Destillerte anti-venstre posisjoner (stråmannsøvelse)

Samtiden, som i øvrig har den styggest designete websiden i norsk tidsskriftsoffentlighet til tross for toppkarakter for innholdssiden, har en enquete om politisk korrekthet i #3-06.

Der sier Torbjørn Blåe Røe Isaksen: "I dag brukes politisk korrekthet om en slags parodisk utgave av venstresidens egendefinerte snillhet." Og deretter har han en i grunnen litt parodisk tirade om venstresiden. "[F]or en stor stat, for kulturrelativisme, mot markedskreftene" (ja, ja og nei: hvordan er man egentlig imot en naturlig tendens i markedet? Det er som å være imot tyngdekraften. Hvis venstresiden er imot noe er det et uregulert marked der makt og ressurser drages mot sentraliserte aktører, heller enn hele feltet.)

Og så går det helt av hengslene: "Mot å stille krav, mot Israel og mot USA. (...) en ensidig forestilling om godhet, og et syn på mennesket som svakt og et offer strukturelle krefter som det kan gjøre lite med."

Jeg er egentlig nesten litt imponert, for dette er vel det helt nedstrippete, konsentrerte, All-Purpose AntiVenstreArgumentet som Isaksen her leverer med nesten haiku-aktig konsentrasjon. Dette er alle de typiske venstresidestråmennene servert på sølvfat med en god blåvin. Selv om det nok delvis er ment parodisk er dette nok dessverre hovedsaklig alvor, så det er verdt å punktere disse ideene litt, fordi man hører dem hele tiden:

1. Venstresiden er ikke imot å stille krav. Men venstresiden forstår, ulikt høyresiden, at man må stille krav til organisasjoner i tillegg til individer. Organisasjoner, om det nå er snakk om NSDAP i førkrigs-Tyskland, Oxfam, Amnesty, Haliburton, Coca-Cola eller en hvilken som helst nasjonalstat, har
ofte interesser som gavner noen få fremfor mange (eller "folk flest"). Det mener venstresiden er problematisk, og prøver å regulere disse interesser ved hjelp av forskjellige intervensjoner. Dette gjelder også i tilfellet nasjonalstater, da med overnasjonale organisasjoner.

Men det er vel egentlig ikke det Isaksen mener her. Det å "stille krav" er i det siste blitt Norsk Offentlighetsdiskurs sitt kodeord for "stille krav ...til muslimer". Vi (venstresiden) synes det er problematisk at det har blitt ok å hetse folkegrupper pga. deres rase eller religion i det siste, og det vil vi helst unngå, fordi vi vet at i det lange løp så tjener vi på å ha gode naboer. Man får ikke gode naboer ved å skape et fiendskap med dype røtter. Det har aldri virket. Fra 800-tallets Jerusalem frem til idag er integrasjonens historie en historie om vanlige folk som prøver å få ting til å virke og demagoger som hisser folkeslag opp mot hverandre. Det var der korstogene kom fra.

2. "Mot Israel": Hvor mange ganger må vi si det? Vi er ikke imot Israel, vi er bare imot jøder. Nei, men seriøst: vi er ikke imot Israel som sådan. Vi er ikke imot israelere, heller. Vi er imot israelsk innenriks- og utenrikspolitikk i den grad den ikke bidrar til frihet, fred og rettferdighet for alle - også arabere - i midt-østen. Er det så mye å be om? Why can't we all just be good to each other?

3. "Mot USA": vi er ikke mot USA heller, vi er faktisk for USA. F.eks. så mener vi at selv om noen få amerikanske ledere har en fullstendig rablende vanvittig utenrikspolitikk, og nok kan regnes for å være den største utenrikspolitiske trusselen i verden idag, så mener vi stadig at det er forsvarlig å handle med flesteparten av det amerikanske folket, og å fremdeles ha diplomatisk kontakt med USA. Men i dette tilfellet er vi kanskje faktisk for å stille krav. Særlig siden dette er den overlegne parten i... ja, verden.

4. "ensidig bilde av godhet": Hvordan kan vi ha et ensidig bilde av godhet når vi er kulturrelativister? Alt er jo like godt. Men seriøst: nei. Snarere tvert imot. Venstresiden karakteriseres generelt sett - og her må jeg i ærlighetens navn innrømme at jeg drar en masse forskjellige bevegelser inn under fellesbegreper som egentlig ikke er så entydige, for å score et billig retorisk poeng - av et komplekst og overdeterminert årsaks-virkning-bilde av verden, og et flertydig, intersubjektivt og pragmatisk rettferdighetsbegrep. "Vi" foretrekker å ikke bruke ord som godhet, men istedetfor ord som rettferdighet, nytte og fred.

5. Mennesket som offer for kulturelle krefter: Offer er et dårlig ord her, men jeg mener at du er en idiot - både i ordets moderne og dets opprinnelige betydning som er en person som er privat og ikke deltar i samfunnet - hvis du ikke ser at mennesket både former og formes av samfunnet. Det er like mye individet som får fugleflokken til å endre retning som det er flokken. Flokken flyr også noen ganger fuglen. Det er da helt åpenbart for enhver som har øyne og ører at dine valgmuligheter ikke er fullstendig åpne, at noen mennesker fødes med andre valg enn andre, at samfunnsmessige strukturer bidrar til din egen dannelse og at du seinere i livet kan komme til å ta valg som - igjen - er overdeterminerte, men der en del av årsakene er strukturelle. Ved å behandle og endre strukturene endrer man vilkårene mennesker har for å ta valg. Hvis man gjør det bra, blir vilkårene bedre og kanskje til og med friere.

Enhver person som sier noe annet har så mye ideologi i bagasjen at jeg umulig kan forestille meg at noe fornuftig menneske skulle slippe dem i nærheten av en maktposisjon.