Terrorisme er ikke farlig

Lars Haltbrekken, leder i Naturvernforbundet, uttaler seg til Klassekampen i anledning at FN har slått fast at det faktisk er oss som er skyld i klimaendringene.* Det er bra. Fint at de endelig kunne bli enige om det folk har visst i over tredve år. Men Haltbrekken sier altså at "CO2 er verdens farligste terrorist", og dette er kun den siste i en lang rekke slike uttalelser (Haltbrekken er langt, langt, langt fra den eneste) fra en lang rekke med folk. De er symptomatiske på et større problem. Vi er nødt til å stanse denne latterlige tenkemåten før den går for langt.

Gjenta etter meg: Terrorisme er ikke farlig.

Etter 11. september har vi satt opp terrorismen som trusselens arketype. Terroristen har blitt det motsatte av samfunnet; av ordenen og tryggheten. Han kan utøve sin vold når som helst og hvor som helst. Kanskje enda viktigere: mot hvem som helst. Han har tatt over den rollen i den kollektive bevisstheten som tidligere har vært okkupert av verdensideologier og fremmede nasjonalstater. Fordi det har en så sentral plass i oss, i hvem vi er og hva vi snakker om, er det overraskende at vi ikke velger å spørre oss selv hva terrorisme er.

I ukene etter 11. september, mens avisene, tv, FN, USA, alt omstilte seg, husker jeg at jeg ble ved med å stille spørsmålet: "Men hva er definisjonen av terrorisme? Hva er vi i krig mot? Har FN en definisjon? Har USA?" Det var ingen som svarte, og det blir stadig mer tydelig for hver dag som går at sikkerhetspolitikk verden over idag nettopp avhenger av en sterk motvilje mot å besvare dette spørsmålet. Det er en bevisst indeterminans her. I andre land til andre tider har terroristens figur hatt navn som "folkefiende", "fiende av staten", "sikkerhetstrussel", etc.etc. Alltid et element av skjønn og fordømmelse. Terroristen er illegitim vold. Altså vold "vi" ikke liker.

Men hva er terrorisme egentlig? Hvor mange mennesker dreper terrorisme? Svaret, helt ærlig, er ikke særlig mange. Terrorisme er tragisk når det skjer, men det tar ikke livet av mennesker på noen merkbar skala. Det finnes to land i verden som har alvorlige terrorismeproblemer: Irak, der skuddsår er den vanligste dødsårsak, og Israel (men alvorlig talt: Irak er i borgerkrig). I tillegg til disse finnes det en rekke land som virkelig har grunn til å bekymre seg for terrorisme, der terrorisme skjer ofte: India, Thailand, Pakistan, Russland, etc., og en rekke land der det dessverre er sannsynlig at det vil komme terroristangrep, men det hender sjeldent. England og Spania kan kanskje være eksempler på slike land.

Men vi må erkjenne dette faktum: Terrorisme, som politisk problem - altså ikke som personlig tragedie og som juridisk ordensproblem, der vi absolutt kan anerkjenne dens rystende kraft - er i det store og det hele ikke en av de farer verden står overfor idag. Vi snakker om terrorisme hele tiden, forbereder oss på det, vokter oss mot det, dekker det i media, debatterer det i valgkamper. Samtidig så er det kvantitativt kolossalt større problemer i verden som går ubemerket hen. Jeg gjentar disse to fakta nesten daglig for tiden: ca. 30.000 barn dør hver eneste dag av årsaker som lett kan forhindres. ca. 50.000 mennesker dør hver dag av årsaker som lett kan forhindres.

I 2001, det året 3000 mennesker døde av terrorisme i USA - over hundre ganger mer enn i noe år tidligere - døde det 42,443 mennesker i bilulykker. Altså ville USA nok ha kunnet redde betraktelig fler liv ved å bruke terrorfondene sine på forskning på trafikktrygghet, produksjon av tryggere biler og utbedring av veier. Eller for den saks skyld av miljøforbedringer i storbyer, matvarereform, helsereform, e.l.

Haltbrekken har altså rett i den sammenligningen han lager: CO2 - eller rettere sagt: klimaendringer - er langt farligere enn alle verdens terrorister til sammen. I den rapporten som han kommenterer står det blant annet at vi kan vente en sterkt økende mengde dødsfall fra klimakatastrofer. I Frankrike døde det 15.000 mennesker under en hetebølge i 2003. Forestill deg den samme hetebølgen i et land med en stor befolkning av fattige. Jeg siterer: "Increased incidence of death and serious illness in older age groups and urban poor. (Very likely)."

Om vi ser en buss på vei mot oss i full fart, hopper vi ut av veien. Umiddelbare trusler er lett å håndtere, og vi er psykologisk innstilt på å håndtere dem. Sakte, snikende trusler reagerer vi dårlig på. Vi er som krabben som sitter i gryten og ikke skjønner at den holder på å bli kokt langsomt (mens den samtidig er dødsens redd for å bli spist av andre dyr).

Terrorisme er teater. Grusomt teater, handlinger som kun kan fordømmes på det aller sterkeste uansett hvem som utfører dem. Angrep på sivilbefolkninger forblir en forbrytelse mot menneskeheten. Men vi må forstå at terrorisme politisk sett - løsrevet fra individuelle motivasjoner og forklart funksjonelt - først og fremst er en retorisk handling som skal ha en effekt på en mottaker. Mottakeren er ikke den som blir sprengt i luften, men samfunnet selv. Schneier sier fornuftige ting i denne posten.

The point of terrorism is to cause terror, sometimes to further a political goal and sometimes out of sheer hatred. The people terrorists kill are not the targets; they are collateral damage. And blowing up planes, trains, markets or buses is not the goal; those are just tactics. The real targets of terrorism are the rest of us: the billions of us who are not killed but are terrorized because of the killing. The real point of terrorism is not the act itself, but our reaction to the act.

Men hva gjør vi med terrorisme? Hva er løsningen på terrorproblemet (som tross alt finnes, selv om det altså ikke er spesielt farlig). Det viktigste å huske er at vi ikke vinner "krigen" mot terror ved å utkjempe den på den måten den blir utkjempet på, med et fokus på massive militære løsninger mot et desentralisert fenomen. Jeg tror at større fokus på etteretningsarbeid og holdningsarbeid (eller "internasjonale relasjoner", som det også kalles) nok er det viktigste. Er det ikke etter hvert åpenbart at vi vinner krigen mot terror ved å ikke la oss terrorisere? Ved å innse at det ikke finnes noen krig mot terror?

* SURPRISE!