Vi snakket om Gaza

Idag skrev kritiker Bjørn Gabrielsen i sin avis, Dagens Næringsliv, en merkverdig artikkel som har fått en del oppmerksomhet og vunnet mye åtgaum — gudene vet hvorfor — i hovedstaden. Hovedtesen er at "Erlend Loe og Henning Mankell har gjort seg til totalitære bevegelsers gisler i tro på at de støtter en god sak."

Som jeg sa sist jeg skrev svar til noe Bjørn hadde skrevet, så synes jeg han er en utvetydig fin fyr, en klok mann og på norsk litteraturkritikks A-lag. Jeg fikk en del merkelig surmaget kritikk for at jeg sa dette – men det tåler å gjentas. Men i disse spørsmålene utviser han en interessant blanding av analytisk evne, rasjonalitet og skarpsinn koblet med en merkelig ensidighet i argumentasjonen, en slags epistemisk avsondring der all analysen kun gjelder når argumentene går den ene veien, men ikke den andre.

Dette fører til en mangel på prinsipiell tenkning som jeg synes har vært symptomatisk for en del av den israelvennlige høyresiden og den kulturhaukete venstresiden (Christopher Hitchens-venstre). Denne holdningen er farlig og ser ut til å spre seg. Jeg håper den stanser før den ødelegger for norsk utenrikspolitikk. Jeg kommer til å angripe Gabrielsens argument punkt for punkt, og ved å gjøre dette forhåpentligvis komme litt tettere inn på hvorfor jeg mener den pro-israelske siden utviser en form for moralsk og epistemisk forfall i dette spørsmålet.

«Skam deg, Israel», sa Erlend Loe i en tale utenfor Israels ambassade mandag ettermiddag. Skamme seg bør også nordiske intellektuelle som så villig går i flokk hver gang den antiisraelske gongongen lyder.

(...)

Det ligger en klar etymologisk perversitet at (...) intellektuelle ofte [har] brukt sine evner nettopp til forsvar av - snarere enn kamp mot - totalitære bevegelser.

I ettertidens kranke lys kan det være lett å glemme at tidligere tiders forfattere som så blidt omfavnet nazismen og kommunismen ikke alltid gjorde det ut fra det som føltes som onde hensikter der og da. Hamsun uttrykte ikke et eksplisitt ønske om jødeutryddelse, Sartres mål var ikke primært utsultingen av ukrainske bønder. Tvert imot ble dette århundres mest ondskapsfulle dogmer akseptert og fremmet i en forvirret tro at man var i det godes tjeneste.

Dette er jeg helt enig i. Det er en god og klok observasjon. Derfor må jeg spørre, som jeg spurte på Twitter: Ser Gabrielsen ikke at det er sterke totalitære trekk i Israel også? En etnisk-basert nasjonalstatsfølelse, et autoritært og militaristisk styresett i kamp med en altoppslukende ytre fiende, en ignorering av grunnleggende menneskerettigheter for en underklasse, mens en overklasse nyter fruktene av deres underkastelse? Dette er definisjonen av et totalitært samfunn. Når Gabrielsen sier disse tingene så ser jeg at han er obs på hva et totalitært samfunn er (Hamas har også åpenbart sterke totalitære trekk, selvsagt, men langt mindre makt.) Men det israelske samfunnets totalitære trekk dukker aldri opp i argumentasjonen.

La oss bruke dette avsnittet til Gabrielsen som lesemetode på resten av innlegget, som, hvis vi skal bruke samme usjenerøse lesning som han vender mot Loe og Mankell, kan leses som et forsvar for en amoralsk blokade mot Gaza som tar livet av mange hvert år, og en rekke krigsforbrytelser.

I disse dager er det særlig Erlend Loe og Henning Mankell som i skandinavisk sammenheng spiller rollen som intellektuelle med vanvittige agendaer. Mankell deltok i «fredskonvoien» med varer til Gaza, Loe ble invitert til å være med, men takket nei i siste øyeblikk. Til gjengjeld holdt Loe tale foran Israels ambassade i Oslo på mandag. De antiisraelske demonstrasjonene verden rundt kan kalles en propagandaseier for Hamas, uansett hvor tragiske de enkelte dødsfallene er.

Igjen: En god observasjon. Det er helt riktig at hver gang Israel utfører urettferdigheter, så stiger Hamas' stjerne på Gaza. Denne dynamikken må det være vårt felles mål å bryte.

Loes situasjon er særlig interessant fordi han anstrengte seg på å opprettholde en viss anstendighet, ingen lett øvelse i noen som helst demonstrasjon, og slett ikke en som berører dette tema. «Jeg hater ikke Israel, og jeg støtter ikke Hamas,» sa han. Modige ord, om enn litt svake siden han rett etterpå ble avløst av Erling Folkvord som med betydelig høyere røst og noe mindre rom for tvetydigheter forlangte norsk anerkjennelse av «den lovlig valgte regjeringa på Gaza», altså Hamas.

Ok. Stopp. Her går det galt. Vi er nødt til å anerkjenne Hamasregjeringen ikke fordi vi liker politikken deres, men fordi de er den folkevalgte regjeringen av et folk som har selvbestemmelsesrett. Ikke fordi vi synes de er gode til å styre, men fordi de representerer en demokratisk strømning i folket, som vi kan like eller mislike (jeg ville helst sett Hamas som et avsluttet kapittel i historien, selvsagt). Å tro at vi får til en løsning akkurat nå uten å anerkjenne Hamas er latterlig og urealistisk og enda en av disse dysfunksjonelle tough guy-ideer som har slått rot på høyresiden. Når det palestinske folk er maktesløse er det klart at de går til populistene. Vi lager ikke politikk i et vakuum her. Da forsterker vi nøyaktig de politiske strømningene som ekte demokrati gjør det vanskeligere for.

Ok, videre til det virkelig bisarre.

Loes integritet ble også kompromittert av at han kunne holde en tale med et enormt Hizbollah-flagg vaiende rett foran ansiktet. Hassan Nasrallah, lederen for Hizbollah, uttalte i 2001 at han foretrekker at alle jøder samler seg i Israel, slik at han slipper å jakte på dem verden rundt. Loe kunne kan ikke forventes å selv kontrollere konteksten hans ord falt i. Men det finnes paralleller her til intellektuelle som var opprørt over Vestens klasseskiller på 1930-tallet, og som konsekvent nektet å kritisere Stalin. Omsorg for de dårlig stilte i eget land ble vekslet inn i stilltiende aksept, eller til og med åpen beundring, av Sovjet-statens Gulag. I dag byttes liberale prinsipper mot anledningen til, nok en gang, å fordømme Israel.

Loes rett til å kritisere Israel er ukrenkelig. Det er også hans valg å gjøre det foran tilhengere av folkemord.

Erlend Loes integritet ble også kompromittert av at han åpenbart abonnerer på Dagens Næringsliv: Bjørn Gabrielsen sto jo i folkemengden! Da må Loe visst forsvare alt Dagens Næringsliv noengang har skrevet på lederplass. Er Erlend Loe apologist for Kåre Valebrokk? Selvsagt er han det! Vi så jo alle Bjørn Gabrielsen der. Selv gikk jeg i tog med unge menn vinteren 2009 som ropte "Allahu Akhbar!" og viftet med et flagg der det sto [davidstjerne] = [hakekors]. Så da er jeg visst både muslim og antisemitt.

Nei: Dette er useriøst og våsete, og en mann av Gabrielsens kaliber burde egentlig ikke være i stand til å argumentere så slapt. Det er ingen forståelse av den politiske koalisjonens kompleksitet. Fakta er at ekstremistgrupper ikke smitter. Jeg jobbet en kort periode sammen med en fyr i en politisk gruppe. Han mente at kvinner ikke burde jobbe og at homofile syndet mot Gud. Han var med i Indremisjonen, dypt religiøs. Jeg synes hans politiske meninger var fullstendig uakseptable. Men vi var begge enige om at vi skulle kjempe for politiske og sivile rettigheter i Iran. Så vi var på samme lag i det spørsmålet. Dette er hvordan politiske koalisjoner fungerer: Det smitter ikke. Jeg blir ikke homofob om jeg jobber sammen med en som er det, akkurat som de der tre-fire fanatikerne som var ombord på konvoien som hadde lyst til å bli martyrer ikke blir mindre crazy av at de var på et skip sammen med en nobelprisvinner.

Kan vi slutte å argumentere på denne tøvete måten nå? Denne formen for argumentasjon innebærer at fordi andre som mener det samme som meg er forferdelige mennesker, så er dette en forferdelig mening. Hitler var vegetar, og så videre.

Men videre: Her ser ikke Gabrielsen det gapende hullet i sin egen argumentasjon. For oss på den andre siden, er det ikke Erlend Loe, men Gabrielsen selv som tilsynelatende forsvarer gulagene. Vi har konkret forskning som dokumenterer at faktiske folk faktisk lider på grunn av disse politikkene. Derfor er vi imot dem.

Israels blokade av Gaza er fordømt av fanatiske, utroverdige institusjoner som FN, kjent for sine bånd til Al-Qaida, og Amnesty International, en velkjent ytterliggående organisasjon. Begge organisasjoner ønsker forresten også at Israel trekker seg tilbake fra de områdene de okkuperer idag. Men det er jo helt ekstremt, og vil medføre enorm menneskelig lidelse.

Fakta: Blokaden medfører enorm menneskelig lidelse. 61 % av alle på Gaza lider under sterk "food insecurity", som disproporsjonalt rammer barna: 65 % av alle babyer lider av anemi. I områder i Gaza har opptil 30 % av alle barn veksthemminger.

I mellomtiden har økonomien på Gaza kollapset og mengden av folk som er ute av stand til å kjøpe elementære artikler som såpe, papir eller matolje har tredoblet.

Blokaden er umoralsk, og den har blitt rikelig fordømt av alle fra Ban Ki-Moon til Jonas Gahr Støre og Desmond Tutu. Den virker ikke, og den rammer sivilbefolkningen i et okkupert territorie. Den er derfor også et brudd på Den Fjerde Genevekonvensjonens artikkel 23, for ikke å snakke om en rekke artikler i menneskerettighetskonvensjonen. Og altså ulovlig.

At flåten prøvde å bryte blokaden, uansett intensjonen, var moralsk riktig og lovlig — de var også blitt oppmuntret til nettopp denne handlingen av sjefen for UNRWA på Gaza, John Ging. Å stanse den var så åpenbart moralsk galt og en forbrytelse mot folket på Gaza. Å stanse den i internasjonalt farvann var bare ekstra ulovlig — i hht. UNCLOS artikkel 110. Jeg skjønner ikke hvorfor Gabrielsen ikke kan innrømme disse enkle faktum, men er nødt til å erstatte denne innrømmelsen med argumentum ad hominem på dem som forsvarer den.

Man kan til og med være pro-Israel og likevel fordømme blokaden! Det er ikke noen slippery slope her. Det handler bare om menneskeverd og grunnleggende anstendighet.

Henning Mankells situasjon er mindre konfliktfylt, mindre litterær, på et vis, enn Loes. Han uttalte til Aftonbladet ifjor at «Israel i sin nåværende form har ingen fremtid. De som forfekter en tostatsløsning, tenker dessuten feil.» Mankell er med andre ord helt på linje med Hamas, som aldri har påstått at deres hovedmål er en tostatsløsning, men derimot den totale tilintetgjørelsen av Israel.

Her forutsetter Gabrielsen tilsynelatende at med "Israel i sin nåværende form har ingen fremtid" mener Mankell "DREP ALLE JØDENE!" Jeg vet ikke helt hvor han tar dette fra, siden det ikke er noe i Mankells uttalelser som innebærer dette. Når han sier "Israels nåværende form" mener han antakelig "Israel som apartheidstat" eller "Israel som internasjonal lovbryter og uansvarlig stat". Han mener tilsynelatende også at tostatsløsningen ikke er tingen. Det synes jeg er upragamatisk i dette tilfelle. Men å prøve å få dette til å bety noe annet enn at Israels politikk ikke er bæredyktig, slik Gabrielsen ser ut til å gjøre, er å lese i vond tro.

Rykter om at Hamas har «moderert» seg dukker jevnlig opp i vestlig presse, men deres charter står fast, komplett med sine vanvittige konspirasjonsteorier.

Da bør du også slutte å abonnere på Klassekampen, med sin revolusjonære formålsparagraf. Å nekte for at Hamas er en komplisert institusjon som inneholder alt fra religiøse ekstremister til nasjonalistiske sosialdemokrater er ikke realitetsorientert. Uansett så er diskusjonen her ikke hvorvidt vi er enige med Hamas eller ikke, men hvorvidt folket som valgte dem er det.

I motsetning til Hamas har de vestlige tilhengere av enstatstanken, Mankell inkludert, sjelden anstendighet nok til å tenke helt ut konsekvensene, altså der etterkommere til arabere som flyktet etter nabolandenes forsøk på utslettelse av Israel i 1948, vender tilbake. Mankell tror enten at dette kan skje med minimale tap, eller han er likegyldig for den mulige volden som vil følge.

Gabrielsen er tilsynelatende ikke klar over at araberne ikke bare flyktet fra krigen, men også i stor grad ble fordrevet fra sine hjem av israelske tropper, det vi idag ville kalle "etnisk rensing". Men videre blir jeg skuffet over at han ikke klarer å se at dette er et utrolig komplekst moralsk spørsmål. Disse menneskene ble fordrevet fra sine hjem. De har rett til å vende tilbake til sitt hjemland i følge menneskerettighetserklæringens artikkel 13.

Det synes nå klart at Israel bordet skipet i internasjonalt farvann. Allerede nå, mens lite ellers er avklart eller sikkert, finnes det altså godt grunnlag for å kritisere Israel.

Men forfattere får seg sjelden til å si noe klangfullt om havrettslige prinsipper. Å assosiere seg med religiøse fanatikere og voldsforherligende utopister, er mer tilfredsstillende.

Men om det finnes god grunn til å kritisere Israel, hvorfor snakker vi om disse norske forfatterne? Hvorfor snakker ikke vi ikke nettopp om havrett, om folkerett, om genevekonvensjoner og barnekonvensjoner og UDHR? Hvorfor står Gabrielsen og hans kohort ikke på barrikadene for rettighetene til de der barna på Gaza med veksthemmelser? For det var dem vi snakket om nå, ikke Hizbollah, ikke Hamas, vi snakket om den kollektive avstraffelsen av sivilbefolkningen på Gaza. Det vil si både dem som stemte på Hamas og dem som stemte på alle andre. Og sist jeg sjekket var et ikke en forbrytelse å stemme på partier som mente crazy ting, eller ville vi måtte sperre halve landet inne.

Å prøve å bytte tema er et tegn på et moralsk og politisk forfall på pro-israelsk side. Det finnes bare ikke noen gode argumenter på den fløyen lenger. Jeg håper Bjørn Gabrielsen og hans meningsfeller vil skjønne dette snart.