"... som var det én enkelt by"

Jeg sitter for tiden og leser Micheline R. Ishays The Human Rights Reader, og ble overrasket over en passasje fra Cicero hun tar med:

Men i alt filosofene diskuterer må det da i sannhet ikke være noe som er mer verdifullt enn innsikten at vi er født for rettferdigheten, og at det rette ikke avhenger av menneskers meninger, men av naturens. Dette bør øyeblikkelig bli klart når du tydelig ser menneskets brorskap og enhet med sine medmennesker. For ingenting er så likt noe annet, så nøyaktig dets motstykke, som vi alle sammen er til hverandre. (...) Dette er et tilstrekkelig bevis for at det ikke er noen vesensforskjell mellom mennesker.

(...)

Hva blir det da av vennskapet, det helligste av bånd, hvis selv ikke vennen elskes for sin egen skyld, "med hele hjertet", som man sier? Ja, ifølge denne teorien skulle en venn forlates og kastes til side så snart det ikke lenger er håp om gavn og profitt fra dette vennskapet! Og hva kunne vel være mer umenneskelig enn det? Dersom vennskapet derimot skal søkes for sin egen skyld, så skal også felleskap, likeverd og Rettferdighet oppsøkes for sin egen skyld. Og om dette ikke er tilfellet, så finnes ikke Rettferdigheten i det hele tatt, for den nedrigste urettferdigheten er å søke betaling for Rettferdighet.

(...)

For idet sinnet har oppnådd kunnskap om, og anskuelse av dydene, har lagt av seg sin underkastelse for kroppen (...) har flyktet fra all frykt for død eller smerte, (...) hvilken større glede kan beskrives eller forestilles? Og når den har undersøkt himlene, jorden, havene, universets natur og forstår hvorfra alle disse tingene kommer og hvor de må gå, og hvordan de alle er dømt til å gå under (...) og når det innser at det ikke sperres inne av smale vegger, ikke bebor et fast sted, men er borger i hele universet som var det én enkelt by — da, midt i denne storheten, (...) hvor godt vil det da ikke kjenne seg selv, som den pytiske Apollo forteller oss? Og hvor mye vil det ikke avvise og regne som intet det folkemengden kaller herlig?

— Cicero, De Legibus, 52. f.kr. (Min overs.).

Jeg ble overrasket over tre ting:

1. At Cicero har en så sterk uttalt humanistisk universalisme. Det ventet jeg ikke. Men så er spørsmålet om han ser på for eksempel slaver og kvinner som likeverdige.
2. Å se formuleringer som ligner på Kants kategoriske imperativ eller utilitarismekritikken i tiden rundt Kristi fødsel. Mennesket som middel mot et mål, vs. et mål i seg selv er noe som går igjen både i kantiansk etikk og Rawls' kritikk av utilitarisme.
3. Å se kosmopolitiske ideer så tydelig uttalt så lenge før renessansen. Jeg var ikke klar over at disse ideer ble snakket om i så tydelige ordelag så tidlig. Jeg trodde mer de lå der som uutalte idealer.

(Med mindre jeg har misforstått, og oversatt feil, den engelske versjonen var ikke fantastisk, så vidt jeg kunne se.)