*

11.10.06

Hurra for ytringsfriheten (eller om den elektroniske skinnoffentligheten)

Jeg tenkte jeg skulle ta temperaturen på den norske folkesjelen, og klikket meg inn på Dagbladet.nos debattsider. La oss undersøke hva det går an å si nå for tiden uten reaksjoner (disse hadde ca 10 ganger så mange +tegn som minus).

Alle uthevinger er mine:
Karikatur Quislingen Jonas Gahr Støre

Islams mørkemenn i ”Islams Råd” truer på nytt det norske folk, vår ytringsfrihet! I et brev til TV-kanalen skriver organisasjonen, som representerer nærmere 60.000 muslimer i Norge, at det er uklokt og respektløst av TV 2 å vise karikaturene.

(...)

Det var først og fremst muslimer, den muslimske verden som mistet ansikt! Samtidig fortalte islam oss nordmenn at religionen er i strid med fundamentale menneskerettigheter, samt ytringsfriheten. Dette var en god lærdom for oss og en tankevekker for det norske folk. Du bør være klar over at ytringsfriheten vil vi sloss for! Vi lar oss IKKE kneble av den middelalderske religionen islam og de voldsmenn som brenne norske flagg og ambassader.

(...)

Den svikefulle vaklende regjeringen skal få betale for sitt svik mot ytringsfriheten ved neste korsvei! For det sviket mot Norge som vår utenriksminister gjorde seg skyldig i, blir bare overgått av Quislings forræderi mot det norske folk i 1940!
Eller:

Jeg blir så lei avforståsegpå'ere som alltid skal prøve å forsvare muslimers aggresive reaksjon hele tiden, kan vi ikke snart innse at muslimer er noe jævla herk, vi i Norge bør kvitte oss med før det er for sent!?
Her er en som aldri har vært i sekulære muslimske land eller lest bibelen:
Dessverre har Støre gjort seg selv og Norge en bjørnetjeneste. Islam er en uintegrerbar religion. Det finnes ikke land i verden hvor det på sikt skal bo muslimer med et ikke-islamsk styresett. Innen islam er det kun to typer land - de som er islamsk-styrt (dar al-Islam) og de som er på vei til å bli det (dar al-Harb = "land hvor krigen ikke er vunnet"). Støre har utsatt den store konfrontasjonen. Problemet er at det renner inn muslimer i Norge før det skjærer seg helt. Naive nordmenn bør få opp øynene før det er for sent.
Så spørsmålet for meg er hvor grensen for rasisme går. Disse utsagnene er jo ikke ulovlige, men utrolig problematiske. Mitt største problem er ikke at de er lovlige, men at de ikke blir sosialt sanksjonert på Dagbladet.nos websider. De mest frådende, aggressive innleggene er konsekvent dem som klikkes høyest opp, dem som får flest positive svar. Veldig få reagerer på premisset at det er noe galt med islam og derved noe galt med 1.3 milliarder mennesker. Ingen reagerer på at muslimer omtales som et "problem" som det finnes en "løsning" på.

Jeg har tenkt en del i det siste på det som kalles for ekkokammer-effekten på internett. Etter denne nye dokumentaren om Selbekk ytret jeg meg i en rekke forumer om den. I noen deler av bloggosfæren ble jeg (som siste runde i samme saken) buet ut. Det som var påfallende for meg var ikke at jeg ble møtt av et kor av motstand (det forventet jeg. På en måte var det rett og slett derfor jeg deltok i debatten), men at jeg ble møtt av en motstand som var ute av stand til å forstå mine utsagn utenfor et spekter av allerede forståtte, dikotomiserte, ideologiske skiller. Dette er noe som gjentok seg både i forrige runden og i denne, og jeg ser på dette som så påfallende og interessant at jeg har lyst til å finne ut av hva som forårsaker det.

De mulige posisjonene (sett fra høyrebloggosfærens synspunkt) var som følger:

1. For absolutt ytringsfrihet bortsett fra trusler om vold. Mot islamisme og muligens mot islam som sådan. Religionskritikk. Ser seg selv som etterfølgere av store ytringsfrihetsforkjempere. Støtter Selbekk, Rose og Fogh Rasmussen.

2. Mot total ytringsfrihet. Apologister for islamisme og terror. For misforstått høflighet, "respekt" og dialog med mordere. Identifiseres med appeasement-arkitekten Chamberlain og andre ”nyttige idioter”. Støtter Laban og Gahr Støre. Nekter å fordele noe skyld på islamister.

Når jeg argumenterte for en posisjon som kan artikuleres som

3. For juridisk ytringsfrihet, men med moralsk – ikke juridisk - plikt om borgeransvar, respekt og høflighet for islam som sådan, og innvandrere i Danmark og Norge i særdeleshet. Kategorisk fordømmende overfor alle voldshandlinger. Forholdsvis kategorisk fordømmende overfor trykkingen av karikaturene. For en fordelt modell der Jyllands-Posten, Magazinet, Abu Laban, samt en rekke populister i Midt-Østen og utover hele den muslimske verden alle tar sin del av skylden. Ser seg selv i forlengelse av pragmatisk humanistisk tenkning. Støtter Gahr Støre.

så ble jeg møtt med reaksjoner ikke på min egen posisjon, men på den fiktive stråmannsposisjonen 2. Det var som om min tekst ikke hadde blitt lest, bare refleksivt reagert på.

Ekkokammereffekten kan beskrives slik: Premisset om en borgerlig elektronisk offentlighet bryter sammen når man ser at nettet brytes opp i fragmenterte og impermeable rom som Dagbladets nettsider, som ikke modereres av fornuftige eller kunnskapsrike stemmer; eller i rom som de lukkete lommer i bloggosfæren orientert rundt en enkelt politisk ideologi. Disse rommene, istedetfor den idealtypiske borgerlige offentligheten hvor meninger kan duellere i et kulturelt vakuum, slenges ut uten risiko (for det er ingen identitet knyttet til dem), uten motmæle, for det er ingen som har oversikt over alle rommene, og kan ta til motsvar. De er ikke underbygget, og møtes ikke av mennesker med faktakunnskaper i saken. De får henge der fritt, umotsagt, og får hurtig symbiotiske yes-men som nikker i kommentarfeltene. Cellen lukker seg. Ekkokammeret forsterker seg selv til det punktet hvor debattens evner til å forandre meningene til deltakerne har blitt borte. Av og til bryter enkelte irritanter seg inn, men blir raskt skyllet ut av en bølge med hissige og irettesettende svar.

Når vi ferdes i virtuelle rom snakker man om at man har en avatar. En slags personifisering av deg selv. Den uttrykkes ofte med et brukernavn, en fremtoning i et virtuelt rom, et brukerikon, et bilde eller lignende. Men i tillegg til dette kan vi også snakke om et performativt skriversubjekt. En rolle man trer inn i. I mitt tilfelle er rollen jeg trer inn i på bloggen min, MGL, ment til å tenkes relativt tett på min egen personlighet (den er ikke så veldig tett på meg, men den kan tenkes slik).

I noen typer deloffentligheter på nettet har performancen av disse avatarene, disse skriversubjektene, blitt et mål i seg selv; en mekanisme for selvbekreftelse. En måte å få styrket en innhentet identitet på. Folk på høyresiden forsøker å få en stabil høyreidentitet bekreftet gjennom sine iscenesatte dueller med venstresidefolk og omvendt. På denne måten kan man holde sitt selvbilde stabilt og rettferdiggjort, men deloffentligheten blir på den måten en skinnoffentlighet og debatten en skinndebatt. Krigen, som den evige krigen i Orwells 1984, eller vår krig ”mot” terror, er bare en iscenesatt konflikt for å få flokkes til en allerede-definert identitet. Man overbevises ikke, man argumenterer ikke for å overbevise og tenker ikke igjennom sine egne meninger. Dette er den elektroniske dystopi, og ”debatten” og ”meningsytringen” på Dagbladet.no står med begge beina plantet midt i den.

Jeg har en enorm tro på den elektroniske offentligheten (det er derfor jeg deltar i den), og mener særlig at fenomener som blogger, debattforumer og Wikipedia har utrolig stort potensial som en kilde for en omkalibrering av demokratiet og humanisme; kort sagt: er en kilde til at vi kommer nærmere hverandre på et eller annet vis. Det er derfor jeg blir så trist over å se at denne retorisk-populistiske autopiloten er blitt et så markant fenomen ved den elektroniske offentligheten. Jeg ønsker ikke å male et kulturpessimistisk bilde, men jeg må etter hvert erkjenne at bloggosfæren har en mørk side, og at det er imperativt at vi som deltar i den elektroniske offentligheten blir bevisst på og er istand til å identifisere og møte den tendensen mot skinndebatt og skinnoffentlighet som unektelig ligger innbakt i formen. Jeg må også erkjenne at jeg selv deltar i skinndebatten fra tid til annen. Man må ikke (kun) debattere for å bekrefte sitt eget selvbilde. Man må genuint møte og engasjere med andre menneskers avatarer og få et eller annet til å skje som forandrer personene bak avaterene også.

13 Comments:

Anonymous S said...

Det er sånn det går når dei store tabloid-avisene står for mykje av debatten på nettforuma. Ein kan alltid, på førehand, forutsjå korleis ein slik debatt vil fortone seg, i alle fall om artikkelen knytta til debatten har noko med islam å gjere.
Eg trur det er fleire årsaker til dette: for det første trur eg at nokenlunde oppegåande personar som meg sjølv (og dei fleste eg kjenner) held seg langt unna slike debattar. Det er rett og slett håplaust å trenge gjennom med nokon argument - det blir som du har skildra i posten din her.
For det andre virkar det som det også blant meir (retorisk) moderate og gjennomtenkte debattantar er vanskeleg å diskutere på eit sakleg nivå med høgt nivå av forståing. Sjølv på denne bloggen er det ikkje reint lite av forbisnakking som går føre seg - det verkar som det er problematisk, eller til og med uinteressant, å setje seg inn i den andre personen sin tankemåte og "angle". Det viktigaste er å ha rett.

October 11, 2006 12:43 pm  
Blogger MGL said...

Nettopp, og det er en svært frustrerende tilstand. Men hva kan man gjøre? Hvordan kan man avhjelpe denne problematikken?

October 11, 2006 12:46 pm  
Anonymous S said...

Vel - for det første er det ikkje sikkert at debattforuma på VG.no og Dagbladet.no er så veldig innflytelsesrike. Dei minner nok mest om innringingane på "Tabloid" og lignande program. Det blir ikkje representativt.
Korleis ein kan få fram ein gjennomtenk og ikkje-dikotomisk bodskap, sånn generelt er eit problem eg har tenkt mykje på, utan å kome fram til noko godt svar. Eg er veldig oppteken av forskingsformidling. Eg spekulerar på korleis ein kan få fram, t.d. forsking frå humanoira (our favourite) utan at det blir anten for enkelt eller for ugjennomtrengjeleg. Og eg lurer på kva forum noko slikt evt. skulle gå føre seg i. Uansett: poenget mitt er at opplysing må vere nøkkelen til bedre debattar, ja bedre menneske og eit bedre samfunn. Eg skulle berre ønske at landet sine litteratur-, filosofi-, sam.pol.-, medievitarar og -professorar var litt flinkare til å snakke med kvarandre i konstruktiv debatt. Om ein les t.d. Morgenbladet er det djupt frustrerande å vere vitne til nivået på diskusjonane. Dei bryt konsekvent alle saklegheitsreglane vi lærte på ex.phil. Dustane.

October 11, 2006 12:56 pm  
Anonymous s said...

Humaniora, ikkje humaoira.

October 11, 2006 12:57 pm  
Blogger MGL said...

Enig, men det er vel nettopp karakteristisk at elektroniske deloffentligheter sjeldent eller aldri blir representative. De får gå og koke i sin ikke-representative gryte alt for lenge, og blir ikke eksponert for modererende svar fra Den Store (og gjerne Kompetente) Utsiden.

Og forresten: "avhjelpe denne problematikken?" Wtf? Det høres ut som om jeg er et skriv fra Norges Bank i forrige kommentaren min.

October 11, 2006 2:09 pm  
Anonymous Taxi-sjaføren said...

Jeg syns dette er en god analyse. Jeg har kommet til samme konklusjon for lengst, og det har mange andre også, men dette er vel noe av den beste beskrivelsen av fenomenet jeg har lest.

Det er ikke tonen som er problemet, man trenger jo bare å scrolle ned til "Støre og Solstad" for å finne et ekkokammer, og hjernedød posisjonering blant til dels anonyme postere. Fantastisk!

October 11, 2006 2:45 pm  
Blogger MGL said...

Nja. Jeg synes nå ikke den debatten var så dum, må jeg innrømme (det har definitivt vært verre innlegg på denne bloggen). Det kom litt ut av den, synes jeg. Iallefall for min del. Jeg ble tvunget av flere av deltakerne til å vurdere min egen, ganske forhastede, posisjon på nytt. Og dessuten var det faktisk ikke et eneste anonymt innlegg der, for jeg kjenner alle kommentatorene personlig.

Men takk for komplimentene!

October 11, 2006 4:18 pm  
Blogger Mikkel said...

Jeg har konstruert en forbløffende effektiv anordning til å dekke de SMS-ene som tikker inn på bunnen av skjermen under TV-debatter.

October 11, 2006 4:52 pm  
Blogger MGL said...

Coolt. Hvad er den laget av?

October 11, 2006 4:53 pm  
Blogger Mikkel said...

Det er fem DVD-covere som står på høykant. Kan lett foldes sammen og oppbevares under sengen. Smaker ikke fisk.

October 11, 2006 5:32 pm  
Blogger MGL said...

Jeg vurderer (fortløpende. Man vurderer nesten alltid fortløpende) om jeg skal lage en lignende devise. Jeg er derimot tvunget av den enorme størrelsen og høyde på mitt tv til å ta andre forholdsregler. Jeg vurderer derfor en tykk stripe med papp og teip, eller evt. bare å la være med å forsøple mitt liv med de programmene.

October 11, 2006 5:43 pm  
Blogger Kapitalismus said...

Kjente meg igjen i posisjon 1, ja.

Er enig i at en skal passe seg for å undervurdere språket, debatten, diskursen - kall den hva du vil, sin betydning. Med andre ord alminnelig høflighet bør tilstrebes. Derfor har jeg tross mitt synspunkt jf pos 1, alltid tilstrebet å skille mellom islam og muslimer. Alltid i min omgang med muslimer har jeg søket dialog, oppriktig nysgjerrighet og ikke minst prøve å få en forståelse av "den andre". For meg er det et vesentlig problem at mange av de mildt sagt tilbakestående utsagnene MGL refererer til fra db.nos sine debattsider, hvilket jeg aldri har giddet å delta, blir beskrevet som "høyresiden", de aller fleste jeg kjenner til blant blåbloggere, og UHL for den saks skyld, ønsker mer innvandring, ønsker å ta imot flere flyktninger og støtter helhjertet opp om det flerkulturelle, eller multietniske samfunn, deriblant muslimer, MEN med de klassiske liberale verdiene som et absolutt utgangspunkt. Skråsikker vestlig verdipolitikk kalte Henrik Thune det for, og det står jeg innefor.

Min utfordring til deg, jf Milton Marx sin siste kommentar på en post ned forbi er, hvordan skal vi bedrive, dersom du er enig i at det er grunn til det, islamkritikk dersom denne kritikken automatisk skal taes som et uttrykk for et angrep på alle verdens muslimer?

Det er jo akkurat like latterlig som kritikk av Israel er det samme som kritikk av jøder, og Bush=USA.

Jeg kan aldri respektere islam, slik jeg pr.dags dato ser essensen av denne religionen. Men jeg kan godt ta en øl eller cola med en muslim for å diskutere fotball eller andre uvesentligheter, evt vesentligheter.

Jeg har samme forhold til kristne, beklager, men jeg kan ikke respektere kristendommen, selv om jeg har og til dels tilbringer tid med kristne venner. Dette er og må være premissene for felleskap i et pluralistisk samfunn slik jeg ser det.

Men nå begynner Holmgang så jeg må stikke...

October 11, 2006 9:38 pm  
Blogger MGL said...

Dette er interessant. Du spør meg om hvordan vi skal bedrive islamkritikk. Det er et relevant spørsmål, men jeg mener at det vi heller bør diskutere er hvorvidt det å kritisere islam er relevant og interessant.

Og ikke bare kan jeg ikke gi deg ett svar, jeg er nødt til å svare deg med to spørsmål:

1. Hva er islam?
2. Hva er kritikk?

Altså, ett: Forstår du islam som verdisystem, verdensforståelse, et sett med kulturelle praksiser, et sett med politiske styresett, etc.? Alle disse størrelsene kaller seg islam, eller muslimske.

Vi kan ikke tenke på islam som en monolittisk størrelse. Til tross for den ortodoks/kjettersk-dikotomien som ligger innebygd i urtekstene til de monoteistiske religioner, så er islam ikke en homogen størrelse, men et heterogent spenningsfelt. Det er en rekke kulturelle praksiser, en rekke politiske bevegelser, et verdensbilde, en matkultur, et språk, en retorikk. Det som kaller seg selv islam er noe som griper langt, langt inn i livene til 1.3 milliarder mennesker og deres naboer og medborgere og venner og bekjente og kjæledyr etc., og som defineres ulikt av hver enkelt.

Hvis du kritiserer islam kan du i praksis kritisere alt fra musikken til Nusrat Fateh Ali Khan til Talibans styresett, til en kvinnekultur i Etiopia, til Irans regjeringsmakt, til dervishene, til den kosmologiske verdensforståelsen til en beduin, til en gren av poesi, til intensjonene til en oudspiller i Istanbul, til arabiske slavehandlere på 1800-tallet.

Og to: Med kritikk, mener du en vennlig diskusjon over en kaffekopp, en aviskronikk, lovgivning, utfrysning, segregering, apartheid, vennlig erting, karikaturer eller krig? Kritikk kan ta enormt mange former, og formen er helt essensiell. Formen kan være vold og overgrep, eller respekt og dialog.

Poenget mitt er at det å kritisere islam som sådan er nesten alltid en eller annen form for kulturelt overgrep, fordi a) islam er ikke en monolittisk størrelse og b) tendensen er alltid henimot at noen ekstreme, voldelige og undertrykkende fundamentalistiske grupper er målet for islamkritikk. Dermed får de definere islam i vestlige øyne. Men islam er mye, mye mer. Å si at man ikke kan respektere islam eller kristendommen er å fordømme et ideologisk ståsted, og er i siste ende (slik jeg ser det) en posisjon som beveger seg ut i det samme ortodokse feltet det prøver å kritisere. Jeg tror du ville være overrasket over hvor mange mennesker du kjenner som ville ha beskrevet seg selv som kristne, om du hadde presset dem litt.

Vi må alltid sette et menneskes praktiske væren i verden foran når vi skal bedømme mennesket. Jeg mener at det blir feil å fordømme islam når det i praksis betyr at du fordømmer mennesker man rent faktisk har utrolig mye til felles med. Det er ikke sånn vi lærer oss å leve sammen og fungere. Igår oppdaget jeg ved et tilfelle at en person jeg har kjent i flere måneder er muslim. Skulle jeg brått fordømme de gode samtalene vi har hatt, alle de tingene vi har til felles? Er det ikke bedre å finne berøringspunkter oss imellom heller enn å definere oss selv som fundamentalt annerledes allerede i utgangspunktet?

En interessant paralell her er at jeg ovenfor brukte noen få ekstreme utsagn som befinner seg på høyresiden av det politiske spekteret, til å svartmale hele høyresidens argumentasjonsstrategi. Dette var ikke intendert, men er faktisk et godt bilde på akkurat det jeg prøver å beskrive i denne kommentaren. (Og selvsagt: Jeg beklager at jeg gjorde det. Det var egentlig ikke det som var min intensjon.)

Spørsmålet er altså hvorvidt det er hensiktsmessig, både ideologisk, realpolitisk og etisk, å kritisere islam. Jeg mener at man alltid rammer noen uskyldige forbipasserende med den kritikken. I siste ende er det dem som dør av den holdningen.

La oss derfor heller diskutere praksiser, med utgangspunkt i menneskerettigheter. Kjønnslemlestelse er ikke et problem fordi det er en praksis som ligger innenfor den muslimske kultursfæren, men fordi en kvinne blir skadet for livet. Burqaen er ikke et problem fordi den er muslimsk, men fordi den er obligatorisk og kvinneundertrykkende (men samtidig kan den også være et selvvalgt uttrykk, og det kan vi godt fordømme, men vanskelig lovgi mot). Al-Qaeda er ikke et problem fordi de ber til en skikkelse som de kaller Allah, men fordi de dreper mennesker. På samme måte er ikke kvinnesynet til fundamentalistiske muslimer problematisk fordi det tar utgangspunkt i en lesning av koranen, men fordi kvinner blir undertrykte.

Jeg fordømmer ikke Bush fordi han er kristen, jeg fordømmer ham fordi han er en katastrofalt dårlig president. Jeg fordømmer deler av ideologien hans, og noe av det faller innenfor en kristen kulturforståelse, men det er ikke derfor jeg fordømmer den. Jeg fordømmer den fordi den dreper mennesker.

October 12, 2006 12:01 pm  

Post a Comment

<< Home