Burka, niqab, burka, burka, hijab, hijab, burka, ytringsfrihet, burka, burka, liberalt demokrati, hijab, hijab, selvmordsbombere! hijab, hijab, burka, kvinneundertrykking, hijab, hijab, stadie som vi har forlatt, hijab, viktig i et demokrati at vi viser ansikt, hijab, hijab, kvinnefiendtlig, hijab, burka, middelaldertenkning, burka, hijab ... – Alle norske, danske, svenske, franske, belgiske og sveitsiske medier de siste par årene. [innlegget er noe forkortet, red.].
Ok, jeg er helt utrolig lei av å diskutere islam nå, men siden verden har blitt sinnsyk må jeg visst forklare liberalistene hvorfor man ikke skal diskriminere mot minoriteter. Så la meg først gi deg fire gode grunner til at det å forby burka er helt dust, og så skal jeg fortelle deg en femte grunn som gjør at det er skikkelig, skikkelig dust. Men før jeg gjør det må det vel presiseres at æsj: burka. Kvinneundertrykkende? Ja. Liker jeg dem? Nei. Synes jeg som feminist at de tilhører en ubehagelig tendens til kvinnefiendtlighet og autoritært patriarkat som bør bekjempes med alle lovlige midler? Ja. Har disse fakta noe med saken å gjøre? Nei.
Fire gode grunner til at det å forby burka er helt dust.
1. Liberalt demokrati, anyone?
Grunnprinsippet i et liberalt demokrati er at man kan gjøre det man har lyst til, med mindre det man gjør i sterk grad hindrer andres livsutfoldelse. Dette kaller vi "The Harm Principle". Dersom det du gjør for eksempel er å tvinge noen til å kle på seg en burka/hijab/niqab/samekofte så er det ulovlig. Dersom det du gjør er å forhindre noen i å ta på seg det tøyet de har lyst til, så er det også ulovlig.1
Et annet grunnprinsipp i demokratiet er at alle er like for loven. Litt av poenget her er at man ikke fjerner rettigheter som andre har. Et av de mest grunnleggende funksjoner til et liberalt demokratis lover er faktisk å forhindre at flertallet utnytter mindretallet. Derfor er det ikke slik at man har lover som rammer minoriteter, med mindre deres aktiviteter faller innenfor samfunnskadelige kategorier. For eksempel har vi sterke lover mot de minoriteter i det norske samfunn vi kaller "drapsmenn" og "voldtektsmenn", for å forhindre dem i å utfolde seg, men vi har ikke særlig sterke lover mot dem vi kaller "hvite middelklassemenn" eller "folk som liker lukten av liljekonvaller". Dersom man forbød noen folk å lukte på blomstene, men ikke andre, eller for den saks skyld noen mennesker i å ha sex slik de vil med den de vil, men ikke andre, så ville det vært feil. Og om man fratar noen mennesker retten til å kle seg slik de vil, men ikke andre, så ville det være en diskriminerende lov.
Det ville være et brudd på samfunnskontrakten og i strid med det samfunnet vi har bygget opp dersom man gjorde det ulovlig, for eksempel, å være svart, eller ulovlig å gå i rødt tøy.
Det er egentlig litt utrolig at dette er noe man må minne folk om, men det er altså slik at folk har lov til å gå i hva de vil. Om vi forbyr hijab eller nikab eller burka, så bryter det altså med flere av disse prinsippene:
* Man forbyr noe til tross for at det ikke har noen skadelig effekt på samfunnet, ikke hindrer andres livsutfoldelse.
* Flertallet forhindrer arbitrært minoriteten fra å gjøre hva de vil.
For å forby niqab og burka må du altså være villig til å sette det liberale demokratis grunnprinsipper til side. Jeg forventer derfor en sterk, prinsipiell motstand mot dette fra alle dere sosialliberalister.
2. "A chilling effect."
Siden det er ganske få som går med dette – det vil jeg komme tilbake til – så er det et sterkt signal å sende å spesifikt forby et muslimsk kulturutrykk. Minareter, for eksempel. Eller hijab i politiet. Eller niqab i -- seriøst, dette diskuterte vi i Danmark -- dommerembetet (fordi sterke karrierekvinner er typiske brukere av det totale ansiktssløret). Jon Stewart har forresten en god analyse av fenomenet minaretforbud her.
Dette signalet sier at muslimer ikke er velkomne -- selv når de ikke gjør noe galt. De er bare ikke som oss, de er radikalt annerledes. Det vil derfor bidra til en allerede sterk effekt på muslimers deltakelse i samfunnslivet. Dette er en slags paralell til det man kaller a chilling effect, som er et juridisk begrep, gjerne brukt innen ytringsfrihet og personvern.
Ideen der er at bare bevisstheten om at man kan overvåkes "kjøler ned" kommunikasjonen; gjør at man ikke sier det man tenker.
En tilsvarende chilling effect oppstår på muslimers følelse av tilhørighet. Man ser at man ikke aksepteres, og velger derfor å ikke delta, hvilket fører til at man aksepteres enda mindre, og så videre. Bare bevisstheten om at man ikke aksepteres gjør at man er mindre tilbøyelig til å delta i samfunnet, selv når det ikke lovgis spesifikt mot en.
Hvis du vil forby niqab må du altså klare å sende et sterkt signal om at dette ikke handler om islam. For eksempel ved samtidig å slå hardt ned på -- gjennom beinhard enforcement -- alle som bruker solbriller, motorsykkelhjelmer og hettegensere og andre måter å "maskere" seg på offentlig. Hvis ikke, mistenker jeg at vi vil se stadig flere muslimske kvinner vende seg mot en ikke-sekulær identitet. Dem som kjemper for denne loven kan altså ha store skadevirkninger på dem de hevder å forsvare.
3. Det viser seg at vi har en lov mot drap og tvang i Norge, allerede
Straffeloven er ganske klar på dette, folkens. For å forhindre at kvinner tvinges av deres onde, svarsmuskete menn til å gå med burka (antakelsen som ligger i bunn for de fleste slike diskusjoner) trenger vi bare å gå til Straffeloven. Vi trenger ikke å sende et sterkt negativt signal til muslimer bare for å forby noe som allerede er forbudt.
§ 233. Den, som forvolder en andens Død, eller som medvirker dertil, straffes for Drab med Fængsel i mindst 6 Aar.
Har den skyldige handlet med Overlæg, eller har han forøvet Drabet for at lette eller skjule en anden Forbrydelse eller unddrage sig Straffen for en saadan, kan Fængsel inntil 21 år anvendes. Det samme gjælder i Gjentagelsestilfælde samt, hvor forøvrigt særdeles skjærpende Omstændigheder foreligger.
Så da trenger vi ikke å legge til at "Den som forvolder en andens Død fordi han eer svartsmusket og krokneset og tror på Allah, straffes for Drab med Fængsel i mindst 6 aar."
Altså, vi kunne hatt den loven -- men den hadde vært ganske dust, for den hadde sendt signalet at vi tror muslimer er drapsmenn, mens den ikke hadde gjort noe verken fra eller til i praksis. Likeledes har vi lover som forhindrer folk i å tvinge andre folk til noe -- for eksempel å kle på seg et plagg hun ikke vil -- med vold.
Det er i øvrig ganske dust å anta at alle går med niqab/hijab/whatever ufrivillig, i og med at forskningen er ganske tydelig på at slik er det ikke.
En tilsvarende signaleffekt kan dokumenteres mht. hijab i politiet. I Sverige gjorde de det lov å gå med hijab i politiet. Resultat: Ingen går med hijab i politiet, men søkertallene for innvandrerkvinner til politiet gikk opp noe vanvittig. Og -- holy smokes! -- hver femte søker til politiet i Sverige er innvandrere. I Norge er tallet 7 prosent. Og jeg tipper ikke hijabdebatten hjalp det tallet.
4. Rasisme!
Ideen om å forby burka:
-- et brudd på det liberale prinsippet om frihet fra unødvendig tvang. -- et spesifikt inngrep i friheten utført av et flertall mot et mindretall. -- har en sterkt nedkjølende signaleffekt på forholdet mellom muslimer og resten av samfunnet. -- ganske ubrukelig, sånn lovmessig sett.
Og er derfor egentlig ganske rasistisk, er det ikke? Den er et spark til en minoriteten. Hvorfor det? Jo ...
Hvorfor det å forby burka er skikkelig, skikkelig dust
Fordi herre du milde Jesus, det er jo for faen ingen som går med det!
Dette er definisjonen av signalpolitikk. Det er noen få damer nede på Grønland som går med niqab. Jeg ser kanskje en niqab der en gang hver måned eller deromkring. Ingen eller nesten ingen går med burka i Norge. I Danmark, etter utallige liter trykksverte og endeløse skoger opp i røyk viste det seg at det var tre kvinner som gikk med det totalt. Tre! Om det hadde vært en enorm epidemi med kvinner som stengtes bort fra samfunnet i sine burkaniqabfengsler, så hadde jeg sett grunnlaget for diskusjonen. Det er intet slikt grunnlag.
I stedet blir dette weapons of mass distraction; populistisk symbolpolitikk som ikke forandrer det pøkk i den virkelige verden utover å senke livskvaliteten til et par hundretusen av våre borgere mens den virkelige verden skjer andre steder.
Et par enkle analytiske søk på søketjenesten Retriever demonstrerer dette helt enkelt:
burka + burqa + niqab + hijab i fjor = sånn ca 3.000 artikler i norsk papirpresse.
klimakrise + klimaforandringer + klimaforhandlinger = 853 artikler i norsk papirpresse.2
Skjønner du hva jeg mener? Vi diskuterer hodeplagg som ingen går med og noen hodeplagg som en del folk går med, men som i bunn og grunn ikke skader noen mer enn vi diskuterer det udiskutabelt mest presserende politiske problemet i verden. Hallo! Økosystemet holder på å kollapse! Kan vi ta oss litt sammen her?
Så her er min innstendige bønn til alle som leser dette: Om du har tenkt deg å skrive noe om burkaforbud eller nikabforbud eller hijab i politiet eller enda en av de evinnelige artiklene om hvor forferdelig vanskelig det er, alt dette med integrering og islam og så videre, kan du ikke være så snill å la være og skrive en skikkelig god artikkel om klimaforandringer i stedet? Eller et av de andre virkelig viktige temaer som faktisk finnes der ute og som ikke dekkes tilstrekkelig av norsk presse. Det gjelder alle, fra kommentatorer til twitrere til journalister til bloggere til pamflettskrivere til tekstmeldere. Vær så snill.
På forhånd takk, Martin Grüner Larsen
* * *
1. Med mindre det er ungen din og han har lyst til å gå med spidermandrakten sin på skolen. Da er det ok.
2. [Siden denne bloggposten har havnet på pensum i NDLA bør jeg rette denne faktaopplysningen som ikke helt stemmer i teksten. I søket der jeg viser at hijab var mer omtalt enn klimaforandringer glemte jeg å søke på et av de viktigste søkeordene som var "klima", altså bare det ordet alene. Dette gir 8.300 treff, hvilket selvsagt er mye mer enn hijab. Problemet er at her er det en feilkilde: Fraser som "i dagens politiske klima" osv. står for en del av svarene. Ikke desto mindre så vil jeg stå fast ved hovedpoenget mitt, som er at spørsmålet om hijab tar opp en stor del av vår offentlige bevissthet, samtidig som den er en uviktig distraksjon fra skikkelig politikk. Dette poenget gjelder i all sin allmenhet om kritikk av minoriteter generelt og muslimer spesielt. Dette dokumenterer bl.a. en rapport fra IMDI der det blant annet står å lese at "i 2009 var det omtrent like mange oppslag [ -- ca. 77.000 -- ] om islam og muslimer som det var om Jens Stoltenberg, og flere enn om svineinfluensaen".
Videre sier rapporten at:
Et søk på Aftenpostens debattsider viser at innvandring og integrering er tema for 324 319 av innleggene. Til sammenlikning har skole og utdanning 19 049 innlegg og temaet miljø 62 209 debattinnlegg
Så selv om det jeg skriver over ikke er helt riktig, føler jeg i all hovedsak at jeg har dekning for mitt poeng.
Jeg vil ellers gjerne høre fra dere som er innom her fra NDLA! Legg gjerne igjen en kommentar under.
Den sveitsiske folkeavstemningen som for en uke siden forbød oppføring av minareter, har forårsaket debatt verden rundt. Jeg tolker avstemningen på to måter.
For det første er den en avvisning av politisk islam, ikke av muslimer. Slik sett stemte man for toleranse og inkludering, som politisk islam fornekter. [sic! sic! Min uthv.]
Og vips, et helt folk, 1.3. milliarder mennesker får ikke lov til å definere sine egne liv, sine egne symboler. 1.3. milliarder mennesker ber under et symbol som ensidig defineres som nazisme:
Politiske ideologier har symboler: Hakekorset, hammeren og sigden, minareten, halvmånen med en stjerne i midten (vanligvis på toppen av en minaret) representerer alle en felles politisk idé om at én gruppe er alle andre overlegen.
Man skulle tro at 1.3 milliarder mennesker hadde litt å si i spørsmålet, men det viser seg at det var Ali som satt med definisjonsmakta hele tiden. Svart er hvitt, inn er ut, intoleranse og antidemokratiske strømninger er demokrati og toleranse. Words fall upon the facts like soft snow.
Ayaan Hirsi Ali bidrar her til rasismens intellektuelle overbygning. Dette er et motbydelig argument – og det er ikke en gang godt tenkt, formulert eller argumentert. Dagens kaktus går til Ayaan Hirsi Ali, og Aftenposten.
Laila Lalami has a great rebuttal in The Nation to a newish anti-immigration and anti-islam book: Reflections on the Revolution in Europe: Immigration, Islam, and the West, by Christopher Caldwell.
What strikes me, reading her dismantling of the paper-thin arguments, is how repetitive this kind of "criticism" is. It's just a certain set of the same sort of arguments made with more or less eloquence, the same thin factual grounding and the same certain kind of rhetoric. In different times, it attacked different groups for many of the same reasons. There isn't anything quintessentially new. The analysis is always-already there. The conclusion foregone, facts soon coming to follow. In Sweden, Andreas Malm's recently published Hatet mot muslimer (Bokförlaget Atlas, 2009) is a good extended analysis of the phenomenon for the Scandinavically abled. But for those of you who aren't used to the arguments, Lalami does an admirable job on them, and the article is sort of an introduction to the usual go of these arguments. These two paragraphs struck me in particular:
The societies of Europe are undergoing demographic changes, which have economic, social and educational consequences. So far, the debate on these changes has focused exclusively on Islam in Europe. Yet no one in the chattering classes seems to have noticed that the voices of European Muslims are seldom heard. This is a debate about them--not with them. And indeed Reflections on the Revolution in Europe has been reviewed in the American press mostly by people who are not European, much less Muslim. Not surprisingly, the argument that Muslims are collectively trying to "conquer" Europe "street by street" in order to turn it into an outpost of Islam has been taken at face value. But this argument is not serious criticism because it is not based on thorough empirical evidence; it is racism.
(...)
The current debate places far too much emphasis on Islam as a set of codes and on the Koran as a literal text, rather than on Islam as it is lived and the Koran as an experienced text. A Moroccan man may be very devout and yet work as a sommelier in a restaurant in Paris. A Turkish teenager may not be particularly faithful and yet keep Ramadan because it is the only time of year she gets to connect with her community. An Algerian elder may be the imam of his mosque and yet carry credit card debt. Islam is not just its texts; it is millions of people, each one of whom has found an idiosyncratic way of adapting faith to modern life. Our religious beliefs are not the sum total of our lives. To discuss them as if they were puts our very lives up for debate.
Burde ikke Dagbladet publisert denne saken om å publisere den andre saken?
Det sies om den franske populistiske politikeren Alexandre Auguste Ledru-Rollin at han en gang så en folkemengde på vei gjennom Paris og utbrøt: "Der går folket mitt! Jeg må finne ut av hvor de skal, så jeg kan lede dem dit."
Hvorvidt Ledru-Rollin, i øvrig mannen som innførte stemmerett for alle menn uavhengig av inntekt og eiendom, faktisk sa dette, eller om det var en drittpakke som ble dumpet i historiebøkene vet jeg ikke. Men sitatet er blitt stående som en oppsummering av alt som er galt med populismen. Og det var denne setningen jeg ble sittende igjen med, som en flau smak i munnen, da jeg leste denne artikkelen på Dagbladet.no, skrevet av Astrid Meland.
Artikkelen er kort sagt en slags oppsummering av en debatt som har oppstått rundt artikkelen "Hvis muslimene blir i flertall" av Meland og Gunnar Thorenfeldt. Dagbladet.no hadde den på trykk d. 15.06. Den opprinnelige artikkelen var en slags enquete der "sentrale debattanter" fikk svare på tre spørsmål:
1) Tror du byer i Norge kan få et muslimsk flertall i fremtiden? I tilfelle, er det lenge til?
2) Hva er de viktigste tingene du tror kan forandre seg om Norge eller områder i Norge får et muslimsk flertall?
3) Hva synes du om islamdebatten i norsk offentlighet?
Da jeg leste saken ble jeg opprørt. Jeg synes den hadde en rasistisk vinkling og var uprofesjonelt utført. Jeg skrev en sur post og valgte å slenge meg på min brors foreslåtte ukelange boikott av Dagbladet. Nå gjorde dette, som hos en stadig større andel av nordmenn, ikke den store forskjellen i mitt liv, men det var nå i alle fall tilfredsstillende. Så jeg hadde egentlig boikottet Dagbladet og Dagbladet.no i fem dager da denne nye saken kom på trykk, og jeg fikk høre at jeg ble oppgitt som kilde i en sak. Da tillot jeg meg av pragmatiske grunner å bryte boikotten. Det påvirket nok ikke Dagbladet mye, uansett.
Jeg føler at denne nye artikkelen ikke gjør ting så mye bedre. Delvis fordi den hadde et par faktafeil, som jeg hermed klarer opp:
1. Eirik Newth (@astronewth) heter ikke Erik. 2. Den uforståelige feilen: Jeg lenket til denne posten hos 5080.no i min opprinnelige post, og Newth lenker også til den. Den ene av Newths to blogger har også tall i navnet og bruker en lignende Wordpressmal. Meland skriver derfor at jeg og Eirik Newth har laget denne siden. En ikke spesielt grundig faktasjekk avslører på "Om oss"-siden til 5080 at skrivekollektivet består av Markus Gaupås Johansen, Sturle Pedersen og Øyvind Ølberg. Og riktignok er jeg beæret av å være både nære og gode venner fra ungdomstiden med både Markus og Sturle, men å si at jeg er dem, er å gå litt langt. I øvrig kjenner jeg kun Newth svært overfladisk over nettet. Jeg har meg bekjent aldri vært i samme rom som ham, og kan ikke huske noensinne å ha snakket med ham. Men han virker da trivelig, det er ikke det. Han kommenterer i øvrig dette her.
Men som vanlig var feilene i artikkelen ikke bare disse små, rare faktafeilene, men langt mer strukturelle. De peker mot et allmennproblem i den norske offentligheten, som det er vel verdt å ta opp og analysere. Derfor tenker jeg at jeg skal ta denne anledningen til å forklare ytterligere hva jeg mente i mitt opprinnelige innlegg. Jeg var misfornøyd med hvordan det endte opp. Jeg var sint, frustrert og posten var mer avreagering enn noe annet. Jeg har derfor lyst til å presentere en mer gjennomarbeidet versjon av mitt argument nå. Først kommer jeg til å ta opp hva denne nye saken presenterer og hvilke teknikker den opprinnelige saken brukte. Så kommer jeg til å ta tak i det Eirik Newth med en herlig neologisme kaller for "vulgærdemografi", og så kommer jeg til å snakke om journalistisk ansvar og Dagbladets rolle.
Før jeg begynner vil jeg gjerne understreke at jeg ikke med denne posten verken antyder eller hevder at noen DB-journalister er rasister, at DB-ledelsen er rasister, eller at DBs lesere er rasister. Jeg kommer sannsynligvis aldri noensinne til å si i offentligheten at noen er rasister. Jeg kommer til å skrive mer om mitt rasismebegrep i en oppfølgerpost. Men jeg vil her bare si at man ikke etter min mening kan snakke i offentligheten om at mennesker er rasistiske som personer. Snarere vil jeg snakke om rasisme som en struktur som de fleste, også jeg, fra tid til annen deltar i, og snakke om hvordan rasismen formidles og hvordan norske samfunnsaktører deltar i dens formidling og spredning selv om de selv har gode, ja, faktisk de beste intensjoner.
Denne nye saken har samme struktur som den opprinnelige saken: Den er en nøytral rapportering av hva som har blitt sagt av en rekke bloggere og andre om den opprinnelige saken. Ingressen er " Er det rasistisk å diskutere om muslimer kan bli i flertall?" Saken åpner slik:
DENNE UKA TOK VI i Dagbladet.no for oss hva en rekke norske aktivister, politikere og debattanter mener om demografi og muslimer.
Bakgrunnen var at SSB la frem nye tall over befolkningsutviklingen fremover. I flere år har det eksistert en debatt om etniske nordmenn kan bli en minoritet i landet og særlig om muslimer kan bli i majoritet i enkelte, norske byer. Frp er blant dem som frykter denne utviklingen.
Tallene fra SSB viser at det er usannsynlig at det blir noe muslimsk flertall i Norge. Vi tok debatten fordi dette er er tema som mange ser ut til å være opptatt av og en utvikling folk frykter. Vi ville finne ut hva ulike debattanter mener om temaet og hvorfor en slik tenkt utvikling bekymrer noen, mens andre mener det er helt uproblematisk.
Framstillingsmetoden her er selvsagt her at Dagbladet framstiller seg selv som nøytral. I tråd med filosofen Jürgen Habermas’ tanker om offentligheten og diskursetikk – tanker som dominerer norsk offentlighet, se f.eks. artikler i Morgenbladet og Klassekampen forrige torsdag – skal Dagbladet.no "ta debatten". Dagbladet blir kun et åsted for diskusjon, et sted der andres meninger brytes. Man er bare ute etter å finne ut hva ulike "sentrale" debattanter mener om ting. Man viser fram diskusjonen slik den er. Man er ikke selv aktør. Denne nøytrale mellomposisjonen og formidlerposisjonen tilsvarer det Astrid Meland sier seinere når jeg spør henne ut om rasjonalet bak saken, på Twitter:
astridmeland @martingruner Har blitt beskyldt både for å være islamofob og muslimelsker etter saken. Synes det er nyttig å vite hva folk er redd for.
astridmeland @martingruner Jeg er for å diskutere alle saker åpent. Rasister kan forsette surfe på bølgen som kneblede offer om vi ikke gjør det.
Målet med saken er altså også aktivistisk: Man vil forhindre rasisme, gjennom å få vist fram diskusjonene, og sørge for at muslimene ikke blir kneblete offer. Det er en strategi som jeg på papiret er enig i. I god, habermasiansk ånd kommer de gode diskusjonene til å føre fram mot et fornuftig utfall av diskusjonen.
Forresten – og dette er et sidepoeng, men når vi senere diskuterer Andreas Malms bok Hatet mot muslimer skriver hun:
astridmeland @martingruner Er fotnoter et kvalitetstegn? Malm frykter etnisk renskning av muslimer i Europa og islamofobien går tilbake til korstogene.
Jeg mener at den naturlige lesningen av dette er at hun mente at disse to siste opplysningene diskvalifiserte Malm som seriøs tenker. Hvorpå jeg (om jeg husker rett) påpekte at det siste europeiske folkemordet var mot et muslimsk folk (Srebenica, 8.000 døde, 30.000 fordrevet) og at islamofobien har – som antisemittismen – sterke historiske røtter eller paralleller i korstogene, ja, men det er overhodet ikke Malms poeng for å forklare islamofobien i dag, noe som er tydelig om man leser boka, eller, i øvrig også det intervjuet jeg gjorde med Malm i Bokmagasinet.
Denne nøytralitetsposisjonen er selvsagt en retorisk teknikk; Theodor W. Adorno kalte det "negativ retorikk", altså retorikk som later som om det ikke er retorikk. Selvsagt er Dagbladet en aktør i saken, gjennom en rekke grep: Problemstillingen/vinklingen, kildeutvalget og sakens presentasjon.
1. Selve problemstillingen og vinklingen.
Som jeg vil gå nærmere inn på under er selve det demografiske spørsmålet rasistisk i natur.
2. Kildeutvalget.
I saken får vi møte 12 kilder. Noen er "for" islam, noen er "mot" islam og noen "er" muslimer, og sånn går nu dagan. Men hvem er disse sentrale debattanter?
Mohammad Usman Rana, lege og skribent Anne Sofie Roald, religionsforsker. (Lenken over navnet hennes går til Wikipediasiden for "islamofobi".) Aslak Nore, forlegger og skribent Hege Storhaug, informasjonssjef for Human Rights Service Bruce Bawer, skribent og dikter Hans Rustad, driver nettstedet Document.no Yousuf Gilani, politiker for Venstre Abid Raja, politiker for Venstre Nazneen Khan Østrem, høyskolelektor, statsviter og musikkskribent Berit Thorbjørnsrud, Midt-Østenviter og førsteamanuensis Shoaib Sultan, generalsekretær i Islamsk råd.
Sammen med det faktum at selve ideen om demografi er et rasistisk spørsmål så er det slående at det er en slagside i dette panelet som ikke blir verken kommentert eller nevnt.
Det som melder seg for meg når jeg ser på dette panelet er først og fremst spørsmålet om hvorfor tre personer overhodet er inkludert. De tre personene er Hege Storhaug, Hans Rustad og Bruce Bawer, de tre som man kan si står for den mest radikale islamkritiske linjen i artikkelen. Disse tre er mest bekymret for OMG sharialov i Norge! Alle kvinner i burqa, alle fosser i rør! Omveltning av vestlige verdier! Selvmordsbombere! Hungarians roam freely in the streets! Muslimene får barn! OMG OMG
Hege Storhaug er nok den viktigste aktivisten for islamofobisk ideologi i Norge. Hun har tette bånd til aktører som nevnte Bruce Bawer, også en kilde i artikkelen, og Bat Ye’or. Begge disse er fullstendig useriøse konspirasjonsteoretikere som har fått en hel del gjennomslagskraft i sterke, høyreekstreme miljøer, og som har blitt premissleverandører for islamhets i Norge. Særlig assosiasjonen med den populære skribenten Bat Ye’or er skjemmende. Ye’or mener at en arabisk konspirasjon styrer Europa, og at vi allerede lever som "dhimmier", uten at vi vet det. Å henge med henne gir samme typen kred som å henge med David Irving. Bruce Bawer er hakket mer seriøs, og mener kun at vi bør massedeportere mennesker basert på deres religiøse tro og vage insinuasjoner om at de vil "ta livet av" Europa:
For Bawer er en muslimsk tilstedeværelse i Europa et problem i seg selv. Muslimer er det motsatte av demokrati – vi må reddes fra muslimene. Hvordan er dette ikke rasisme, rasjonalisert med dårlig dokumenterte, usammenhengende påstander? Hvis Bawer er en sentral samfunnsdebattant, hvis hans stemme blir presentert som en viktig stemme, så har vi et demokratisk problem. Og dersom Hege Storhaug villig assosierer med, anerkjennende siterer og videreformidler disse menneskene – det gjør hun – så er det, som Andreas Malm påpekte i intervjuet jeg gjorde med ham, diskvalifiserende i seg selv.
Dessverre så er Storhaug og HRS tatt inn i varmen for lengst. De hjelper Frp med å utforme innvandringspolitikk, og de blir brukt som premissleverandør og kilde for en rekke nyhetsmedier. Ikke minst har Dagbladet investert en del tid og krefter på å gi henne rom i offentligheten, og man merker sannsynligvis at hun selger aviser. Deres journalister har et arbeidsforhold til henne, og hun leverer varene de trenger. Du kan si hva du vil om Storhaug, men hun er lesevennlig som faen, og har medietekke. Derfor er det nok mange som ikke kunne tenke seg å granske hennes nå dokumentert useriøse metoder og hennes propagandistiske rolle i den norske offentligheten. Astrid Meland er forresten også et eksempel på dette: Hun har vært i Gambia sammen med Hege Storhaug og skrevet en artikkelserie derfra. Artikkelserien var også basis for en rapport fra HRS om kjønnslemlestelse av norske jenter. Storhaug inngår i et symbiotisk forhold til norsk presse.
(Her må man selvsagt, som alltid i disse debatter, skyte inn det selvinnlysende faktum at kjønnslemlestelse er fryktelig, at jeg er motstander av det, at det bør bekjempes på alle fronter osv. osv. Og jeg vil i øvrig veldig gjerne også skyte inn at det heldigvis ikke er et spesielt stort problem i Norge og takk og lov for det. Men det er et stort problem at det er nettopp Storhaug og Rita Karlsen i HRS som får ha enerett på å ta denne kampen.)
Hans Rustad, på sin side, er en svært aktiv blogger. Han har et sterkt fokus på demografisk utvikling av islam i Europa og så videre og så videre. Nå frekventerer jeg ikke sidene hans voldsomt ofte, men jeg har et vagt og ikke helt velbegrunnet inntrykk av at han er hakket mer seriøs enn Storhaug og Bawer, men det sier dessverre lite. Han ser ut til å bruke sine betydelige krefter på å finne argumenter for konklusjoner han allerede har. Muslimer framstilles så vidt jeg kan se i et ensidig negativt lys. Han framhever positivt de rasistiske teoriene til hobbydemograf og cand.scient Ole Jørgen Anfindsen, Norges fremste eksponent for OMG nordmennene kommer til å bli i mindretall!!!-teorier.
Altså er det på den ene siden – med forbehold om at jeg ikke kjenner til alle debattantene – stort sett seriøse aktører. Det er forskere, politikere og et par synsere som har den fordelen at forholder seg til virkeligheten. På den andre siden er det folk som tilsynelatende har som sitt levebrød å med eller uten statsstøtte formidle og organisere rasistisk propaganda og politiske ekstreme nettverk i den norske og internasjonale offentligheten. De har tvilsomme forbindelser, tror på konspirasjonsteorier og fabuleringer og står i alle fall delvis for ekstremistiske og radikalt udemokratiske grep.
3. Presentasjonen av saken.
Selv om saken består hovedsakelig av sitater er den tydelig presentert og vinklet av Dagbladet. La oss se på grepene hvormed det gjøres.
Selve presentasjonen av saken innrammer saken. Over overskriften er det en stor interaktiv multimediafeature der en avstemming blant leserne påvirker et illustrert telleverk, et klassisk måleapparat med en nål som teller opp eller ned, som et speedometer eller et barometer. Interaksjon forventes. Spørsmålet det stemmes om er " Hva skjer om det blir muslimsk flertall i Norge?" Måleren har to farger, grønn og rød.
Den grønne fargen – tradisjonelt assosiert med trygghet, med målinger innenfor normale verdier på et måleapparat – er assosiert med "samfunnsdebattanten" Hege Storhaug som sier at "Norge vil da underlegges sharia". Den røde fargen – fargen som tradisjonelt viser fare, unormalt høye verdier, etc. – er assosiert med høyskolelektor Nazneen Khan-Østrem som sier at "Ingenting vil nødvendigvis forandre seg". I øvrig en grov forenkling av det hun sier i sitt svar. Under kan man velge å erklære at "Jeg er enig med Storhaug" eller "… Khan-Østrem", eller man kan ta tredje veien og trykke på en lenke skrevet med liten skrift: "Uenig med begge? Delta i debatten."
Altså så har vi to synspunkter. Det ene, det trygge, grønne valget, er at Norge kommer til å bli underkastet sharia, det farlige røde valget er det tilsynelatende snillistiske utsagnet at ingenting kommer til å forandre seg – et utsagn som ikke gir noen umiddelbar mening utenfor konteksten av svaret til Khan-Østrem. De to utsagnene presenteres altså som likeverdige og like seriøse, mens det ene rives løs fra kontekst og misrepresenterer utsagnet. Ikke overraskende så er over tre fjerdedeler av stemmene gitt til Hege Storhaugs syn.
Den tredje muligheten: "Jeg synes selve spørsmålet er meningsløst" er ikke en mulighet, til tross for at Meland spesifikt sier i sin oppfølgerartikkel at journalistene allerede visste at SSB ikke forutser at det noen gang kommer til å bli muslimsk flertall i Norge. Til tross for at denne kunnskapen fantes hos journalistene ligger det altså innbakt i selve presentasjonen at dette er et seriøst spørsmål som det finnes i all hovedsak to svar på, som begge tilsynelatende tar spørsmålet på alvor. Å avvise problemstillingen er ikke lett, det krever en komplisert handling – å skrive et kommentarinnlegg (som i øvrig da vil drukne i grumsen på Dagbladets kommentarfelter). Man har to ekstremt lette handlinger for å behandle problemstillingen som alvorlig, og en ganske vanskelig handling for å avvise problemstillingen. Selve presentasjonen av saken produserer en dikotomi som ikke samsvarer med den reelle debatten i samfunnet, eller fakta i saken.
Videre, under overskriften til saken, og i presentasjonen på forsiden var det en ikonografisk illustrasjon: Et norsk flagg der korset har blitt erstattet med halvmåne og stjerne. Jeg hører klikkene i nynazisters hjem over det ganske land, der de klikker på "lagre bilde som" til videre bruk i propaganda. Dette er tydelig en påkostet og prioritert sak, med egen meningsmåler, hele 12 kilder, masse lenker og undersaker og en egentegnet illustrasjon. Altså må dette være en viktig, en sentral problemstilling.
Overskriften var "Hvis muslimene blir i flertall" og ingressen var "Hva skjer da? Vi har spurt sentrale debattanter." Her starter sammenkokingen av useriøse/ekstreme og seriøse/moderate debattanter som alle foregis å være likeverdig "sentrale".
La oss så vende oss mot introduksjonen på saken, som det er verdt å sitere i sin helhet:
BLIR DET SØNDAG PÅ FREDAG FRAMOVER? Forsvinner den norske forhuden?
Må vi faste på ordentlig igjen, får vi polygami, id istedenfor jul og 354 dager i året? Er det mer passende navnet på Storbritannia i 2060 Nord-Pakistan? Blir Frankrike Den islamske republikken Nye Algerie og Tyskland Nye Tyrkia?
Denne uka kom SSB med nye fremskrivninger som beregner folketallet i Norge til å være på 6,9 millioner i 2060. Innvandring er den viktigste årsaken til veksten. SSB opererer imidlertid ikke med fremskrivninger etter etnisitet eller religiøs gruppe.
Flere debattanter i islamdebatten frykter at muslimer vil komme i flertall i ulike byer i Norge innen få tiår.
Det er høyere fødselstall blant minoritetene og fortsatt høy innvandring som kan føre til det. Noen snakker om «Eurabia» og viser til innvandrertette byer som Rotterdam og Marseille med sine problemer. Blir Belgistan det neste, eller kanskje Det mauriske emiratet Iberia?
Motstanderne kaller dette for en konspirasjonsteori, et utslag av «islamofobi». Muslimer er så mangt, hevder de, langt fra alle er fundamentalister, de vi snakker om er ikke en gang født ennå, og vi kan ikke anta at de blir ortodokst religiøse når de vokser opp.
I fremtiden ser denne leiren for seg at folk vil kalle seg «personlig muslim», integreringen vil fortsette og kanskje vil julefeiringen i Norge anno 2060 få en spennende kreolsk feel?
Om ikke "forsvinner den norske forhuden?" er den merkeligste inngangen på en sak noensinne, så vet ikke jeg. I øvrig går den inn i en lang, veldokumentert kulturelt framstilt dikotomi mellom seksualiteten i Vesten og seksualiteten i Østen, men det er ikke så viktig i denne sammenhengen. Denne fleipete, humoristiske, halv-seriøse tonen antyder at dette er noe vi kan kødde med. Det er det ikke. Som jeg prøvde å påpeke i mitt forrige innlegg så fører denne måten å snakke om islam på til en drastisk reduksjon i livskvalitet for flere hundre tusen nordmenn og folk som bor innenfor Norges grenser.
Videre presenterer artikkelen henslengt og likestilt vanvittige konspirasjonsteorier som Bat Ye’ors "Eurabia" (OMG muslimene har allerede tatt over!!! vi er allerede dhimmier!!! OMG OMG etc.) og at det "hevdes" at "muslimer er så mangt". Personer som hevder dette presenteres som "motstanderne" av de andre. Som om de første var dem som måtte forsvare seg! Som om disse to utsagnene var to meninger som var like gyldige! Som om ideen om Belgistan, om et Storbritannisk Nord-Pakistan eller et gjen-maurisert Iberia – konspirasjonsteorier uten rot i virkeligheten – er likeverdig med ideen om at en folkegruppe "er så mangt" og at "langt fra alle er fundamentalister" eller at "vi ikke kan anta at de blir ortodokst religiøse" – altså dokumenterbare, allment aksepterte, sanne påstander. Videre blir det aldri nevnt i inngangen til saken det som blir skrevet i oppfølgeren, nemlig at " Tallene fra SSB viser at det er usannsynlig at det blir noe muslimsk flertall i Norge." (I øvrig er det her merkelig at det ikke står at tallene fra SSB overhodet ikke behandler spørsmålet om det blir noe muslimsk flertall i Norge).
Foto: Martin Grüner Larsen, CC-BY-NC-SA
En gang til om pressens samfunnsansvar
Vi kan altså se at Dagbladet har bidratt aktivt til å produsere en dikotomisk forståelse av denne problemstillingen i artikkelen. Selv om de ønsker å framstå som nøytrale, som åsted for en diskusjon så er de gjennom selve vinklingen, kildeutvalget og presentasjonen av saken med på å gi den det som kalles for The Fallacy of False Balance. Økonomen Paul Krugman skrev en gang det følgende:
The conventions of he-said-she-said journalism get in the way of conveying … knowledge to readers. I once joked that if President Bush said that the Earth was flat, the headlines of news articles would read, "Opinions Differ on Shape of the Earth." The headlines on many articles about the intelligent design controversy come pretty close.
Hvis Dagbladet trykker overskriften: "Hva skjer hvis jorden er flat?" Og spør seg selv i inngangen til saken: "kommer den norske globusen til å forsvinne? Og skriver at "sentrale samfunnsdebattanter mener at jorden er flat." Da er vi enige i at Dagbladet gjør en journalistisk feil. At journalistene ikke utfører sine journalistiske oppgaver på en tilfredsstillende måte.
Det finnes ting som er etablerte faktum. Det finnes et vitenskapelig konsensus om klimakrisen og det finnes et vitenskapelig konsensus om demografi. Spørsmålsformuleringen er dypt rasistisk men den har, som Andreas Malm formulerer det, den positive siden at den i en viss grad lar seg testes empirisk. Tendensen er konvergens. Natalitetsraten til muslimer og ikke-muslimer i alle land konvergerer. Muslimer som kommer til Vesten i første generasjon føder som regel litt flere barn enn de lokale. Men så går det en generasjon og vips, så føder de 1.7 barn, er 31.2 år gamle, har 0.8 Volvoer, 0,7 villaer og 0.6 vov-vover, som alle andre, de også. Det handler, ikke overraskende, om klasse og utdannelse. Muslimer kommer til å bli en større andel av vår befolkning enn de er i dag, ja, men de kommer aldri til å ta over. Selvsagt. I alle fall ikke innenfor noen tidshorisont det gir mening å snakke om.
Dette er de faktorene som konsekvent kan forbindes til natalitetsrater og mortalitetsrater: Klasse, bakgrunn (f.eks. natalitetsrate i opphavsland) og utdannelse. De faktorene som religioner bidrar med til mixen er stort sett syn på prevensjon og alder for giftemålsinngåelse. Ingen seriøse forskere har noen gang klart å finne en koeffisient som sammenbinder islam med et bestemt familiemønster. Islam har ingen påvist konsekvent innflytelse på fødselsrate.
La meg gjenta det: Islam har ingen påvist konsekvent innflytelse på fødselsrate.
Denne demografiske "tikkende bomben" er altså hets av en folkegruppe. Den presenterer det faktum at visse typer mennesker får barn som et problem. Er det ingen som kjenner igjen dette for det, det er? Er ikke dette den rene og skjære rasismen?
Hør på stemmebruken i denne videoen. Hør på musikken, og tenk på hva det han faktisk sier er. Det at folk får barn innebærer et problem.
Tenk så på Bawer, om europeere: "They have armies. They have police. They have prisons. They’re in a position to deport planeloads of people every day. They could start rescuing Europe tomorrow." Hva er det vi står overfor her? Er det ikke bare en masse mennesker som har lyst til å kaste folk ut av landet sitt fordi de er en folkegruppe? Er det ikke det vi snakker om? Er ikke dette en oppisking av en stemning? En kanalisering av frustrasjoner? Er ikke dette rasisme?
Og videre: Er ikke dette en distraksjon, en avledning fra de virkelige problemene? Vi har, ifølge søketjenesten Retriever, hatt over titusen artikler om hijab i år, og ca. 2.600 om klimakrisen. Vi snakker mer om klesvalg og symbolikk hos en minoritet i Norge enn om en av de definerende konfliktene for vår generasjon. Islamofobien maskerer de virkelige konflikter i samfunnet. Den er en distraksjon.
Jeg tror ikke jeg er helt enig med absolutt alt Ali Esbati sier om islam-"debatten" i sitt glimrende og viktige essay i siste nummer av Samtiden, men han har et ekstremt viktig poeng som vi er nødt til å ta inn over oss, og det er at vi ikke lenger er tjent med å diskutere denne problemstillingen på den måten den vinkles på i offentligheten. Som jeg viste over, er denne artikkelen et kroneksempel nettopp på at når vi spiller med på premissene til dem som av en eller annen grunn ser seg tjent med å piske opp stemningen, da taper vi allerede idet vi trer inn på arenaen. Det at man spiller i det hele tatt er å tape.
Det er faktisk galt av meg å gå inn på demografiargumentasjonen i det hele tatt, over. At vi snakker om dette er problemet i seg selv; at vi snakker om dette er det interessante i denne saken. Denne problemstillingen burde være diskreditert for lengst. Og ikke kun fordi den er faktisk feil, men fordi det er feil allerede idet vi tar den opp:
Idet vi stiller oss selv spørsmålet om muslimene holder på å ta over, om de holder på å bli flertallet – allerede der går vi feil i skogen. Allerede idet vi setter oss ned for å undersøke problemstillingen om muslimene (eller hypotetisk sett kristne, eller jøder) blir i flertall, om de holder på å føde "oss" ut av racet, så skaper vi en verdiladning på en helt annen måte enn om vi studerer, for eksempel, hvor mange ugifte mødre det er i Norge. Vi definerer et "vi" og skaper en eksklusjonsmekanisme. Vi skaper ideen av at det fødes noe radikalt og fremmed i vår midte: Dersom muslimer kan "ta over", så ligger det i språket at de dermed er noe annet enn "oss". Noe som ikke er en del av det store Vi-et.
Vi ekskluderer samfunnsborgere fra samfunnet på basis av religion gjennom selve spørsmålet om de formerer seg mer enn "oss" eller ikke. Men "de" er oss og "vi" er dem. Muslimene er også nordmenn. På dialogmøtene som Abid Raja holder på Litteraturhuset buer de unge muslimene i salen spontant og unisont når noen så mye som antyder et motsetningsforhold mellom det å være muslim og det å være norsk eller nordmann. De er norske. De føler seg norske – men hvordan tror du de føler seg når de slår opp på Dagbladet.no og leser en sak som i selve sitt vesen ekskluderer dem fra et nasjonalt felleskap som de føler seg som en naturlig, rotfast del av? De føler seg helt jævlig, selvsagt. Og de kommer garantert til å føle seg mindre og mindre som en naturlig del av det felleskapet. De kommer til å føle seg ekskludert. Det er usunt for dannelsen av den borgerlige offentligheten, for skapelse av den sosiale kapitalen, den tilliten som samfunnet trenger for å fungere. Men først og fremst er det vanvittig usunt for de stakkars ungdommene som vokser opp i et land som i sterkere og sterkere grad uttrykker en avsky for selve deres vesen, heller enn å skape de sosiale og offentlige møteplassene og -rommene der reell integrering eller reell samfunnsbygging kan finne sted.
Om vi snakker om det at muslimer forplanter seg som noe vi bør diskutere så går vi altså vekk fra selve kjerneideen i det liberale demokratiet, som er at det ikke har noe å si hvem du er, hva din hudfarge er, hvem du ber til eller hvordan du velger å organisere din familie. Din fødsel skal ikke ha noe å si. Vi diskuterer samfunnets utvikling, ikke hvem som føder barn. Det at noen føder barn er ikke noe vi har noen som helst rett til å stille spørsmål ved. Vi kan stille spørsmål ved noen former for oppfostring av barn, men det er en fast institusjon i vestlige samfunn at retten til å oppfostre sine barn slik man vil er en nøkkelverdi. I våre land har man egenverdi helt til man begynner å forbryte seg mot samfunnets juridiske eller politiske eller sosiale normer. Ikke før. Ikke idet du blir født.
Det burde derfor være fullstendig unødvendig å skrive noen sak om dette, det burde være unødvendig å "ta" denne debatten. Dagbladetjournalistenes ansvar burde heller være å skape de korrekte rammene for debatten. Å levere fakta og premisser til den. For eksempel ved å slå ned på dem som faktisk propaganderer demografimyten (jeg ser for meg overskriften "SLIK LYVER DE TIL DEG OM ISLAM". Hvorfor er den saken ikke skrevet?) eller ved å fortelle oss hvem innvandrerne er. Hvem er det egentlig vi snakker om? Hvorfor kan man ikke anerkjenne at det finnes noen ugjendrivelige fakta i denne debatten og heller studere hvorfor disse faktaene ikke ser ut til å ha noen gjennomslagskraft i visse deler av offentligheten? Eller levere nye fakta? Og disse faktaene kommer jo også til å være vinklet, som alle "fakta" er, men de kan være vinklet på en måte som skaper sosialt sammenhold, heller enn å erodere den sosiale kapitalen til samfunnet.
Om Dagbladets framtid
Islamofobien finnes, og Dagbladet.no er bevis nummer 1. Ikke på grunn av artiklene (som regel ikke, i alle fall) men på grunn av kommentarene, som har blitt et stadig mer fryktelig forum de siste mange årene. Den konstante flommen av åpenlyst rasistiske kommentarer blir tilsynelatende overhodet ikke moderert, stikk i strid med redaktørplakaten. Hvorfor har Dagbladet blitt et åsted for en syndeflod av rasisme? Dels er det ekstremt slett kommentarpolitikk, men det har også å gjøre med at avisen har blitt en premissleverandør på en negativ måte. Den tiltrekker seg oppmerksomhet av en viss type fordi den produserer en viss type tendensiøs journalistikk. Alltid tilsynelatende rimelig, men ofte med subtilt kommuniserte verdier, ideer, tankesystemer og diskurser, som i denne artikkelen. Det gjøres sikkert ikke bevisst engang. Det bare skjer – fordi man ikke er bevisst på at det skjer.
Astrid Meland forsvarer seg i den siste artikkelen, slik jeg leser det, med at siden artikkelen skapte debatt så var den et samfunnsgode: "Også blant leserne har reaksjonene variert fra «islamofobi» til «muslimelsker.» Mange likte saken, men like mange reagerte kraftig", skriver hun.
Her er det noen problemer vi er nødt til å ta tak i. Det har blitt en alminnelig vrangforestilling i norske aviser at dersom man skaper debatt, så har man oppnådd noe positivt. Man glemmer at man noen ganger skaper konflikter i samfunnet som ikke allerede eksisterte. Tidsskriftet Kangura og radio/tv-kanalen Radio Télévision Libre des Mille Collines tok debatten. Fy søren som de tok debatten. De turde å snakke om de tingene som det ikke lenger var lov å si. De skapte så mye temperatur i debatten, og brøt så grundig med de klamme, kvelende normene for snillistisk politisk korrekthet at ca. en million tutsier ble drept i Rwanda, i 1994. Redaktørene ble dømt til livsvarig fengsel fordi de turde å ta debatten.
Dette er et ekstremt eksempel – det er derfor jeg valgte det – og det burde være åpenlyst, men jeg sier det for å være helt på den sikre siden: Jeg sammenligner på ingen måte Dagbladet og mediene i Rwanda. Men eksemplet demonstrerer bortenfor enhver tvil et vesentlig poeng, et poeng som ødelegger trosbekjennelsen i den norske dissensens teologi: Det er et beviselig faktum at ikke alle ting bør sies i offentligheten. Noen ganger gjør det å ta debatten skade. Noen ganger gjør det vondt. Noen ganger ødelegger det noe som var bra. Mediene kan skape konflikter. De kan øke konfliktnivået i samfunnet. Noen ganger er dette riktig – for eksempel så jeg gjerne at konfliktnivået mellom Når de gjør det uten skjellig grunn, taper vi alle sammen.
Av en eller annen grunn har norske journalister ennå ikke helt tatt inn over seg det faktum at forferdelige meninger kan formuleres, og at dette kan skade samfunnet. Dersom man ikke er bevisst på dette som journalist, så utfører man ikke sine profesjonelle plikter skikkelig. Dette var noe jeg terpet på i mitt opprinnelige motsvar til artikkelen: Man må være bevisst på at sakene man skriver påvirker samfunnet, og man må alltid være beredt til å leve med de til tider enorme konsekvensene av de tingene man ytrer i offentligheten. Alt vi få som har det privilegiet å jobbe i massemedia skriver registreres og påvirker massene. Noen ganger på små måter, andre ganger på store. Dette innebærer et enormt ansvar som vi må forholde oss til.
Men Meland antyder også en annen positiv effekt fra artikkelens publikasjon i artikkelen:
Leseren har rett i at stoffet ble populært. Nesten 50 000 leste saken «Hva skjer om muslimer blir i flertall?» den første dagen den lå ute. 9200 deltok i avstemningen og rundt 750 debattinnlegg har kommet så langt.
Og det er her min skuffelse kan bli total. Man skal ikke, må ikke, kan ikke, som journalist, operere ut fra et lønnsomhetskriterium. Det lar seg simpelthen ikke forene med god journalistisk praksis. Det er et velkjent faktum at kulturradikalismens høyborg Dagbladets lesertall har vært i fritt fall. Annonsemarkedet er dødt, allmennavisene står for fall og nå prøver man, antakeligvis med en viss desperasjon, å skape et nytt internettmarked. Man prøver å skape debatt, å generere lesertall gjennom kontroversielle emner. Og kanskje man lar drivet mot lesertall overstyre de journalistiske evnene, som er ubestridelige, og de gode hensiktene som artikuleres av Meland over.
Men det er der jeg står av. Om Dagbladet ikke klarer å overleve uten å skape unødvendige konflikter i samfunnet, uten å gjøre seg til mikrofonstativ for rasistisk tankegods, uten å ivareta en kritisk funksjon – da har avisen forrådt sin samfunnsrolle.
Det er da jeg kommer til å tenke på Ledru-Rollin og hans utrop om at han måtte finne ut hvor folket går, så han kan lede dem dit. Om man forteller folk det de har lyst til å høre for å fremme sine egne kommersielle mål, da driver man ikke i journalistbransjen, da driver man med PR for eget firma. Om det blir forretningsmodellen Dagbladet søker etter, da finnes det ikke lenger noen rolle for avisen i den norske offentligheten. Da må Dagbladet enten gå konkurs, gå ned med flagget til topps, så vi andre kan fortsette å leve i fred, eller så må avisen lede sitt folk – ut på dypt vann og til bunns.
