Live and direct fra StudenterSamfunnet:

Det står en vegg av mennesker foran meg.
Carl Ivar Hagen ser ut som om han er på tv, selv når han ikke er på tv. Det er, som min sidemann sier, noe herlig amerikansk over ham. Det sleikete grå håret, det vante smilet. Automatikken i måten han svarer på. Alltid holder seg til talking points. Offentlig – dårlig. Privat – bra. Fremskrittspartiet er dem som foreslår løsninger, dem som tar debatten.

Det er konfliktmytologi over hele linjen. Helsevesenet kan organiseres med usynlige hender, og pasienten blir en hotellgjest som velger sin seng med omhu. Politikeren blir en skikkelse som hindrer fremskritt, og den private aktøren er handlekraftig, dyktig, effektiv. Bare FrP er dynamisk, foranderlig, kreativt. SV gjør feil. De er det mislykkede partiet. Det er et gyldig poeng, men samtidig noe som går ut i diskursen.

Han er en populist til fingerspissene. Jeg får liksom lyst til å forholde meg til ham. Folk flest skal ha det bra. Folk flest, dvs. deg. Han skal ”føre tilbake” makten til ”folk flest.” Spiller alltid på myter. Du hadde det bedre før.

Det er aldri tilfeldige eksempler: Securitasløsningen på fengselsfronten bygger på eksemplet om at de muslimske mennene som ble fengslet etter moskebråket blir sluppet fri pga. mangel på varetektsplass.

Jeg tar meg selv i å le av hans vitser; klappe for ham når han er ferdig.