Støre & Solstad
By popular request så setter jeg denne saken på "dagsorden" igjen ((...): Vi tar debatten!tm). Jeg skal ut og handle inn lammekjøtt og økologisk øl, for det er den tiden på året (vi lever stort sett på lammekjøtt og økologisk øl for tiden), men jeg skal prøve å skrive mer om dette i ettermiddag, uten at jeg lover noe.
I øvrig kommer det nye saksinnlegg fra Solstad her, og fra Solstad her og Trond Haugen her, men den har jeg ikke lest.
Gahr Støre anmelder Dag Solstad. Jeg fornemmer at denne artikkelen er viktigere enn man umiddelbart tror. Ikke kun fordi den innebærer at politikken kommenterer litteraturen, heller enn den andre veien rundt, slik det pleier å være. Kanskje fordi Støre her, til tross for et par litt for enkle slutninger, viser det man kan kalle for et pragmatisk og humanistisk metaperspektiv på egen politikk. Det blir straks vanskeligere å redusere hans virksomhet til sine politiske feil, Dear Condi osv. Det som åpenbarer seg er, til tross for de (mange, store) politiske uenigheter jeg og mange andre har med ham, grunnen til at det er imperativt at denne regjeringen blir sittende. Det man ser her er vel noe så dramatisk som en vesensforskjell mellom denne regjeringen og høyreregjeringen, og nå mener jeg ikke noe så enkelt som at han leser Litteratur-med-stor-L, noe som jeg kan synes er et sympatisk trekk; jeg mener at det finnes ingen mennesker på høyresiden som kunne ha skrevet en sånn tekst. Jeg kan ikke tenke på noen på høyresiden som kan ha det samme overordnete blikket, eller som ville være istand til å vise den svakhet, feilbarlighet, eller ironisk-pragmatiske (for å bli litt Rorty her) holdningen til egen virksomhet. Alternativet her er en stillestående, lukket, makt-pragmatisk, populistisk tankegang. Det denne artikkelen tydeliggjør for meg er forskjellen i selve tankegangen, livsholdningen, mellom dagens venstreside og høyreside i Norge. Den lille forskjellen som kommer frem i tv-debatter blir plutselig langt tydeligere, langt mer dramatisk.
16 Comments:
Har ikke denne forskjellen vært maktpåliggende nok lenge nok? Uansett: Jeg er udelt positiv til Støres anmeldelse. Rett og slett en glede at utenriksministeren gjør noe slikt. (Føles det ikke med ett som om vi er et land i Europa?) Lesningen hans har noen betydelige svakheter da. Men det er kanskje ubetydelig?
Jo, forskjellen har vært presserende, men noen ganger vanskelig å få tak på retorisk sett. Forskjellen blir rett og slett ikke tydelig nok i tabloide media.
Visst har lesningen til Støre svakheter, men som du sier, det er en glede at utenriksministeren gjør noe slikt. Eller kanskje snarere: Det er en fryd at utenriksministeren i det hele tatt er i stand til å gjøre noe slikt.
Jo, Bernhard, det var et anslag europeisk lykke som forplantet seg i kroppen da man oppdaget Morgenbladets førsteside. I det hele tatt at politikere leser bøker gleder meg, i dette fattige land.
mvh,
SSN
Som sagt: Jeg utsletter ikke de mange og store politiske uenigheter jeg har med Støre. Her er vi vel snarere tilbake til det jeg alltid kommer tilbake til, altså at en generell politisk tendens som langsomt driver i den retningen man ønsker er bedre enn stillstand eller en generell tendens i en mer høyrevridd retning. Selv om ja, Gahr Støre er altfor komfortabel med å samarbeide med USAs regjering, ja det er svært ubehagelig at Hamasregjeringen ble avfeid på den måten den ble det, etc. så er jeg nok mer enig enn uenig med Gahr Støre. Jeg tror at vi deler et etisk perspektiv - om ikke et etisk system - på politikk, og en generell likhet i hva vi har lyst å se skje med Norge og verden. Jeg så gjerne en sterkere representasjon av SV i regjeringen, men jeg er overbevist om at det er denne regjeringen som må bli sittende.
Forleden dag spurte noen om hva i all verden det var for kampsaker Ap hadde fått igjennom i budsjettet, hva de kunne være stolte over, og jeg tror svaret er at det de hadde klart var å holde regjeringen samlet og i førersetet. De var den instrumentelle drivkraften i den bevegelsen samfunnet er i, tenker jeg.
Først: Ja, kudos til Solheim, og jeg gleder meg til å se hva han kan få til.
Og: Jo, jeg tror egentlig at selve mitt poeng er at jeg er lutter positiv til at Støre er en selvsagt del av den opplyste offentligheten, fordi alternativet er så mye verre. Egentlig kan man godt kalle alternativet for USA. Der er dear Condi jo nettopp en meget fordekt og ikke-selvsagt-i-det-hele-tatt del av offentligheten.
Men her er vi jo altså inne på hva-skal-litteraturen- drive-på-med-
spørsmålet. Nå skal det sies at jeg ikke har lest Armand V., så jeg vet ikke hvor avansert dette bildet egentlig var, men jeg må si at når en gammel AKPist setter grisehode på amerikas ambassadør, så er jeg halvparten over meg selv av fryd og halvparten skuffet over hvor ensidig dette egentlig er.
Fakta er jo det at Amerika ikke er den store satan. Amerika er en stor kompleks ting, som gjør og tenker og er utrolig mye rart. På mange måter synes jeg at, i tillegg til den massive menneskelige lidelsen den forårsaker, så er et like stort problem med Amerikas åndsvake og dypt umoralske politikk at den fremmedgjør oss fra det som har blitt kalt "det gode Amerika".
Litteraturen har tradisjonelt vært en skueplass for å fremvise de komplekse, det ambiguøse, det som ikke lar seg redusere. På denne måten er litteraturen en metode for å øke leserens aksept eller forståelse av denne siden ved tilværelsen.
Men så har du også litteraturens retoriske funksjon. Altså muligheten for, som du sier, å tegne tydelige, tilspissete bilder av en politisk virkelighet, eller et politisk syn, og på den måten omvende leseren til forfatterens ståsted.
Det har dessverre blitt vanlig å hevde at litteraturen skal gjøre enten det ene eller det andre. Personlig sier jeg: phbbt. Jeg syns begge er en gyldig funksjon for litteraturen, selv om kanskje den retoriske funksjonen rett og slett er litt dårligere egnet til lengre litterære tekster (fordi den på et vis avhenger av forenklete bilder, og lange tekster blir komplekse nesten av nødvendighet). Men både sangen, diktet, filmen og dramaet har jo vært politisk-retoriske så lenge de har eksistert.
(I øvrig er jeg ikke lenger så sikker på at retorikk og kompleksitet er uforenlige. Men det er nå en annen sak.)
Uansett så tenker jeg at både Støre og Solstad kan ha helt rett, ut fra sin egen posisjon. Solstad som borger i et samfunn som er alliert med et svært problematisk politisk-kulturelt hegemoni og Støre som pragmatisk aktør i den realpolitiske virkelighet. Ja, USAs ambassadør har grisehode, ja, vi er nødt til å jobbe med ham og forholde oss til ham.
Mer interessant, for min del, er at denne artikkelen for meg tydeliggjør forskjellen mellom "venstre" og "høyre". Og den tydeliggjør virkelig hvorfor denne regjeringen må bli sittende i 2009.
Espen: Hvis du fortsetter denne utviklingen, kommer du om kun 10 år til å lese 2048 romaner i året, noe som tilsvarer ca 6 om dagen. Du leser altså utrolig mye raskere enn meg. QED.
Men altså, du vet jo at jeg er enig i din kritikk av budsjettet, og synes med fordel at de rikeste kunne vært beskattet langt mer aggressivt, og at (sett John Lennon som bakgrunnsmusikk for neste leddsetning) forsvarsbudsjettet godt kunne strykes for min del. Men når du sier at regjeringskonstallasjonen må vurderes fortløpende, så tenker jeg altså at du legger ditt kloke politiske hode vekk, eller evt. underspiller det. Det gir oss kanskje strategiske fordeler i forhandlinger å snakke sånn (jeg vet ikke nok om den slags), men jeg synes at hvis vi har det som utgangspunkt så kaster vi enhver rest av strategi og pragmatikk ut av vinduet. Det politiske spillet handler jo om å få til mest mulig for "folk flest", og jeg kan rett og slett ikke se for meg en regjeringskoalisjon som kan få til noe lignende akkurat nå. Og det tror jeg at du egentlig er helt enig med meg i, selv om det nok innebærer noen av de berømte kameler å svelge. Forhåpentligvis svelger Ap minst like mange. Jeg vet bare at alternativet, den stadig mer sannsynlige Frp-Høyre-koalisjonen, ikke alene kommer til å nødvendiggjøre kamelsvelging, den kommer til å tvinge kamelene ned i halsen på oss.
Synnik: Jeg sier ikke at det som man ser i anmeldelsen er lik Aps instrumentelle kraft. Faktisk snarere tvertimot. Jeg tror Ap har makt fordi Ap har et utrolig velutviklet politisk apparat bak seg og en rekke dyktige politiske hoder i front og fordi de er flinke på tv.
Jeg tror at grunnen til at det de gjør er bra ikke er identisk med grunnen til at de er mektige. Frp har også disse karakteristikkene, må vi huske. Arbeiderpartiet beveger seg kanskje i skjæringspunktet mellom populisme og sosialisme? Nei, kanskje ikke, men de er nå iallefall svært gode til retorikk. Poenget mitt var uansett en litt dodgy lesning, ikke en direkte kobling, der jeg mener å kunne spore et verdensbilde og en evne til selvrefleksjon i hans utlegning. Jeg synes at Støre viser frem noe som man kan kalle en ironisk og pragmatisk selvbevissthet som jeg dessverre ikke tror at det finnes så mange politikere på verdensbasis som har. Men jeg mistenker at det finnes flere slike i SV og Ap enn så mange andre steder. Det er derfor jeg er medlem der jeg er medlem.
Det var, som jeg prøvde å si i posten min, ikke på grunn av Støres middelklasse, han-er-jo-som-meg, litteratur-m-stor-L-diskurs at jeg reagerte positivt (selv om jeg, som du, synes den også er en bærer av en del verdier jeg har tro på) men denne evnen til perspektiv.
Eg, for min del, tykte det var interessant å få eit innblikk i korleis ein politikar tenkjer, etisk og ideologisk. Dette er ikkje nett kvardagskost. Av og til kan ein faktisk tvile på om den jamne norske politikar i det heilte teke driv med politisk sjølvrefleksjon. Det kjennes i alle fall som om det er ganske lang avstand mellom det som eg som ser på som viktige saker i ein venstreideologi og det som foregår av reell (pragmatisk orientert) politikk i kvardagen.
Ikke mer essensiell (kan noe være mer essensiell enn noe annet?). Jeg tror bare at den retoriske strategien han velger i MB er mer personlig, mindre tilslørende av han selv som subjekt. Kort sagt: Den har mer ethos. Det er derfor jeg mener å kunne observere noe som kommer til syne i den subjektiviteten. Jeg tror at når han står på Stortinget eller sitter i Tabloids tabloide debattforum, så er det lite av han selv til stede. Der er han i rollen som politisk funksjon mer enn noe annet.
Det kan godt være at avstanden mellom folk og eliter øker, og det er i så fall synd, men jeg tror vi er nødt til å komme oss bort fra ideen om at våre ledere bør være som oss. Jeg vil helst ha at våre ledere representerer oss, og ivaretar vårt beste, men utover det kan de egentlig være som de vil. Personlig vil jeg helst at mine politiske representanter skal være smartere enn meg, dyktigere enn meg, mer velutdannet, mer veltalende, mer erfarne, mer beleste, mer bevisste, etc. Men samtidig må de kunne snakke med meg (ikke til meg), forstå meg og alle de andre som de representerer.
De trenger ikke å være penere enn meg, dog. Et sted går grensen.
P2 gjør sitt for å fjerne Siv fra folket. Forleden fikk hun velge morgenlåt i Kulturbeitet.
Synnik: Nettopp, og det er jeg helt enig i, og nettopp derfor var det interessant at han valgte å gjøre det. Ville han mobilisere velgerbasen, finne stemmer andre steder, eller rett og slett delta i en offentlighet. Motivene til Støre er interessante, men det mest interessante er at han er selvanalytisk overfor egne motiver.
Polly: LOL
(Hva valgte hun?)
Da virker det, for denne gangen ville hun ha Vivaldis 'vinter'. Neste gang blir det kanskje samtidsmusikk?
Jeg hører det for meg:
[Here comes the sun]
Hei, jeg er kulturminister Siv Jensen, og jeg vil gjerne få høre tittelkuttet til den fantastiske nye platen fra Maja Ratjke og Lasse Marhaug, som nettopp har mottatt Fremskrittspartiets legat for utøvende kunstnere.
Jeg er kommet 2/3-veis i Armand V, og må bare komme med dette ikke spesielt orginale utsagn: Solstad skriver så sykt bra! Bedre og bedre skriver han. Ok, denne er kanskje ikke like bra som 16.07.41, men den var jo i tillegg umenneskelig bra, nu, jeg skal lese ferdig før jeg feller dommen.
Uansett: diskusjonen burde vende til forholdet boken-anmeldelsen. Det er tross alt en bokanmeldelse vi diskuterer.
Morgenbladet ba utenriksministeren "gi en personlig vurdering av de viktige dilemmaene romanen reiser"?
Gahr Støre argumenterer ad hominem: "for å si det rett ut: Den relasjonshemmede og selvopptatte, ja, narcissistiske Armand V, ville vært en elendig diplomat i virkeligheten."
Dette er interessant. Utenriksministeren går i diskusjon med en romanfigur, og
I fotnote 36, side 149 kommer Armand til orde: "Historiske tilfeldigheter kontra historiske nødvendigheter. Går vi med nødvendighet mot det vi går mot? Det synes slik. Det kan vi utlede av to ting. For det første at det som er synes urokkelig. Det er selvfølgelig ikke sant."
Utenriksministeren skriver om det han mener er realitetene, og hvorfor han kunne vært Armand V: "Det kunne vært meg, fordi jeg for tiden sitter med ansvar for UD i et land i Vesten, ytterst ute på vestre flanke av det euro-asiatiske kontinent, et land som historien gjennom en kombinasjon av tilfeldigheter og tunge trender har gitt tilhørighet i en allianse mellom Europa og USA."
Og nå er vi inne i et punkt hvor Gahr Støre bommer i sin anmeldelse, i det minste tror jeg han bommer, på dette punktet i min lesning. Han hevder at "I den USA-kritiske analysen av verden blir Dag Solstad på sin måte George W. Bushs retoriske forbundsfelle. Vi får en verden som er delt mellom "vi" og "de andre" – og svært lite annet."
Men les videre fra note 36: "Historia viser mange eksempler på det motsatte, men når det motsatte har skjedd så er det lett å peke på faktorer som gjorde at det urokkelige revnet, og dets avgrunn viste seg, slik at det motsatte kom til syne, og ble et historisk faktum. For eksempel Sovietunionen. Da Sovietunionen gikk under var det ikke vanskelig å peke på hvorfor det gikk som det gikk. Man kunne snarere undre seg på hvorfor det ikke hadde gått under før. Men før Sovietunionen skulle gå under, f.eks i 1985, var det ingen som spådde at Sovietunionen skulle gå under, det virket uttenkelig, og ingen ville belaste sitt eget gode rykte med offentlig å uttrykke tanker om at Sovietunionen snart ville gå under, uten gjennom en atomkrig(som de ville ha tapt). "
her må jeg bare komme med to sidekommentarer:
1) Johan Galtung spådde det allerede i 1980, på grunnlag av en av sine mange ti eller 15-punktslister.
2) legg merke til Solstad-stilen: umiskjennelig, hvordan han gjentar setninger, ord, i utgangspunktet ordinære, kjedelige, men allikevel klarer å skape en nerve i språket..vakkert.
Men videre, inn i argumentasjonen, inn mot Gahr Støres sin påstått pragmatiske versjon av utenrikspolitikken:
"For det annet. At det som er kan bevises i den forstand at det er lett å forklare hvorfor dette er og ikke noe annet. Vi kan forklare den historiske utviklinga. Benekte den kan vi bare gjøre ved hjelp av spekulasjoner som man knapt tror på selv engang. Og hva betyr dette? At vi, hvis vi ikke syrker vår egen tid, likevel må underkaste oss den. Det er den som så urokkelig er, faktumet, med alt som finnes i den, selveste tidsperspektivet. Vi må underkaste oss den fordi det heller ikke for oss finnes noen annen tid å forholde seg til. Også Galilei måtte i sin tid gi tapt mot sin egen tid. Han erklærte seg overvunnet av samtiden, og ga avkall på sine teorier som falske. Grunnen var ikke bare at han fryktet dommen, og døden på bålet, som kjetter, men også har hans egens tid herskere hadde bedre argumenter enn ham. Hva vil jeg si med dette? At også jeg, konfrontert med herskerne, kan bli tvunget til å trekke mine oppfatninger tilbake, og det høyst frivillig. Eller holde dem for meg selv. Armand V, norsk diplomat (sign)."
Gahr Støre har rett i at Solstad skriver om 68-erne, men har han rett i at "gjennomgangstonen er generasjonens resignasjon."?
Er det resignasjon å si: Jeg vet at min analyse er rett. Jeg ser at verden går til helvete. (som Solstad skriver et annet sted).
Jeg mener at det er for enkelt av Støre. Vi kan se Solstads posisjon i lys (ok, jeg inrømmer, here i go again) av f.eks Georg Johannesen eksilposisjon. Det er en performativ størrelse! Han prøver å si noe med det. Å skrive "jeg er resignert" er aldri det samme som å resignere.
Men ok, det var egentlig det banale poenget.
Støre avslutter med scwung:
"Armand V og hans generasjons resignasjon maner ikke til etterfølgelse. Mens Dag Solstad vil avslutte verden, må noen av oss rett og slett videre. I virkeligheten. Vi må løfte frem de som tenker "jeg" og "framtid" – de som ikke lar seg drive inn i fundamentalismens "oss" og "dem", men som insisterer på også å tenke "du" og "vi".
Jeg kunne skrevet under tusen og ti ganger tusen på siste setning, som sunn, realpolitisk innstilling. Problemet mitt er at samtidig ser jeg at den kan bety luft, vind, ingenting.
Støre sin anmeldelse åpner for en debatt vi trenger på venstresiden: Trenger vi å tenke klassekamp med helt andre midler? For vi er nå faktisk i alianse med folk som Støre, som ikke aksepterer at det finnes enn klassekamp. Hvordan få til noe politisk med samarbeidspartnere som ikke deler denne grunnleggende analysen? Personlig tror jeg vi trenger aikido i klassekampen, men det poenget sparer jeg til en annen gang.
Det viktigste poenget er at Solstads premiss, som blir angrepet på forenklet grunnlag av Gahr Støre, og som viser det umulige å gå i en politisk debatt med en bok (selv om det var fabelaktig forfriskende at han gjorde det, tenk om dette blir en trend, det er en umulighet vi burde se mye mer av, fordi den er så klargjørende!!) Solstads premiss er ikke oss mot dem - Solstads premiss er systemet mot menneskene - den globale markedsliberalismen mot folkestyre - dette har ingenting med "clash of civiilzations" å gjøre - en ide som jo er skreddersydd for kapitalismen på dette historiske tidspunktet. Det er dette som er tragedien i utenriksministerens analyse. Han forstår ikke sosialismen. Men det er i tillegg meget vanskelig. Jeg skal ikke hevde at jeg har forstått den heller. Men jeg må få lov å påpeke når noen forenkler den.
Nåja, ikke rart jeg poster så sjeldent, slik som dette tok av har jeg blåst en god time jeg kunne brukt til å se på TV2 eller noe..Håper diskusjonen forsetter!
"Snakk om sekunder", du liksom.
Enig i applausen vedr. Støhres anmeldelse ... flott at en utenriksminister KAN gjøre dette, og ikke minst at han GJØR det!
Post a Comment
<< Home