Automatskrift

Apropos swoopers og bashers, her er en omskrevet tankerekke jeg hadde i min dagbok for en måneds tid siden:

Noen ganger er jeg nødt til å opparbeide et lavere bevissthetsnivå for å skrive godt og presist. Det er enklere å mime diskurser ved høy hastighet enn det er å skrive noe skikkelig godt langsomt, men noen ganger skriver jeg faktisk også mine beste og mest originale tekster i halvbevisst tilstand. Den beste eksamen jeg noensinne har gjort var min norskeksamen på IB som jeg fikk 7 på. Jeg husker at jeg skrev en krass kritikk av Jens Bjørneboes Under en Hårdere Himmel, der jeg kritiserte ham for å drukne sin politiske agenda i en svart-hvit propagandistisk fremstilling, men stort mer husker jeg ikke. Det er fordi jeg var knusetrøtt etter allerede å ha hatt to eksamener den dagen: en kortere kjemieksamen og en lengre engelskeksamen tidligere på dagen. Jeg hadde til sammen 9 timers skoleeksamen den dagen. Jeg var knapt bevisst når jeg skrev, men det var en glimrende tekst, tilsynelatende. Er dette noe andre har opplevd? Jeg er interessert i å høre hvordan folk opplever skriveprosessen.

For min del har

”det er lettere å redigere tekst enn det er å skrive den,”

vært mitt mantra de siste par måneder. Det oppleves som lettere å bare peise på, og senere ta ut de viktigste elementer, og formulere seg bedre.