Elster vs. poststrukturalismen (extended dance version)

Intervju i Morgenbladet med Jon Elster denne uken. Han snakker litt om all den kritikken som har kommet etter hans utspill om akademisk uhøflighet og franske sjarlataner. Han kunne ha benyttet anledningen til å argumentere, men bestemmer seg stort sett for å gjenta seg selv:

Frankrike er mangfaldig og det finst fleire ulike forskarmiljø der. Ein treng berre nemna to namn for å finna ut kvar folk står: Sokal og Bricmont.

Dette er fysikarane som i boka Intellectual Impostures gjekk gjennom naturvitskapeleg terminologi i tekstene til tenkjarar som Kristeva og Derrida, og kom fram til at desse ikkje hadde forstått naturvitskapen. Boka var ledd i eit prosjekt for å visa at nemde akademikarar for med fanteri. Elster ser Sokal og Bricmonts bok som eit ugjendriveleg bevis mot "sjarlatanene". Då Kristeva fekk Holbergprisen i 2004, sendte Jon Elster boka til dåverande statsminister Kjell Magne Bondevik for at han sjølv skulle kunne lesa kva for ein bløffmakar som hadde fått prisen.

- Alle fornuftige folk er einige med meg. Du treng berre nemna desse namna så veit du kvar folk står.

(...)

- Ein diskusjon føreset at det blir brukt argument frå båe sider. Slik er det ikkje. Det blir brukt argument frå den eine sida og insinuasjonar og karakteristikkar frå den andre.

(...)

- Dei som er uenige med meg må først forklare kvifor dei er uenige med Sokal og Bricmont. Kvifor alt dette tullet får så stor prestisje og fascinerer så mange folk, ja, det er ei gåte for meg, seier han og ser litt oppgitt ut.

[Mine uthevinger, og Gud bedre som de trengs.]

I en annen, perfekt verden, sier journalisten på dette tidspunktet

- Men, Elster: Sokal og Bricmont er jo etterhvert nyansert på en rekke punkter. Det var det jo blant annet et innlegg i Morgenbladet av Grüner Larsen og Jul-Larsen som handlet om. Og Derrida ble for øvrig stort sett frifunnet, gjorde han ikke? Forresten så har jeg ofte bemerket at de som hevder at motstanderen ikke argumenterer i akademiske debatter ofte argumenterer overraskende lite selv.

Men det gjør hun altså ikke. Men jeg er ikke bedre enn at jeg gjentar meg selv litt, jeg også: D'herrer Sokal & Bricmont forblir Elsters eneste konkrete argument. Og som vi sier i innlegget:

Vi mener at Sokal-tradisjonen nå etter hvert må legges til side. Vi kan hente noen gode og gyldige kritiske poenger fra den. De viktigste er at det foregikk mye febervill teoretisering i Frankrike på 60- og 70-tallet, og at en rekke tenkere som uttaler seg om naturvitenskapene burde visst mer om dem. Å hente ut særlig mye mer enn dette er intellektuelt uforsvarlig.

Så dersom Elster fortsatt har lyst til å henge de nye klærne på katta eller ringe bjella på den nakne keiseren, eller hvordan det nå var, så tror jeg han rett og slett må ta og sette seg inn i den forskningstradisjonen han så ensidig og enkelt avfeier først. Da kan vi kanskje ha en debatt som er preget av argumenter heller enn denne herlig forfriskende akademiske uhøfligheten til Elster. Og i øvrig henviser jeg nok en gang til Michael Bérubés bok Rhetorical Occasions, eller også til Jul-Larsens artikkel i nyeste nummer av Prosopopeia.