Ruth Maiers plass

Denne posten markerer et forsøk på å prøve å blogge jevnlig igjen, om ikke annet så for skrivetreningens del. Mitt mål er å publisere en tekst, helst kort, annenhver dag. Jeg tviler på at jeg kommer til å få det til, men mål er fine ting å ignorere. 

*

I dagens Aftenposten har Knut Olav Åmås en fin kommentar om deportasjonene og drapene på norske jøder, som det er god grunn til å reflektere over, men som ikke desto mindre gjør noen i mine øyne viktige feil som det er verdt å diskutere. Åmås argumenterer for at det er problematisk å individualisere skjebnen til de norske jødene i Ruth Maier, og å oppkalle en plass etter henne alene, og jeg kan forsåvidt se at det er en interessant samtale å ha om det spørsmålet. Men  argumentet om at dette er fordi hun var nyankommen og ikke bofast medlem av en gruppe med statsborgere er overraskende, nærmest sjokkerende, og gjør at Åmås går ut på et moralsk farlig spor mot slutten av teksten:

Ruth Maier var alene og fortapt i Norge. Men dét var samtlige norske jøder i 1942. De ble fratatt sitt statsborgerskap og fikk en «J» stemplet i passet. Deres historie viser at det finnes beskyttelse hverken i sterk integrering eller i statsborgerskap når enkeltmennesker og -grupper frarøves alle rettigheter og alt liv. Slik det skjedde med Europas jøder på 1930- og 40-tallet, og slik ingen annen folkegruppe noensinne er blitt behandlet.* 

Hvor brutalt det enn høres ut, er dette en enda mer grunnleggende gruvekkende historie enn en enkeltflyktnings skjebne. Slik er det historieløst av Vold og Johansen å minne om at «Norge har flere flyktninger i 2012 enn i 1940» og at «ingen er flyktning frivillig». 

Å frakte ulovlige, papirløse ut av landet i 2012, er faktisk noe helt annet enn at villige, ivrige norske statsborgere deporterer andre norske statsborgere ut av landet i 1942. Mange har gjort denne sammenligningen etter statsministerens beklagelse. Slik historieløshet er ikke den beste måte å hindre at historien gjentar seg. 

Det er det verdt å være oppmerksom på i en tid med såkalt «ny» antisemittisme, ikke minst blant nordmenn som er muslimer, og ofte relatert til Midtøsten-konflikten.

Min motstand mot ideen med "Ruth Maiers plass" er egentlig ikke spesielt sterk. Jeg ser at hun kan være representant for de deporterte som helhet, all den tid hun delte deres skjebne som offer for Holocaust, og var et menneske. Åmås ber oss i stedet å kalle plassen opp "etter en person som legemliggjør den lange linje av jødisk kontinuitet i Norge, før og etter Holocaust – eller gi den et navn som synliggjør norske jøder generelt."

*

Mitt besøk til det jeg tenkte på som "Holocaustminnesmerket" i Berlin i 2005 overveldet meg. Man går ned mellom de store, gravstøtteaktige steinene designet av Peter Eisenman, og kjenner en slags trykkende desperasjon over stedets størrelsesorden. Man synker til bunns imellom dem, og det maskinelle i massemordet reproduseres på en måte i støttene. Da jeg kom ut igjen og så på skiltet at minnesmerkets fulle navn var Denkmal für die ermordeten Juden Europas, følte jeg likevel en dyp skuffelse over hva slags feil det er mulig å gjøre om noe så viktig. Det er på en måte den samme typen feil som kan gjøres både av å individualisere deportasjonene i en kvinnes skjebne, og som Åmås gjør mot slutten av teksten sin: et manglende engasjement med lidelsens universelle karakter.

Det Holocaust lærer oss er jo nettopp at det utsatte livet har verdi uansett hvilket meningsregime som tar livet av det. Hvorfor lot Berlin sjansen gå fra seg til å lage et samlet minnesmerke for alle Holocausts ofre? Hvorfor ikke lage et minnesmerke som sørger over de tapte livene til jøder, homofile, Jehovahs vitner, kommunister, roma, funksjonshemmete? Som kaller et liv for et liv, og et drap for en forbrytelse? Hvorfor nødvendigheten av å opprette et eget monument over gaten for de homoseksuelle? Det jeg ser når jeg ser på det industrielle massemordet utført i Europa er tvert imot nødvendigheten av å frata de undertrykkende meningsregimer sin logikk, å verdsette alle mennesker i tråd med deres rett til liv og verdighet heller enn å skille lidelsen fra hverandre i separate avdelinger for jøder, homofile, roma. Det er ikke en historisk tilfeldighet at FNs menneskerettighetserklæring oppstår i kjølvannet av holocaust.

Etter denne logikken kunne man eventuelt kalle plassen i Oslo "Den jødiske plass" eller noe lignende. Men som sagt er mine innvendinger mot Ruth Maier som representant ikke særlig viktige. En enkeltperson kan representere alle, så lenge det er nettopp alle hun representerer. Så lenge navngivningen ikke segregerer de døde, slik de en gang ble segregert i levende live.

*

Min sterkere, og viktigere innvending mot Åmås' tekst ligger et annet sted, nemlig i at han understreker at det var statsborgere som ble tatt livet av, og at dette av en eller annen grunn bærer vekt. Selvsagt gjør det ikke det. Ruth Maier var et menneske, som alle de andre. Hun ble drept og deportert av selve den institusjonen som skulle ha beskyttet hennes utsatte, menneskelige eksistens: staten. Hennes juridiske status i den samme stats øyne er fullstendig uviktig, utover som et skremmende eksempel på misbruk av statlig makt for ettertiden. Poenget er at hun ble drept. At et sett med store organisasjoner og institusjoner konspirerte og samarbeidet på tvers av landegrenser for unødvendig å ta livet av en ung kvinne som aldri hadde begått noen annen forbrytelse enn å leve.

Den samme innvendingen er også det som får meg til å reagere sterkt på Åmås' kritikk av Vold og Johansens påpekning av de helt ærlig slående likhetene med deportasjonene av papirløse idag. Det er ikke nivået av vold, dødens sikkerhet, ideologienes kontingens eller de papirløses statsborgerskap som gjør deres deportasjon til forbrytelser, det er at de er mennesker, og at de har krav på vår beskyttelse og anerkjennelse av sin egenverdi. Når man deporterer en familie som har bodd i Norge i fem år, syv år, ni år, river barna ut av skolen uten hensyn, river en familie med dens lokaltilhørighet opp med roten, kun fordi disse menneskene har blitt definert av et statsapparat som uønskete – er det virkelig ingen sammenligningsgrunnlag her? Er det ikke et lite glimt av noen mekanismer i staten og i oss som ligner litt?

Det er mange forskjeller mellom vår behandling av papirløse og vår medskyldighet i jødeutryddelsene, ikke minst at de papirløse har en viss grad av forsvar som rettssubjekter, og at de ikke går til den sikre død. Men de går en usikker framtid i møte. Historien gir oss heller ikke lette paralleller. Jeg tror likevel det er i anerkjennelse av likhetene at potensialet for læring ligger her. Et menneske som deporteres til en usikker skjebne i Palestina, i Eritrea, i Etiopia eller Irak, er nettopp et menneske. Alle andre hensyn må og skal være sekundære. Det er det skjebnen til Ruth Maier og de 522 andre norske og utenlandske jøder som ble stuet ombord på DS Donau den 26. oktober 1942 og sendt til Auschwitz burde lære oss.

*

* Dette med at ingen andre har blitt behandlet slik, er også en feil. Både systematisk utstøting, registrering og massemord har blitt utført på mange forskjellige grupper tidligere (amerikanske svarte, armenere, svarte i Sør-Afrika, kambodsjanere, dissidenter i Sovjet, etc. Det er nærmest et vedvarende trekk ved livet i det moderne at industriell utstøting og massemord finner sted). Jødene i Europas tragedie var at det aldri før eller siden hadde blitt utført på så stor skala.