Debatten om debatten om debatten

Ytringsfrihetsforkjemperne stempler motargumentasjon som angrep på ytringsfriheten. Slik gjentar de feilene fra 00-tallets debatter.

*

Når man snakker til ungdommen er det en god norsk tradisjon å være kringsatt av fiender. Og sannelig er det mange fiender som angriper ytringsfriheten i Hilde Sandviks kommentar ”Monsterfabrikken” i Bergens Tidende onsdag.

Det er, som Mimir Kristjansson og Lars Unar Størdal Vegstein kalte det i Klassekampen forleden dag, en hær av stråmenn som angriper fra alle kanter. I Hildes kommentar er det den unge ventresida som truer den frie meningsutveksling med sine utidige og moralistiske frie meningsutvekslinger med folk som har utidige meninger.

Med sitt innlegg i debatten om debatten om debatten om 22. juli skriver Hilde seg inn i en allerede godt etablert tradisjon for en unnvikende debattform som legger skyld på motparten, beskylder den for å kneble debatten og unngår noen form for reell refleksjon rundt egen rolle og interesser. Interessant nok har debatten ført til at alle de problemene høyresiden har kritisert venstresiden for i et tiår nå har dukket opp i egne rekker.

Det er ikke lenger venstresiden som ikke vil "ta debatten", som går i forsvarsposisjon, avviser motpartens rett til å ytre seg. Det er ikke lenger flerkulturens forsvarere som prøver å unngå å snakke om det som er vondt og vanskelig. Men hvis vi skal snakke om flerkultur i Norge må vi snakke om det hele. Om sosiale problemer i minoritetsbefolkningen, ja, men også om den voldsomme fremmedfiendtlige understrømmen som har oppstått i det norske samfunns mainstreamfure.

*

Nøyaktig hvem "den unge venstresiden" er blir aldri helt klart. Hvorfor alder er relevant kommer heller ikke fram – men siden Hilde bokstavelig talt skrev boken om hersketeknikk (Hersketeknikk, m/Jon Risdal og Per Dybvig, Spartacus 2007, 230 sider) er det vel ikke det det handler om – men krav stiller de! Og som vanlig når noen på venstresiden stiller politiske krav, er man moralistisk (og gjerne litt autoritær og illiberal).

”Alle den unge venstresida var sakleg usamde med i tida fram til 22. juli skal no avkrevjast ei orsaking og innrømming av at det er dei – venstresida – som har hatt rett heile tida”, skriver Hilde. Hun er også opprørt over at medlemmer av Arbeiderpartiet (partiet som ble ramt av et massemord i sommer) stiller uhørte krav ”om sjølvransaking, om at folk skal gå i seg sjølv og innrømme feil haldningar.” Og dersom tonen i disse usaklige kravene om å revidere etablerte holdninger i lys av kanskje den mest katastrofale menneskeskapte begivenheten i etterkrigs-Norge vedvarer, ”vil [det] skade den politiske debatten.”

*

Ja, vi på den unge venstresiden – jeg er 30 og SVer, så jeg er vel også en del av denne fronten mot friheten? – har kanskje stilt noen av de kravene. Hvorfor har vi det?

La meg først påpeke det åpenbare, som er at det å kreve at noen endrer mening i lys av nylige begivenheter ikke er skadelig for ytringsfriheten. Det er faktisk hjørnesteinen i nesten all politisk debatt. For å ta et bokstavelig talt tilfeldig valgt eksempel fra Hilde Sandviks egen avis, så klikket jeg meg inn på en artikkel på BT/Preik. Ingressen til Frode Bjerkestrand var "Den nye rapporten om videre utvikling av jernbanen er et realt spark i boggien til norske samferdselspolitikere". Er det galt av Bjerkestrand å kreve at norske samferdselspolitikere endrer meninger i lys av den seneste rapporten? Det er det samme Hilde gjør i sin artikkel — krever at "den unge venstresiden" skal endre adferd i lys av hennes analyse. Alle retoriske ytringer har underteksten jeg vil at vi skal ha en annen samtale enn den vi har nå.

Som så ofte i debatten etter 22. juli blir kritikk til knebling, argumentasjon til moralisering. Et angrep på en meningsmotstanders poeng blir et angrep på ytringsfriheten.

For det andre, og viktigst her, er kommentaren om at "delar av den unge venstresiden" krever at folk innser at de har hatt rett hele tiden, og at dette skader den politiske debatten.

Det er en påstand som oser av hybris. Som om ikke sommeren på det mest spektakulære og motbydelige vis har vist oss at kritikerne av muslimhetsen har hatt rett i noe? Ikke i alt — men vi hadde kanskje et poeng når vi sa at offentlighetens holdning til islam var problematisk, og at det fantes et voldspotensial i hetsen mot muslimer?

Traumatiske begivenheter som 22. juli gjør noe med oss. Det flytter grunnen under oss, tvinger oss til å skifte ståsted. I tider som dette er det mange av oss som lar følelsene løpe avsted med oss og glemmer å tenke kjølig. Vi gjør det alle sammen, og det må vi har forståelse for både nå og i ettertid. Men hvis ikke dette poenget kan innrømmes er det en avvisning av noe som venstresiden åpenbart gjorde rett i, og det representerer i så fall en regresjon i debatten fra i sommer; en manglende vilje til å vurdere sitt eget ståsted kritisk, og en manglende vilje til å anerkjenne motstanderen når hun gjør vurderinger som viser seg å være riktige.

 *

Det er særlig angrepene på norske avisredaktører Hilde reagerer på, signert blant annet SV-parlamentariker Snorre Valen og min eks-kollega i Klassekampen Eivind Trædal. (Eivind var riktignok ikke journalist, slik Hilde skriver, men redaksjonssekretær i debattavdelingen). Eivind bemerker sarkastisk i sin kronikk i Dagbladet at "et stort arbeid er blitt lagt ned, ikke minst av våre avisredaktører, for å heve opp menneskeforakt forkledd som ordentlege standpunkter, og som bare føles som et overgrep for de ekstra sensitive. Ja, og så for menneskene de snakker om, da."

Man bør alltid være varsom når noen gir sin egen profesjon helt rett. Som når Platon sier at den perfekte staten styres av filosofer, når militæret mener at i disse harde tider bør militæret styre landet. Eller når norske avisredaktører mener at det er selvsagt at debattklimaet i avisene ikke er farlig, at debatten skal ha "god takhøgd" og at de offentlige hatytringene mot muslimer ikke har hatt noe særlig å si for det hatefulle klimaet som har oppstått i norske muslimers hverdag. Hilde framhever nok en gang ytringsfrihetens ideal:

Det er likevel ikkje den tøylelause nettdebatten folk som Eivind Trædal er ute etter, men den redigerte papirdebatten, ei av demokratiets aller viktigaste plattformer. I ei tid med fallande medlemsmasse i politiske parti og låg valdeltaking, har papirdebatten tatt på seg ei stadig tydelegare rolle. Debattsidene er talarstolar der ikkje berre ekspertane og kommentatorane får sleppe til, men eit langt større mangfald får ytre seg om samfunnsutviklinga. Også om haldningar som går på tvers av rådande politiske straumar, frå folk med meiningar mange vil finne avskyelege.

Dette er en uforståelig naiv holdning, og en fullstendig feillesning av både Eivinds innlegg og argumentene fra de fleste på "den unge venstresiden" — og alle de mange, mange andre som har hevdet standpunkter som dette.

For det første skaper Hilde Sandvik her en stråmann om at man "er ute etter ... den redigerte papirdebatten". Som om noen vil bli kvitt avisdebatt eller ytringsfrihet. Retten til å ytre seg er vesensforskjellig fra plikten for massemedia å legitimere stemmer ved å framheve dem.

For det andre, og enda viktigere, så er dette med at vi må slippe til det avskyelige en bisarr tanke. Må vi virkelig det? Hvorfor i alle dager det? Som om det avskyelige forsvant av seg selv når det møtte motstand.

*

Det er merkelig at en norsk debattredaktør ikke anerkjenner det banale faktum at offentlighetens oppmerksomhet er en begrenset ressurs, og det å bruke den opp på konspirasjonsteorier og hets mot muslimer er en farlig og dum ting å gjøre. Når Hilde eller andre debattredaktører og kommentatorer blåser opp og deltar i irrelevante symboldebatter som hijab- og niqabdebattene, og dette også får gjennomslag på nyhetsplass, så mener jeg ikke at det er for mye å kreve at de har en bevissthet om at de kanskje styrker en fremmedfiendtlig diskurs, en generell oppfatning av at "de der folkene er farlige".

Det er klart at dette går på bekostning av noe. Det går på bekostning av langt viktigere saker for norsk offentlighet å bry seg med. Norske avislesere, også Trædal og Valen og meg, har bedre ting å gjøre med vår tid enn å sitte og faktasjekke og tilbakevise det ene absurde innlegget i islamdebatten etter det andre fra notorisk upresise og problematiske aktører. Vår tid og oppmerksomhet er også en begrenset ressurs, og vi — den lesende offentligheten, altså — kan ikke bruke den opp på å "ta debatten" om irrelevante spørsmål, på å diskutere følelsene til anti-muslimske ekstremister. Dersom man har en ide om at debattens diskursive rasjonalitet vil kansellere ut alt som er negativt, så har jeg noen debattråder på Dagbladet.no og Hegnar Online jeg gjerne vil vise deg.

Vi feiltolkes, med andre ord. Dette er ikke et angrep på ytringsfriheten. Det er en bønn om at norske redaktører skal redigere. Et ønske om større ansvarlighet blant offentlighetens portvoktere. Ikke at useriøse aktører som for eksempel Hege Storhaug fra Human Rights Service ikke skal få slippe til i media, men at man kanskje skal redigere henne litt mer, slippe til litt mindre enn de 150–250 artiklene om året som står med/av/om henne i norske aviser, kreve skarpere argumentasjon og grundigere dokumentasjon. At nettdebattene i avisene fortsatt, tross forsøk på innstramming, holder et sjokkerende lavt nivå er bare det mest synlige tegnet på forsømming. Mer alvorlig er det når det skjer over kommentarfeltet, i de redigerte spaltene.

*

Hilde er uenig i at det finnes problemer over nettkommentarnivå. De hatefulle ytringene slipper ikke til.

«Vi tok feil. Det var ikke de hatefulle ytringene som manglet plass. Det var de som talte imot», skriv Marie Simonsen. Kven er dette vi’et som tok feil? På Twitter utdjupa Simonsen med «'vi' som velvillig trodde det var viktig å slippe hatefulle ytringer til, utan særlig motstand». 

Er det nokon som i heile tatt trur det?   

Et par avsnitt seinere skriver Hilde:

Debattsidene er talarstolar der ikkje berre ekspertane og kommentatorane får sleppe til, men eit langt større mangfald får ytre seg om samfunnsutviklinga. Også om haldningar som går på tvers av rådande politiske straumar, frå folk med meiningar mange vil finne avskyelege.

Jeg føler at det er en motsetning mellom disse to avsnittene. Det er en glidende overgang mellom avskyelige meninger og hate speech, som for eksempel Nina Karin Monsen har vist oss alle. Og denne overgangen får ikke alltid den profesjonelle oppmerksomheten den trenger fra redaktørkorpset. Og om man ikke skjønte det bare av å lese aviser, så er det er tross alt dokumentert at norske muslimer dekkes disproporsjonalt med innbyggertall, og at dekningen er overveiende negativ.

Dette er faktisk såpass anerkjent at også både eldre og mer høyrevridde folk enn den unge venstresiden, som for eksempel partilederne i Venstre og Høyre, har tatt oppgjør med hatretorikken. Erna Solberg var ute og mente at islamofobien i norsk offentlighet kunne sammenlignes med jødehets på 30-tallet. Trine Skei Grande i Venstre, på sin side, mener at islamofobi ”er i ferd med å bli en stueren form for rasisme”.

*

Men alt dette til side, så slår det meg hvordan en del av responsen på Valen, Trædal og co. først og fremst er utdatert, gammeldags, litt irrelevant og på siden av det som diskuteres. Disse debattene – ytringsfrihet eller religionskritikk? Skal vi ikke kunne kritisere islam lenger? Flørter venstresiden med dogmatisk islam? etc. etc. – er forbi. Dette er 00-tallets debatter, virvlet opp av de politiske og ideologiske stormkastene etter 9/11 og krigen mot terror. Venstresiden gjorde, liksom høyresiden, mange feil i de debattene, men de feilene er nesten uten unntak rettet opp. Jeg vil fortsatt stå hardt på at venstresiden hadde mest rett i sin analyse gjennom hele dette tiåret, men det kan vi vel i det minste være enige om å diskutere? Likevel blir de samme monotone anklagene fortsatt rettet mot oss, av Hilde Sandvik, eller for eksempel av Kjetil Rollness som lot seg inspirere av Hildes artikkel til å skrive en lørdagskommentar i Dagbladet.

Her tok Rollness et oppgjør med "den unge venstresiden" fordi den stemplet sine meningsmotstandere, skrev han, rett før han kaller Eivind Trædal for "alvorsgenerasjonens svar på Justin Bieber". Gudene skal vite at det er vanskelig å ta Rollness på alvor, men jeg tror han er interessant her fordi han representerer en feil vi må unngå, nemlig "begge sider er like ille, og vi må møtes på midten." Det er ikke tilfellet her.

Det er viktig for debattens sammenheng og legitimitet å anerkjenne når folk man ellers er uenige med har rett. Og jeg tror at debatten om debatten (om debatten) hadde tjent på at man anerkjente det iøynefallende: At venstresidens analyse av islamofobi og fremmedfrykt i norsk offentlighet og norsk politikk har vært riktigere enn den avvisning av dette som man har sett fra borgerlige kommentatorer. Fremmedfrykten var reell. Den var virksom. Den var farlig. Den er det fortsatt.

*

Jeg tar meg tid til å tilbakevise Hildes poenger her, fordi hennes kommentar vakte stor begeistring blant mange i media og mange samfunnsdebattanter. Blant annet Knut Olav Åmås (som Trædal også kritiserte) sa seg enig. Det skuffet meg. Stor var derfor min begeistring da han denne uken publiserte et prisverdig forsøk på å bevege seg videre, først i en lengre kommentar på Snorre Valens blogg, og sidenhen i artikkelen "Syv punkter om det nye Norge". Det er verdt å lese i sin helhet, og jeg anser det for å være en kommentar som beveger mye, og åpner noen nye rom på borgerlig side av debatten.

Jeg setter særlig stor pris på Åmås' kommentarer om debattklimaet i det nye Norge.

1
Samfunnsdebatten er noe av det Norge har grunn til å være mest stolt av både før og etter 22.7. – den er omfattende, åpen og inkluderende. Debattene må fortsette å ha veldig stor takhøyde og speile landet på godt og vondt. En absolutt grense for ytringer går ved oppfordringer til vold eller kriminelle handlinger og hat mot konkrete personer eller grupper. Vi i mediene har et spesielt ansvar for å sikre høyere nivå på nettdebattene vi redigerer. 

2

Like viktig som de absolutte grensene for ytringsfriheten, er den skjønnsmessige utøvelsen av hva som skal publiseres i debatten. Hva har vi lært om det etter 22.7.? Jo: Å legge enda større vekt på språk, tone og presisjonsnivå, granske argumenters kvalitet, dyrke nyanser og tøff saklighet, sky generaliseringer, sjekke fakta og si imot. Lært å spørre: "Hva mener du? Hva er følgen av det du sier?"

Dette er viktig for veien videre for debatten om multikulturalismen, og alle norske redaktører kan med fordel henge disse to avsnittene opp over datamaskinen sin. Viljen til å faktasjekke litt mer, være mer presis, argumentere bedre, hadde kanskje bidra til å gjøre det vanskeligere for ytringer om at norsk kultur holder på å utryddes av Arbeiderpartiet eller at landet snikislamiseres.

Som et annet medlem av den unge venstresiden, sjefsintegratør Audun Lysbakken, pleier å si om innvandringsdebatten: "Vi må være kompromissløst nyanserte". La det være mottoet for alle som vil snakke om flerkultur i norske aviser eller norske debattfora.

*

Åmås skriver også noe annet jeg har lyst til å spille tilbake til ham:

Å påpeke at noen opptrer frihets- og individfiendtlig, er det stikk motsatte av diskriminerende, det er rettighetsorientert.

Åmås knytter dette til forsvar for homofile muslimer og hvordan venstresiden visstnok ikke stilte opp for dem. Nå tilhører jeg selv den delen av venstresiden som arrangerte kampanjer til forsvar for homofile i Iran alt på 90-tallet, men poenget bør tas. Kanskje jeg og andre har vært for lite villige, gitt debattklimaet, til å snakke om de problemene som finnes i det flerkulturelle Norge. Men vi er et annet sted nå.

Det jeg til gjengjeld håper at han og andre som styrer debatten i Norge begynner å se, er at det samme kan sies om forsvaret for muslimer mot hets generelt. Denne hetsen er også frihets- og individfiendtlig. Debatten om islam handler ikke om islam. Den handler ikke en gang om muslimer. Den handler om demokrati, menneskerettigheter og minoriteter. Om livskvaliteten og tilgangen på samfunnets demokratiske goder for hver enkelt norske muslim. Og det siste tiårets debatter har vært og er en alvorlig undergraving av det liberale demokratiet og minoriteters rettigheter i Europa.

Jeg ser fram mot det neste tiårets debatter og håper at vi kan bevege oss inn i dem snart. Jeg håper at vi kan finne felles grunn når det gjelder spørsmålene om menneskesyn i samfunnet. Jeg håper at den debatten som kommer kan være ærligere og mer selvransakende. Men mest av alt håper jeg at den anerkjenner at multikulturalismen faktisk finnes og ikke blir borte. Jeg håper at den går ut fra at flerkultur i Norge ikke er et problem som må løses, men et nærvær av mennesker vi må forholde oss til som medmennesker.

For at det skal skje må vi komme vekk fra enkle forestillinger om moralisme, ytringsfrihet og offentlighet, unngå å gå i lås og avvise debatten som forsøk på å kvele ytringsfriheten. Vi må klare å forstå det enorme ansvaret for samfunnets selvforståelse som hviler på hver enkelt av oss som deltar i offentligheten, på samfunnet som helhet, og på de institusjonene som bærer offentligheten.