Jeg er på dagen 15 år yngre enn Stig Sæterbakken

Det lærte jeg av å lese hans nye essay/foredrag, "Å skrive er å uttrykke som forbrytelse det som ble innsatt som lov." Tilfeldig? Neppe.

Man har som barn en formidabel evne til å vurdere seg selv som universets midtpunkt. Så også jeg, idet jeg med selvplagerens mest rettferdighetsskrikende offermine sto der og studerte de fryktelige fotografiene. Mine foreldre på påsketur sammen med andre forelskede par. Gapskrattende ablegøyer i snøen. Kyssing og klemming foran tente peiser. Tøylesløse sprell til ære for fotografen (sikkert sanseløst beruset, han òg). Tomflasker og spillkort. Løsneser og papirhatter. Som om mine foreldres samliv hadde vært en eneste sammenhengende fest helt frem til den 4. januar 1966.

Uhyggen forsterket etter syklisk mønster av den ubønnhørlige frasen som hjemsøker en gjennom hele oppveksten: DET VAR FØR VI FIKK DEG, liksom en stikkende gaffel mot min barndoms hud, en som ikke et øyeblikk tillot meg å glemme den byrde jeg med min tilblivelse hadde bragt inn i denne verden og som det uforvarende var blitt mine foreldres åk å bære.

Og kanskje er dette den uunngåelige konklusjon du som oppvoksende og overfølsomt barn før eller siden uansett er nødt til å trekke, at det aller meste av den fest og moro som beriker et voksent menneskeliv i det store og hele fant sted FØR DE FIKK DEG, eller med andre og hardere ord: at alt de er gitt å betrakte som livets innhold og mening etter din ankomst på Jorden i grunnen bare er for et usselt nachspiel å regne?