04. februar

Selv etter 17 år i Norge har jeg alltid en forventning om at allting vil være lettere i Danmark, og at den kommunikasjonsbarrieren som jeg (selvforskyldt) lever med vil kanselleres ut. Jeg forventer at jeg skal føle meg avslappet og veltilpass, som om jeg er i mitt naturlige habitat. Men det forsvinner nesten øyeblikkelig etter at jeg setter fot i Danmark, allerede i ankomsthallen. Man trer ut av SAS' velordnete, friksjonsløse, sterile kabine, og pludselig står man i baggage claimen, og alt er beskidt og den lugten er Brian fra Esbjerg som står og røyker under emhætten henne i hjørnet. Ingenting er som det er. Danmark er ikke en lettelse, bare et annet problem.

København er en skitten, tvetydig by. På den ene siden er det mange flere kafeer og bruktbutikker med ironiske tweedjakker og bestemorskjoler, og mange fler ser ut som meg og Ragnfrid. Men så er det også noe annet som ligger overalt: klassesamfunnet er fullstendig tilstedeværende og synlig. Ikke bare i tiggerne på gaten, som viser sine amputasjonsstumper frem, eller i grønlenderne som krangler på Rådhuspladsen. Det ligger helt nede i bunnen av hvordan folk forholder seg til hverandre. Kelnerne på de dyre steder er helt ulidelig frekke hvis du ikke har det pene tøy på. Du ser aldri muslimsk ungdom alene, alltid i grupper på tre eller fler. Øyekontakten mangler. Noen typer mennesker treffer du kun på noen typer steder. Høyre-tenketankene kan snakke om sosioøkonomiske forskjeller til de blir blåere i trynet, men klassespørsmålet er reelt. Det lever, puster, og kaster brostein. Vi ser det bare dårligere i den norske middelklassesuppen.

Jeg sitter mens jeg skriver dette (iallefall deler av teksten) på Art Nouveau-kafeen "Cafe Norden" på Amagertorv, og den er stadig gammel og kultivert og vakker - og dyr, ikke minst - og rett over gaten ligger McDonalds:

Ungarbeider søges:
HENVEND DIG VED KASSEN
HVIS DU IKKE FÅR
NOK LOMMEPENGE.

Eller som det står på en 7-Eleven i nærheten:

Ung "medarbeider" søges.

Selv i Bergen ville de da ha fått en murstein gjennom ruten for en slik plakat? Eller i det minste en rettskjennelse mot seg?

Og ungdommene som kaster brostein foran Hovedbanegården er fattige, alle sammen. Lommepengerne er det nok dårlig med. Det var ikke en eneste velkledd student i mengden, ikke en eneste ung aksjemegler med gode briller. Kulturkonflikten er ofte bare et annet ord for klassekamp. McDonalds på Amagertorg er 3 etasjer høy, med plass til 250 mennesker, minst, og det er der de unge innvandrere går.

Det er politi overalt. Mens jeg satt på Norden og skrev denne teksten (for hånd, altså) kjørte politiet forbi 10 ganger, i varebiler med 6-8 menn i. Og politiet handler også på McDonalds, rett nedenfor der jeg sitter. Men jeg er rimelig sikker på at Pia Kærsgaard eller redaktøren for Jyllands-posten ikke gjør det.

Og avisene koster en formue.

Og jeg blir redd når jeg ser folk løpe.

Og de selger Johnnie Walker på 7-Eleven.