Post-postmodernismen var heilt klar til å ta over, men døydde i ei "bizarre gardening accident" på morrakvisten, rett før den skulle setje i gang. Neo-post-post-modernismen er framleis på småskulen, så no slit vi litt.
Åh. Hurra. Flere Dallas-hjem. Jeg lengtes etter 80-tallet og stygge, manierte design.
...
Men siden Sandemose et al har lagt postmodernismen i sin grav, kan man spørre seg selv:
a) Hvem skal være voodoodoktoren som får Derrida til å stå opp fra graven, slimete og halvveis inne i dekonstruksjon - unnskyld - dekomponeringsprosessen, med håret rett opp i luften, og et tomt, glassaktig blikk?
b) Når nevnte filosofs zombie begynner å vandre rundt i øde shopping malls og breker ut "brraainss...braaainss...", hvem skal være den første vi mater til ham? Vi her i komiteen for å gjenopplive Jacques Derrida tar gjerne imot forslag.
c) Er det vi egentlig trenger en ironisk retro-modernisme? Må vi gå old-school? Eliot, Munch, Joyce, Pound, Adorno et al?
c)Old-school? Ja. Ironisk? Nei. Ekte retro-modernisme er greiene. Bare slik kan vi unngå denne typen halvmorsomme, halvtriste diskusjoner. Tilbake til tristheten!
14 Comments:
Dette har du skreve før.
Blir det sannare fordi du skriv det mange gongar?
Kanskje det bare er deg som har deja vu?
Det blir ikke sannere, heldigvis. Jeg liker postmodernismen. Ikke desto mindre har jeg moderert meg. Se over.
I see slight but significant variation.
Så fikk vi endelig klarhet i dét. Mitt fundament er enda en gang i trygghet. Sandbunnen jeg kaller "hjem" eller "verden" vil bestå.
No, no, it's just resting. Look, it moved!
This movement is deceased. It is an ex-theory.
Rumours of my (non?-)demise have been greatly unexxagerated.
pøh!litteraturvitenskaplig hipsterisme.
ta et standpunkt!
Post-postmodernismen var heilt klar til å ta over, men døydde i ei "bizarre gardening accident" på morrakvisten, rett før den skulle setje i gang. Neo-post-post-modernismen er framleis på småskulen, så no slit vi litt.
Som om poenget fra det tidligere avisinnlegget ditt ikke allerede var bevist en gang for alle:
Dagbladet slår til igjen.
Død over Dagbladet.
"avisinnlegg" som i "innlegg om avis", altså.
stina
Åh. Hurra. Flere Dallas-hjem. Jeg lengtes etter 80-tallet og stygge, manierte design.
...
Men siden Sandemose et al har lagt postmodernismen i sin grav, kan man spørre seg selv:
a) Hvem skal være voodoodoktoren som får Derrida til å stå opp fra graven, slimete og halvveis inne i dekonstruksjon - unnskyld - dekomponeringsprosessen, med håret rett opp i luften, og et tomt, glassaktig blikk?
b) Når nevnte filosofs zombie begynner å vandre rundt i øde shopping malls og breker ut "brraainss...braaainss...", hvem skal være den første vi mater til ham? Vi her i komiteen for å gjenopplive Jacques Derrida tar gjerne imot forslag.
c) Er det vi egentlig trenger en ironisk retro-modernisme? Må vi gå old-school? Eliot, Munch, Joyce, Pound, Adorno et al?
c)Old-school? Ja. Ironisk? Nei. Ekte retro-modernisme er greiene. Bare slik kan vi unngå denne typen halvmorsomme, halvtriste diskusjoner. Tilbake til tristheten!
Ja! Hurra!
Post a Comment
<< Home