*

3.2.07

Terrorisme er ikke farlig

Lars Haltbrekken, leder i Naturvernforbundet, uttaler seg til Klassekampen i anledning at FN har slått fast at det faktisk er oss som er skyld i klimaendringene.* Det er bra. Fint at de endelig kunne bli enige om det folk har visst i over tredve år. Men Haltbrekken sier altså at "CO2 er verdens farligste terrorist", og dette er kun den siste i en lang rekke slike uttalelser (Haltbrekken er langt, langt, langt fra den eneste) fra en lang rekke med folk. De er symptomatiske på et større problem. Vi er nødt til å stanse denne latterlige tenkemåten før den går for langt.

Gjenta etter meg: Terrorisme er ikke farlig.

Etter 11. september har vi satt opp terrorismen som trusselens arketype. Terroristen har blitt det motsatte av samfunnet; av ordenen og tryggheten. Han kan utøve sin vold når som helst og hvor som helst. Kanskje enda viktigere: mot hvem som helst. Han har tatt over den rollen i den kollektive bevisstheten som tidligere har vært okkupert av verdensideologier og fremmede nasjonalstater. Fordi det har en så sentral plass i oss, i hvem vi er og hva vi snakker om, er det overraskende at vi ikke velger å spørre oss selv hva terrorisme er.

I ukene etter 11. september, mens avisene, tv, FN, USA, alt omstilte seg, husker jeg at jeg ble ved med å stille spørsmålet: "Men hva er definisjonen av terrorisme? Hva er vi i krig mot? Har FN en definisjon? Har USA?" Det var ingen som svarte, og det blir stadig mer tydelig for hver dag som går at sikkerhetspolitikk verden over idag nettopp avhenger av en sterk motvilje mot å besvare dette spørsmålet. Det er en bevisst indeterminans her. I andre land til andre tider har terroristens figur hatt navn som "folkefiende", "fiende av staten", "sikkerhetstrussel", etc.etc. Alltid et element av skjønn og fordømmelse. Terroristen er illegitim vold. Altså vold "vi" ikke liker.

Men hva er terrorisme egentlig? Hvor mange mennesker dreper terrorisme? Svaret, helt ærlig, er ikke særlig mange. Terrorisme er tragisk når det skjer, men det tar ikke livet av mennesker på noen merkbar skala. Det finnes to land i verden som har alvorlige terrorismeproblemer: Irak, der skuddsår er den vanligste dødsårsak, og Israel (men alvorlig talt: Irak er i borgerkrig). I tillegg til disse finnes det en rekke land som virkelig har grunn til å bekymre seg for terrorisme, der terrorisme skjer ofte: India, Thailand, Pakistan, Russland, etc., og en rekke land der det dessverre er sannsynlig at det vil komme terroristangrep, men det hender sjeldent. England og Spania kan kanskje være eksempler på slike land.

Men vi må erkjenne dette faktum: Terrorisme, som politisk problem - altså ikke som personlig tragedie og som juridisk ordensproblem, der vi absolutt kan anerkjenne dens rystende kraft - er i det store og det hele ikke en av de farer verden står overfor idag. Vi snakker om terrorisme hele tiden, forbereder oss på det, vokter oss mot det, dekker det i media, debatterer det i valgkamper. Samtidig så er det kvantitativt kolossalt større problemer i verden som går ubemerket hen. Jeg gjentar disse to fakta nesten daglig for tiden: ca. 30.000 barn dør hver eneste dag av årsaker som lett kan forhindres. ca. 50.000 mennesker dør hver dag av årsaker som lett kan forhindres.

I 2001, det året 3000 mennesker døde av terrorisme i USA - over hundre ganger mer enn i noe år tidligere - døde det 42,443 mennesker i bilulykker. Altså ville USA nok ha kunnet redde betraktelig fler liv ved å bruke terrorfondene sine på forskning på trafikktrygghet, produksjon av tryggere biler og utbedring av veier. Eller for den saks skyld av miljøforbedringer i storbyer, matvarereform, helsereform, e.l.

Haltbrekken har altså rett i den sammenligningen han lager: CO2 - eller rettere sagt: klimaendringer - er langt farligere enn alle verdens terrorister til sammen. I den rapporten som han kommenterer står det blant annet at vi kan vente en sterkt økende mengde dødsfall fra klimakatastrofer. I Frankrike døde det 15.000 mennesker under en hetebølge i 2003. Forestill deg den samme hetebølgen i et land med en stor befolkning av fattige. Jeg siterer: "Increased incidence of death and serious illness in older age groups and urban poor. (Very likely)."

Om vi ser en buss på vei mot oss i full fart, hopper vi ut av veien. Umiddelbare trusler er lett å håndtere, og vi er psykologisk innstilt på å håndtere dem. Sakte, snikende trusler reagerer vi dårlig på. Vi er som krabben som sitter i gryten og ikke skjønner at den holder på å bli kokt langsomt (mens den samtidig er dødsens redd for å bli spist av andre dyr).

Terrorisme er teater. Grusomt teater, handlinger som kun kan fordømmes på det aller sterkeste uansett hvem som utfører dem. Angrep på sivilbefolkninger forblir en forbrytelse mot menneskeheten. Men vi må forstå at terrorisme politisk sett - løsrevet fra individuelle motivasjoner og forklart funksjonelt - først og fremst er en retorisk handling som skal ha en effekt på en mottaker. Mottakeren er ikke den som blir sprengt i luften, men samfunnet selv. Schneier sier fornuftige ting i denne posten.
The point of terrorism is to cause terror, sometimes to further a political goal and sometimes out of sheer hatred. The people terrorists kill are not the targets; they are collateral damage. And blowing up planes, trains, markets or buses is not the goal; those are just tactics. The real targets of terrorism are the rest of us: the billions of us who are not killed but are terrorized because of the killing. The real point of terrorism is not the act itself, but our reaction to the act.

Men hva gjør vi med terrorisme? Hva er løsningen på terrorproblemet (som tross alt finnes, selv om det altså ikke er spesielt farlig). Det viktigste å huske er at vi ikke vinner "krigen" mot terror ved å utkjempe den på den måten den blir utkjempet på, med et fokus på massive militære løsninger mot et desentralisert fenomen. Jeg tror at større fokus på etteretningsarbeid og holdningsarbeid (eller "internasjonale relasjoner", som det også kalles) nok er det viktigste. Er det ikke etter hvert åpenbart at vi vinner krigen mot terror ved å ikke la oss terrorisere? Ved å innse at det ikke finnes noen krig mot terror?

* SURPRISE!

7 Comments:

Anonymous Anonymous said...

Bergen SV hadde årsmøte i dag. Denne uttalelsen gir litt av et mulig svar (sjekk også BSVs nettsider for relevant opprop)

Den rød-grønne regjeringen har blant annet med slettingen av utenlandsgjeld og tilbaketrekking av liberaliseringskrav i WTO vist vilje til å (på tvers av oppfatningene til EU og USA) gi Norge en selvstendig og mer solidarisk utenrikspolitikk. Det er viktig at den samme viljen vises i arbeidet for en rettferdig politikk i Palestina-/Israel-konflikten.

Det er kun gjennom rettferdige løsninger at denne konflikten kan løses og fjerne de lidelser og den frykt som folk i begge landene opplever. En rettferdig løsning på konflikten er sannsynlig¬vis også en nødvendig forutsetning for å få stoppet den globale voldsspiralen som først og fremst drives fram av USAs aggressive krigspolitikk og krigs- og terror¬handlinger utført av grupper som i større eller mindre grad er assosiert med det såkalte Al Quada-nettverket.

Opphev boikotten av Hamas-regjeringen!:
På kort sikt må den norske regjeringen bidra langt mer aktivt til å løse den politiske og humanitære krisen i Palestina. Den israelske tilbakeholdelsen av palestinske skatteinntekter og den internasjonale økonomiske og politiske boikotten av den demokratisk og lovlig valgte Hamas-regjeringen er sammen med den israelske okkupasjonen vesentlige årsaker til den pågående krisen.

En stor del av pengene som er overført fra USA og EU og andre til President Abbas, er brukt til innkjøp av våpen.

Den norske regjeringen bør sørge for at det umiddelbart blir opprettet kontakt med den palestinske regjeringen - på minimum samme nivå som den kontakt man har med den israelske regjeringen. Den økonomiske og politiske boikotten av Hamas er både urettferdig og uklok. Den norske regjeringen bør for øvrig ikke ha noen oppfatning av om det er riktig med et nyvalg i Palestina. Det er et indre palestinsk anliggende på samme måte som eventuelle nyvalg i Israel er indre israelske anliggender.

Behandle Israel som en okkupant!:
En bærekraftig fred i Palestina og Israel krever at partene virkelig behandles og ikke minst behandler hverandre som likeverdige. I dag er situasjonen slik at den ene parten (Israel) opptrer som okkupant og at den andre parten (Palestina) er okkupert. En Israelsk tilbaketrekning vil utvilsomt gjort forholdene mellom partene mer likeverdig. Men Norge behandler altså heller ikke partene på en likeverdig måte. Vi har fulle politiske, diplomatiske, militære (gjennom Nato) og handels¬forbindelser (inkludert våpenomsetning) med okkupanten, men boikotter deler av den lovlig valgte politiske ledelsen til de okkuperte. Bergen SV mener at denne absurde politikken bør endres, først og fremst ved at Israel virkelig behandles som den ulovlig okkupanten landet helt utvilsomt er.

Bergen SV krever følgende tiltak mot okkupanten:
- Utenriks og forsvarsministeren må fremme forslag i Nato om at organisasjonen skal trekke seg ut av samarbeidet med Israel. Alt militær samarbeid, som for eksempel lån og bytte av militært utstyr må stanses.
- Våpenboikotten av Israel må gjøres langt mer effektiv. Hovedutfordringen er å forhindre at allierte stater videreeksporter våpen og våpendeler til Israel. En generelt langt bedre kontroll og større innsyn i norsk våpeneksport vil gjøre dette enklere.
- Våpenembargoen må gjøres reell ved at Norge eventuelt faser ut militært utstyr som krever reservedeler eller videreutvikling av israelske produsenter.
- Finansministeren tar initiativ til at de etiske retningslinjene for Pensjonsfondet Utland blir utformet slik at midler derfra ikke kan investeres i selskap som har aktivitet i Israel eller på det okkuperte delene av Palestina.

Bergen SV vil arbeide videre med å fremme en boikott av israelske varer blant norske forbrukere og oppfordre våre rød-grønne regjeringspartnere om å revurdere sin motstand mot en handelsboikott.

February 04, 2007 3:07 am  
Blogger Mikkel said...

Jeg har lyst å rette fokus på de positive nyheter.

February 04, 2007 9:51 pm  
Anonymous Trygve said...

Takk for fint innlegg Martin!

Vil bare legge til et banalt med sentralt poeng kjapt:
behovet for en fiende.
Det er den viktigste forklaring man trenger
til terrorisme- som begrep.
Vi vet jo at såkalte terrorhandlinger
har økt i takt med den såkalte "krigen mot terror".
Imperier
har jo alltid hatt behov for et
språk
å rettferdiggjøre maktutøvelse med.
I dag: terrorisme, i morgen - ?

Husker fremdeles 14-åringer i Åsane som
terroriserte seg sjøl med multi-fill. Hadde en med meg hjem etter skolen en dag, han spurte meg hvert femte minutt: "Hvem bor her? Bor du her?".

Terrorisme er begynnelsen av årtusenets viktigste maktpolitiske "meme", og det gjentas som om vi alle sniffet lightergass for å få sovne om kveldene.

February 04, 2007 10:32 pm  
Anonymous Trygve said...

Og noen ganger skaper det temmelig
absurdebekymringer i provinsene.

February 04, 2007 10:38 pm  
Blogger Gaute said...

Noen påsto på et tidspunkt at det hvert år dør flere mennesker i ulykker i dusjen enn i terrorangrep. Usikker på sannhetsgehalten, men det framstår som nokså truthinessworthy.

February 05, 2007 11:15 am  
Anonymous Anonymous said...

terrorisme er ikke teater.

terrorisme er en handling. en handling som er straffbar.

å hevde at terrorisme er teater ødelegger språket. ved å hevde at terrorisme er teater gir du terrorisme et retorisk element. og da gir du rom for teater.

løsningen på terrorisme er todelt. for det første det forebyggende som du selv nevner. for det andre alminnelige straffeforfølgelse basert på alminnelig straffeprosess (som selvfølgelig også inkluderer en rettferdig rettergang, som all annen rettergang)

February 07, 2007 6:20 pm  
Blogger MGL said...

Anonymous:
Hvis du leser innlegget mitt nok en gang så vil du sikkert se at min bruk av ordet teater er metaforisk. Altså sier jeg ikke at terrorisme er lovlig (slik teater stort sett er), men at det deler mange av teaterets karakteristikker. Nemlig: Det er en iscenesatt hendelse som skal formidle et retorisk innhold. Å lese terrorisme som du tilsynelatende gjør - altså som en innholdsløs voldshandling - er å frarøve deg selv et verktøy i bekjempelsen av den. Det er nøyaktig dette Bushadministrasjonen har gjort. Ved å utvetydig kategorisere terrorismen som det som av en norsk filosof har blitt kalt "demonisk ondskap", altså en slags transcendental ondskap, har de fullstendig misforstått hva terrorisme er, hva dens hensikt er, hva den gjør. Dermed har de, og resten av den vestlige verden, begått de mottrekk til terrorhandlingene 11/9-01 som har hatt effekter som mer eller mindre er nøyaktig identiske med intensjonen til handlingen. Altså har terrorhandlingen fortsatt og fortsatt. I språket, og dermed i vår kultur. Det er slik språket ødelegges, anonymous. Ikke ved å bruke metaforer.

Ditt siste avsnitt syns jeg i øvrig er spesielt mystisk. Jeg er enig i at terrorisme skal straffeforfølges - det skriver jeg over, der jeg ganske tydelig omtaler terror som et juridisk ordensproblem - men jeg forstår ikke hvordan du kan mene at rettferdig rettergang = all rettergang. Hvis jeg leser deg vennligere så skriver du vel egentlig alminnelig straffeprosess som inneholder en rettferdig rettergang. Ja, det er jeg enig i. Men så ser jeg på de viktigste rettsprosessene mot terrorister - om de (rettsprosessene) fortjener det navnet, da - og det jeg ser på er ikke alminnelig straffeprosess, eller for den saks skyld demokrati. Guantanamo? hemmelige fenglser? Ekstraordinær utlevering? Det er politistaten. Ergo gjøres det som vi begge er enige i skal gjøres, ikke. Ergo er vi *helt* enige, med en gang du du har forstått metaforen teater.

February 07, 2007 7:43 pm  

Post a Comment

<< Home