*

12.4.08

Ping Pong

Dette er et intervju jeg gjorde med installasjonskunstneren Huang Yong Ping forleden dag. Det sto på trykk i Klassekampen i går. Ping er kunstneren bak utstillingen "Ping Pong" som kan sees på Astrup Fearnley museet nå.

Intervjuet var vanskelig å utføre, fordi vi snakket gjennom en tolk (Ping snakker kun kinesisk og litt fransk, jeg snakker kun engelsk og litt fransk). Tidsforskyvningen gjorde det vanskelig å følge opp spørsmål. Ping, en anerkjent og selverklært konseptkunstner, kommenterer i øvrig også Grøtvedt-debatten i intervjuet.

Når kommunikasjonen går så langsomt, er det kanskje bedre å la kunsten tale for seg. Pings verk er interessante og ikke minst store. Mens jeg researchet intervjuet skjønte jeg at jeg hadde sett et verk av Ping for mange år siden. Det var på Biennalen i Venezia i 1999. Mine foreldre og jeg hadde kjørt gjennom halve Europa for å gå på biennalen (strengt tatt hadde jeg vel mest kjørt gjennom halve Europa for å kjøre gjennom halve Europa, men det var greit å ha en unnskyldning).

Venezia om sommeren er en vakker by. Dessverre er den også kvelende varm og full av overvektige tyske turister ved navn Hansi som tar bilder med sine kompaktkameraer, og deres irriterende barn som søler soft-is over alt. Det er ikke den beste stemningen for å se kunst, særlig når man er 18 år gammel. Det meste av det vi så var også drepende uinteressant for meg. Den danske (eller var det den norske?) pavillionen var fylt av bil-lyder, racerbildekk, lukten av brent gummi og grillkjøtt. Gjenskape den fenomenologiske bla bla drømmen om et bedre liv i tilskuerens bla bla bla. Sanseinntrykkene i det demokratiske felleskapet ved bla bla. representasjoner av livet, her sett gjennom det epistemologiske feltets store hastigheter representert ved bilen som readymadeobjekt og bla bla bla Booooooring.

Min far tilbrakte det meste av tiden med å le av kuratorspråket i programmet (senere skrev han en morsom artikkel, "Theme Park ArtWorld", som handlet om det).1

Men et par verk klarte å trenge igjennom varmen. Det første slike vi kom til var Huang Yong Pings "One Man, Nine Animals". Du kan se bilder av den her og her (i begge tilfeller komplett med milde eksempler av ArtCrap™ (se fotnote 1, under)). Det består av en liten menneskefigur plassert på en trevogn (en kinesisk "compass chariot") som peker mot himmelen og såvidt jeg tolket det ler hemningsløst.

Langs figurens fingerpekende akse, høyt over bakken, står en rekke skulpturer, i bronse, om jeg husker riktig, og montert på tresøyler. Skulpturene er av kinesiske fabeldyr (og representerer visstnok naturkatastrofer og så videre). De ser ut som om de har tenkt seg å rive den lille mannen i fillebiter. Strømmen av fabeldyr fortsetter inn over taket til den franske paviljongen (Ping er for tiden fransk statsborger) og forsvinner. Fra innsiden av paviljongen, der de siste søylene står plantet, kan man se de siste dyrene over glasstaket.

Jeg synes det var et fantastisk verk. Jeg elsket det storslagne, mytologiske i den, og jeg elsket ansiktsuttrykket på den lille mannen, som står og ler rått av den kommende katastrofen. Jeg likte hans holdning.

Andre verk jeg husker spesielt var en hel paviljong som var nesten tom, bortsett fra at den var dekket i en utrolig tett tåke. Et annet besto av et enormt oppheng av døde menneskers møbler med stramme skinn, som man skulle tromme på, som japanske rituelle trommer.

1. Forresten så har vi nå takket være familien Trohaug etablert at det offisielle navnet på språket kunstnere og kuratorer bruker når de skal dekke over noe dårlig er "ArtCrap™".

2 Comments:

Blogger anon said...

Your recollection of the deeper meaning of the artwork in the Danish pavilion is a bit hazy. The constellation of wrecked cars, discarded tires, dented crash helmets and rusty barbecues actually created «an open platform, a place to re-open, from inside, the discussion of the ‘national’ within the framework of the international» ... according to the curator text.

April 12, 2008 8:07 pm  
Blogger mrtn said...

Oh, right. That's what it meant. Tires = the discussion of the national. Got it. But was there really no phenomenology in there? Where is the Heidegger? Any other choice tid-bits you'd like to share? Mail them to me, and I'll post them.

April 13, 2008 2:40 pm  

Post a Comment

<< Home