Djervt lederskap vs. automatgeværer

foto: Kim Erlandsen, NRK, CC-BY-SA

Dan Odfjell, pensjonert reder og vinbonde, skriver et motbydelig innlegg i dagens Bergens Tidende. Det heter "Et begredelig politisk etterspill." Det er rart, fordi den handler ikke om etterspillet, den handler om at ungdom som flykter fra folk som skyter på dem er feige. Det svartnet for meg, så sint ble jeg. Odfjell våger faktisk å skrive disse tingene. Disse tingene blir skrevet, av et – må man anta – oppegående menneske med sjelsevnene i behold, en god utdannelse og et langt og rikt yrkesliv bak seg. Han skriver blant annet:

Med medlemmer ned til 14-årsalderen kunne EP brukt sitt lederskap. Han kunne selv ha blitt igjen. Han kunne beordret båten stoppet for å kunne ta imot svømmende. Eller hindret, eller forsøkt å hindre båtføreren fra å legge fra land (eller, med sin myndighet oppmuntret båtføreren til å returnere, hvilket denne faktisk ville).

(...)

I Norge har vi tradisjon for å hjelpe medmennesker i nødssituasjoner. Kystmiljøenes overlevelsesevne har alltid vært forankret i den visshet, at borgerplikt (til dem som er i fare) settes foran eget liv og helse. Vår identitet som gode og ansvarlige samfunnsborgere er uløselig knyttet til slike heltedåder, både i krig og i fred. Det sitter i ryggmargen at kapteinen er den siste som forlater skuten og, som aldeles ikke forlater sitt mannskap. Dette er nær kysthistorie som ennå lever og former våre holdninger som nasjon, og som folk, i alle fall utenfor Oslogryten.

(...)

EP er fredet og brukt som en slags «uangripelig» joker, som landets fremste representant for alt det Breivik ikke oppnådde. Slik pasifiseres kritikken mot Arbeiderpartiet. Problemet er at mange nordmenn føler det som en krenkelse, med EP fremholdt som helt og stor leder. Men neppe før og aldri etter 22. juli vil EP representere våre felles idealer, vårt demokrati eller våre verdier. Dertil mangler han tillit.

Jeg skrev et svar som jeg la inn som en kommentar på BT.no. Her er det:

*

Dette innlegget er uutgrunnelig dumt, bunnløst manglende i medfølelse og moralsk forkastelig.

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne, men jeg føler at det er på sin plass å minne Odjfell om at han snakker om og til unge, ubevæpnete mennesker som ble beskutt og i noen tilfeller såret. Han snakker også til mennesker som har mistet sine nærmeste, sine venner, sine partifeller, kollegaer. Hans mistenkeliggjøring av dem, og deres intensjoner, hører ingen steder i den offentlige debatt hjemme.

Var det å flykte med MS Thorbjørn det riktige? Spørsmålet er ikke en gang et gyldig spørsmål. Det finnes ingen riktige valg i en katastrofesituasjon. Odfjell anklager Eskil Pedersen for etterpåklokskap, feighet, å svikte tilliten det norske folk har gitt ham. Du er bra frekk når du først anklager folk som har overlevd en katastrofesituasjon for feighet og så anklager dem for etterpåklokskap.

Jeg lurer på om Odfjell forstår hva det innebærer å være i en katastrofesituasjon, på det som skulle være et trygt sted. Ingen som flykter i en katastrofesituasjon gjør noe galt. Det er det katastrofer er: Situasjoner der de moralske reglene vi lever under vanskeliggjøres eller settes ut av spill på grunn av situasjonens ekstremitet og uoversiktlighet.

Som om ikke det var nok, så gjorde jo nettopp Eskil Pedersen det riktige. Det første råd til alle i krisesituasjoner er: Unngå å bli drept. Det gavner ingen. Det skaper et ekstra offer å ta hånd om, og fjerner en person som kan assistere i redningsarbeidet.

Det riktige i en krisesituasjon er alltid først og fremst å unngå å bli såret eller drept. Idiotiske, romantiske ideer som Odfjell bringer til torgs om heltemot og djervt lederskap fra kystfolket møter raskt motstand fra en virkelighet som beskyter flyktende ungdom med automatgevær. Hvor mange ganger har vi ikke hørt om de feige ungdommene som bare kunne ha angrepet terroristen i flokk. De var jo mange og han bare en! Odfjell og andre mennesker som sier dette forstår ikke frykt eller vold. Eller mennesker.

Alle som noengang har tatt et førstehjelpskurs vet dessuten at den primære oppgaven til mennesker i krisesituasjoner å unngå at liv går tapt. La oss for eksempel sjekke USAs Dept. of Homeland Securitys anbefalinger for såkalte "active shooter"-situasjoner, som Utøya. Her er de første og viktigste:

HOW TO RESPOND WHEN AN ACTIVE
SHOOTER IS IN YOUR VICINITY 

Quickly determine the most reasonable way to protect
your own life. Remember that customers and clients
are likely to follow the lead of employees and managers
during an active shooter situation.

1.  Evacuate

* If there is an accessible escape path, attempt to
evacuate the premises. (...)

Men dette er uviktig. Odfjell er ikke interessert i å tenke over at ungdommer som blir skutt på kanskje har en moralsk forpliktelse til å redde livet, til å komme seg vekk fortest mulig og på best mulig måte, og at de har rett og krav på ikke å bli kommentert, utspurt i etterpåklokskapens lys, anklaget for feighet av pensjonerte redere/vinbønder fra deres villaer på Kalfaret eller vingårder i Chile. Han sitter trygt nok til ikke å trenge å tenke over sånt. Han kan skrive sine uanstendige ord med den freden og roen og etterpåklokskapen som gjør at det ikke finnes noen unnskyldninger for ham. Han visste hva han gjorde.

At Odfjell aldri har tenkt over hvordan ungdommer som blir beskutt har det viser kronikken hans helt fint. Men det er uansett ikke, slik han later som, et prinsipielt innlegg. Det er et innlegg som på verste vis skjuler seg bak å ville snakke om dette "av prinsipielle grunner" og pretenderer å ville sørge for at alt kommer frem i lyset. På engelsk kaller man dette for "concern trolling": Folk som vil komme med gemene personangrep og starte krangler under dekke av å ville sørge for at alle sider av saken belyses.

Odfjell avdekker ingenting, sier ingenting av verdi. Han sparker nedover, på ungdommer som ligger nede. Fordi noen skyter på dem.