Ekstatisk (kanskje litt panegyrisk)

Jeg* vil forresten gjerne si** at jeg er fullstendig uenig i hvert ord*** i Therese Tungens anmeldelse av Gunnhild Øyehaugs essay/noveller/hvadenåersamling i siste nummer av Morgenbladet. Jeg synes ikke den (altså anmeldelsen) var godt gjennomarbeidet i det hele tatt.

Det Tungen rekker frem som negativt vil jeg trekke frem som positivt. Takk og pris for en essaysamling som klarer å gjennomføre en uren skrivestil uten at det blir påtatt. Takk og pris for et forfattersubjekt som ikke skjuler seg bak nøkternhet og prøver å fjerne seg (er det ikke Tungen som anmelder Stol og Ekstase? Selvsagt er det det! Men det er blitt vanlig å skjule dette subjektet ved en nøktern tone som ikke finnes i virkeligheten. Det er ikke kritikerfunksjonen som anmelder, men kritikersubjektet, og denne henger sammen med Tungen i dette tilfellet.)

Vi vet jo at Øyehaug finnes bak teksten, hvorfor skulle hun skjule seg? Hvorfor ikke gjøre det motsatte? Rope HALLO!!! HER ER JEG**** DET ER JEG SOM SKRIVER DENNE TEKSTEN! Dette er ikke iscenesatt hysteri, som Tungen sier. Det er iscenesatt iscenesettelse og iscenesatt lidenskap (unnvikende til egne påstander, som Tungen kaller henne, er vel det siste hun er!). Teksten gjør åpent det som andre tekster later som om de ikke gjør, men gjør i det skjulte. Denne urenheten er ubestridelig***** produktiv.

Tungen har ikke forstått Øyehaug grunnleggende innsikt som hun prøver (og klarer******) å formidle: Hvorfor prøve å skille med kategorier og begreper i skriften det som ikke lar seg skille i virkeligheten? Som tekst og forfattersubjekt, som humor og alvor (Laughing and crying, you know it's the same release); ironi og inderlighet, den intellektuelle akademikeren og kunstneren, bæsj og høystemt lyrikk (alle høystemte lyrikere må før eller siden tømme tarmene sine, ikke sant?*******).

Hvorfor lengtes etter en bok som gjør disse tingene, adskiller disse kategoriene, skjuler sitt subjekt, når det kan være morsomt og givende å ikke gjøre det? Hvorfor ikke heller lese en bok som Øyehaugs, som (takk og pris) klarer å formidle med letthet og alvor og ikke minst frydefull lettlesthet en enorm glede over litteraturen. Som klarer å gi innsikt i store spørsmål i litteraturen uten å gi fra seg det litterære språket, den litterære tonen? Øyehaug får faktisk til det som så mange litteraturkritikere snakker om, å smelte sammen kritikkens innhold og litteraturens form. Det er godt klart, og det må hun respekteres for.

* "Martin Grüner Larsen"
** (Skrive.)*
*** Inkludert "en", "med", "og", "det", "et" og "er".
****"Gunnhild Øyehaug."
***** Jeg bruker her ordet ubestridelig retorisk. Jeg antar at Tungen ville bestride min tolkning.
****** Bortsett fra hos Tungen, da.
******* Kanskje det er derfor de er så høystemte?

* All etterligning av Gunnhild Øyehaugs "urene" skrivestil i denne teksten er ment som en hyllest, og gjøres med forfattersubjektets bevissthet om at dette kan virke derivativt og etterlignende, men han mener at han er i sin fulle rett til å gjøre dette. Dessuten er det utrolig morsomt å skrive slik av og til, og han skulle ønske at han hadde guts nok til å gjøre det litt oftere. Men så tenker han gjerne på den ene eksamen der han skrev slik, og fikk en svært middelmådig karakter, til tross for faglig sterkt innhold, og sukker litt og skriver nøkternt igjen.