Ugyldige argumenter mot poststrukturalismen

Kristoffer Jul-Larsen og jeg har et leserinnlegg i Morgenbladet denne uken. Det var et svar til Jon Elsters innlegg i Aftenposten & intervjuet i Morgenbladet.

Innlegget hadde av Morgenbladet blitt gitt den svært prosaiske tittelen (men la oss nå bare beholde den, da):

Ugyldige argumenter mot poststrukturalismen

Når Jon Elster kritiserer Julia Kristeva og alt som kan kalles poststrukturalisme, gjør han det med argumenter som ikke er gyldige. Elster er en samfunnsviter i verdensklasse og vi finner det derfor merkelig at han kan bruke argumenter som er så lite stringente, til å gjøre en så henslengt avvisning av en hel forskningstradisjon.

Elster stiller seg selv i en poststrukturalisme- og postmodernisme-kritisk tradisjon fra Alan Sokals berømte svindelnummer i tidsskriftet Social Text, og den etterfølgende boken til Sokal og Jean Bricmont, Intellectual Impostures (1997). Henvisningen til Sokal og Bricmont er Elsters eneste substansielle argument mot poststrukturalismen. Resten er bare det han kaller ’uhøflighet’. Vi mener at Sokal-tradisjonen nå etter hvert må legges til side. Vi kan hente noen gode og gyldige kritiske poenger fra den. De viktigste er at det foregikk mye febervill teoretisering i Frankrike på 60- og 70-tallet, og at en rekke tenkere som uttaler seg om naturvitenskapene burde visst mer om dem. Å hente ut særlig mye mer enn dette er intellektuelt uforsvarlig. Det samme sier for øvrig Sokal og Bricmont: “We show that famous intellectuals such as Lacan, Kristeva, Irigaray, Baudrillard and Deleuze have repeatedly abused scientific concepts and terminology. (…) We make no claim that this invalidates the rest of their work, on which we suspend judgement.” (fra forordet til Intellectual Impostures).

Selv om Sokal og Bricmont med rette viser frem noen tåkrummende pinlige tekster fra sentrale poststrukturalister, er den overordnete kritikken deres ikke tuftet på slike lesninger. Den stammer heller fra en mer generell epistemisk relativismekritikk som er basert på en naturvitenskapelig praksis, som de ikke klarer å gi relevans for samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning. For de som er interessert i en mer utførlig utvikling av denne analysen, og en generell introduksjon til Sokal-debatten henviser vi til de første fem essayene i Michael Bérubés glimrende bok Rhetorical Occasions (Chapel Hill, 2006).

Elster skriver: ”Når jeg leser en bok eller artikkel og støter på en positiv henvisning til Kristeva, Derrida, Deleuze, Lacan, Irigaray osv. stopper jeg å lese.” Vi spør oss selv om dette er fruktbar ”akademisk uhøflighet” eller intellektuell uredelighet (forøvrig ble Derrida frikjent av Sokal og Bricmont). Det virker for oss litt for behendig at man på den måten slipper å sette seg inn i en bred og dyp forskningstradisjon med forgreininger over hele det samfunnsvitenskapelige og humanistiske fagfeltet.

Kan vi si at poststrukturalismene er nyttig forskning? Ja. Kan de kritiseres? Ja. Men de kan ikke avfeies og nedlegges med et avsnitt. Det er på tide å komme oss ut av denne uinteressante debatten og inn i en saklig og redelig diskusjon om forskningsfagenes innhold og grunnlag.

Martin Grüner Larsen,
& Kristoffer Jul-Larsen,
MA-studenter i litteraturvitenskap

PS: Jeg er i Oslo noen dager, og ting kan tyde på at jeg har glemt min mobillader, så bruk epost om du vil ha tak i meg: martin punktum g punktum larsen krøllalfakrøllkrøll student punktum uib punktum no