"... som var det én enkelt by"

Jeg sitter for tiden og leser Micheline R. Ishays The Human Rights Reader, og ble overrasket over en passasje fra Cicero hun tar med:

Men i alt filosofene diskuterer må det da i sannhet ikke være noe som er mer verdifullt enn innsikten at vi er født for rettferdigheten, og at det rette ikke avhenger av menneskers meninger, men av naturens. Dette bør øyeblikkelig bli klart når du tydelig ser menneskets brorskap og enhet med sine medmennesker. For ingenting er så likt noe annet, så nøyaktig dets motstykke, som vi alle sammen er til hverandre. (...) Dette er et tilstrekkelig bevis for at det ikke er noen vesensforskjell mellom mennesker.

(...)

Hva blir det da av vennskapet, det helligste av bånd, hvis selv ikke vennen elskes for sin egen skyld, "med hele hjertet", som man sier? Ja, ifølge denne teorien skulle en venn forlates og kastes til side så snart det ikke lenger er håp om gavn og profitt fra dette vennskapet! Og hva kunne vel være mer umenneskelig enn det? Dersom vennskapet derimot skal søkes for sin egen skyld, så skal også felleskap, likeverd og Rettferdighet oppsøkes for sin egen skyld. Og om dette ikke er tilfellet, så finnes ikke Rettferdigheten i det hele tatt, for den nedrigste urettferdigheten er å søke betaling for Rettferdighet.

(...)

For idet sinnet har oppnådd kunnskap om, og anskuelse av dydene, har lagt av seg sin underkastelse for kroppen (...) har flyktet fra all frykt for død eller smerte, (...) hvilken større glede kan beskrives eller forestilles? Og når den har undersøkt himlene, jorden, havene, universets natur og forstår hvorfra alle disse tingene kommer og hvor de må gå, og hvordan de alle er dømt til å gå under (...) og når det innser at det ikke sperres inne av smale vegger, ikke bebor et fast sted, men er borger i hele universet som var det én enkelt by — da, midt i denne storheten, (...) hvor godt vil det da ikke kjenne seg selv, som den pytiske Apollo forteller oss? Og hvor mye vil det ikke avvise og regne som intet det folkemengden kaller herlig?

— Cicero, De Legibus, 52. f.kr. (Min overs.).

Jeg ble overrasket over tre ting:

1. At Cicero har en så sterk uttalt humanistisk universalisme. Det ventet jeg ikke. Men så er spørsmålet om han ser på for eksempel slaver og kvinner som likeverdige.
2. Å se formuleringer som ligner på Kants kategoriske imperativ eller utilitarismekritikken i tiden rundt Kristi fødsel. Mennesket som middel mot et mål, vs. et mål i seg selv er noe som går igjen både i kantiansk etikk og Rawls' kritikk av utilitarisme.
3. Å se kosmopolitiske ideer så tydelig uttalt så lenge før renessansen. Jeg var ikke klar over at disse ideer ble snakket om i så tydelige ordelag så tidlig. Jeg trodde mer de lå der som uutalte idealer.

(Med mindre jeg har misforstått, og oversatt feil, den engelske versjonen var ikke fantastisk, så vidt jeg kunne se.)

Den tiden på året

Denne bloggens eneste tradisjon fortsetter i år også, på oppfordring fra Stina:

Året har 16 måneder: november, december
januar, februar, marts, april, maj,
juni, juli, august, september, oktober,
november, november, november, november.
(Henrik Nordbrandt, Håndens skælven i november)

Flokkdyr

Roar Sørensen har skrevet en episk* bloggpost-kritikk av Gaute Heivolls skrivestil og disse nymotens unge forfatterne som skriver så utrolig dårlig! O akk! O ve! Den gode setningens kunst — fortapt! Den velvalgte formuleringen — forvist til det ytre mørket! Og kritikken står det nesten verre til med! Ingen skriver anmeldelser som overhodet nevner eller går inn på språket lenger!** Kids these days, with the hair and the music.

Sørensen er ikke nådig mot Heivoll, heller:

Men så var det highbrowerne, da. Vel, la meg ta det første kapitlet i Heivolls kritikerroste roman, Før jeg brenner ned. Dette kapitlet er så dårlig skrevet (tålmodighet, kjære leser, jeg skal selvfølgelig bevise det også), så språklig hjelpeløst, så fylt av mangel på logikk, så klisjéaktig og så spekket med gjentakelser, rene feil, rot og serielitteraturaktige vendinger og virkemidler at man lett kan bli kvalm – hvis man forventer noe av forfatteren, hvis man stiller krav, kort sagt hvis man er språkbevisst, noe verken anmelderne eller leserne – gudskjelov for Heivoll – er. Dermed kan denne dvaske, klissete «litteraturen» skrytes opp i skyene, for verden vil bedras, og dilettantene skal etter alt å dømme arve både litteraturen og jorden.

Som et motsvar til denne epidemiske språklige impresisjon tar Sørensen på seg stridshansker og går i nærkamp med teksten — på setningsnivå:

«Golvet, veggene, taket, flammene slikket og jamret som et stort, såret dyr. Hun ble stående i døra fullstendig lamslått. Langt inni jamringen gjenkjente hun – selv om hun aldri hadde hørt den før – lyden av glass som sprakk.»

(Dette er typisk for Heivolls upresise språk. Similene henger ikke på greip. Flammer kan ikke, selv ikke med den beste vilje, slikke og jamre som et stort, såret dyr. Store, sårede dyr brøler, hyler eller rauter av smerte, de verken slikker eller jamrer. Det flammer gjør, er å knitre, sprake, frese, suse, sukke, stønne og smelle. Det gjør de færreste dyr. Og hvorfor er det ikke mulig å bevege seg en millimeter ut av klisjeenes sump og finne noe bedre enn «fullstendig lamslått»? Og hvis Johanna aldri hadde hørt lyden av glass sprekke før, hvordan i all verden kunne hun da gjenkjenne denne lyden? Det minner meg om kjerringa som utbrøt sint: «Jeg har aldri sagt det før, men jeg gjentar det …» )

Og sånn går resten av teksten, mer eller mindre. Setning, disseksjon. Setning, disseksjon. Dette er en argumentasjonsform man bruker mye i Usenet-tradisjonen, der man påstand for påstand gjennomgår motstanderen og plukker den fra hverandre med så mye sarkasme som menneskelig mulig. Dere skjønner hva det går i.

Uansett, min første reaksjon da jeg leste dette var: JA! Endelig noen som har skjønt det! Jeg hoppet som en annen Don Quixote opp, dro min lanse med meg til bokhyllen og gikk i strid mot det dårlige språket! Eller for å være ærlig: Jeg forlot egentlig ikke stolen. Jeg strakk meg bare ut og tok den nærmeste boka. Den var riktignok på engelsk, men tilstandene er nok de samme i England som de er her. Jeg åpnet boka til en tilfeldig side, og begynte å lese, med Sørensens kritiske metode i mente. Forfatteren — Shakespeare heter han — hadde riktignok noen virkelige blødmer og bommerter på lur. La oss nærlese en scene der hovedpersonen ("Hamlet") står og gjør noe så naturlig som å snakke med seg selv. La oss starte med noen lette ting:

To be, or not to be: that is the question:

Her ser vi nivået settes: to kolon etter hverandre! Tegnsettingen har gått i glemmeboka. Det ser utrolig stygt ut å overbruke kolon, og det har i øvrig ingen skikkelig funksjon i andre leddsetning. Ingen forfattere kan skikkelig tegnsetting lenger.

Whether 'tis nobler in the mind to suffer
The slings and arrows of outrageous fortune,

Det forkortende "'tis" er helt unødvendig, og kan med fordel byttes ut for det mer naturlige "it is". Og det der med slynger og piler som man edelt kjemper med inni hodet, samtidig som de tilhører den elleville skjebnen -- hva er det for et rotete bilde?

Or to take arms against a sea of troubles,
And by opposing end them?

Nå må du bestemme deg: Er det et hav, eller er det en masse problemer? Du kan ikke si "end them" om "a sea". Og hvordan skal du i øvrig "ta til våpen" mot havet? Og ved å motstå dem, avslutte dem, altså havet?

To die: to sleep;
No more;

Man kan ikke "dø" og "sove" samtidig. Snakker han om døden eller en god natts hvil? Og her ser vi altså et kolon og to semikolon rett etter hverandre! Litt av en setning.

and by a sleep to say we end
The heart-ache and the thousand natural shocks
That flesh is heir to, 'tis a consummation
Devoutly to be wish'd.

For det første heter det ikke "a sleep", det heter bare "sleep". For det andre er det ikke kjøttet som "arver", bortsett fra kanskje genene vi får fra foreldrene våre. Du kan ikke si at kjøttet "arver" "tusen naturlige sjokk" -- og hva er det i øvrig for en klossete formulering?

To die, to sleep;
To sleep: perchance to dream: ay, there's the rub;
For in that sleep of death what dreams may come

Her har han alvorlig misforstått noe. Man "drømmer" ikke når man er død. Det er det som er litt av forskjellen mellom døden og søvnen, ikke sant?

When we have shuffled off this mortal coil,
Must give us pause: there's the respect

Hvilke drømmer kan komme når vi har skuflet oss selv av denne dødelige springfjæren må gi oss pause? Denne setningen henger jo overhodet ikke på greip! Har han bare rablet noe ned backstage mellom to kostymeskifter eller noe?

Jeg gidder ikke å ta hele, men et siste eksempel:

The undiscover'd country from whose bourn
No traveller returns, puzzles the will

Hvis et land er uoppdaget kan en reisende jo ikke vende tilbake derfra? Dette er jo helt inkonsekvent. Og hvorfor er det viljen som blir forundret? Viljen kan bli herdet, svekket, styrket, osv., men den kan ikke bli forundret. Det vet jeg, for jeg bestemmer over språket.

*

But seriously, folks: Setninger er flokkdyr. Et litterært verk er som en syngende fugleflokk. Du kan ta og skyte en fugl ut av en fugleflokk, ta den med deg hjem, rive fjærne av den, hugge den i to med en kjøttøks og grave i det åpne brystet etter sangen. Men jeg synes ikke det er der jeg ville begynt. Du bør heller lete etter musikken i flokken, der den kvitrer i trærne.

Denne typen literalistisk kritikk ser på språk som enkel kommunikasjon der hver enkelt lille språklige atom må være perfekt. Men litteraturen oppstår i helheten. Usenet-stilen er god til å korrigere og faktasjekke innlegg fra andre. Den er ikke god til å lese litteratur.

Selv synes jeg åpningskapittelet til Heivoll er bra, suggerende og rytmisk. Jeg stusset over noen av de samme valgene som Sørensen gjorde ("fullstendig lamslått", "ildhavet", mange andre), og Sørensen har forsåvidt rett i å kritisere det fra et håndverksperspektiv. Men du finner de samme "feilene" i alle litterære verk, fra Shakespeare og nedover. Mening og kompleksitet oppstår i sammenhengen mellom setningene.

Nå mistenker jeg i det store og hele at Heivolls bok kanskje ikke er for meg (jeg har ikke lest mer enn de første noen-og-tredve sidene eller så). Men det har nok å gjøre med hvordan setningene blir til avsnitt, og avsnittene blir til sider.

Men i det store og det hele satte jeg pris på tonen, rytmen og bildene. Det var faktisk særlig nettopp setningen "Golvet, veggene, taket, flammene slikket og jamret som et stort, såret dyr" som traff meg. Men det er jo problemet. Det er vanskelig å bevise at en setning virker for noen andre enn deg selv. Alle som har stått og sett et hus brenne ned til grunnen klokken halv fem om morgenen har hørt den lyden, og Heivoll har funnet et bilde for det som er perfekt. Perfekt! Iallefall for meg. Flammene er ikke et dyr. De er som et dyr. Og samtidig er de et dyr likevel. Deri litteraturen.

* Jeg vet dette ordet ikke kan brukes slik på norsk. Men nå kan det det. Ok?

** (Bortsett fra oss som jobber med bokanmeldelser i avis. Vi gjør jo sånn sett dette hele tiden. Ja, og tidsskriftskritikken også da. Men ellers ingenting.)