*

6.2.06

Postkort

04. februar:

Jeg vet helt ærlig ikke hva det var vi forventet når jeg reiste til Danmark. Jeg tror kanskje at vi hadde regnet med at nyhetene ville holde seg på tv-skjermen, der de hørte hjemme, og at vi kunne vandre rundt i frisinnete København, slik vi alltid har gjort. Det siste jeg forventet, selv etter sms fra M ("det går rykter om en anti-muslimsk demonstrasjon...") og synet av anti-demonstrasjons-politibiler (store blå sataner med gitter for rutene, skuddsikkert glass og høytalere på taket, som sier mer om tings tilstand i Danmark enn de gjør noen trygge), var å se raseopptøyer foran Tivolis porter tre timer etter at vi landet.

Etter å ha sovet litt, gikk vi ut i formiddagssolskinn og kaldt, klart vær. Vi bevegde oss fra hotellet i Istedgade oppover forbi Hovedbanegården. Vi registrerte at det sto en forsamling på Rådhuspladsen, og tenkte at vi kanskje skulle prøve å komme litt nærmere, men først skulle vi inn og skaffe oss et nytt kart på turistinformasjonen. Mens vi sto der inne, hørte vi plutselig rop og politisirener. Vi gikk til døråpningen.

Ned Vesterbrogade kom 200-300 muslimske menn, hovedsaklig i alderen 15-35 år, løpende i en stor klase. Selv på avstand så man noe desperat og angstfylt over det hele. Folkemengden dreide av, og løp inn foran Hovedbanegården (der filmklipp senere skulle vise at de også hadde kommet seg inn). Innen 2 minutter har gått har 8-10 politibiler, inkludert mange av de store blå riot-vognene, omringet demonstrantene, og ca. 75-100 politifolk med hjelm og køller har hoppet ut og begynt å avansere. Muslimene blir delvis gjerdet inn, presset opp mot Hovedbanegården. Stemningen blir anspent, og man hører rop fra folkemengden: "Allahu akbar! Allahu akbar!" om og om igjen. Det hele eksploderer kort i vold: flasker og stein blir kastet, mange av dem tilsynelatende mot hovedbanegården selv, politiet går i kontakt med folkemengden (jeg klarer ikke helt å se hva som skjer, men jeg tror faktisk ikke at de brukte køllene), og plutselig løser det hele seg opp. Demonstrasjonen mister viljen, vakler, og sprer seg. Noen få blir stående, men det er tydelig at de har tapt.

Ting normaliserer seg, men resten av dagen blir jeg ved med å se politibiler. De kjører i kolonner på fire, eller i vans med 6-12 politifolk i og de ser alle sammen nervøse ut. I flere timer etter demonstrasjonen ser man unge, nervøse muslimske menn som går omkring og utstråler en intens frustrasjon.

Alt dette så vi fra døråpningen på turistinformasjonen. Vi var en liten gruppe som sto der og så på. Vi gikk litt ut, men ble ved med å komme tilbake. Vi kom i snakk med en finne, to spanjolske jenter, en amerikansk kvinne. Vi snakket og snakket, diskuterte meninger om Jyllands-Posten, vår resignasjon og overraskelse over svarets krasshet, Danmarks integrasjonsproblemer, regjeringen. Og utenfor glassdørene, som hele tiden åpnet og lukket seg og slapp kald luft inn fordi vi sto midt i sensoren, raste demonstrasjonen.

Jeg har en veldig tvetydig følelse over reaksjonen vår. På den ene siden er det en vakker ting at mennesker finner frem til spontane felleskap under konflikter og prøver å bearbeide traumet i felleskap. Men kontrasten mellom den dannede, distanserte samtalen blant den reisende middelklassen, og den voldsomme, brutale og reelle konflikten mellom en undertrykt arbeiderklasse og ordensmakten utenfor var slående. Vi holdt dem på avstand, klarte ikke å ta det inn over oss. Bruddet mellom virkeligheten vår og konfliktens virkelighet var for uoverkommelig, og vi reagerte med å gjenetablere en felles virkelighet i vår glassboble. Vi ble på en måte et bilde både på problemet, og på løsningen.

På et tidspunkt sto jeg utenfor og tok bilder av demonstrasjonen med mitt mobilkamera (en ting som jeg syntes var flott med det som skjedde, var at reaksjonen til alle som sto i nærheten var å ta bilder og video. Jeg så minst 15 kameraer bare på vårt gatehjørne i løpet av de 10 minuttene. Det har blitt umulig å utføre handlinger på stor skala uten dokumentasjon av det, iallefall her i Vesten). Dette var på slutten, når ting holdt på å løse seg opp. Unge muslimske menn kom løpende ut av mengden (en av dem, på telefon, perfekt dansk: "NEI, DU HOLDER DIG BARE HJEMME! Du skal IKKE KOMME!"), vidøyde og svette. To av dem, 18-19 år, kvisete, i allværsjakker og dårlige sko, holdt på å gå inn i meg fordi jeg gikk til feil side. "Sorry" sier jeg til dem. Jeg ville ikke ha at de hørte at jeg snakket dansk.

Den overveldende følelsen jeg fikk av å stå på det gatehjørnet, hvor overdreven den nå enn var, var at Danmarks tilstand liksom hadde åpenbart seg for meg, og at jeg var vitne til utspillingen av det problemet som måtte begynne å løses nå, i år, hvis det ikke skulle rive nasjonen fra hverandre. Danmark må lære at man ikke kan ignorere og undertrykke en folkegruppe uten at det får konsekvenser; at det før eller siden ender med brostein eller verre. Det finnes noen helt elementære, humanistiske forståelser som ikke er en del av den danske selvforståelsen, og i mangelen av dem ligger det en undertrykkelse. De må læres.

Man må lære at det å møte Den Andre ikke er lett, det er uoverkommelig; et arbeide. At det finnes ikke snarveier, at det tar lang tid og aldri blir fullbyrdet; man kan per definisjon ikke snakke med Den Andre den dagen man møtes på samme måte som man snakker med sine egne (og det er latterlig å forvente det). Det å lære å snakke med Den Andre er noe som innebærer å forandre seg selv like mye som det handler om at den Andre må forandre seg. I siste ende handler det om å nå til et punkt der den Andre inkluderes i ens egen selvforståelse, og man forstår at danskere er dem som bor i Danmark, uansett hvor de kommer fra eller hva de nå måtte mene eller tro eller hvordan de nå måtte oppføre seg.

Man kan ikke møte den Andre med forståelse, man har ikke et felles språk, verdensbilde. Man kan bare ha utgangsposisjoner: åpenhet, mottakende stillinger, aksept for annerledeshet som ikke er uoverkommelig eller undertrykkende for deg selv og dine. Problemet er overlegenhet, tror jeg. Selvsikkerheten som sier at det er innvandrerne, tilflytterne, som må forandre seg mest. Ja, Danmark er et fett land, og vi har det godt, men vi er ikke perfekte, og vi må være ydmyke. Og så må vi holde opp med å sparke dem som ligger nede og vi må slutte å forvente at de ikke vil bite oss i leggen når vi gjør det.

Unnskyld hvis jeg høres dramatisk ut, men jeg er rett og slett litt rystet av det som skjer her nede.

Jeg har masse mer å fortelle, og en masse bilder, men jeg har verken tid eller tekniske muligehter til å publisere det nå. Men det kommer, det kommer.

9 Comments:

Blogger Sara said...

Det har vært sånn lenge. Jeg tror man må oppleve det for å forstå hvor omfattende det er.

February 06, 2006 3:23 pm  
Blogger synnik said...

takk for fin formidling!

February 06, 2006 8:18 pm  
Anonymous Anonymous said...

Helt på siden av alt: du som ofte klager over andres mangelfulle ortografi og tegnsetting, du bøyer altså selv "å bevege" med formen "bevegde" i preteritum.

February 07, 2006 12:07 pm  
Blogger Espen said...

Takk for rapport fra gata.

February 07, 2006 2:48 pm  
Anonymous Anonymous said...

Godt sagt Martin!
Vakkert skrevet om den Andre.
Ikke ha dårlig samvittighet for din outsider-posisjon,
vær glad for den! Og stolt!
Det gjør deg i stand til å være engasjert i saken uten å fortape deg i den.

Problemet med den norske debatten så langt er
at for få forstår:

a) hva det vil si å karikere
b) hva ytringsfrihet er.


Det blir fakkeltog i bergen på torsdag for fred og sånn.

Trygve

February 07, 2006 9:14 pm  
Blogger anon said...

Midt i al skvalderet fra danske og norske politikere og kommentatorer kommer Washington Post med en udmærket, nøgtern og nuanceret leder. Den rummer bl.a. følgende karakteristik som demonstrerer en for amerikanske aviser usædvanlig klar forståelse for hvad der foregår i Danmark i disse år: "The cartoons, whose vulgarity and offensiveness are beyond question, were published as a calculated insult last September by a right-wing newspaper in a country where bigotry toward the minority Muslim population is a major, if frequently unacknowledged, problem."

February 08, 2006 8:57 am  
Blogger Ragnfrid Trohaug said...

Det "anonym" som kommenterer Martins bøyninger går glipp av, er at "bevegde" er en vakker freudian slip; det er mellomrommet mellom norsk og dansk, mellom "beveget" og "bevegede", det er mellomposisjonen som denne posten er skrevet fra, det er det barthianske punktum. Det er så presist på situasjonen, at jeg feller en tåre.

February 08, 2006 12:13 pm  
Anonymous Anonymous said...

Ja, ja, du er dikter, selvfølgelig. Min lille klage gikk kun på at Larsen her stadig herser med oss som sliter med å skrive korrekt norsk, (selv om vi ikke biologisk sett er dyslektikere) språk er vanskelig - heldigvis også for Larsen. Det bevegde meg til et lite innlegg.

February 08, 2006 3:20 pm  
Blogger Elinesca said...

Jaja, det er kjekt nar en post som dette kan motivere noen til a hevne seg little granne. Da beveger ironien seg lett over skjermen, ja...

February 08, 2006 8:56 pm  

Post a Comment

<< Home