galt i terrenget.

1. Om kritikken

Først og fremst så mener jeg at den norske litterære offentligheten ikke er noen hage. Den er slett ikke i nærheten av å være noen hage, engang, og hagemetaforer bør lukes bort fra enhver omtale av den. Når Pedersen og Jordal ønsker å senke temperaturen i veksthusene og slutte med ”overgjødsling”, så tenker jeg at den må de lengre ut på landet med. Den empiriske litterære virkeligheten er bevis godt nok for det: Norge har i dag en usedvanlig kraftig og fruktbar litterær offentlighet for et land av sin størrelse. Det bor 4,5 millioner mennesker i landet, og minst 30-40 stykker av dem mener jeg man må kunne kalle forfattere i tungvekterklassen. Det er usedvanlig mange for et land av denne størrelsen.

Jeg tror at Norge gjennom en god, bevisst språk- og kulturpolitikk har dyrket frem en sterk og frodig litteratur, og det tror jeg ikke det kan være to meninger om, med mindre man har et litteraturbegrep som har røtter som er fastgrodd i et europeisk/anglo-amerikansk kanon, en genitankegang, eller et for sterkt kvalitetskriterie: tanken om at all god litteratur er i nobelprisklassen. Det er den ikke, og det er heller ikke meningen at all god litteratur skal være tidløse, kanoniserte klassikere. Vi må ikke glemme den litteraturen som skal virke her og nå. På mange måter er denne litteraturen like viktig, eller viktigere, enn den ”tidløse.” Dette glemmes altfor ofte, både av akademia og kritikere.

Det som det kan være to meninger om er buskaset som gror rundt de sterke og levedyktige plantene. Det er i forholdet til denne underveksten at de kritiske synspunkter generer uenighet. Disse middelmådige buskene, disse tarvelige vekstene og ugressene som stjeler våre gode planters lys og næring. De hemmer og hindrer fremveksten av den gode litteraturen, og man må hakke dem vekk med slaktens machete.

Men det er her metaforen skurrer, og det er her man må forstå at den norske offentligheten er vesensforskjellig fra en hage. Den proliferasjonen av middelmådighet som finnes i den litterære offentlighet er sannsynligvis en prekondisjon for tilstedeværelsen av den gode litteraturen. Det er her viktig å skille mellom hva som er årsaken til at vi skriver, og hva som er årsaken til at vi leser.

Dette har vi liten empirisk forståelse av, men ikke desto mindre vil jeg hevde at grunnen til at det finnes usedvanlig mange gode forfattere i Norge, er at de har hatt stor utsettelse for en variert og eksperimenterende litterær offentlighet med sprikende kvalitet. Det å skrive er et møte mellom egne individuelle erfaringer og kvaliteter, språket man skriver i, og ens egne skriftlige innflytelser. Ens litterære påvirkninger er helt essensielle for skriveprosessen.

Forfattere skriver altså i stor grad fordi de har vært utsatt for mye skrift, med all den innflytelse det øver på ens verdensbilde og språk. Man ser seg ut en nisje i denne offentligheten, et uttrykk som mangler der, og prøver å fylle den med sitt eget. Samtidig så er det også slik at en mindre litterær offentlighet har mindre plass til små, alternative, sære stemmer. Dersom det kun er de store kanoner som dominerer feltet, så er det økonomisk umulig for de små sære tingene (som ofte har stor litterær verdi) å bli utgitt.

Jeg kan ikke forestille meg at en litteratur med noen få, kraftige stemmer, kan skape den samme fremveksten av kvalitetslitteratur som den nåværende tilstanden kan. Tvert imot blir en slik litteratur nok snarere ensrettet, intimidert og fattig på uttrykk. Sterke stemmer har stor innflytelse, og den eneste måten å dempe denne innflytelsen på andre, potensielt sterke stemmer, er gjennom stor variasjon. Jmf. situasjonen i norsk dramatikk med Jon Fosse som mer eller mindre har enerett på feltet. En kritiker som tror at han gir lys til de store plantene ved å skjære vekk et par av de små/dårlige, er (for å holde oss til agrikulturen) på jordet.

Jeg tror altså at den ”overgjødslete” offentligheten i en eller annen forstand er nødvendig for å ha mer stor litteratur. Samtidig så tror jeg også at den store proliferasjonen i antall bøker stjeler lesere fra den gode litteraturen. Vi vil, som de velvillige mennesker vi er, at den gode litteraturen skal leses. Altså er vi i en situasjon der to motstridende krefter finnes: en variert litterær offentlighet er nødvendig for å frambringe den gode litteraturen, men samtidig så stjeler den høylytte offentlighet oppmerksomhet fra de beste produkter som den selv produserer, og gjør at den ikke leses nok.

Dette er ikke noe originalt. Det er faktisk informasjonssamfunnets grunnlagsproblem: for mye informasjon til å finne nålene i høystakken. For mye hvit støy til å høre musikken. Vi kan ikke se skogen for bare papirmøller. Finnes det en løsning på dette proliferasjonsproblemet?

Så langt ser svaret på dette spørsmålet ikke overraskende ut til å være menneskelig skjønn rettet mot den informasjonen som produseres heller enn å minske mengden informasjon. Vi trenger folk som kan sile informasjonen og kritisere den. Forklare den, fremheve de viktige deler av den, de riktige supplerende fakta, de riktige vurderinger, tolkninger, vinklinger. Vi trenger kompetente, kvalifiserte mennesker til å vurdere informasjonen vi ikke har tid til å vurdere, og så hjelpe oss til å forstå hvilke deler av informasjonen vi skal bruke tid til, og ikke minst: hjelper oss til å få nye, fruktbare erkjennelser, fra den litteraturen som er bedre.

Vi kan alle sammen være enige i at litteraturkritikkens oppgave er å vurdere, for dermed å sørge for at den gode litteraturen blir lest (og lest godt – dens andre oppgave), mens den middelmådige og dårlige ikke blir det i like stor grad (til tross for at jeg ikke er blant dem som mener at det ikke finnes noen plass i samfunnet for dårlig litteratur, men den får vi ta en annen gang). Vi kan være enige om målet, men vi er helt tydelig uenige om midlene. Hvilken metode bør man bruke? Som så ofte ellers, i valget mellom to standpunkter, blir et radikalt standpunkt ubrukelig ekstremt, og et altfor moderat standpunkt tannløst.

Det har flere ganger de siste par måneder blitt sagt at positive anmeldelser har større verdi, og at man må ta litteraturen på alvor, på dens egne premisser. Disse to argumenter føres ofte sammen. Det siste er sant, mens det første ikke er det, og de to argumentene er ikke nødvendig sammenhengende.

Litteraturkritikken kan forestilles som et slags spenningsfelt som omkranser litteraturen. Negative anmeldelser trekker verket nedover, vekk fra offentligheten, positive oppover, mot den. De fleste havner et eller sted i midten, nede i gjennomsnittslitteraturen.

Det er kanskje lettere å like positive anmeldelser, fordi de har en mer åpenbar, umiddelbar verdi. Den er en velbegrunnet anbefalelse av en bok. Den prøver å gi en bok den plassen i offentligheten den fortjener.

Den negative kritikkens mål er kanskje i utgangspunktet mindre tydelig. Jeg er enig i at det må slaktes noen ganger, og at slakten er en helt nødvendig del av litteraturkritikken. En del bøker er, for meg, pinlig dårlige, og det kan være produktivt å jobbe med dem. Dels for å finne ut av hvorfor de kan anses for å være dårlige, slik at ingen i den litterære offentligheten behøver å skrive en slik bok igjen (ideelt sett), dels fordi det å slakte sørger for at lesere unngår å bruke sin tid og penger på den boken. Ideelt sett så kan vel også kritikken fungere som et korrektiv på forlaget, og få det til å holde seg til en høyere kvalitetsstandard.

Slakter er vanskelig å skrive. Mye vanskeligere enn gode anmeldelser. De fornærmer folk, trakker på tær og knuser hjerter. Derfor må de rettferdiggjøres grundig. Det å skrive en god slakt krever både stor skriveferdighet, kunnskap og selvsikkerhet, mens å skrive en dårlig slakt krever bare selvsikkerhet. For å slakte må man være bevisst på hva man gjør, og ikke minst må man forstå hvilken posisjon man skriver ut fra. Man må ha en forståelse av at ens egne estetiske kategorier er intersubjektive og ikke absolutte.

Det er fullt mulig å skrive gode slakter basert på en skrivestil som er ekstremt selvsikker, og det er mulig å skrive slakter som er nøkterne og saklige og både-og-tvilende. Begge metoder er for så vidt like gyldige, men i begge tilfeller må de skrives med en skrivestemme som ikke drukner budskapet, for at jeg skal kunne ta dem alvorlig. De må skrives med en selvkritisk bevissthet i bunn. Hvis de ikke gjør dette, eller hvis denne selvkritiske bevisstheten ikke skinner igjennom teksten på et eller annet vis, så ser de ut som om de er skrevet i affekt. Retorikken blir det som trer i forgrunnen. Det blir noe fanatisk over en slik slakt. Noe blindt og påståelig.

Et annet formål med den negative kritikken som har blitt fremhevet en del i løpet av debatten er at negativ kritikk skaper noe friskt og freidig i offentligheten. Den gir krydder til noe tørt og kjedelig, injiserer litt humor i denne triste ørken av ja-stemmer. Tør å si sin mening, klarer å være fargerik og flamboyant. Ja, det virker nesten som om den negative kritikken skulle være en slags offentlighetens hoffnarr. Dette blir jeg litt oppgitt over, dels fordi jeg er lei av folk som syntes man må si noe negativt for å være interessant, men også fordi sprelskheten i det siste ser ut til å komme i veien for budskapet og funksjonen til kritikken.

Eksempler: i siste nummer av Vagant, regner jeg Frode Helmich Pedersens anmeldelse av Sigmund Jensens Gammaglimt for å være en slik selvkritisk bevisst slakt som jeg nettopp snakket om. Den er ikke mer sikker på seg selv enn at den avkrever seg selv bevismateriale og en god bevisførsel. Den angriper konkrete punkter i teksten. Den er både fargerik og morsom, og en flammende kritikk av et verk som ikke burde ha forlatt forlaget. Ikke desto mindre klarer den å bevare en troverdighet, og en verdighet. Den gjør rede for seg selv, samtidig som den gjør rede for sitt emne. Preben Jordals anmeldelse av Knausgård, derimot, skuer ikke utover seg selv. Den er mer subjektiv og selvrettferdiggjørende. Den angriper teksten dels i en uholdbar referanseramme – fjorårets aller beste internasjonale utgivelser – og ser for meg ut til å kritisere boken for ikke å være en annen bok; for ikke å være en bok som ligger nærmere det Jordal selv ønsker å lese, basert på egne, svært subjektive, estetiske krav. Dette er slik den artikkelen kan leses, iallefall. Det viste seg under debatten at Jordal hadde mer velresonnerte overveielser i grunn for sine meninger, men disse trådte ikke tilstrekkelig fram i teksten.

2. Om debatten

Jeg skal ikke gå inn på disse to anmeldelsene nærmere, da det har blitt sagt mer enn nok om dem inntil videre. Jeg ønsket bare å bruke dem som en åpning for å si at det egentlig var det samme som var problemet under debatten i Bjerck-Hagens debatt, og at debatten egentlig er en god analogi.

Det var retorikken som var problemet i debatten. Akkurat som den dårlige slakten som ikke klarer å se utover seg selv, og iscenesette sin egen subjektivitet, så ble timen en fremvisning i dårlig oppførsel og billig retorikk. Jeg skal ikke underslå at det var sviktende argumentasjon fra alle sider av bordet, til tider, men det var en helt klar holdningsforskjell som jeg syntes burde diskuteres, fordi den sier noe både om tonen til kritikken, og fordi den sier noe om hvor Vagant er, og hvor det er på vei hen.

Under debatten tok Frode H. Pedersen rollen som good cop mot Preben Jordals bad cop. Han kom stort sett godt fra det, og kom med gode poenger i forhold til slaktens nødvendighet. Jeg er ikke hundre prosent enig i hans litteratursyn, som allerede nevnt i forhold til dette med hagen, men jeg kan diskutere med ham. Når Preben Jordal tok fatt på sin innledning, derimot, ble jeg pinlig berørt på debattens vegne.

Han gikk hardt ut og angrep sine motdebattanters artikkel. Dette var helt i orden, og han hadde helt klart en rekke legitime poenger i sitt innlegg, og i den påfølgende debatten. Problemet var at det druknet i en tone som dryppet av overlegenhet. Han beskrev minst fire ganger (flere, tror jeg faktisk) sine motdebattanter som ”unge.” Han kalte dem ”jenter.” Han brukte adjektiv som ”søtt” og ”puslete” når han beskrev deres innsats, og kom flere ganger med ”formaninger” og ”advarsler” som han ønsket å gi dem videre på deres ferd gjennom livets mørke skog.

Preben Jordal er seks år eldre enn den eldste av sine motdebattanter. Han er åtte år eldre enn meg. For åtte år siden gikk jeg i første klasse på videregående skole. Selv om jeg ikke skal nekte for at det er skjedd utrolig mye med meg på de åtte årene, og at jeg nok ville beskrive meg selv som et helt annerledes menneske nå enn jeg var da, så hadde jeg allerede lært en hel del ting. Jeg hadde f.eks. lært hva et argumentum ad hominem var. Jeg hadde også lært hva et argumentum ad antiquitatem var. Jeg hadde lært at hvis du kombinerte de to i samme setning, så hadde du en setning uten etos og logos, men med en hel masse patos. Jeg hadde også lært, allerede da, at debatter ikke trengte å være kjedelige bare fordi de hadde innhold, og videre: at debatten var, for offentlighetens formål, meningsløs når den ikke hadde innhold. Siden den gang har jeg også lært at retorikk kan drukne et budskap. Når jeg lyttet til Preben Jordals debattpraksis så hørte jeg liksom av og til en hvisken av innhold gjennom de retoriske vindkast, men det hele ble borte i stormen. Det kan man ikke forholde seg til.

Og alt dette er symptomatisk på noe som er galt med en bestemt skole innen den negative kritikken. Jeg er, som sagt, ikke imot negativ kritikk, men jeg er imot umotivert, ureflektert kritikk som drukner seg selv i sin egen overopphetete retorikk. Jeg tror Norge trenger flere kritikere som er negative, som tør å være uhøytidlige og krasse. Men jeg er skeptisk til den linjen Vagant ser ut til å ha lagt seg på dels på grunn av sitt litteratursyn, som jeg er uenig i, og dels på grunn av sin retorikk. Både som den fremstår i virkeligheten og i skriften. Norge trenger ikke flere arbitrært ukritiske kritikere. Norge trenger skarpe, veloverveide, underholdende, grundige kritikker, akkurat som redaktørene fra Vagant sier. Men deres praksis må innskjerpes før jeg kjøper deres uttalelser.

Jeg vet ikke nok om Preben Jordal til å uttale meg allment, men det er helt tydelig at han er både intelligent, dyktig, belest og en mann med sterke meninger. Dette kom særlig tydelig fram mot slutten av debatten, der han holdt et to minutters spontant innlegg, der han kom med en god, begrunnet kritikk av Knausgårds roman. Der sa han alt det jeg manglet å høre i hans artikkel. Hvis han hadde tatt innholdet i det han sa der, og lagt det inn i artikkelen han skrev i Vagant, så kunne det langt på vei ha rettferdiggjort slakten han ga Knausgård. Dessverre var det alt for langt mellom den slags øyeblikk under debatten og i artikkelen hans. Forhåpentligvis blir det ikke like langt mellom dem i Vagants fremtid.

For man må spørre seg selv hvor Vagant er på vei hen med det her. Det er helt klart at Vagant er i en brytningsfase både redaksjonelt og eiermessig, og bladet kan tas i en helt ny retning. Jeg må innrømme at jeg er skeptisk til fremtiden. Jeg håper redaksjonen i Vagant styrer klar av den romantiske kanon-fikseringen den ser ut til å ha hatt. Jeg håper at de klarer å fortsette å finne en rolle som et korrektiv og modell for den kritiske offentligheten. Men etter at redaksjonsmedlem Inger Bråtveit sluttet, og de tidligere kvinnelige redaksjonsmedlemmene også sluttet etter relativt kort tid i Vagant, må man spørre seg om tidsskriftet i det hele tatt kan fortsette å være et litterært organ med flertydighet og rom for uensartede stemmer. Om Vagant er på vei i den retningen, er det trist.

”Vagant” betyr omvandrende student. Det ligger noe ydmykt og lærende i ordet. At Vagant nå er på letende vandring etter investorer er ironisk, men at bladet legger seg på en så retorisk, selvsikker linje som det ser ut til å gjøre i offentligheten for tiden gjør at man må lure på hvilken grunnholdning man har til litteraturen. Det er nok ikke lengre den holdningen som den omvandrende studenten har, men den selvsikre læreren som vet at han sitter. Hvis Vagant skal fortsette å ha en ledende rolle, tror jeg at redaksjonen må ta vandreskoene sine på igjen.

14 Comments:

Blogger Susanne said...

Kan man blive sparket fra Vagant-redaktionen? Jeg kan lide at tro IB gik af sig selv? Indtil andet er bevist.

Og Martin, tak for tekst!

May 02, 2005 11:50 am  
Anonymous Anonymous said...

Preben og Frode hadde hatt godt av å lese dette, helst alene for seg selv, slik at de kunne ha tenkt over disse tingene heller enn å komme med defensiv polemikk. Godt jobbet Martin.

May 02, 2005 2:00 pm  
Blogger Det Polemiske Jeg said...

Den nye redaksjonen ser da fin ut:

"De nye redaksjonsmedlemmene er Øyvind Vågnes, Cathrine Strøm og Audun Lindholm. Frode Helmich Pedersen og Pedro Carmona Alvarez engasjeres som ansvarlige redaktører. Preben Jordal og Eirik Vassenden fortsetter i redaksjonen." Fra pressemeldingen.

Flott analyse av hagemetaforen! Men det er da allikevel underlig hvor mye makt vi tillegger denne anmelderskikkelsen. Hvis vi legger Olaug Nilssens ønske for kritikken til grunn, altså en kommenterende kritikk som henvender seg ikke bare til leseren, men også til andre foregående kritikere, så må det da være mulig å ha rom for litt flere kritikerskikkelser. Denne omstendelige, kloke og grundige kritikeren som etterlyses er tydeligvis den eneste vi vil ha. Hvorfor må vi like kritikeren? Kan ikke hun/han være en kjiping i blant?

Au! Glasshuset begynner å bli trangt.

May 02, 2005 3:59 pm  
Blogger MGL said...

Jeg endret på det jeg skrev om I.Bråtveit, da det var basert på rykter. Jeg skal prøve å finne ut av hva som skjedde annetsteds fra.

Jeg hadde ikke hørt om den nye redaksjonen, men den ser bra ut. Både Øyvind, Cathrine og Audun er jo bra folk, så dette ga meg straks mer håp.

Og samtidig så bemerker jeg at mine kommentarer mht. tidligere kvinnelige redaksjonsmedlemmer ble umiddelbart etterfulgt av at to av dem startet et litterært tidsskrift. Sjekk ut Olaugs blogg. Snakker om å være i vinden!

May 02, 2005 7:27 pm  
Blogger Det Polemiske Jeg said...

Damm rocker tidsskriftscenen. Dette blir drittøft.

May 02, 2005 7:43 pm  
Blogger Det Polemiske Jeg said...

This comment has been removed by a blog administrator.

May 02, 2005 7:43 pm  
Blogger MGL said...

John Erik er på hugget, ser det ut til. Dette blir spennende.

May 02, 2005 9:51 pm  
Anonymous Trygve said...

Fantastisk bra Martin!
Til din ære legger jeg ved
et Hamsun sitat
på norsk riksmål, som
på den tiden var svært likt dansk.

(selv om du skriver bedre norsk en
de fleste)

Hamsun, fordi denne debatten er et symptom
på litteraturscenens (eller hagens) naturlov:
hvis du skal komme deg opp
(eller inn på hagefesten)
er en god måte å gjøre det ved å kritisere "den
rådende orden."

Hamsun var jo selve kroneksempelet på dette.
Tenk når han satt der, med selveste Ibsen i salen,
og slynget ut fornærmelser.

Såvidt jeg forstår er jo også Hamsun godt likt
av H.P

Men det ble jo ikke akkurat det samme dette her.
Det er noe med debattmønsteret vårt,
et slags Aslak Nore fenomen,
vi tar ikke ballen, men spilleren
slik jeg nettopp gjør her..

jeg venter i spenning på mer fra din kant
Grüner-Larsen - jeg sier:
Kom med ditt helt eget forslag for en bedre
kritikk!

Og nå, Knut, som jeg fikk litt problemer med
etter at Georg Johannesen sa:
"Folk liker ikke Hamsun på tross av at han var
nazist. De liker han fordi han er nazist."
Men som jeg ikke klarer å slutte å like:


"Jeg erkender, at jeg er en levende Motsigelse, og jeg forstår det ikke selv. Men jeg er ude af Stand til at begripe, at ikke ogsaa alle andre Mennesker mener det samme om Tingene som jeg. I den Grad greje og gennemskuelige synes Spørgsmaalene mig, og saa skinnende klart ser jeg Sammenhængen i dem. Dette er mit Hjærtes Mening."


(Mysterier)

May 03, 2005 1:01 am  
Blogger Det Polemiske Jeg said...

Når vi er inne på Johannesen, jeg sakser fra et intervju i damebladet:

- OVERDRIVELSE BLIR MED et fremmedord kalt hyperbol, underdrivelse er litotes. Hvis jeg, for å nevne et eksempel, sier: «Du har ikke vært særlig heldig med den skjorta der.» Johannesen peker på skjorta til fotografen. Da er jeg uangripelig fordi jeg bruker ordene «ikke særlig heldig med». Men, hvis jeg hadde sagt: «Fy faen, det er den styggeste skjorta jeg har sett i mitt liv», så kan du slå tilbake, komme med et motangrep som «din skjorte er like stygg». Da kan vi komme på like fot igjen. Hyperbol likestiller. Du ser det veldig godt i fotballspråket, for der stiller lagene mot hverandre på en likestilt måte. Hyperboler er ikke det verste man kan drive med.

Johannesen påpeker at hyperboler er mye vanligere i mer dannede land enn Norge.

- I det engelske parlamentet står de og skjeller hverandre ut, men det er fordi nesten alle sammen er adelige. De har råd til å snakke på den måten.

- Hvorfor tror du vi er så forsiktige i Norge?

- Det er fordi vi er et underklassens land. I Norge er vi så redde for skjellsord og tar alt personlig. Vi tåler ikke motsigelser. Nå, for eksempel, fikk jeg dårlig kaffe. Jeg tør ikke si det. Hvis jeg gjorde det, ville jeg være en vanskelig person.

May 03, 2005 1:00 pm  
Blogger Ragnfrid Trohaug said...

Grüner: Meget bra, men det har jeg sagt til deg der hjemme.
Susanne: Om man går av seg selv, eller blir sparket er ofte to sider av samme sak. Man forlater de mindre hyggelige kaffeslaberasene, fordi stemningen peker i sådan retning at man bør komme seg til helvete ut. At klimaet i det drivhuset nok ikke har vært det aller beste, må jo være en relativt nøktern uttalelse å komme med, ettersom ikke de ikke har holdt på ett eneste kvinnelig redaksjonsmedlem. Noen vil si det er tilfeldig, andre trekker andre slutninger. Jeg håper den nye redaksjonssammensetninga skaper en god energi, enig i at det er flotte folk der.

Men kanskje skal vi ikke være så opptatt av VAGANT, kanskje kommer tingene til å skje andre steder?

KOFF:Johannesen har rett i sin vurdering av Norge, derav min elsk for Sverige og Danmark blant annet.

May 03, 2005 1:58 pm  
Anonymous ane said...

Bra jobba martin! fin tekst og god oppsummering av den altfor knausgårdfokuserte debatten. Er bekymra for vagant jeg òg, selv om de nå tar inn flinke folk. Er jo idiotisk å kvitte seg med fantastiske inger (nei, susanne, intet annet er bevist, for å si det sånn)

May 03, 2005 3:15 pm  
Anonymous ane said...

ragnfrid: du har helt rett i at spennende ting heller kommer til å skje andre steder, og bestemmer meg herved for å ikke sløse mer aggresjon på vagantgutta. heier heller aktivt på gunnhild og olaug -hurra for dem! (og for harry potter som gjør alle disse tidsskrifta driv-bare..)

May 03, 2005 3:48 pm  
Anonymous Helga said...

Så bra, Martin!

Ane (hei); det er jo ofte morsomere å heie enn å sutre, spesielt her på tantelaget, men den uendelige rekken av nye vinen gutter som først og fremst er interessert i å danse på bordene på Theatercaféen og deklamere sin egen fortreffelighet;

de bør bli hoppet oftere på

jeg bare sier det.

May 03, 2005 7:55 pm  
Anonymous ane said...

hehe, liker nå best å kalle det "bitche" og ikke "sutre", og bitching kan man da virkelig aldri slutte med!

May 03, 2005 10:12 pm  

Post a Comment

<< Home