Om hvordan PK-geriljaen nok en gang knebler folkets røst ved å foreslå at de argumenterer litt bedre

Never pick a fight with someone who buys ink by the barrel.

*

Etter at hin rådsnare Inger Merete Hobbelstad (som jeg fortsatt skylder et svar om det der greiene med Odyssevs) har skrevet en fin og interessant kommentar i Dagbladet med det, skulle man tro, rimelig betimelige spørsmålet "Hvor mye tid og krefter skal vi bruke på Hanne Nabintu Herland?" har det vært flokker av skrikende ramaer i sosiale medier. Og dette ramaskriket har vært preget av en merkverdig feiloppfatning, som jeg skal ta og kaldkvele her først som sist.

Men før jeg gjør det, la oss alle her et kort øyeblikk stoppe opp og reflektere over at HNH er en kvinne som er så fjern at hun i videoen under kan hylle president Hosni Mubarak fordi "han hadde over 80 prosent av stemmene ved de siste valgene" eller si at det aldri i historien har blitt begått så mange menneskerettighetsbrudd som under modernismen. Det er strengt tatt sant, men så oppfant vi jo menneskerettighetene under modernismen, da. Og hva gjelder Mubarak, så var det strengt tatt ulovlig å stille til valg imot ham. Og når det ble lovlig å stille til valg, så fusket han så han vant likevel.



Dette er eksemplarisk for HNHs debattform. Usammenhengende argumentasjon, bablende inkoherens og kreativ bevisførsel som ville gjort Al Capones bokfører stolt: Er dette noe vi trenger å bruke den nasjonale oppmerksomheten på? Før du svarer: Husk at HNH er underholdende som bare juling, men at offentlighetens oppmerksomhet er en begrenset ressurs.

*

Men i svarene som Inger Merete har fått fra Twitter og kommentarfeltet på Dagbladet.no florerer det altså en viktig feil, og det er ikke at viktige nasjonale spørsmål om offentlighetens oppmerksomhet og den kritiske redigerings rolle straks starter en opphetet diskusjon på Db.no om ... innvandrere, muslimer og voldtekt.

Snarere er det en grunnleggende misforståelse av hva slags spørsmål dette er. Det Inger Merete snakker om er spørsmål om redigering og spalteplass i den massemediale offentligheten. Men alle som kommenterer henne tolker hennes kritikk som et angrep på ytringsfriheten. Åh, hvor godt vi har det her i Norge.

"DAGBLADET: GLITRENDE eksempel på forsøket på sensur som nettopp beskrives grundig i RESPEKT" skriver HNH på Twitter. Hun er glad i capslock. Så går hun litt amok og fortsetter: 

"DAGBLADET består av mange glitrende journalister som ønsker meningsmangfold i Norge. @inger_merete er tydligvis ikke en av dem."

DAGBLADET slipper til kommentator som IKKE ønsker løsninger på dagens etniske spenninger i det norske folk.

DAGBLADET fremhever gammeldags kommentator på kollisjonskurs med opinonen i det norske folk

kommentator ønsker ikke å etablere skillet mellom "kriminelle utlendinger" og "lovlydige utlendinger som fortjener RESPEKT"

@inger_merete ønsker å opprettholde APARTHEID i Norge heller enn å løse etniske spenninger slik at vi får mer RESPEKT for hverandre

Det er mer hvor det kom fra, for å si det sånn. Men underholdende som alt dette er, så er virkelig en hovedstrømning i kritikken av Inger Merete, fra HNH og sjokkerende mange andre at dette er sensur og at ytringsfriheten er under angrep.

Dette argumentet er latterlig og det er en fornærmelse mot dem som faktisk lever under ytringsfrihetsrestriksjoner og sensur.

*

Den sterkest formulerte versjonen av ytringsfrihetsargumentet kommer fra "Mohammed A" (@ibntufail) som skriver "Det er ikke alle som kan uttale seg bra eller fremme sitt standpunkt på 'akademisk' måte. Hvem er 'vi' som du nevner i art.?" Han påkaller også John Stuart Mills forsvar for ytringsfrihet som motargument.

Jeg er helt enig i at språklig kvalitet eller gode argumenter ikke skal være den eneste inngangsporten til offentligheten. Det er viktig at folk som ikke har en stemme eller formuleringsevne får en eller annen form for inngang og hjelp til å komme til orde i saker som angår dem og der de har et viktig budskap å komme med. Det er viktig. HNH er virkelig ikke en person som faller i denne kategorien. Hun er tvert imot en dyktig og aktiv selvpublisist som har evnet å være i norske aviser mellom 90 og 190 ganger per år de siste fire årene. Det er ikke snakk om å slippe til et budskap som ikke når frem. Snarere er det spørsmålet om hun ikke slipper til litt vel ofte.

foto: Paul Bernhard

*

Hva gjelder Mill, så var hans forslag om ytringsfrihet (legg merke til at jeg sier "forslag" ikke "forsvar for" – man hadde ikke ytringsfrihet den gangen) noe ganske annet enn dette. Den presenterer aller sterkest i en fotnote i kapittel 2 i On Liberty: 

... there ought to exist the fullest liberty of professing and discussing, as a matter of ethical conviction, any doctrine, however immoral it may be considered.

Poenget er at den ideen Mill presenterer her er en fantastisk og i sin tid ekstremt innovativ og radikal ide som idag er motoren som får hele det liberale demokratiet til å snurre rundt. Demokrati er informasjon og ytringsfriheten er motoren i distribusjonen og idekampen som animerer vår statsform.

Men å si at HNH bruker vår oppmerksomhet med sin banale og usammenhengende demagogi og kanskje ikke bør ha like mye spalteplass som hun har hatt før hun skjerper seg som skribent er noe annet enn en diskusjon om ytringsfrihet.

*

Mills ytringsfrihet sier at alle skal ha juridisk lov og frihet fra å hindres å tenke og ytre nøyaktig hva som behager dem. Med "frihet fra" mener Mill fravær av tvang som stanser deg fra ytring. "I deny the right of the people to exercise such coercion, either by themselves or by their government." Dette er en klassisk liberal rettighet, hvilket vil si at den baserer seg på negativ frihet. Det han ikke sier, fordi det var en så absurd problemstilling i hans tid at ideen aldri kunne ha falt ham inn, er at alle har krav på sitt eget massemedie. Han sier ikke at aviser må trykke alt vi sender til dem. Han sier ikke at staten må kjøpe trykkerier og blekk til alle.

Det virkelig interessante med denne sammenligningen er jo faktisk at ytringsfrihet i Mills forstand har blitt masserealisert bortenfor Mill og Miltons villeste fantasier i vårt samfunn. Hvis noen ikke får slippe til i massemedia kan de faktisk starte en blogg og få sitt eget massemedie tilnærmet gratis. Jeg er sikker på at Hanne Nabintu Herlands absurde og usammenhengende meninger får like mye ufortjent applaus på bloggen hennes som de fikk på Oslo Freedom Forum i videoen over.

Det Mill ikke sier, altså, er det motsatte av frihetsbegrepet hans: At absolutt alle skal hjelpes over terskelen til offentligheten. Det ville han aldri ha argumentert for. Jeg tror ikke at ideen noengang ville falt ham inn at noen skulle argumentere for at norske redaktører ikke skulle redigere. Men det er det store deler av den kulturkonservative høyresiden sier nå, til forsvar for HNH. Det er et absurd skue. En illustrasjon av den radikale anti-intellektualisme som den radikale høyrefløyen står for.

*

I mellomtiden, mens HNH og hennes meningsfeller roper om sensur fordi noen våger å påstå at hun får for mye oppmerksomhet, så hyller hun altså Hosni Mubaraks anti-demokratiske tyranni, der sensur var et reelt, levd faktum. Og med det mener jeg at folk mistet jobben og kom i fengsel på hans ordre om de sa, trykket eller sendte feil type setninger til andre mennesker. Hvis hun virkelig synes så lite om meningspoliti, så er det litt rart å samtidig forsvare en mann som faktisk hadde et meningspoliti. Hvis knebling av meningsmotstandere ofte var helt konkret: en ragg i kjeften, mens det hemmelige politiet slo deg med kabler.