Arkhipelagos

I drømme vender jeg stadig tilbake til et bestemt sted: en grovkornet klippe med utsikt over et bestemt hav; disfullt og frådene mot klippene. Stedet (er det en øy?) figurerer i de forskjelligste sammenhenger, og jeg har for lengst gitt opp å forklare dets tilsynekomst. Enkelte ganger befinner jeg meg sammen med venner, grillende ved vannet eller i krig; andre ganger svever jeg alene gjennom de salte luftmassene, på arms avstand fra klippeveggen, nærmest i helikopterflukt over de grønnhvite sjøene. (…) Likevel er øya aldri fremmed for meg. Jeg vet for eksempel med sikkerhet at klippene vender mot øst, og at sola alltid er på vei opp. Luftstrømmene er behagelig varme selv om havtemperaturen er lav (derav den duse disen), og jeg behøver bare å lukke øynene for å vite at jeg har vært der utallige ganger før.
(Sigurd Tenningen, "Arkhipelagos" fra Gæa)