*

TWITTER | @martingruner

    30.7.05

    Death of an author

    One of the most persistent myths I've run across in the last couple of years was that Roland Barthes died from being run over by an icecream truck. I must take partial blame for passing this one along, because I thought it was funny. So: sorry, everybody! I was misinformed. Turns out, he was run over by a laundry van.

    So let's hang that one out to dry, eh?

    [*hi-hat*]

    27.7.05

    Blanchot goes Islam

    I've said before that every craftsman
    searches for what's not there
    to practice his craft.

    A builder looks for the rotten hole
    where the roof caved in. A water-carrier
    picks the empty pot. A carpenter
    stops at the house with no door.

    Workers rush toward some hint
    of emptiness, which they then
    start to fill. Their hope, though,
    is for emptiness, so don't think
    you must avoid it. It contains
    what you need!
    Dear soul, if you were not friends
    with the vast nothing inside,
    why would you always be casting you net
    into it, and waiting so patiently?

    This invisible ocean has given you such abundance,
    but still you call it "death",
    that which provides you sustenance and work.
    --Rumi VI (1369-1420)

    The new picture in the profile was taken by Anon, aka "Dad", over at Private Eye.

    26.7.05

    Aside

    I've been neglecting my sidebar. Here's some stuff I've been reading without telling you. Links in sidebar.

    David Allan Aasen:

    (in Norwegian) Ragnfrid's editor, formerly of Ratatosk, now newly arrived in Oslo to work for Samlaget.

    Michael Bérubé:

    Literature and culture studies prof. at Penn State. Literature, theory and culture studies. Don't miss Theory Tuesdays.

    Bitch PhD:

    Feminism, politics, culture studies and bitchiness (in a good way).

    Silje 1 & 2:

    My editor & coworker at Prosopopeia. Now one of many Siljes at BT.

    25.7.05

    Inside joke III

    In the continuing series of jokes one can almost understand, here's what the war on terror looks like in programming language.

    I remain fascinated by humour which is completely beyond my grasp. As I've said before, there's something almost poetic about it. I get the end, though:

    $ cd /middle_east/Iraq/Democracy
    $ ./install
    Install Error: Install failed. See install_log for details.
    $ more install_log
    Installed failed!
    Prerequisite packages missing
    Conflicting package Wahhabism found in /midde_east/Saudi_Arabia
    Packages Church and State must be installed separately
    File System /PeakOil nearing capacity
    Please read the install guide to properly plan your installation.
    $

    24.7.05

    Parasites vs. Symbiotics

    Dude:

    Blog: The word "blog" is literally shorthand for "boring;" a vulgar, overused word that strikes your ear with the dull thud of a cudgel to the soft spot of a child. It's an abbreviation used by journalism drop outs to give legitimacy to their shallow opinions and amateur photography that seems to be permanently stuck in first draft hell. Looking in the archives of the blogs, one would expect someone who has been at it for years to slowly hone their craft and improve their writing and photographs, since it's usually safe to assume that if someone does something long enough, he or she will eventually not suck at it. Even with lowered expectations, you'll get a shotgun blast of disappointment in your face.


    See, now normally I'd just be all pomo and ironic and laugh nervously and pretend I thought that you were refreshing and saying the things we all secretly thought. The problem is, that after due consideration, I've decided I don't think youre funny. And I've decided that you're not refreshing.

    As I said a few months ago, I'm tired of the idea that one has to say something negative in order to be creative. And I'm even more tired of people who are indiscriminate enough to slag off whole genres, or worse: media, because they have had one or two bad experiences with it. Yes, there are bad blogs. Yes, there are bad comic books. Yes, there are bad Hollywood films. That doesn't mean that the whole medium/genre/format is somehow rotten. And frankly, I've grown tired of people who pull off a tired joke at the expense of the many, many people who are actually working - creatively, not parasitically - within it. Making sweeping judgements, even in jest, is by definition wrong, and even worse: it's just not funny.

    You're more the literary equivalent to a parasite, where most bloggers try to be more symbiotic. That is to say: not just trying to bleed someone dry by feeding off their creativity for your own gain and amusement, but actually doing something with or about what is happening in culture.

    (Though I do agree with you that the term blog is phonetically ugly. Like the president of the ALA once said, it sounds like something you'd find stuck in a drain.)

    22.7.05

    Litterær selvangivelse

    1) hvor mange bøker eier du?

    I forbindelse med min bedre halvdels sjølmelding, gjorde vi igår et overslag og kom fram til ca. 1200 bøker + en kubikkmeter lyrikk (kanskje 7-800 enkeltverk?). Det må jeg innrømme er overraskende mange. Hvis man leste en bok om dagen, ville det tatt en fire år å lese vår boksamling. Det er lang tid, det. Og det er kun når jeg har max fritid at jeg kan lese en bok om dagen, og da bør den ikke være lang, heller.

    2) hvilken bok var den siste du kjøpte?

    Jeg kjøpte en drøss bøker når jeg var på Balkan. Husker ikke helt når jeg kjøpte hvilke, så jeg tar bare alle:
    Underground av Haruki Murakami
    Rosencrantz and Guildenstern are dead av Tom Stoppard
    The Constant Gardener av John LeCarré (lett skyldbetont fornøyelseslesning)
    They would never hurt a fly av Slavenka Draculic
    Atomized av Michael Houllebecq

    I tillegg så hadde jeg en runde på Amazon.com før jeg reiste ned, der jeg kjøpte
    S/Z og Pleasure of the Text (Plaisir du texte el noe slikt på fransk) av Roland Barthes
    Hypertext 2.0 av George Landow
    og
    A Year with Swollen Appendices av Brian Eno

    3) hvilken bok var den siste du leste?

    Et av tingene som var bra med ferien var at jeg kom inn i min ferieleserytme, som mer eller mindre består i at jeg leser fire-fem bøker samtidig, og begynner med nye fortløpende, slik at jeg alltid har en fire-fem baller i luften og alltid holder på å bli ferdig med minst en.

    På denne ferien har jeg altså lest, litt sånn overlappende:

    The Curious Incident of the Dog in the Nighttime av Mark Haddon:
    Denne er et mordmysterium fortalt fra perspektivet til en gutt med Aspergers syndrom. Naboens hund blir drept, og han tar det på seg å finne morderen. Flotte skildringer av guttens indre liv, og hans verdensforståelse. Også en vellykket page-turner, som etterhvert blir til noe annet enn en krim, hvilket er bra; men dessverre mister forfatteren grepet på romanen omtrent samtidig, hvilket er dumt.

    The DaVinci Code av Dan Brown:
    Denne kom jeg bare 100 sider inn i, så jeg kan strengt tatt ikke sies å ha lest den. Ikke desto mindre vil jeg våge meg til å påstå at denne boken suger sure, svette hesteballer. Jeg har en bachelor-snart-mastergrad i litteraturvitenskap og et modul i litteraturkritikk, og har allikevel litt vanskelig for å finne ordene for å beskrive nøyaktig hvor mye denne boken stinker gjødsel.

    Noen stikkord: klisjeer, klisjeer, klisjeer; knirkende eksposisjon; sjablong-aktige karakterer (ruggedly handsome, yet bookish... dark and mysterious, with high cheekbones and an enigmatic beauty and a corny french accent); "as you know, Bob"-dialoger og, ennå verre, indre monologer; en Disneylandaktig ide om intellektualitet; klisjeer, klisjeer, klisjeer; umotiverte faktadrypp for å ikke la research gå til spille; en innsmigrende fornemmelse av at det er en bok som skal få leseren til å føle seg enormt intelligent; klisjeer, klisjeer, klisjeer; og sist men ikke minst: et vanvittig langsomt, vanvittig uspennende plot.

    Og så har den selvsagt også begått kardinalsynden: å bli populær bortenfor den (litteratur-)kritiske massen som innen kritikken ofte refereres til som Potter-singulariteten: det punktet der en bok begynner å få salgsmomentum som kulturell bevegelse heller enn som bok, og sidenhen ikke får oppmerksomhet fra seriøse kritikere. Men seriøst: jeg innrømmer åpent at jeg syntes Harry Potter er gøy og at jeg har lest Ringenes Herre litt for mange ganger, men DaVinci-koden er bare dårlig. Den fortjener virkelig, virkelig ikke den oppmerksomheten den har fått.

    (disse to bøkene lå og slang på en hytte på sørlandet. Jeg har ikke, gjentar ikke, kjøpt DaVinci-koden)

    A Year with Swollen Appendices av Brian Eno:
    Jeg har vært interessert i Enos musikk i det siste, og ideene bak den, og jeg har alltid likt intervjuene han har gitt, så jeg kjøpte denne, og leste den på Balkan. Det er hans dagbok fra 1995. Den er nok litt for spesielt interesserte, men jeg fikk faktisk en hel del ut av den. Eno er en svært original tenker. Mye "outside-the-box", og selv om dette produserer vanvittig mye idéslagg, så får han også noen skikkelig gode ideer fra tid til annen, og tenker nytt om ting man tar for gitt. Ga en ekstra dimensjon å lese denne på Balkan, fordi han var involvert i veldedighet der i 1995. Han ga bla. ut "Miss Sarajevo" - den der sangen med Pavarotti, du vet - med U2 (Passengers) det året. Han beskriver en del av sine opplevelser med å reise rundt på Balkan. Interessant å se hans beskrivelser fra for nøyaktig 10 år siden, og sammenligne dem med egne opplevelser av de samme steder.

    Atonement av Ian McEwan
    Flott engelsk roman-roman i tradisjonen etter Woolf og Austen. Handler om en britisk overklassefamilie rett før 2. verdenskrig. Klisjeene hoper seg opp: en skjebnesvanger sommernatt som skal forandre livene til alle sammen, en gryende forelskelse, en misforståelse, forræderi, svik, vold, og så en solid dose Saving Private Ryan midt inne i det hele. Men så, på slutten: en vri som plutselig rettferdigjør hele romanen, og binder det sammen på en vakker (men trist, på en hyllest-til-livet måte), der du skjønner at bokens svakheter er kalkulerte og bevisste. Meget melodramatisk og klisjepreget, men den virker som bare juling.

    Underground av Haruki Murakami:
    Forfatteren Haruki Murakami intervjuer ofrene av nervegassangrepet mot undergrunnsbanen i Tokyo i 1995, og siden en del medlemmer av kulten som utførte angrepet. Utrolig fascinerende og viktig bok, både som en kartlegging av folks reaksjoner under press, og av hvordan den samme hendelsen kan oppfattes på utrolig mange ulike måter. Mest slagkraftig som en avhandling om den japanske psyken. På dette tidspunktet i 1995, iallefall, må japanerne være et folkeslag som er fullstendig ute av kontakt med sin egen kropp, og med en svært mangelfull forståelse av seg selv som individer. De fleste ofrene, har jeg inntrykk av, gikk på jobb etter angrepet, til tross for ukontrollerte rykninger, migrener, kraftige synsforstyrrelser på grensen til blindhet, akutt kvalme og pustebesvær. De gikk på jobb. Jeg fatter det ikke. Etter å ha vært innlagt noen dager gikk de fleste rett på jobb igjen og overarbeidet seg selv for å ta igjen sin syketid. Dermed forverret de sine senskader. Jeg er ikke helt ferdig med denne, og har ennå ikke lest ferdig delen med kultmedlemmene.

    The Constant Gardener av John LeCarré:
    God krim/spion-roman av den beste i sjangeren. Mer moralsk brodd i denne enn tidligere. Afrika, AIDS, U-hjelp, kapitalisme, farmasøytfirmaer. Sommerens guilty pleasure reading.

    Rosencrantz and Guildenstern are dead av Tom Stoppard:
    Et teaterstykke som følger to litt arbitrære bifigurer i Hamlet, og gjør deres plikt som dødsdømte throw-away karakterer til en dyptloddende eksistensialistisk farse. Litt sånn Waiting for Godot goes Shakespeare. Utrolig godt stykke. Vittig dialog som bobler over av dobbeltbetydninger og ordspill. På et vis veldig intellektuelt og distansert, men samtidig utrolig rørende å se de to karakterer snuble uforstående mot sin død. Finnes som film, regissert av forfatteren selv, med Tim Roth, Gary Oldman og Richard Dreyfuss i hovedrollene. Denne er nok mer verdt å se enn boken, for den har mer liv i seg, og kutter vekk noen mer ubetydelige deler av manus.

    4) Nevn fem bøker som har betydd mye for deg og som du har lest mer enn tre ganger:

    The Invention of Solitude av Paul Auster:
    En meget patosfyllt, men utrolig sterk og rørende, fremstilling av Austers eget liv i en krisesituasjon. Først en fortelling om tiden etter hans noe fjerne fars død, og hvordan han begynner å tenke rundt det. Den andre delen er en lengre essayistisk-poetisk meditasjon som dreier seg rundt karakteren A (også Auster) og hans forsøk på å håndtere en eksistensiell krise i kjølvannet av en skilsmisse. En dokumentasjon av en bevissthet som bruker alle sine evner og egenskaper til å overleve en krise. Jeg leste den selv på et ganske dystert tidspunkt, og den hjalp virkelig. Siden har jeg lest den minst en fire-fem ganger.

    A Hitchhikers Guide to the Galaxy av Douglas Adams:
    Fikk meg igjennom videregående. Stadig en av de morsomste bøkene jeg noensinne har lest. So long, and thanks for all the fish.

    Heart of Darkness av Joseph Conrad:
    Leste jeg repetitivt på videregående, med innbitt tenåringsfanatisme. Stadig på øde-øylisten. Fantastisk velkomponert og velskrevet kortroman med så mange lag at man går seg vill. Jeg oppdager stadig nye ting hver gang jeg leser den.

    Complete Plays av Sarah Kane:
    En ny plass på listen. Kanes dramatikk var nyskapende, poetisk med mere nerve og styrke enn det meste jeg har lest. Utrolig sterk samling skuespill, som det desverre er altfor få av.

    Hamlet av William Shakespeare:
    Denne er så uoriginal at jeg nesten er litt flau, men skuespillet Hamlet er stadig noe av det beste som noensinne er skrevet. Du har lest det, men hvis du ikke har lest det så må du lese det. Språket til Shakespeare er helt utrolig, og jeg får stadig gåsehud av det hver gang.

    5) oppfordre fem personer til å fylle ut disse spørsmålene i bloggen sin:

    Jeg utfordrer:

    Sara Bell, Annabel(l), Gaute Zachariassen, Jill Walker og Kristoffer Jul-Larsen.

    21.7.05

    Interesting: a computer program which gauges the mood descriptions given by Livejournal users in every post. Updated in real time, this gives a good description of the feelings of a certain segment of the world's population (my guess as to the nature of this segment would be that it was mostly literate & computer literate, mostly below 30).

    Examples: the release of the new Harry Potter book, people's drinking habits and, most interesting to me, the London bombings.

    Enter singing, stage west

    Okay, so I didn't post anything while travelling. Internet access in the Balkans, while not expensive, is usually accompanied by bad Bosnian pop music and a glacially slow connection. I did, however, write a diary on the road, selected excerpts of which might be posted in the next couple of days.

    1.7.05

    Melodramatic exit, stage east

    Let cities light their lamps in the evening; my daytime is done, I am leaving Europe. The air of the sea will burn my lungs; lost climates will turn my skin to leather. To swim, to pulverize grass, to hunt, above all to smoke; to drink strong drinks, as strong as molten ore, as did those dear ancestors around their fires.

    I will come back with limbs of iron, with dark skin, and angry eyes; in this mask, they will think I belong to a strong race. I will have gold; I will be brutal and indolent. Women nurse these ferocious invalids come back from the tropics. I will become involved in politics. Saved.

    Now I am accursed, I detest my native land. The best thing is a drunken sleep, stretched out on some strip of shore.
    -Arthur Rimbaud, Une Saison en Enfer-


    Ok, so I'm not leaving Europe. And I'm certainly not going to get involved in politics. (Ew) But me and Ragnfrid are going on tour in Eastern Europe and the Balkans.

    We will come like fog in the night, stay only in the cheapest accomodations, bathe irregularly, and leave before dawn, leaving behind only our victims, our admirers and unanswered questions. Lock up your children, Europe.

    Should there be anything, I can probably be reached at irregular intervals at

    martin dot g dot larsen at student dot uib dot no

    or

    martin dot gruner dot larsen at gmail dot com

    or by phone:
    (international code fortyseven)
    nine eight six
    two oh
    four six eight.

    We will be posting postcards, so stay tuned.

    And if I don't see you, have a good month of July, everybody.

    -Martin-

    Jeg hadde egentlig tenkt meg å skrive en lang og grundig og meget sarkastisk artikkel om nøyaktig hvor hårreisende disse uttalelser er, men jeg har rett og slett ikke tid.

    Dessuten har jeg merket et drastisk dropp i antall lesere de siste par dager. Må vel være fellesferien.

    Tillykke med føs'da'n


    Min far fyller hmm-og-hmmti idag. Gå bort på bloggen hans og syng happi børthdæi tu ju til ham i kommentarfeltet. Posted by Picasa