Vi snakket om Gaza

Idag skrev kritiker Bjørn Gabrielsen i sin avis, Dagens Næringsliv, en merkverdig artikkel som har fått en del oppmerksomhet og vunnet mye åtgaum — gudene vet hvorfor — i hovedstaden. Hovedtesen er at "Erlend Loe og Henning Mankell har gjort seg til totalitære bevegelsers gisler i tro på at de støtter en god sak."

Som jeg sa sist jeg skrev svar til noe Bjørn hadde skrevet, så synes jeg han er en utvetydig fin fyr, en klok mann og på norsk litteraturkritikks A-lag. Jeg fikk en del merkelig surmaget kritikk for at jeg sa dette – men det tåler å gjentas. Men i disse spørsmålene utviser han en interessant blanding av analytisk evne, rasjonalitet og skarpsinn koblet med en merkelig ensidighet i argumentasjonen, en slags epistemisk avsondring der all analysen kun gjelder når argumentene går den ene veien, men ikke den andre.

Dette fører til en mangel på prinsipiell tenkning som jeg synes har vært symptomatisk for en del av den israelvennlige høyresiden og den kulturhaukete venstresiden (Christopher Hitchens-venstre). Denne holdningen er farlig og ser ut til å spre seg. Jeg håper den stanser før den ødelegger for norsk utenrikspolitikk. Jeg kommer til å angripe Gabrielsens argument punkt for punkt, og ved å gjøre dette forhåpentligvis komme litt tettere inn på hvorfor jeg mener den pro-israelske siden utviser en form for moralsk og epistemisk forfall i dette spørsmålet.

«Skam deg, Israel», sa Erlend Loe i en tale utenfor Israels ambassade mandag ettermiddag. Skamme seg bør også nordiske intellektuelle som så villig går i flokk hver gang den antiisraelske gongongen lyder.

(...)

Det ligger en klar etymologisk perversitet at (...) intellektuelle ofte [har] brukt sine evner nettopp til forsvar av - snarere enn kamp mot - totalitære bevegelser.

I ettertidens kranke lys kan det være lett å glemme at tidligere tiders forfattere som så blidt omfavnet nazismen og kommunismen ikke alltid gjorde det ut fra det som føltes som onde hensikter der og da. Hamsun uttrykte ikke et eksplisitt ønske om jødeutryddelse, Sartres mål var ikke primært utsultingen av ukrainske bønder. Tvert imot ble dette århundres mest ondskapsfulle dogmer akseptert og fremmet i en forvirret tro at man var i det godes tjeneste.

Dette er jeg helt enig i. Det er en god og klok observasjon. Derfor må jeg spørre, som jeg spurte på Twitter: Ser Gabrielsen ikke at det er sterke totalitære trekk i Israel også? En etnisk-basert nasjonalstatsfølelse, et autoritært og militaristisk styresett i kamp med en altoppslukende ytre fiende, en ignorering av grunnleggende menneskerettigheter for en underklasse, mens en overklasse nyter fruktene av deres underkastelse? Dette er definisjonen av et totalitært samfunn. Når Gabrielsen sier disse tingene så ser jeg at han er obs på hva et totalitært samfunn er (Hamas har også åpenbart sterke totalitære trekk, selvsagt, men langt mindre makt.) Men det israelske samfunnets totalitære trekk dukker aldri opp i argumentasjonen.

La oss bruke dette avsnittet til Gabrielsen som lesemetode på resten av innlegget, som, hvis vi skal bruke samme usjenerøse lesning som han vender mot Loe og Mankell, kan leses som et forsvar for en amoralsk blokade mot Gaza som tar livet av mange hvert år, og en rekke krigsforbrytelser.

I disse dager er det særlig Erlend Loe og Henning Mankell som i skandinavisk sammenheng spiller rollen som intellektuelle med vanvittige agendaer. Mankell deltok i «fredskonvoien» med varer til Gaza, Loe ble invitert til å være med, men takket nei i siste øyeblikk. Til gjengjeld holdt Loe tale foran Israels ambassade i Oslo på mandag. De antiisraelske demonstrasjonene verden rundt kan kalles en propagandaseier for Hamas, uansett hvor tragiske de enkelte dødsfallene er.

Igjen: En god observasjon. Det er helt riktig at hver gang Israel utfører urettferdigheter, så stiger Hamas' stjerne på Gaza. Denne dynamikken må det være vårt felles mål å bryte.

Loes situasjon er særlig interessant fordi han anstrengte seg på å opprettholde en viss anstendighet, ingen lett øvelse i noen som helst demonstrasjon, og slett ikke en som berører dette tema. «Jeg hater ikke Israel, og jeg støtter ikke Hamas,» sa han. Modige ord, om enn litt svake siden han rett etterpå ble avløst av Erling Folkvord som med betydelig høyere røst og noe mindre rom for tvetydigheter forlangte norsk anerkjennelse av «den lovlig valgte regjeringa på Gaza», altså Hamas.

Ok. Stopp. Her går det galt. Vi er nødt til å anerkjenne Hamasregjeringen ikke fordi vi liker politikken deres, men fordi de er den folkevalgte regjeringen av et folk som har selvbestemmelsesrett. Ikke fordi vi synes de er gode til å styre, men fordi de representerer en demokratisk strømning i folket, som vi kan like eller mislike (jeg ville helst sett Hamas som et avsluttet kapittel i historien, selvsagt). Å tro at vi får til en løsning akkurat nå uten å anerkjenne Hamas er latterlig og urealistisk og enda en av disse dysfunksjonelle tough guy-ideer som har slått rot på høyresiden. Når det palestinske folk er maktesløse er det klart at de går til populistene. Vi lager ikke politikk i et vakuum her. Da forsterker vi nøyaktig de politiske strømningene som ekte demokrati gjør det vanskeligere for.

Ok, videre til det virkelig bisarre.

Loes integritet ble også kompromittert av at han kunne holde en tale med et enormt Hizbollah-flagg vaiende rett foran ansiktet. Hassan Nasrallah, lederen for Hizbollah, uttalte i 2001 at han foretrekker at alle jøder samler seg i Israel, slik at han slipper å jakte på dem verden rundt. Loe kunne kan ikke forventes å selv kontrollere konteksten hans ord falt i. Men det finnes paralleller her til intellektuelle som var opprørt over Vestens klasseskiller på 1930-tallet, og som konsekvent nektet å kritisere Stalin. Omsorg for de dårlig stilte i eget land ble vekslet inn i stilltiende aksept, eller til og med åpen beundring, av Sovjet-statens Gulag. I dag byttes liberale prinsipper mot anledningen til, nok en gang, å fordømme Israel.

Loes rett til å kritisere Israel er ukrenkelig. Det er også hans valg å gjøre det foran tilhengere av folkemord.

Erlend Loes integritet ble også kompromittert av at han åpenbart abonnerer på Dagens Næringsliv: Bjørn Gabrielsen sto jo i folkemengden! Da må Loe visst forsvare alt Dagens Næringsliv noengang har skrevet på lederplass. Er Erlend Loe apologist for Kåre Valebrokk? Selvsagt er han det! Vi så jo alle Bjørn Gabrielsen der. Selv gikk jeg i tog med unge menn vinteren 2009 som ropte "Allahu Akhbar!" og viftet med et flagg der det sto [davidstjerne] = [hakekors]. Så da er jeg visst både muslim og antisemitt.

Nei: Dette er useriøst og våsete, og en mann av Gabrielsens kaliber burde egentlig ikke være i stand til å argumentere så slapt. Det er ingen forståelse av den politiske koalisjonens kompleksitet. Fakta er at ekstremistgrupper ikke smitter. Jeg jobbet en kort periode sammen med en fyr i en politisk gruppe. Han mente at kvinner ikke burde jobbe og at homofile syndet mot Gud. Han var med i Indremisjonen, dypt religiøs. Jeg synes hans politiske meninger var fullstendig uakseptable. Men vi var begge enige om at vi skulle kjempe for politiske og sivile rettigheter i Iran. Så vi var på samme lag i det spørsmålet. Dette er hvordan politiske koalisjoner fungerer: Det smitter ikke. Jeg blir ikke homofob om jeg jobber sammen med en som er det, akkurat som de der tre-fire fanatikerne som var ombord på konvoien som hadde lyst til å bli martyrer ikke blir mindre crazy av at de var på et skip sammen med en nobelprisvinner.

Kan vi slutte å argumentere på denne tøvete måten nå? Denne formen for argumentasjon innebærer at fordi andre som mener det samme som meg er forferdelige mennesker, så er dette en forferdelig mening. Hitler var vegetar, og så videre.

Men videre: Her ser ikke Gabrielsen det gapende hullet i sin egen argumentasjon. For oss på den andre siden, er det ikke Erlend Loe, men Gabrielsen selv som tilsynelatende forsvarer gulagene. Vi har konkret forskning som dokumenterer at faktiske folk faktisk lider på grunn av disse politikkene. Derfor er vi imot dem.

Israels blokade av Gaza er fordømt av fanatiske, utroverdige institusjoner som FN, kjent for sine bånd til Al-Qaida, og Amnesty International, en velkjent ytterliggående organisasjon. Begge organisasjoner ønsker forresten også at Israel trekker seg tilbake fra de områdene de okkuperer idag. Men det er jo helt ekstremt, og vil medføre enorm menneskelig lidelse.

Fakta: Blokaden medfører enorm menneskelig lidelse. 61 % av alle på Gaza lider under sterk "food insecurity", som disproporsjonalt rammer barna: 65 % av alle babyer lider av anemi. I områder i Gaza har opptil 30 % av alle barn veksthemminger.

I mellomtiden har økonomien på Gaza kollapset og mengden av folk som er ute av stand til å kjøpe elementære artikler som såpe, papir eller matolje har tredoblet.

Blokaden er umoralsk, og den har blitt rikelig fordømt av alle fra Ban Ki-Moon til Jonas Gahr Støre og Desmond Tutu. Den virker ikke, og den rammer sivilbefolkningen i et okkupert territorie. Den er derfor også et brudd på Den Fjerde Genevekonvensjonens artikkel 23, for ikke å snakke om en rekke artikler i menneskerettighetskonvensjonen. Og altså ulovlig.

At flåten prøvde å bryte blokaden, uansett intensjonen, var moralsk riktig og lovlig — de var også blitt oppmuntret til nettopp denne handlingen av sjefen for UNRWA på Gaza, John Ging. Å stanse den var så åpenbart moralsk galt og en forbrytelse mot folket på Gaza. Å stanse den i internasjonalt farvann var bare ekstra ulovlig — i hht. UNCLOS artikkel 110. Jeg skjønner ikke hvorfor Gabrielsen ikke kan innrømme disse enkle faktum, men er nødt til å erstatte denne innrømmelsen med argumentum ad hominem på dem som forsvarer den.

Man kan til og med være pro-Israel og likevel fordømme blokaden! Det er ikke noen slippery slope her. Det handler bare om menneskeverd og grunnleggende anstendighet.

Henning Mankells situasjon er mindre konfliktfylt, mindre litterær, på et vis, enn Loes. Han uttalte til Aftonbladet ifjor at «Israel i sin nåværende form har ingen fremtid. De som forfekter en tostatsløsning, tenker dessuten feil.» Mankell er med andre ord helt på linje med Hamas, som aldri har påstått at deres hovedmål er en tostatsløsning, men derimot den totale tilintetgjørelsen av Israel.

Her forutsetter Gabrielsen tilsynelatende at med "Israel i sin nåværende form har ingen fremtid" mener Mankell "DREP ALLE JØDENE!" Jeg vet ikke helt hvor han tar dette fra, siden det ikke er noe i Mankells uttalelser som innebærer dette. Når han sier "Israels nåværende form" mener han antakelig "Israel som apartheidstat" eller "Israel som internasjonal lovbryter og uansvarlig stat". Han mener tilsynelatende også at tostatsløsningen ikke er tingen. Det synes jeg er upragamatisk i dette tilfelle. Men å prøve å få dette til å bety noe annet enn at Israels politikk ikke er bæredyktig, slik Gabrielsen ser ut til å gjøre, er å lese i vond tro.

Rykter om at Hamas har «moderert» seg dukker jevnlig opp i vestlig presse, men deres charter står fast, komplett med sine vanvittige konspirasjonsteorier.

Da bør du også slutte å abonnere på Klassekampen, med sin revolusjonære formålsparagraf. Å nekte for at Hamas er en komplisert institusjon som inneholder alt fra religiøse ekstremister til nasjonalistiske sosialdemokrater er ikke realitetsorientert. Uansett så er diskusjonen her ikke hvorvidt vi er enige med Hamas eller ikke, men hvorvidt folket som valgte dem er det.

I motsetning til Hamas har de vestlige tilhengere av enstatstanken, Mankell inkludert, sjelden anstendighet nok til å tenke helt ut konsekvensene, altså der etterkommere til arabere som flyktet etter nabolandenes forsøk på utslettelse av Israel i 1948, vender tilbake. Mankell tror enten at dette kan skje med minimale tap, eller han er likegyldig for den mulige volden som vil følge.

Gabrielsen er tilsynelatende ikke klar over at araberne ikke bare flyktet fra krigen, men også i stor grad ble fordrevet fra sine hjem av israelske tropper, det vi idag ville kalle "etnisk rensing". Men videre blir jeg skuffet over at han ikke klarer å se at dette er et utrolig komplekst moralsk spørsmål. Disse menneskene ble fordrevet fra sine hjem. De har rett til å vende tilbake til sitt hjemland i følge menneskerettighetserklæringens artikkel 13.

Det synes nå klart at Israel bordet skipet i internasjonalt farvann. Allerede nå, mens lite ellers er avklart eller sikkert, finnes det altså godt grunnlag for å kritisere Israel.

Men forfattere får seg sjelden til å si noe klangfullt om havrettslige prinsipper. Å assosiere seg med religiøse fanatikere og voldsforherligende utopister, er mer tilfredsstillende.

Men om det finnes god grunn til å kritisere Israel, hvorfor snakker vi om disse norske forfatterne? Hvorfor snakker ikke vi ikke nettopp om havrett, om folkerett, om genevekonvensjoner og barnekonvensjoner og UDHR? Hvorfor står Gabrielsen og hans kohort ikke på barrikadene for rettighetene til de der barna på Gaza med veksthemmelser? For det var dem vi snakket om nå, ikke Hizbollah, ikke Hamas, vi snakket om den kollektive avstraffelsen av sivilbefolkningen på Gaza. Det vil si både dem som stemte på Hamas og dem som stemte på alle andre. Og sist jeg sjekket var et ikke en forbrytelse å stemme på partier som mente crazy ting, eller ville vi måtte sperre halve landet inne.

Å prøve å bytte tema er et tegn på et moralsk og politisk forfall på pro-israelsk side. Det finnes bare ikke noen gode argumenter på den fløyen lenger. Jeg håper Bjørn Gabrielsen og hans meningsfeller vil skjønne dette snart.

Gazas liv i historiebøkene

For litt under et år siden mottok jeg denne meldingen, videresendt fra Mads Gilbert, norsk lege på Gazastripen:

De bombet det sentrale grønnsaksmarkedet i Gaza by for to timer siden. 80 skadde, 20 drept, alt kom hit til Shifa. Hades! Vi vasser i død, blod og amputater. Masse barn, gravid kvinne. Jeg har aldri opplevd noe så fryktelig. Nå hører vi tanks. Fortell videre, rop videre. Alt. GJØR NOE! GJØR MER! Vi lever i historieboka nå, alle!

Mads G. 03.01.09 - 13:50 - Gaza, Palestina

I dag, på ettårsdagen for angrepet på Gaza, "Operation Cast Lead" tikket denne meldingen inn, videresendt fra Gilbert:

Ikke glem Gaza! Nådeløs blokade og utsulting. Palestinske kvinner, barn og gamle lider, menn likvideres. Utbomba boliger, skoler og gudshus fortsatt i ruiner. Ingen materialer slippes inn. Siste livsnerve kuttes når tunnellene sperres. Israel bryter ustraffet krigens lover. Vesten lukker øynene. USA lar Israel diktere. Storting og regjering investerer kynisk våre oljepenger i Israel. Dette skal ikke fortsette! Fortell det videre, rop det videre! Alle må gjøre noe, gjøre mer! Vi lever fortsatt i historieboka.

Hilsen Mads G. 27.12.09

Jeg har også gått og tenkt mye på Gaza de siste par månedene. Jeg har tilfeldigvis kommet til å lese meg opp på Gazabombingen i ukene som har gått, og jeg har gjenopplevd den følelsen jeg hadde mens det grusomme sto på.

Den stemningen jeg husker best fra de tre ukene der var en irriterende følelse i brystet, nesten som halsbrann. Det var sinne. Den satte seg i overkroppen og halsen, helt fysisk. Som jeg sa til min venn Trygve når det hadde stått på noen dager: "Nå må de få orden på dette. Jeg er ikke vant til å være sint så lenge."

Det er sant. Jeg er så å si aldri langsint. Men her gikk jeg i ukesvis og bar på et frustrert, overflommende raseri over det som skjedde. Og jeg er fortsatt rasende over det som skjedde. Jeg kan ikke forestille meg å leve under den formen for psykologisk terror over så lang tid når bare et par uker med fjernt, trygt raseri er nok til å rykke meg ut av min rytme.

Egentlig var jeg ikke så mye rasende over det som skjedde -- slike massakrer er så sjeldne som de burde være -- men dels over at slikt skal ikke skje blant akseptert medlemmer av det internasjonale samfunn og dels over den fullstendige impotensen av policyresponsen til tross for massiv folkelig støtte. Hadde Kongo-krigen eller Sudan vekket det samme engasjementet ville de konfliktene trolig ha sett helt annerledes ut.

Men det Gilbert sier om historiebøkene er like sant som det alltid har vært. Men nå er historiebøkene om Gazabombingen heldigvis begynt å komme ut: Goldstonerapporten kom ut i september i år. Den ble straks møtt med en storm av protester om dens disproporsjonalitet og favorisering av palestinerne.

I motsetning til de fleste som kritiserer rapporten har jeg faktisk lest den. Det tok meg to måneder å komme igjennom den (den er 600 A4-sider lang, sånn ca. tre-bind-i-Min kamp-lengde). Som jeg har nevnt et par ganger tidligere på bloggen her er den ikke det spøtt disproporsjonal. Å kalle den det er en fullstendig misforstått kritikk, som bunner i en elementær logisk og moralsk misforståelse.

Goldstonerapporten er en proporsjonal representasjon — av en grunnleggende disproporsjonal konflikt. Det er ikke sånn at alle parter skal fordømmes like mye når en part helt åpenbart er aggressoren. Det er ikke slik at Palestina skal fordømmes 1 enhet for hver enhet fordømmelse av Israel -- når Israel kan dokumenteres som overgriper.

Rapporten ble derfor også møtt med et hylekor av motstand, den ene motstanderen mer grunnløs enn den neste. Hele nettsteder er satt opp bare for å rakke ned på rapporten og Goldstone. Det er latterlig, som om den systematiske dokumentasjonen fra fagfolk skulle bli mindre klar bare fordi merkverdige ideologer kan rikke ved en observasjon her, en kommentar der. Goldstonerapportens styrke er dens systematikk, dens dokumentasjon av den samme typen av overgrep på en rekke forskjellige steder og tider.

Det som kommer entydig og klart fram i rapporten er et skandaløst og dypt umoralsk system av undertrykkelse, krigsforbrytelser og forakt for internasjonal lov. Det er en dokumentasjon av et angrep på ubevæpnete sivile med tunge våpen. På ødeleggelse på pur faen, utslettelsen av sivil infrastruktur: kyllingfarmer, melfabrikker, åkere moskeer og kloakkanlegg. Sivile som blir skutt ned på åpen gate til tross for at de helt åpenbart var ubevæpnete. FN-områder fulle av flyktninger som blir beskutt med fosfor i timesvis, til tross for at kontakt etableres med militæret.

Det er ingen andre ord for det enn forbrytelser mot menneskeheten, og det mener jeg i den juridiske forstand av det begrepet. De ansvarlige bør fengsles, dømmes og straffes. Og det å samarbeide med Israel i disse dager bør regnes som et tegn på dyp useriøsitet eller ren kynisme.

Det å forsvare Israels okkupasjon kan kanskje på et eller annet tidspunkt i historien ha vært et legitimt standpunkt med gode argumenter. Den tiden er for lengst forbi. Israel-"venner" forlater sin egen grunnleggende moralske legitimitet. Det moralske kompasset er lagt vekk til fordel for en politisk ensidighet som får folk drept.

Gazabombingen og Goldstonerapporten er den siste tesen i et langt argument, hvis konklusjon er ubestridelig: Det å støtte Israels okkupasjonspolitikk idag er umoralsk. Det å støtte invasjonen i Gaza er å støtte forbrytere og massemordere.

Oppdatering I: Jeg er for trøtt til å finne alle de interessante lenkene, men Ali Esbati har en flott samling lenker til videre lesning og ytterligere problematisering av Gazaangrepet.

Oppdatering II: Erik Fosse, som var på Gaza samtidig med Gilbert, blir intervjuet i Dagsavisen [edit: av NTB] om Gaza:

– Andre krigsområder følges opp, det jobbes for å få befolkningen på fote igjen. I Gaza har det ikke skjedd noe. Verden står og ser på, alt er på vent. Imens fortsetter Israel å herse med palestinerne. Det er en skam, sier han.

Oppdatering III: Dagsavisen har en god dekning av Gaza. Min gamle kollega Espen Løkeland-Stai har også et intervju med Mads Gilbert, her.

– Ingenting er bygget opp. Gaza ligger i grus og israelerne har en helt bevisst politikk på å skru krana så hardt igjen at folk flest ikke dør av det, men slik at de likevel lider. Det vi har sett det siste året er en omfattende kollektiv avstraffelse, som er forbudt etter Genèvekonvensjonene, sier Gilbert.

Det er ifølge Gilbert et alvorlig nederlag for Vestens humanistiske plattform: At menneskerettighetene er globale og for alle.

– Palestinerne er fratatt menneskerettighetene, de er ikke inkludert. De er «de andre», «undermennesker», jihadister, terrorister, kall dem hva du vil, du kan gjøre hva du vil med dem, og det er nettopp det Israel gjør, uten at verdenssamfunnet stanser dem. Det er dette som opprører meg mest, sier Gilbert, som denne høsten var tilbake i Gaza og møtte mange av dem han behandlet under krigen.

Les også leder i Dagsavisen, her, og sterk sak av Mohammed Omer, her.

Les også min egen avis, Klassekampen. Sissel Henriksen skriver sak her, og flott leder fra Anders Horn, her.

Israel's chickens coming home to roost

I'm reading the Goldstone Report (warning: relatively big PDF) a 600-page document that details the findings of a panel investigating the attack on Gaza last winter. It's an astounding document. Not only is it an interesting and immensely readable introduction to the contemporary situation in the Israeli-Palestinian conflict and the oppression of the Palestine people, it is also simply an exquisitely convincing argument. Meticulous, detailed and balanced. It is the objective document that critics on both sides have argued for. It doesn't hesitate to show the full force of Palestinian in-fighting and unlawful attacks on Israel by mortar and Qassam rockets, but it also does not hesitate to shove Israel's face in what they've done. And they have done so very, very much.

It details and substantiates the allegations of deliberate attacks on civilians. I mean, some people might have gotten the impression that those allegations came from crazy, Kalashnikov-toting jihadists. No, those allegations came from so many credible sources that they can no longer be denied. The Goldstone Report documents a pattern of systematic attack on a defenceless civilian population. The Israeli army committed crimes against humanity, and war crimes. The people responsible need to lose their jobs, then they have to be tried and convicted and spend the rest of their lives in prison.

I've read a few documents like The Goldstone report when I was a member of Amnesty and a couple of times afterwards, as well. There is always some detail that gets you. Some ridiculous little piece of information or a telling story that is the convincing detail in the argument being made. It might be the story of how a political activist was shot in front of his children in Chile or the story of how the police routinely administered beatings to 12-years in the US. In the Goldstone Report, for me, it was the chickens:

The chicken farms of Mr. Sameh Sawafeary in the Zeitoun neighbourhood south of Gaza City reportedly supplied over 10 per cent of the Gaza egg market. Armoured bulldozers of the Israeli forces systematically flattened the chicken coops, killing all 31,000 chickens inside, and destroyed the plant and material necessary for the business. The Mission concludes that this was a deliberate act of wanton destruction not justified by any military necessity and draws the same legal conclusions as in the case of [a similar destruction of a flour mill a few days before].

For some reason the image of Israeli soldiers bringing the roof down on 31.000 chickens, for no good military reason other than just to fuck with the civilian population of Gaza; for spite, out of malice, is the detail that really got me.

The Goldstone Report is, in short, mandatory reading for anyone looking for an understanding of the contemporary situation in Gaza and Israel/Palestine. It is readable, well-documented and convincing. As Klassekampen's reviewer Espen Stueland said of another recently published book on Gaza, I know of no words of greater significance that could be read right now.

(Norwegians will find that Mads Gilbert and Erik Fosse's book Øyne i Gaza (Gyldendal, 2009) makes a wonderful supplement to the report.)

Støre & Jensen

Dette må være en av de beste debattene jeg har sett på lenge. 13. januar i år. Jonas Gahr Støre river Siv Jensen i fillebiter i en debatt om Gaza. Dette er en bra debatt fordi man får utforsket det pro-israelske ståstedet i hele sin bredde, framført av en vanvittig dyktig retoriker i en grundig, langformats debatt mellom to personer. Og det viser seg jo fort at det simpelthen ikke holder vann. Det er også sterkt å se hvor opprørt Jonas Gahr Støre er. Når han holder besinnelsen så konsekvent i sine vanlige debatter, og så bryter med den her, så får han formidlet et sterkt inntrykk av at dette virkelig er viktig. Eneste minus for Støre er at han av og til er litt for overtydelig i sin "jeg snakker jo, i motsetning til deg, faktisk med disse folkene hver dag"-retorikk. Det er viktig for ham å vise at Jensen ikke har peiling, men han kommer av og til litt for tett på å drite henne ut, og det kan også være farlig. Uansett: Vel verdt å sette av en halvtime med noe popcorn og se denne.

Unlucky strike

This little t-shirt motif (go to the Flickr link for a larger size) comes to us courtesy of the Lacktr Prpgnda Community.

Bombing a school

Remember seeing those shots of bombs hitting Gaza which sort of flew along and then broke up into many little bombs? I wondered at first if those were cluster bombs (which it would be madness to use in a densely populated area like Gaza). It turns out that at least some of them were white phosphorus.

White phosphorus, as you know Bob, is not a little illegal. First off, the Geneva Convention bans all attacks on civilians. Then, the Convention on Certain Conventional Weapons bans the use of incendiary weapons. White phosphorus is an incendiary weapon - basically burning phosphorus which cannot be put out by water. It just burns and burns and burns. If you get it on your skin, it will keep burning your skin until removed or until you completely choke it off from oxygen with a fire blanket (which is hard to do with someone who is on fire).

Now, in addition to all that, white phosphorus is also poisonous. Not just does it burn you, it causes heart, kidney and liver failure because your body absorbs the phosphorus. So it's more deadly than ordinary incendiary devices like napalm. That means that by any serious interpretation (i.e. of anyone except the US, Russia and Israel) of the Chemical Weapons Convention, it's a chemical weapon, which means it is specifically banned.

So yeah, here it is being used. Here it is being used on a school. Here it is being used on a school full of children and full of refugees. A school which the UN has converted into a makeshift refugee shelter. A school full of 1600 (civilian) children and refugees. A school which the Israeli Defence Force had the GPS coordinates to. The pictures, through some act of God, do not contain images of unspeakable horror. Nobody gets hurt on screen. But you get to see what white phosphorus looks like up close, as it rains down on a school full of children and other civilians. Somebody please tell me how this is not a war crime. Somebody tell me how Israel has a right to defend itself against all these children.

Number crunching

According to the Al-Jazeera Gaza Twitterbot, Hamas is reporting that 48 of its fighters were killed in the Gaza bombings and the subsequent invasion. 

According to Gaza Body Count, 1203 dead have been confirmed so far. Those 1203 are 98,93 % of the casualties, with the remaining 1.07 % - 13 dead - on the Israeli side. 

If that's true, then 3.99 %, almost 4 % of those killed on the Palestinian side were legitimate targets. The remaining 96 % were innocent bystanders. 

Or, well, "bystanders" is maybe the wrong word, seeing as how they were locked inside a territory they couldn't escape from. Maybe "terror victims" or "murder victims" are a better phrase.

Whatever we call them, I believe that percentage is far higher than most wars in the 20th century. I have top people getting the numbers now. In the meantime, let's suffice to say that there is no way that this can be adequately described as a war on Hamas aggression. Reading purely from the numbers, this was a war on Palestinian civilians which happened to hit some Hamas fighters. I'm sure you could pretty much carpet bomb Gaza and get the same percentage. I wonder if they were even aiming. 

Update: My top people. Well... Mikkel, actually, has gotten hold of the numbers. They're in comments.

Ting Finn Jarle Sæle ikke vet

Og forresten drar Finn Jarle Sæle noen tall ut av fullstendig løse luften uten kildehenvisning her:

Vår presse later som om det ikke er slik. De to legene Mads Gilbert og Erik Fosse, som har gjort en innsats for lidende mennesker – har ikke informert om dette. Deres legetjeneste var faglig arbeid. Deres journalistikk brøt med alle presseetiske regler. De snakket om myrderier, om blodbad – som forutsetter at Israel aktivt har gått løs på sivile. Men tallene taler for seg. I et folketett område, er de sivile tapene de minste i krig til nå. Og prosenten sivile som ble drepet den første uken, var 25 prosent av antall drepte. Det er noe av det laveste som har vært i noen krig.

Sæle, tre ting:

For det første så tror jeg ikke på det tallet ditt på 25 %. Det kan simpelthen ikke stemme.

For det annet så er 25 % på ingen måte de laveste tapstallene blant sivile i krig til nå i det hele tatt, se kommentarer på posten over.

For det tredje så er ikke Gilbert og Fosse journalister, og har aldri hevdet å være det. De er øyenvitner, altså kilder. De skriver ikke sakene selv. Øyenvitner er, som du kanskje vet, siden du er redaktør for en norsk avis, noe man faktisk er pålagt å bruke som journalist når man ikke selv har sett noe.

Og vet du hvorfor journalistene ikke har sett noe og derfor må bruke øyenvitneskildringer? Fordi Israel ikke slapp inn journalister. Det opplever jeg som litt problematisk - gjør ikke du?

Siv Jensen: Usensurert & Unplugged

Til eventuelle nye lesere: Jeg anbefaler å lese igjennom til siste punktet.

[Det var] svært oppsiktsvekkende at Bjarne Håkon Hanssen valgte å avholde en pressekonferanse i regjeringens lokaler som ga inntrykket at også regjeringen beklaget trykkingen av [Muhammed-]karikaturene og at Norge har ytringsfrihet. Det er dette avgjørende feilsteget fra regjeringen gjorde at Frp måtte reagere. Norges regjering skal aldri på noen måte beklage at vi har ytringsfrihet.¹
(Siv Jensen: "Regjeringen skaper usikkerhet", Dagsavisen, 15.02.2006,)

Samtidig er det viktig at regjeringen holder fokus på å informere regjeringene i landene i Midtøsten om at et helt land ikke kan få skylden for det noen aviser har trykket i et land med ytringsfrihet.
(Siv Jensen, sitert i "Opposisjonen maner til ro", Dagsavisen, 06.02.2006)

- Frykter du økt spenning også på norsk jord?
- Konflikten er her allerede. Mange oppfatter at det er brytning mellom kulturer. Det dreier seg om manglende respekt hos mange av vår nye landsmenn. Om respekt for verdier som menneskerettigheter, kvinnesyn og ytringsfrihet. Denne debatten går allerede i ungdomsmiljøer, sier Jensen, og understreker at det bare dreier seg om et mindretall av våre nye landsmenn.
(Siv Jensen intervjuet i "MUHAMMED-TEGNINGENE -Manglende respekt for norske verdier Siv Jensen - ...varsler muslim-oppgjør.", Aftenposten Morgen, 09.02.2006)

Når regjeringen nå vikler seg inn i unnskyldningsprosessen mellom Selbekk og Islamsk Råd, vil det se ut som om Norge ber om unnskyldning for at ytringsfriheten er brukt, en verdi som krasjer med den undertrykkende og autoritære delen av islam, sier Jensen.
("Feighetens forestilling", Dagbladet, 11.02.2006)

I en situasjon der vi har en rimelig ensidig dekning hvor legen Mads Gilbert, som er medlem av partiet Rødt, usensurert i alle medier kan gi sin historiebeskrivelse av det som skjer. Og at den er politisk farget er det ingen tvil om, og det reagerer jeg på...
(Siv Jensen, Dagsrevyen, 06.01.2008)

[alle uthv mine.]

1. Amen.

(Noe av) det jeg så

Her er video og beskrivelse av noe av det jeg så noe av før jeg gikk hjem. Jeg skrev det jeg så inn i en Underskogtråd. Limer det inn under. I tillegg lenker jeg til den posten jeg skrev om hvorfor jeg er imot voldelige demoer - fra for et par dager siden, fordi den har falt vekk fra forsiden.

Det var en voldelig demo etter fakkeltoget, oppe utenfor UD. Demonstrantene prøvde å komme seg opp til den amerikanske ambassaden. Politiet avanserte i full mundur, ca 50 mann sterke med syv biler. Det ble kastet noen få brostein og en del søppelspann og askebegre fra oppe i parken. Politiet ryddet parken over veien der jeg sto, og jeg måtte krysse diskret foran en linje med hestepoliti foran slottet for å komme meg hjem. Så politiet bruke pepperspray på de fremste demonstrantene. Det så ut som det hadde gjort tidligere, nemlig at det var hovedsaklig innvandrerungdom fra midtøsten som var voldelige.

Tidligere idag, derimot, så jeg en fullstendig unødvendig gassing av demonstranter utenfor ambassaden, rundt klokken 1835. Det var ingen våpen, stein eller fyrverkeri og kun en liten folkemengde på rundt de tredve, mot en 20 politifolk bak en barrikade.

Hjemme fra demoen

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte: Alle nyhetene nå handler om gatekamper i Oslo. Dagbladet, VG og NRK. Vi hadde den største anti-krigsdemonstrasjonen i Oslo siden markeringen mot krigen i Irak, 15. februar: 40.000 mennesker gikk fredelig i gatene. Etterpå lagde en liten gruppe på etter mitt anslag 100-200 kvalm rundt de amerikanske og israelske ambassadene. Det ØDELEGGER fullstendig budskapet til demoen og fjerner effekten fra media. Vi skal ikke gi dem anledningen til å dekke noe dramatisk og sexy som gatekamper. Gi dem heller anledning til å dekke de 40.000 menneskene. På grunn av gatekampene dekker de nå også pro-krig, pro-massemord-markeringen i mye mye større grad enn fakkeltoget. Det er en total visuell-retorisk seier til Israel-bevegelsen.

Samtidig så er det dumt å tenke at det er gatekampene som dekkes først og fremst av media. Det synes jeg er en konsekvent feilprioritering som gir feil inntrykk av det som skjedde. Volden trumfer freden selv i media. Hvorfor er vi alltid så flinke til å dekke volden, og ikke dens årsaker?

Highly civilised people

Every morning's newsletter from the New York Times contains a note at the bottom about events that took place on this day in history. On December 29th, the third day of the Gaza bombing campaign, it read "On Dec. 29, 1940, during World War II, Germany began dropping incendiary bombs on London." For the people of London, if they had time to reflect on the irony, this must have seemed like the perversion of New Years Eve. Fireworks raining down in destruction, rather than celebration. "As I write", wrote George Orwell in an article published two months after the firebombing started, "highly civilized human beings are flying overhead, trying to kill me."



As of yesterday, at least 437 people have died in Gaza and 2,250 have been injured by highly civilised human beings since Israel's bombing campaign began. Many of them were civilians. Women. Children. 1.5 million people live on the Gaza strip, and half of them are under 14. It is the most densely populated area in the world, and all the doors are locked. How do you think the people there are feeling?



Let's not use names that do not fit the reality of events. The bombing of Gaza is a crime against humanity and a mass murder of civilians. There is nothing proportional or proper about this. There is nothing here that conforms to the laws of war. The people who ordered it are war criminals who should be tried in the International Criminal Court and spend the rest of their natural lives in jail.

On December 29th, I participated in a protest that drew several hundred people out against the bombings. We started at Parliament and then moved up the hill to the area outside the Israeli embassy. The mood was aggressive and unpleasant, dominated by Palestinian and other Arab teenagers and young men. Several people, mainly male refugees in their 40s, as far as I could tell, were waving signs saying "[Star of David] = [Swastika]". As we ascended the hill next to the royal palace, I saw young men running off into flowerbeds to pick up rocks. As we neared the embassy, I had already realised that things were going to go wrong, and I decided to make myself scarce. I detached myself from the protest, cut through the park, came out 50 meters in front of the column of people and passed just in front of the police barricade before making my way out of the protester's paths.

As the protesters reached the barricades, I saw rocks flying and fireworks arcing out and exploding under the streetlamps. I watched the protest for a little while, until I got too cold, and then skulked off home. On the evening news, I saw that the conflict had escalated and the police had used tear gas, and we saw kids in Palestinian headscarves lighting things on fire and overturning barricades and being driven away by police.

And so, another chance of creating the image of a respectable peace movement was wasted. In the minds of television viewers across the country, supporting the cause of solidarity with the oppressed Palestinian people is something that angry kids with masks across their face and rocks in their hands do.

Am I angry with the kids who threw rocks? Of course I am. What they did was wrong and counterproductive. Do I understand why they feel the way they feel? Of course I do. I feel much the same way. But I'm using that feeling differently.

Protests, though not neccessarily the most effective form of political action, are acts of political speech. They are meant to cause action to be taken. They are meant to change minds, to articulate grievances and differences, to show disgust and to be humane in the face of barbarism. They are rhetorical acts. Rhetoric is language which is instrumental: it is measured by how much it gets things done.

Throwing rocks accomplishes nothing. It creates a quick fix of gratification, an outlet for rage. Then the tear gas clears and nothing has changed. We aren't in this for our own gratification. We are in this to create political solidarity with the suffering people of Gaza. We want to end the violence and the oppression. More violence does not help. We are trying to build and articulate political consensus that will force the Israeli to end the violence in Gaza, and the unlawful occupation and oppression of the Palestine people.



Said more generally, though, I think that the actions of the protesters are going against the grain of what the peace movement has to be. It has to do with how I see what we're up against. Consider for a moment what the term "crimes against humanity" mean. According to the Rome Charter, it means:

[P]articularly odious offences in that they constitute a serious attack on human dignity or grave humiliation or a degradation of one or more human beings. They are not isolated or sporadic events, but are part either of a government policy (although the perpetrators need not identify themselves with this policy) or of a wide practice of atrocities tolerated or condoned by a government or a de facto authority. However, murder, extermination, torture, rape, political, racial, or religious persecution and other inhumane acts reach the threshold of crimes against humanity only if they are part of a widespread or systematic practice. Isolated inhumane acts of this nature may constitute grave infringements of human rights, or depending on the circumstances, war crimes, but may fall short of falling into the category of crimes under discussion [emphasis mine]

That the bombing campaign on Gaza is a war crime is so obvious one must be criminally negligent to think otherwise. That it also constitutes a crime against humanity is now something that we, as activists, must keep in constant focus. The people directing this atrocity should never set foot outside of Israel again unless it is to see the inside of the International Criminal Court.

When I began this post with the note on the incendiary bombing of London, I was drawing an obvious paralell. But the paralell does not appear to be as obvious to everyone as it should be (think, for instance, of the banners I saw in the protest. The idea that this has anything to do with Jewishness is stupid and must be beaten back at all costs. Norwegians can think, for instance, of Trond Andresen's unbelievably stupid article in this Saturday's Klassekampen). So to clarify: my point is that the Israeli government and military are, like the highly civilisaed beings of Orwell's time, comitting crimes against humanity from the air. Raining fire and brimstone on the innocent and the guilty alike. Burning children alive. Killing pregnant women. Killing people who had nothing to do with anything; who were just living their lives. Highly civilised people.

Consider again what crimes against humanity means. It isn't just blowing children up and saying that there is no crisis here. It is doing so as part of a systematic policy of atrocity. The children die because there is a plan in which their lives are not valued. A crime against humanity is using the power of the human intellect and rationality to destroy the civilisation which raised it. It is a crime which destroys our very humanity by using our humanity against ourselves. It is the perversion of thought.

The bombings are a nightmare, but it a nightmare of human invention - a crime against humanity. Crimes have perpetrators. Perpetrators can be tried and they can be punished. Don't throw rocks. All rocks that we throw hit ourselves. We will get through this by being calm but full of rage. Keep the rage alive and use it productively.

The opposite of a crime against humanity is civilisation. It is to use the same highly civilised gifts and powers and institutions that the crimes against humanity pervert in order to create peace, security and freedom.

I want people to talk about what is happening. Write about it, protest about it, demand action from your government, not just words. Demans Security Council intervention. Demand a peacekeeping force. Demans a boycott (if you think that will help - I'm unconvinced). But: Spread the information around. Sooner or later, something has to give. But for that to happen the peace movement has to be serious, it has to be massive, it has to be across the entire cross-section of humanity and most of all, it has got to be peaceful. We have to channel our rage through civilisation, not out of it, or towards it. We have to be even more highly civilised than our barbaric adversaries.

It sticks with me that the kids at the protest were throwing fireworks. I think this had to with available weapons at the time (later, they supposedly tried siphoning gas from nearby cars). Their rage was greater than the weapons available, but even with better weapons, they couldn't have won the war. It struck me, then, that this is a metaphor for what I am trying to argue here. We win when we stop trying to do the same as our opponents with weaker weapons. That's what being civilised is all about. Fireworks should be the highly civilised opposite of a barbarically civilised aerial bombardment, not an impotent attempt to replicate that bombardment on the ground. So save the fireworks people, please. We'll have plenty of use for them when we win.

The situation in Gaza is "catastrophic"

That's John Ging from the UN Relief and Works Agency speaking. "It really is difficult to convey in words..."

Also: water is wet

I'm covering an international media conference in Stockholm for my newspaper. The first presentation I went to this morning was monumentally unhelpful. I swear, this is word for word off the powerpoint slide:

Summary and conclusion

- Football is intertwined with national aspects.
- Jewish-Arab tensions are linked to the Arab-Palestinian conflict.
- Israeli national identity is never far removed from a religious Jewish identity.

As I'm typing this, a Japanese anime fantasy girl walks past. She's like something out of some twisted Japanese teenage fantasy. All got up in a pink schoolgirl uniform and pigtails with the shortest skirt in the history of skirts, cleavage down to her navel and makeup that she applied with a caulding gun, making innocent "what are you all looking at?"-eyes at the room. I feel like I just landed in a David Lynch movie.