metakommentar

Det har vært en del problematiske kommentarvekslinger i det siste rundt omkring. Derfor tenkte jeg at jeg burde skrive ned noen tanker om det å kommentere på blogger.

Kommenter gjerne. Det har sannsynligvis ingenting å si at bloggeren ikke kjenner deg, eller kun såvidt har hilst på deg, eller hva det nå skal være som holder deg tilbake. Jeg, for min del, har ikke lyst til å ha høy terskel på kommentarer. Tvert imot: på et vis er det at jeg får kommentarer, enten muntlig eller skriftlig, det eneste jeg får igjen (utover det som skjer i mitt eget hode) for å skrive denne bloggen.

Jeg syntes det er utrolig hyggelig å se at folk leser, forholder seg til og tenker over hva jeg skriver. Selv om man er uenig, så syntes jeg allikevel nesten uansett at det er en positiv opplevelse å få kommentarer. Kritikk, både konstruktiv, og forsåvidt nøytral kritikk, er helt i orden.

Destruktiv, personlig eller uanstendig kritikk er en uting. Heldigvis har jeg kun opplevd dette en 3-4 ganger i all den tid jeg har hatt blogg. Det har aldri vært alvorlig. Jeg har sånn sett vært heldig. Andre har vært mindre heldige. Man må alltid huske på to ting når man kommenterer negativt/destruktivt:

1) dette er den personlige hjemmesiden til noen som legger ut ting de selv har skrevet. Hvis man har et problem med det som står der, og ikke klarer å gjøre noe konstruktivt med det, så bør man surfe et annet sted hen. Det er ikke vanskelig.

2) vanlige høflighetsregler gjelder alltid. Selv når man har muligheten til å være anonym. Som jeg sa i en kommentartråd for nylig, så fører det at jeg har min dør åpen, ikke til at det er helt greit å snike seg inn i mitt hus om natten og pisse på teppet. Bare fordi noe er lov, så er det ikke nødvendigvis greit, sant? Alt for mange folk har lett for å se seg blind på at det er en skjerm mellom dem selv, og ofrene for deres irritasjon. Jeg skjønner ikke helt hvordan dette skjer, men dette fører til at de skriver ting som de aldri i livet hadde turd å si i virkeligheten.

Så er der det store spørsmålet om anonymitet.

Hvis man foretrekker å bruke et konsekvent kallenavn, som ikke er ens egentlige navn, så er det stort sett ok, med mindre det plutselig oppstår krangler, som krever at man spiller med åpne kort. Stå alltid for det du mener, hvis du har sterke meninger. Dette er en grei regel som forhindrer at det er fire forskjellige "anonymous" som man må holde fra hverandre. Det er ikke alltid lett.

Allikevel så er det en grei hovedregel her: Ikke vær anonym. Jeg liker å vite hvem jeg snakker med, og man kan selvsagt alltid stå bak sine meninger med navn, siden man ikke er en inkontinent sønn av en lusbefengt kamel.

Når jeg sier "ikke vær anonym", så mener jeg ikke nødvendigvis "signer med fullt navn, gjerne adresse, telefonnummer, personnummer, kontonummer, serienummer, rang, enhet, penislengde/BH-størrelse og pi med alle desimaler." Det jeg mener er at man bør signere med en eller annen form for navn, helst ens eget, sånn at alle vet hvem som sier hva.

Man kan allikevel godt være anonym under noen omstendigheter (under forutsetning at man bare har et alias, slik at man ikke havner i fire-forskjellige-anonymous-situasjonen). F.eks. hvis du må si noe som er viktig for diskusjonen, men ikke kan si det uten frykt for represalia. Dette er ekstremt, men det hender. I så fall, så bør man også huske på at jeg, og de fleste bloggere, også har en mailadresse, så man kan sende en mail privat. En annen omstendighet der anonymitet er greit, er hvis man sier noe fullstendig ukontroversielt, eller dersom ens identitet fremgår av omstendighetene, eller ikke er viktig i situasjonen av en eller annen grunn. Tenk Habermas, tenk borgerlig offentlighet, tenk på hvor jævlig forvirrende det er å snakke med fire forskjellige "anonymous."

Noen tanker om å kommentere på akkurat denne bloggen:

Jeg har en del faste lesere som kjenner meg. De har selvsagt lavere terskel på å kommentere, enn deg som ikke kjenner meg har, og de kan ofte ha inside-humor. Man skal ikke la dette avskrekke seg hvis man ikke kjenner noen. Alle har lov til å si noe, selv om de andre virker som om de alle sammen kjenner hverandre.

Jeg har også mange "lurkere" dvs. faste lesere som ikke kommenterer. Dette er selvsagt også helt greit. Nå vet jeg selvsagt ikke hvem dere alle sammen er, hvilket forhindrer meg i å stråle positive kosmiske stråler ut til dere, og omfavne dere alle i en stor, digital klem, men: hver sin smak. Hvis man skulle ha lyst til å delta, så er det bare å sette igang.

Jeg skriver både på engelsk eller norsk. Hvis man har lyst til å kommentere, men av en eller annen grunn ikke føler seg komfortabel med å kommentere på det språket posten er skrevet i, så kommenterer man på det språk som man føler seg komfortabel med. Det er helt i orden.