(scene 1)

SCENE 2: Leilighet.

(Kjæresteparet ligger begravd under et lite fjell med norsk samtidslyrikk. Titler som ”Rørsle i nattas kvadrat” og ”...mens himmelens kvadratvind borer gjennom deg”, ”Himmelen rister bladenes vinder,” ”Trekantens slagsside”, ”Natteklang og dagdans”, ”Kvadratens skyggeside” etc. er synlige. Anstrengt pusting nedenfra.)

Søster:
Språket er tungt
Vi er fanget
i mørket
under ordene

Kjæreste:
Ribbeina mine knaker
som gammel ved
under vekten av ord
og deg

Søster:
Ordene faller fra bordet
Over kroppen min

Ei rørsle av ord
held armane mine nede

Kjæreste:
(Rører forsøksvis på en arm)

Armen min
rører seg
gjennom ordene
til fremmede

Søster:
(Rister armen sin løs, får tak i en bokhylle)

Jeg finner et hulrom i språket
et hull i poesien

(Hun klatrer ut. Små poetiske fjellskred går nedover sidene.)

Jeg klatrer på bokhyller
frigjør meg med dem

(Hun hjelper kjæresten ut. De står et øyeblikk og summer seg, tørker av seg støv, strekker på beina, etc.)

Kjæresten:
Dette kubikk av ord
veier tyngre enn tiden, og
(dunker seg selv i hodet)
Det var jævlig mye bøker, ass. Hvem pokker leser en kubikkmeter med poesi?

Søster: Hvem har så mye poesi at de kan kvitte seg med en kubikkmeter?