1) hvor mange bøker eier du?I forbindelse med min bedre halvdels sjølmelding, gjorde vi igår et overslag og kom fram til ca. 1200 bøker + en kubikkmeter lyrikk (kanskje 7-800 enkeltverk?). Det må jeg innrømme er overraskende mange. Hvis man leste en bok om dagen, ville det tatt en fire år å lese vår boksamling. Det er lang tid, det. Og det er kun når jeg har max fritid at jeg kan lese en bok om dagen, og da bør den ikke være lang, heller.
2) hvilken bok var den siste du kjøpte?Jeg kjøpte en drøss bøker når jeg var på Balkan. Husker ikke helt når jeg kjøpte hvilke, så jeg tar bare alle:
Underground av Haruki Murakami
Rosencrantz and Guildenstern are dead av Tom Stoppard
The Constant Gardener av John LeCarré (lett skyldbetont fornøyelseslesning)
They would never hurt a fly av Slavenka Draculic
Atomized av Michael Houllebecq
I tillegg så hadde jeg en runde på Amazon.com før jeg reiste ned, der jeg kjøpte
S/Z og
Pleasure of the Text (
Plaisir du texte el noe slikt på fransk) av Roland Barthes
Hypertext 2.0 av George Landow
og
A Year with Swollen Appendices av Brian Eno
3) hvilken bok var den siste du leste?Et av tingene som var bra med ferien var at jeg kom inn i min ferieleserytme, som mer eller mindre består i at jeg leser fire-fem bøker samtidig, og begynner med nye fortløpende, slik at jeg alltid har en fire-fem baller i luften og alltid holder på å bli ferdig med minst en.
På denne ferien har jeg altså lest, litt sånn overlappende:
The Curious Incident of the Dog in the Nighttime av Mark Haddon:
Denne er et mordmysterium fortalt fra perspektivet til en gutt med Aspergers syndrom. Naboens hund blir drept, og han tar det på seg å finne morderen. Flotte skildringer av guttens indre liv, og hans verdensforståelse. Også en vellykket page-turner, som etterhvert blir til noe annet enn en krim, hvilket er bra; men dessverre mister forfatteren grepet på romanen omtrent samtidig, hvilket er dumt.
The DaVinci Code av Dan Brown:
Denne kom jeg bare 100 sider inn i, så jeg kan strengt tatt ikke sies å ha lest den. Ikke desto mindre vil jeg våge meg til å påstå at denne boken suger sure, svette hesteballer. Jeg har en bachelor-snart-mastergrad i litteraturvitenskap og et modul i litteraturkritikk, og har allikevel litt vanskelig for å finne ordene for å beskrive nøyaktig hvor mye denne boken stinker gjødsel.
Noen stikkord: klisjeer, klisjeer, klisjeer; knirkende eksposisjon; sjablong-aktige karakterer (ruggedly handsome, yet bookish... dark and mysterious, with high cheekbones and an enigmatic beauty and a corny french accent);
"as you know, Bob"-dialoger og, ennå verre, indre monologer; en Disneylandaktig ide om intellektualitet; klisjeer, klisjeer, klisjeer; umotiverte faktadrypp for å ikke la research gå til spille; en innsmigrende fornemmelse av at det er en bok som skal få leseren til å føle seg enormt intelligent; klisjeer, klisjeer, klisjeer; og sist men ikke minst: et vanvittig langsomt, vanvittig uspennende plot.
Og så har den selvsagt også begått kardinalsynden: å bli populær bortenfor den (litteratur-)kritiske massen som innen kritikken ofte refereres til som Potter-singulariteten: det punktet der en bok begynner å få salgsmomentum som kulturell bevegelse heller enn som bok, og sidenhen ikke får oppmerksomhet fra seriøse kritikere. Men seriøst: jeg innrømmer åpent at jeg syntes Harry Potter er gøy og at jeg har lest Ringenes Herre litt for mange ganger, men DaVinci-koden er bare dårlig. Den fortjener virkelig, virkelig ikke den oppmerksomheten den har fått.
(disse to bøkene lå og slang på en hytte på sørlandet. Jeg har ikke, gjentar ikke, kjøpt DaVinci-koden)
A Year with Swollen Appendices av Brian Eno:
Jeg har vært interessert i Enos musikk i det siste, og ideene bak den, og jeg har alltid likt intervjuene han har gitt, så jeg kjøpte denne, og leste den på Balkan. Det er hans dagbok fra 1995. Den er nok litt for spesielt interesserte, men jeg fikk faktisk en hel del ut av den. Eno er en svært original tenker. Mye "outside-the-box", og selv om dette produserer vanvittig mye idéslagg, så får han også noen skikkelig gode ideer fra tid til annen, og tenker nytt om ting man tar for gitt. Ga en ekstra dimensjon å lese denne på Balkan, fordi han var involvert i veldedighet der i 1995. Han ga bla. ut "Miss Sarajevo" - den der sangen med Pavarotti, du vet - med U2 (Passengers) det året. Han beskriver en del av sine opplevelser med å reise rundt på Balkan. Interessant å se hans beskrivelser fra for nøyaktig 10 år siden, og sammenligne dem med egne opplevelser av de samme steder.
Atonement av Ian McEwan
Flott engelsk roman-roman i tradisjonen etter Woolf og Austen. Handler om en britisk overklassefamilie rett før 2. verdenskrig. Klisjeene hoper seg opp: en skjebnesvanger sommernatt som skal forandre livene til alle sammen, en gryende forelskelse, en misforståelse, forræderi, svik, vold, og så en solid dose Saving Private Ryan midt inne i det hele. Men så, på slutten: en vri som plutselig rettferdigjør hele romanen, og binder det sammen på en vakker (men trist, på en hyllest-til-livet måte), der du skjønner at bokens svakheter er kalkulerte og bevisste. Meget melodramatisk og klisjepreget, men den virker som bare juling.
Underground av Haruki Murakami:
Forfatteren Haruki Murakami intervjuer ofrene av nervegassangrepet mot undergrunnsbanen i Tokyo i 1995, og siden en del medlemmer av kulten som utførte angrepet. Utrolig fascinerende og viktig bok, både som en kartlegging av folks reaksjoner under press, og av hvordan den samme hendelsen kan oppfattes på utrolig mange ulike måter. Mest slagkraftig som en avhandling om den japanske psyken. På dette tidspunktet i 1995, iallefall, må japanerne være et folkeslag som er fullstendig ute av kontakt med sin egen kropp, og med en svært mangelfull forståelse av seg selv som individer. De fleste ofrene, har jeg inntrykk av, gikk på jobb etter angrepet, til tross for ukontrollerte rykninger, migrener, kraftige synsforstyrrelser på grensen til blindhet, akutt kvalme og pustebesvær. De gikk på jobb. Jeg fatter det ikke. Etter å ha vært innlagt noen dager gikk de fleste rett på jobb igjen og overarbeidet seg selv for å ta igjen sin syketid. Dermed forverret de sine senskader. Jeg er ikke helt ferdig med denne, og har ennå ikke lest ferdig delen med kultmedlemmene.
The Constant Gardener av John LeCarré:
God krim/spion-roman av den beste i sjangeren. Mer moralsk brodd i denne enn tidligere. Afrika, AIDS, U-hjelp, kapitalisme, farmasøytfirmaer. Sommerens guilty pleasure reading.
Rosencrantz and Guildenstern are dead av Tom Stoppard:
Et teaterstykke som følger to litt arbitrære bifigurer i Hamlet, og gjør deres plikt som dødsdømte throw-away karakterer til en dyptloddende eksistensialistisk farse. Litt sånn Waiting for Godot goes Shakespeare. Utrolig godt stykke. Vittig dialog som bobler over av dobbeltbetydninger og ordspill. På et vis veldig intellektuelt og distansert, men samtidig utrolig rørende å se de to karakterer snuble uforstående mot sin død. Finnes som film, regissert av forfatteren selv, med Tim Roth, Gary Oldman og Richard Dreyfuss i hovedrollene. Denne er nok mer verdt å se enn boken, for den har mer liv i seg, og kutter vekk noen mer ubetydelige deler av manus.
4) Nevn fem bøker som har betydd mye for deg og som du har lest mer enn tre ganger:The Invention of Solitude av Paul Auster:
En meget patosfyllt, men utrolig sterk og rørende, fremstilling av Austers eget liv i en krisesituasjon. Først en fortelling om tiden etter hans noe fjerne fars død, og hvordan han begynner å tenke rundt det. Den andre delen er en lengre essayistisk-poetisk meditasjon som dreier seg rundt karakteren A (også Auster) og hans forsøk på å håndtere en eksistensiell krise i kjølvannet av en skilsmisse. En dokumentasjon av en bevissthet som bruker alle sine evner og egenskaper til å overleve en krise. Jeg leste den selv på et ganske dystert tidspunkt, og den hjalp virkelig. Siden har jeg lest den minst en fire-fem ganger.
A Hitchhikers Guide to the Galaxy av Douglas Adams:
Fikk meg igjennom videregående. Stadig en av de morsomste bøkene jeg noensinne har lest. So long, and thanks for all the fish.
Heart of Darkness av Joseph Conrad:
Leste jeg repetitivt på videregående, med innbitt tenåringsfanatisme. Stadig på øde-øylisten. Fantastisk velkomponert og velskrevet kortroman med så mange lag at man går seg vill. Jeg oppdager stadig nye ting hver gang jeg leser den.
Complete Plays av Sarah Kane:
En ny plass på listen. Kanes dramatikk var nyskapende, poetisk med mere nerve og styrke enn det meste jeg har lest. Utrolig sterk samling skuespill, som det desverre er altfor få av.
Hamlet av William Shakespeare:
Denne er så uoriginal at jeg nesten er litt flau, men skuespillet Hamlet er stadig noe av det beste som noensinne er skrevet. Du har lest det, men hvis du ikke har lest det så må du
lese det. Språket til Shakespeare er helt utrolig, og jeg får stadig gåsehud av det hver gang.
5) oppfordre fem personer til å fylle ut disse spørsmålene i bloggen sin:
Jeg utfordrer:
Sara Bell, Annabel(l), Gaute Zachariassen, Jill Walker og Kristoffer Jul-Larsen.
