Hurra for ytringsfriheten (eller om den elektroniske skinnoffentligheten)

Jeg tenkte jeg skulle ta temperaturen på den norske folkesjelen, og klikket meg inn på Dagbladet.nos debattsider. La oss undersøke hva det går an å si nå for tiden uten reaksjoner (disse hadde ca 10 ganger så mange +tegn som minus).

Alle uthevinger er mine:

Karikatur Quislingen Jonas Gahr Støre

Islams mørkemenn i ”Islams Råd” truer på nytt det norske folk, vår ytringsfrihet! I et brev til TV-kanalen skriver organisasjonen, som representerer nærmere 60.000 muslimer i Norge, at det er uklokt og respektløst av TV 2 å vise karikaturene.

(...)

Det var først og fremst muslimer, den muslimske verden som mistet ansikt! Samtidig fortalte islam oss nordmenn at religionen er i strid med fundamentale menneskerettigheter, samt ytringsfriheten. Dette var en god lærdom for oss og en tankevekker for det norske folk. Du bør være klar over at ytringsfriheten vil vi sloss for! Vi lar oss IKKE kneble av den middelalderske religionen islam og de voldsmenn som brenne norske flagg og ambassader.

(...)

Den svikefulle vaklende regjeringen skal få betale for sitt svik mot ytringsfriheten ved neste korsvei! For det sviket mot Norge som vår utenriksminister gjorde seg skyldig i, blir bare overgått av Quislings forræderi mot det norske folk i 1940!

Eller:

Jeg blir så lei avforståsegpå'ere som alltid skal prøve å forsvare muslimers aggresive reaksjon hele tiden, kan vi ikke snart innse at muslimer er noe jævla herk, vi i Norge bør kvitte oss med før det er for sent!?

Her er en som aldri har vært i sekulære muslimske land eller lest bibelen:

Dessverre har Støre gjort seg selv og Norge en bjørnetjeneste. Islam er en uintegrerbar religion. Det finnes ikke land i verden hvor det på sikt skal bo muslimer med et ikke-islamsk styresett. Innen islam er det kun to typer land - de som er islamsk-styrt (dar al-Islam) og de som er på vei til å bli det (dar al-Harb = "land hvor krigen ikke er vunnet"). Støre har utsatt den store konfrontasjonen. Problemet er at det renner inn muslimer i Norge før det skjærer seg helt. Naive nordmenn bør få opp øynene før det er for sent.

Så spørsmålet for meg er hvor grensen for rasisme går. Disse utsagnene er jo ikke ulovlige, men utrolig problematiske. Mitt største problem er ikke at de er lovlige, men at de ikke blir sosialt sanksjonert på Dagbladet.nos websider. De mest frådende, aggressive innleggene er konsekvent dem som klikkes høyest opp, dem som får flest positive svar. Veldig få reagerer på premisset at det er noe galt med islam og derved noe galt med 1.3 milliarder mennesker. Ingen reagerer på at muslimer omtales som et "problem" som det finnes en "løsning" på.

Jeg har tenkt en del i det siste på det som kalles for ekkokammer-effekten på internett. Etter denne nye dokumentaren om Selbekk ytret jeg meg i en rekke forumer om den. I noen deler av bloggosfæren ble jeg (som siste runde i samme saken) buet ut. Det som var påfallende for meg var ikke at jeg ble møtt av et kor av motstand (det forventet jeg. På en måte var det rett og slett derfor jeg deltok i debatten), men at jeg ble møtt av en motstand som var ute av stand til å forstå mine utsagn utenfor et spekter av allerede forståtte, dikotomiserte, ideologiske skiller. Dette er noe som gjentok seg både i forrige runden og i denne, og jeg ser på dette som så påfallende og interessant at jeg har lyst til å finne ut av hva som forårsaker det.

De mulige posisjonene (sett fra høyrebloggosfærens synspunkt) var som følger:

1. For absolutt ytringsfrihet bortsett fra trusler om vold. Mot islamisme og muligens mot islam som sådan. Religionskritikk. Ser seg selv som etterfølgere av store ytringsfrihetsforkjempere. Støtter Selbekk, Rose og Fogh Rasmussen.

2. Mot total ytringsfrihet. Apologister for islamisme og terror. For misforstått høflighet, "respekt" og dialog med mordere. Identifiseres med appeasement-arkitekten Chamberlain og andre ”nyttige idioter”. Støtter Laban og Gahr Støre. Nekter å fordele noe skyld på islamister.

Når jeg argumenterte for en posisjon som kan artikuleres som

3. For juridisk ytringsfrihet, men med moralsk – ikke juridisk - plikt om borgeransvar, respekt og høflighet for islam som sådan, og innvandrere i Danmark og Norge i særdeleshet. Kategorisk fordømmende overfor alle voldshandlinger. Forholdsvis kategorisk fordømmende overfor trykkingen av karikaturene. For en fordelt modell der Jyllands-Posten, Magazinet, Abu Laban, samt en rekke populister i Midt-Østen og utover hele den muslimske verden alle tar sin del av skylden. Ser seg selv i forlengelse av pragmatisk humanistisk tenkning. Støtter Gahr Støre.

så ble jeg møtt med reaksjoner ikke på min egen posisjon, men på den fiktive stråmannsposisjonen 2. Det var som om min tekst ikke hadde blitt lest, bare refleksivt reagert på.

Ekkokammereffekten kan beskrives slik: Premisset om en borgerlig elektronisk offentlighet bryter sammen når man ser at nettet brytes opp i fragmenterte og impermeable rom som Dagbladets nettsider, som ikke modereres av fornuftige eller kunnskapsrike stemmer; eller i rom som de lukkete lommer i bloggosfæren orientert rundt en enkelt politisk ideologi. Disse rommene, istedetfor den idealtypiske borgerlige offentligheten hvor meninger kan duellere i et kulturelt vakuum, slenges ut uten risiko (for det er ingen identitet knyttet til dem), uten motmæle, for det er ingen som har oversikt over alle rommene, og kan ta til motsvar. De er ikke underbygget, og møtes ikke av mennesker med faktakunnskaper i saken. De får henge der fritt, umotsagt, og får hurtig symbiotiske yes-men som nikker i kommentarfeltene. Cellen lukker seg. Ekkokammeret forsterker seg selv til det punktet hvor debattens evner til å forandre meningene til deltakerne har blitt borte. Av og til bryter enkelte irritanter seg inn, men blir raskt skyllet ut av en bølge med hissige og irettesettende svar.

Når vi ferdes i virtuelle rom snakker man om at man har en avatar. En slags personifisering av deg selv. Den uttrykkes ofte med et brukernavn, en fremtoning i et virtuelt rom, et brukerikon, et bilde eller lignende. Men i tillegg til dette kan vi også snakke om et performativt skriversubjekt. En rolle man trer inn i. I mitt tilfelle er rollen jeg trer inn i på bloggen min, MGL, ment til å tenkes relativt tett på min egen personlighet (den er ikke så veldig tett på meg, men den kan tenkes slik).

I noen typer deloffentligheter på nettet har performancen av disse avatarene, disse skriversubjektene, blitt et mål i seg selv; en mekanisme for selvbekreftelse. En måte å få styrket en innhentet identitet på. Folk på høyresiden forsøker å få en stabil høyreidentitet bekreftet gjennom sine iscenesatte dueller med venstresidefolk og omvendt. På denne måten kan man holde sitt selvbilde stabilt og rettferdiggjort, men deloffentligheten blir på den måten en skinnoffentlighet og debatten en skinndebatt. Krigen, som den evige krigen i Orwells 1984, eller vår krig ”mot” terror, er bare en iscenesatt konflikt for å få flokkes til en allerede-definert identitet. Man overbevises ikke, man argumenterer ikke for å overbevise og tenker ikke igjennom sine egne meninger. Dette er den elektroniske dystopi, og ”debatten” og ”meningsytringen” på Dagbladet.no står med begge beina plantet midt i den.

Jeg har en enorm tro på den elektroniske offentligheten (det er derfor jeg deltar i den), og mener særlig at fenomener som blogger, debattforumer og Wikipedia har utrolig stort potensial som en kilde for en omkalibrering av demokratiet og humanisme; kort sagt: er en kilde til at vi kommer nærmere hverandre på et eller annet vis. Det er derfor jeg blir så trist over å se at denne retorisk-populistiske autopiloten er blitt et så markant fenomen ved den elektroniske offentligheten. Jeg ønsker ikke å male et kulturpessimistisk bilde, men jeg må etter hvert erkjenne at bloggosfæren har en mørk side, og at det er imperativt at vi som deltar i den elektroniske offentligheten blir bevisst på og er istand til å identifisere og møte den tendensen mot skinndebatt og skinnoffentlighet som unektelig ligger innbakt i formen. Jeg må også erkjenne at jeg selv deltar i skinndebatten fra tid til annen. Man må ikke (kun) debattere for å bekrefte sitt eget selvbilde. Man må genuint møte og engasjere med andre menneskers avatarer og få et eller annet til å skje som forandrer personene bak avaterene også.