Flokkdyr

Roar Sørensen har skrevet en episk* bloggpost-kritikk av Gaute Heivolls skrivestil og disse nymotens unge forfatterne som skriver så utrolig dårlig! O akk! O ve! Den gode setningens kunst — fortapt! Den velvalgte formuleringen — forvist til det ytre mørket! Og kritikken står det nesten verre til med! Ingen skriver anmeldelser som overhodet nevner eller går inn på språket lenger!** Kids these days, with the hair and the music.

Sørensen er ikke nådig mot Heivoll, heller:

Men så var det highbrowerne, da. Vel, la meg ta det første kapitlet i Heivolls kritikerroste roman, Før jeg brenner ned. Dette kapitlet er så dårlig skrevet (tålmodighet, kjære leser, jeg skal selvfølgelig bevise det også), så språklig hjelpeløst, så fylt av mangel på logikk, så klisjéaktig og så spekket med gjentakelser, rene feil, rot og serielitteraturaktige vendinger og virkemidler at man lett kan bli kvalm – hvis man forventer noe av forfatteren, hvis man stiller krav, kort sagt hvis man er språkbevisst, noe verken anmelderne eller leserne – gudskjelov for Heivoll – er. Dermed kan denne dvaske, klissete «litteraturen» skrytes opp i skyene, for verden vil bedras, og dilettantene skal etter alt å dømme arve både litteraturen og jorden.

Som et motsvar til denne epidemiske språklige impresisjon tar Sørensen på seg stridshansker og går i nærkamp med teksten — på setningsnivå:

«Golvet, veggene, taket, flammene slikket og jamret som et stort, såret dyr. Hun ble stående i døra fullstendig lamslått. Langt inni jamringen gjenkjente hun – selv om hun aldri hadde hørt den før – lyden av glass som sprakk.»

(Dette er typisk for Heivolls upresise språk. Similene henger ikke på greip. Flammer kan ikke, selv ikke med den beste vilje, slikke og jamre som et stort, såret dyr. Store, sårede dyr brøler, hyler eller rauter av smerte, de verken slikker eller jamrer. Det flammer gjør, er å knitre, sprake, frese, suse, sukke, stønne og smelle. Det gjør de færreste dyr. Og hvorfor er det ikke mulig å bevege seg en millimeter ut av klisjeenes sump og finne noe bedre enn «fullstendig lamslått»? Og hvis Johanna aldri hadde hørt lyden av glass sprekke før, hvordan i all verden kunne hun da gjenkjenne denne lyden? Det minner meg om kjerringa som utbrøt sint: «Jeg har aldri sagt det før, men jeg gjentar det …» )

Og sånn går resten av teksten, mer eller mindre. Setning, disseksjon. Setning, disseksjon. Dette er en argumentasjonsform man bruker mye i Usenet-tradisjonen, der man påstand for påstand gjennomgår motstanderen og plukker den fra hverandre med så mye sarkasme som menneskelig mulig. Dere skjønner hva det går i.

Uansett, min første reaksjon da jeg leste dette var: JA! Endelig noen som har skjønt det! Jeg hoppet som en annen Don Quixote opp, dro min lanse med meg til bokhyllen og gikk i strid mot det dårlige språket! Eller for å være ærlig: Jeg forlot egentlig ikke stolen. Jeg strakk meg bare ut og tok den nærmeste boka. Den var riktignok på engelsk, men tilstandene er nok de samme i England som de er her. Jeg åpnet boka til en tilfeldig side, og begynte å lese, med Sørensens kritiske metode i mente. Forfatteren — Shakespeare heter han — hadde riktignok noen virkelige blødmer og bommerter på lur. La oss nærlese en scene der hovedpersonen ("Hamlet") står og gjør noe så naturlig som å snakke med seg selv. La oss starte med noen lette ting:

To be, or not to be: that is the question:

Her ser vi nivået settes: to kolon etter hverandre! Tegnsettingen har gått i glemmeboka. Det ser utrolig stygt ut å overbruke kolon, og det har i øvrig ingen skikkelig funksjon i andre leddsetning. Ingen forfattere kan skikkelig tegnsetting lenger.

Whether 'tis nobler in the mind to suffer
The slings and arrows of outrageous fortune,

Det forkortende "'tis" er helt unødvendig, og kan med fordel byttes ut for det mer naturlige "it is". Og det der med slynger og piler som man edelt kjemper med inni hodet, samtidig som de tilhører den elleville skjebnen -- hva er det for et rotete bilde?

Or to take arms against a sea of troubles,
And by opposing end them?

Nå må du bestemme deg: Er det et hav, eller er det en masse problemer? Du kan ikke si "end them" om "a sea". Og hvordan skal du i øvrig "ta til våpen" mot havet? Og ved å motstå dem, avslutte dem, altså havet?

To die: to sleep;
No more;

Man kan ikke "dø" og "sove" samtidig. Snakker han om døden eller en god natts hvil? Og her ser vi altså et kolon og to semikolon rett etter hverandre! Litt av en setning.

and by a sleep to say we end
The heart-ache and the thousand natural shocks
That flesh is heir to, 'tis a consummation
Devoutly to be wish'd.

For det første heter det ikke "a sleep", det heter bare "sleep". For det andre er det ikke kjøttet som "arver", bortsett fra kanskje genene vi får fra foreldrene våre. Du kan ikke si at kjøttet "arver" "tusen naturlige sjokk" -- og hva er det i øvrig for en klossete formulering?

To die, to sleep;
To sleep: perchance to dream: ay, there's the rub;
For in that sleep of death what dreams may come

Her har han alvorlig misforstått noe. Man "drømmer" ikke når man er død. Det er det som er litt av forskjellen mellom døden og søvnen, ikke sant?

When we have shuffled off this mortal coil,
Must give us pause: there's the respect

Hvilke drømmer kan komme når vi har skuflet oss selv av denne dødelige springfjæren må gi oss pause? Denne setningen henger jo overhodet ikke på greip! Har han bare rablet noe ned backstage mellom to kostymeskifter eller noe?

Jeg gidder ikke å ta hele, men et siste eksempel:

The undiscover'd country from whose bourn
No traveller returns, puzzles the will

Hvis et land er uoppdaget kan en reisende jo ikke vende tilbake derfra? Dette er jo helt inkonsekvent. Og hvorfor er det viljen som blir forundret? Viljen kan bli herdet, svekket, styrket, osv., men den kan ikke bli forundret. Det vet jeg, for jeg bestemmer over språket.

*

But seriously, folks: Setninger er flokkdyr. Et litterært verk er som en syngende fugleflokk. Du kan ta og skyte en fugl ut av en fugleflokk, ta den med deg hjem, rive fjærne av den, hugge den i to med en kjøttøks og grave i det åpne brystet etter sangen. Men jeg synes ikke det er der jeg ville begynt. Du bør heller lete etter musikken i flokken, der den kvitrer i trærne.

Denne typen literalistisk kritikk ser på språk som enkel kommunikasjon der hver enkelt lille språklige atom må være perfekt. Men litteraturen oppstår i helheten. Usenet-stilen er god til å korrigere og faktasjekke innlegg fra andre. Den er ikke god til å lese litteratur.

Selv synes jeg åpningskapittelet til Heivoll er bra, suggerende og rytmisk. Jeg stusset over noen av de samme valgene som Sørensen gjorde ("fullstendig lamslått", "ildhavet", mange andre), og Sørensen har forsåvidt rett i å kritisere det fra et håndverksperspektiv. Men du finner de samme "feilene" i alle litterære verk, fra Shakespeare og nedover. Mening og kompleksitet oppstår i sammenhengen mellom setningene.

Nå mistenker jeg i det store og hele at Heivolls bok kanskje ikke er for meg (jeg har ikke lest mer enn de første noen-og-tredve sidene eller så). Men det har nok å gjøre med hvordan setningene blir til avsnitt, og avsnittene blir til sider.

Men i det store og det hele satte jeg pris på tonen, rytmen og bildene. Det var faktisk særlig nettopp setningen "Golvet, veggene, taket, flammene slikket og jamret som et stort, såret dyr" som traff meg. Men det er jo problemet. Det er vanskelig å bevise at en setning virker for noen andre enn deg selv. Alle som har stått og sett et hus brenne ned til grunnen klokken halv fem om morgenen har hørt den lyden, og Heivoll har funnet et bilde for det som er perfekt. Perfekt! Iallefall for meg. Flammene er ikke et dyr. De er som et dyr. Og samtidig er de et dyr likevel. Deri litteraturen.

* Jeg vet dette ordet ikke kan brukes slik på norsk. Men nå kan det det. Ok?

** (Bortsett fra oss som jobber med bokanmeldelser i avis. Vi gjør jo sånn sett dette hele tiden. Ja, og tidsskriftskritikken også da. Men ellers ingenting.)

Det konservative kunstsynet, og hvorfor det ikke sover under broene i Paris

Janne Haaland Matlary har en buljongternings konsentrat av det konservative kunstsyn i dagens Aftenposten der hun nesten egenhendig beviser at det de humanistiske fagene har drevet med de siste hundre årene ikke har fått gjennomslagskraft. Jeg synes det er begredelig lesning. Hun trekker fram et kunstsyn jeg vil beskrive som teologisk, hegemonisk, kanoniserende og elitistisk.

Matlary vil sannsynligvis svare med at denne kritikken var forventet. Og det er klart at den er det. Det er fordi det hun skriver er lett å argumentere mot om man trer utenfor hennes paradigme og tenker igjennom konsekvensene.

I dag er synet på kunnskap like relativistisk som menneskesynet og moralsynet: Vi skal ha oss frabedt å bli fortalt hva som er edelt og riktig versus vulgært eller galt. Hvem er jeg som kan si at Bach er av mer verdi enn popmusikk? ...

Men kultiverer popmusikk mennesket slik Bach gjør? Jeg vil si at svaret er nei, men vil straks møte innvendingen at noen liker det, andre noe annet. Et utsagn om at «Bach løfter sjelen» vil ikke kunne godtas av dem som mener at «sjel» ikke er et meningsfullt begrep. Om jeg kaller det menneskets «storhet» som man aner gjennom Bach eller litteraturens klassikere, er det ukjent for den som aldri har fornemmet det.

Jeg skal ikke ta det billige poenget her og si at dette er et uholdbart standpunkt for mennesker som ikke er kristne, som Matlary.

Jeg gidder heller ikke å gå inn i det ufattelig lite produktive skillet mellom kultur og populærkultur, annet enn å utfordre Matlary til å bevise at Per Pettersons Ut å stjele hester, en enorm internasjonal kritisk og kommersiell suksess er

a) En dårlig roman uten kunstnerisk verdi.

eller

b) Ikke populærkultur.

Det blir for enkelt. La meg heller gjøre en mer allmenn tilbakevisning av dette poenget. Men la meg først si at hvis hun faktisk sitter på de objektive smaksverdiene, så synes jeg hun kunne levert dem ut litt tidligere. For i så fall brukte jeg ufattelig mye tid på å lese Derrida og Adorno på universitetet, når jeg bare kunne dømt verker etter objektive standarder. Er dere klar over hvor mye hodepine man får av å lese store doser Derrida og Adorno? Det var flere uker der jeg kun snakket som en fransk filosof. Og etter det kom den fryktelige fasen der jeg snakket i jambisk heksameter.

På leting etter den objektive standarden

1. Hvis noe er objektivt godt må det måles mot en objektiv standard og se om det samstemmer. Dette argumenterer Matlary også for:

Det finnes standarder for objektiv bedømmelse av kunst og kultur, det finnes dårlig kunst og god kunst, og man kan lære hva forskjellen består i bl.a. gjennom å lese kunsthistorie. Ser man på for eksempel Picassos ungdomsarbeider, ser man et håndverk av ypperste klasse.

2. Denne objektive standarden må komme fra en absolutt etikk. I siste ende handler en objektiv estetikk om en objektiv etikk: Kunstneren må utføre verket på visse måter, ikke på andre. Det er et normativt krav, om ikke annet så til hvordan verket ikke må utføres.

3. En absolutt, objektiv estetikk eller etikk forutsetter enten Gud eller et annet objektivt grunnlag. Hvis vi kutter Gud ut av bildet så gjenstår verdenen som standard, men da sitter du igjen med et mimetisk kunstsyn der fotografiet og filmen blir den høyeste kunstart. Da utgår for eksempel Picasso og Bach, som Matlary mener objektivt sett er stor kunst.

4. Dersom verdenen ikke er den objektive standarden sitter du igjen med kulturen. Kulturen er intersubjektiv, ikke objektiv. Sagt annerledes: En bonde i Kina vil synes helt andre ting er bra enn deg. Så der sliter du.

5. Så da kommer du fram til individet. Og der har du endelig noe som nærmer seg en objektiv standard. Men kun en standard som gjelder for deg. Om du prøver å påtvinge denne standarden slik at den gjelder for andre uten å argumentere godt for det og prøve å overbevise dem, da prøver du å etablere et hegemonisk smaksregime.

Om man ønsker å ha en objektiv standard bortenfor alle disse kategoriene, så er dette et teologisk ståsted. Det er en trosbekjennelse, om man ikke kan peke på den objektive standarden og sier "det der er hva jeg snakker om." Det er selvsagt ok, men da må vi akseptere at det er det det er.

Hvem dømmer dommeren?

Denne argumentasjonsrekken føyer seg greit sammen med det vi ser i den kunsthistorien Matlary refererer til: Konkurrende smaksregimer; brutale uforsonlige uenigheter om hva som er stor kunst eller ikke; kritikerfeider; kunstnerfeider. På norsk jord er vel Wergeland og Welhaven et godt eksempel på dette. Og Picasso? Den eldre garden hatet Picasso! "Min fire-åring kunne ha malt" osv. De objektive standardene, om de finnes, er ikke lett tilgjengelige, altså.

Her vil den hegemoniske ofte si at mange trenger veltrente smaksdommere som kan etablere om verket konformerer til den objektive standarden. Tradisjonelt har disse objektive smaksdommerne ved et rent tilfelle vært hvite menn med mye penger og de har som regel helt objektivt smaksdømt kunstnere som var skapt av hvite menn med mye penger. Du havner i "Juvenals dilemma": quis custodiet ipsos custodes? Hvem vokter vokterne? Eller i dette tilfellet: Hvem dømmer dommerne? Hvem får lov til å si at Matlary er en person som har kontakt med det objektive grunnlaget siden hun liker Bach og ikke Radiohead, mens at jeg som liker Radiohead ikke ser storheten i sjelen.

Vips – et teologisk argument: "Om jeg kaller det menneskets «storhet» som man aner gjennom Bach eller litteraturens klassikere, er det ukjent for den som aldri har fornemmet det." Ah. Der ser man. Jeg kan ikke se at Bach er the only way to fly, fordi jeg aldri har fornemmet menneskets storhet.

Hegemoni og kanon

Dette er fordi et kunstverk ikke er en ytring i et vakuum. Det oppstår i en historisk og kulturell kontekst som et svar på den konteksten. Om jeg leser Illiaden så har den på ingen måte samme virkning på meg som på de gamle grekerne. Ikke på langt nær! Jeg leser den som en fremmed og eksotisk tekst som beskriver livene til mytologiske skikkelser i en svunnet tid, som en del av den vestlige kulturens grunnmyter og som en tekst som hjalp fremmede mennesker i antikken å forstå sine egne liv. For dem handlet det om å gi dem identitet. Illiaden hadde omtrent samme funksjon i det samfunnet som Bibelen har i vårt.

Og selvsagt er det også den historiske og kulturelle konteksten kunstverket leses av som bedømmer kunstverket. Selvsagt er det verket som bryter med individet som er kunstopplevelsens kvalitet. Noen ganger kan man få noe stort ut av en Stevie Wonder-sang. Og ofte så er de verkene som blir stående dem som viser seg å være interessante for andre. Jeg hører ofte på Bach, og får stor glede av det. Men jeg hører noen ganger på Stevie Wonder og får stor glede av det. Det betyr ikke at jeg er avstumpet. Begge opplevelsene er store – de er store på forskjellige måter. Og om jeg ikke synes det gir mening å si at den ene har større verdi enn den andre, så er det ikke noe Matlary har krav på å regulere.

Men det ligger faktisk noe i denne avvisningen av populærkulturen. Hvorfor er det at akkurat den kulturen som er mest populær er den som sjeldnest trekkes fram av høykulturteologer? Burde det ikke være nettopp det de fleste av oss liker som var det med størst objektiv verdi? Eller er det hegemoniske smaksregimet en klassereproduserende mekanisme? Er dette kunstsynet ikke derfor nettopp elitistisk? En måte å skape sosial, kulturell, politisk og økonomisk gruppeidentitet og -dominans på? Hvorfor var det at de fleste kanoniserte kunstnerne var hvite menn med penger? Var det tilfeldig? Nei, selvsagt ikke. Det var et klassereproduserende grep som forplantet seg gjennom kulturen. Når Matlary refererer til at man skal lese kunsthistorien, så lærer man ikke "å se forskjellen". Man blir sosialisert inn i et smaksparadigme. Når man så er ferdig ser man store ting i Bach og Picasso. De store tingene er ikke irreelle, men de er heller ikke allmenngyldige av den grunnen.

Kanonisering er et slikt hegemoni. Uansett hvor forsiktig, hvor nyansert du enn er når du konstruerer en kanon, så etablerer du likevel dermed et smakshegemoni. Du tillater deg selv å si at disse tingene er ikke kun bedre for meg, de må være bedre for andre også. Dersom en annen person ikke får noe ut av dette verket, er det da noe galt med dem?

Er det noe galt med meg fordi jeg ikke liker Franz Kafka? Og hvorfor burde jeg kreve av andre at de heller ikke liker Kafka? Jeg ser at andre får store ting ut av Kafka, og det gleder meg. Men jeg får relativt lite ut av ham. Kanskje hans eksistensielle dilemmaer ikke er det jeg bekymrer meg for, eller kanskje det er noe mer komplisert – men det er min business, ikke din. Jeg kan selvsagt angre på det, når du sier du får noe ut av ham, men sånn er nå livet.

Bøker er i siste ende både et privat og et sosialt fenomen. Om det private ikke virker, så er det meningsløst å innstifte sosiale sanksjoner for å endre det. Da ender du opp med å reprodusere klasser og etablere politisk og sosial dominans gjennom kulturen.

Da jeg intervjuet Horace Engdahl i vinters så sa han "høykulturen er som den der døren i Kafka. Den står bare åpen for alle." Engdahl er en formidabel litteraturformidler, men også en mann med et kunstsyn som er langt mer konservativt enn mitt. Der og da klarte jeg kun å tenke på Anatole Frances berømte sitat: "Loven, i sin majestetiske likhet, gjør det like ulovlig for rike og fattige å sove under broene i Paris, å tigge i gatene, og å stjele brød." Med andre ord: Døren står åpen, men det finnes mange som ikke har anledning til å gå igjennom den. Spørsmålet er bare om de menneskene har andre dører andre steder.

Når Matlary argumenterer for tidløse menneskelige kvaliteter, så argumenterer hun egentlig bare på en litt kronglete måte for "min smak her og nå." Fint for henne at hun har "menneskets storhet" i livet sitt, men om hun har lyst å vise meg at noe er bra så må hun overbevise meg, ikke formane meg. Uansett så må dette konservative kunstsynet skrinlegges nå.

[endret så smått 19:57]

Præter Quantum Satis

Dette gikk meg fullstendig hus forbi, men Festspillene lagde en video av samtalen mellom Dag Solstad, Jonas Gahr Støre og Harald Stanghelle om Brand. De er Festspill Caritatis!

De siste par dager har jeg okket meg over hvor mange gode debatter som går tapt for ettertiden, fordi folk ikke tar dem opp. På den annen side så hender det oftere og oftere at man føler seg som Brand i siste akt:

Brand
(krymper sig under den styrtende skred og siger opad):
Svar mig, Gud, i dødens slug! –
gælder ej et frelsens fnug
mandeviljens qvantum satis –?
(Skreden begraver ham; hele dalen fyldes.)

En røst
(råber gennem tordenbragene):
Han er deus caritatis!

Når skal man få tid til å se alle disse debattene, da?!

For se, her kommer neste Solstaddebatt rekende på den proverbiale fjølen: Human Rights Service har, selv om det gir meg litt dårlig smak i munnen å lenke til dem, gjort oss den tjenesten å YouTube omfattende deler av debatten mellom Dag Solstad, Bjørgulv Braanen, Per Edgar Kokkvold og Lars Gule. Jeg mistenker at de har redigert ut noen av de interessante bitene, men men. Om du holder deg for nesen, og lar være med å se på resten av siten, så går det sikkert fint.

(Forresten så er intromelodien til HRS utrolig komisk. Hør! Vi har dramatisk syntetisert hornmusikk! Da må vi være skikkelig seriøse).

Linjen flimrer

Tue Andersen Nexø kritiserer Litlive i en bloggpost borte i Sandkassen:

Februarnummeret af det nordiske litteratursite litlive er oppe. Som altid er anmeldelserne glimrende. Til gengæld synes jeg nok, den redaktionelle linje flimrer - jeg har svært ved at se en linje i de anmeldte bøger. Sådan har det været et stykke tid, faktisk siden litlive gik fra at være et dansk til at være et fællesnordisk site. Førhen fornemmede man en ambition om at anmelde de vigtigste kvalitetsudgivelser - 4 om måneden - nu, hvor man med 6 månedlige anmeldelser skal dække hele Norden, virker det i det store hele tilfældigt om en bog anmeldes eller ej.

Han etterlyser en avklaring av Litlives redaksjonelle profil. Jeg skrev et svar i kommentarfeltet, og siden det vel også er av allmenn interesse for Litlivelesere, poster jeg det her også:

Hei, Tue!

Det som er vår redaksjonelle linje i Litlive er en ambisjon om å bidra til fremveksten av en fellesskandinavisk litterær offentlighet og til å oppmuntre til et tverrskandinavisk blikk på litteraturen. Vi ønsker å gjøre Skandinavia oppmerksom på sin felles litteratur, og vi ønsker å få kritikere fra andre land til å komme utenfra og gi nye perspektiver på andre lands bøker. Når vi har det omfanget vi har – optimalt med 6 anmeldelser i måneden fra minst tre land - da er det klart at vi ikke kan dekke den totale skandinaviske litteraturscenen. Vi anmelder dessuten også oversatt litteratur, og noen ganger også ikke-skandinavisk litteratur på originalspråket anmeldt. Det blir selvsagt en del som utelukkes. Men det har aldri vært Litlives ambisjon å gi en fullstendig dekning av verken den danske eller skandinaviske (eller den globale!) litteraturscenen. I stedet vil vi prøve å sørge for at de forskjellige skandinaviske litterære offentlighetene blir mer oppmerksomme på hverandre. Det kan vi gjøre med en rekke virkemidler, f.eks. ved å anmelde utgivelser som alle bør være bevisste på, og ved å fremheve mindre kjente forfattere som fortjener mer oppmerksomhet.

På Litlive har den enkelte skribent både forslags- og vetorett i spørsmålet om hva hun ønsker å anmelde. Både fordi skribentene er litteratureksperter og spesialister på sine felt, og for å få en anmeldelse som kritikeren er engasjert i. Redaktørene påvirker og former altså nummeret i samråde med den enkelte skribent. Vi etterstreber stor diversitet i utvalget av bøker både innen sjanger, nasjonalitet, forfatterens kjønn, popularitet, etc. Ellers er den eneste helt faste regel at det skal være en utgivelse (eller gjenutgivelse) som er under 12 måneder gammel. De regionale redaktørene bruker kompetanse til å foreslå bøker til skribentene som de ellers ikke ville lest, slik at vi får andre lesninger enn man ville finne andre steder. Vi setter heller ikke plassbegrensninger, og forsøker å få anmeldelsen nøyaktig så lang som den ”skal” være.

Den norske litteraturen i siste nummer er et godt eksempel på hvordan vi vil at vår redaksjonelle linje skal være. Der har vi anmeldt et lesestykke av Hanne Ørstavik. Hun er en populær og kjent forfatter, og flere av hennes romaner er oversatt til både svensk og dansk. Lesestykket er en mye smalere utgivelse, og blir sannsynligvis ikke oversatt, men det gjør jo verken fra eller til i forhold til om det er interessant som litteratur. Litteraturinteresserte i Skandinavia bør være oppmerksom på det, for det er en anomali i et viktig og interessant forfatterskap. Det ville sannsynligvis ikke fått mye oppmerksomhet utenfor Norge om vi ikke anmeldte det. Trond Davidsens Holger Hansens historie anmeldes fordi Davidsen er en svært interessant forfatter med et forfatterskap som er helt påfallende lite anmeldt både i Norge og utlandet (noen som har hørt om den fantastiske og enormt sympatiske lille romanen Vann, f.eks?).

Men vår første prioritet utover å skape dialog mellom de litterære offentligheter er å være et rom for gode lesninger av skandinavisk litteratur. Lesninger som ikke er salgsorienterte og ikke (nødvendigvis) handler om verdidommen. Først og fremst har vi bare lyst til å trykke god, solid litteraturkritikk på vårt eget språk, og på språk som det ikke finnes noen gode grunner til at vi ikke leser.

Så vi kan ikke se at vår redaksjonelle linje flimrer. Tvert imot mener vi at vi har hatt en god og konsekvent linje gjennom hele vårt første år som skandinavisk tidsskrift. Vi tror - og håper at leserne våre er enige i - at den fellesskandinaviske linjen vi har lagt oss på fremmer et sjeldnere og langt mer tiltrengt perspektiv på den skandinaviske litteraturen og kritikken enn den tidligere dekning med fokus på kun én enkelt offentlighet.

Martin Grüner Larsen,
Redaktør, Litlive.

Litteratur på Blå - Slippefestextravagan(t)zabonanza! - Vagant, Kritiker, Gasspedal, Au Petit Garage

Noen ganger driver jeg sånn på med eposter og Underskog og Fjesbok og alt det der at jeg helt glemmer å skrive bloggposter om hva som skjer. I morgen er det altså dette fantastiske som skjer:

VAGANT! KRITIKER! GASSPEDAL! AU PETIT GARAGE! AUDIATUR! GUTTORM "WASABI" ANDREASSEN! PEPPERKAKER! STORE BOKSTAVER! UTROPSTEGN!!!

Blå, 11. desember kl 19:

Til julefest og årets siste arrangement slår Litteratur på Blå på stortrommen og inviterer til kollektiv slippefest for nye nummer av Vagant og Kritiker, samt mikroforlaget Gasspedals nye utgivelse: Sigurd Tenningens Gæa. Det vil også bli førpremiere på Simen Hagerups Michaux-gjendiktning Streker, som kommer snart på Gasspedal. Au Petit Garage og Audiatur bokhandel inviteres som gjester. Høytlesning, samtale om tidsskrifter og vill fest hele natten. Vi forsøker å booke julenissen, men lover intet.

OPPDATERING: Julenissen var litt travel for tiden, men Guttorm "WASABI" Andreassen er bedre enn julenissen. Han kommer til Litteratur på Blå og snurrer plater under sloganet "mindre reinsdyr - mer musikk!"

Bugge & Rishøi på Blå

I morgen kveld skal jeg intervjue Mikkel Bugge og Ingvild Rishøi på Litteratur på Blå. Dette gleder jeg meg stort til. Bugge og Rishøi er to forfattere som er både taleføre og skriveføre og uten tvil to av årets mest spennende debutanter.

En smakebit: Mikkel Bugge publisert novellen "Kraft" som er med i samlingen i nettidsskriftet Jung. Jeg har dessverre ikke funnet noen tekster av Rishøi ennå.

Her er programteksten:

Nye norske noveller, 13. november kl 19: Mikkel Bugge og Ingvild Rishøi debuterte i år med novellesamlinger. Bugges Yttersider og Rishøis La Stå har høstet usedvanlig gode kritikker, og Rishøis samling har til og med blitt hovedbok i Bokklubben Nye Bøker. Sammen med dem tar Litteratur på Blå temperaturen på den unge, norske novellen og ser nærmere på to av de mest lovende forfatterne fra årets debutanter.

Og det var altså på Blå, i Brenneriveien 9c.

Ellers var det første som slo meg når jeg leste disse bøkene at uansett hva som står i dem, så må det være to av de fineste bøkene som blir gitt ut i år om man dømmer på omslaget. Men dere vet sikkert hva Bo sa om den saken:

Program for Litteratur på Blå!

Nå er vi nesten ferdig med resten av høstens program. Det er meg som er programleder i morgen, i et intervju med Mette Karlsvik om hennes fantastiske andrebok Flytårn. Resten av programmet er tilgjengelig på hjemmesiden vår.

Mette Karlsvik, 23. oktober kl 19: Samtale med Mette Karlsvik. Karlsvik vant Tarjei Vesaas' debutantpris i 2005 for Vindauga i matsalen vender mot fjorden (2005). Nå kommer hun med den flotte andreboka “Flytårn” der hun liksom i førsteboka leker med fiksjon og fakta. Hun kommer til Litteratur på Blå for å samtale om sitt forfatterskap og kunsten å få fly til å lande.

Andre ting på programmet: Marstein, Ørstavik, Sæterbakken & mye mer! Løp og kjøp!

Litlive #50

...er ute nå.

René Jean Jensen konfronteres med sine egne smaksløker i anmeldelsen av Adda Djørups noveller. I Litlive #50 skriver også Linda Östergaard om Mara Lee, Mai Misfeldt om Thomas Boström, og Astrid Fosvold om Izzet Celasin.*

Dessuten er Litlives kalender oppdatert med oktober måneds litterære livearrangementer i henholdsvis Norge, Sverige og Danmark. Savner du et arrangement i kalenderen? Send en mail til litlive@litlive.dk.

Med vennlig hilsen Redaksjonen

Annelie Axén (S), Mariann Enge (N), Martin Glaz Serup (DK), Martin Grüner Larsen (N) og Thomas Nystrøm (DK).

Øvrige medarbejdere: Webmaster: Bo Ærenlund Sørensen (DK) Design: Judith Nærland (N)

Skribenter: Peter Borum (DK), Lars Bukdahl (DK), Susanne Christensen (N), Johan Dahlbäck (S), Astrid Fosvold (N), Henning Gärtner (N), Trond Haugen (N), Jenny Högström (S), René Jean Jensen (DK), Kristine Kabel (DK), Martin Larsen (DK) [the other Martin Larsen], Sissel Lie (N), Kari Løvaas (N), Mai Misfeldt (DK), Ulf Karl Olov Nilsson (S), Nils Olsson (S), Lilian Munk Rösing (DK), Eivind Røssaak (N), Nora Simonhjell (N), Espen Stueland (N), Mikkel Bruun Zangenberg (DK) og Linda Östergaard (S).

Litlive har i 2007 mottatt støtte fra Nordbok.


* * *

(asteriskene indikerer at undertegnede tar av seg redaktørhatten og tar på seg litteratur-på-Blå-hatten)

OM CELASIN

...kan jeg i øvrig bemerke at Litteratur på Blås arrangement om politisk litteratur - der første halvdel var et intervju med Celasin og den andre en debatt mellom Krøger, Wold, Strømme og Engelstad - nå er tilgjengelig som podcast på Litteratur på Blå sine hjemmesider. Det samme er også kanondebatten med Stueland og Aaslestad, som dessverre ble hakket tammere pga. force majeure: Det var 50 % frafall i panelets deltakere grunnet sykdom & dødsfall i familien.

For å høre podcast: klikk deg inn på litteraturpabla.no, klikk podcast i venstremargen og så er du der.

Litteraturhuset er live. Jeg var der på Vinduet-fest for et par dager siden. Det var flott! Stort og lyst og akkurat sånn vi har lyst til at litteraturen skal ha det. Festen var forsåvidt hyggelig, men med rik anledning for kjendisparanoia.

Øybø på Blå

Enda en siste-liten-påminnelse: Mattis Øybø gjester Litteratur på Blå i kveld for å snakke om sin nye roman Ingen er alene. Eskil Vogt (som nettopp vant Aamot-prisen igår) og Susanne Christensen deltar i samtalen.

Jeg har lest boken og den friker meg ut. Handlingen foregår stort sett et steinkast fra leiligheten min, og det er så mange synkronisistiske (?) detaljer i den at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne en gang. Verst var det da jeg satt i vinduskarmen på leiligheten min og leste hvordan hovedpersonen kommer gående opp på Bislett, opp gaten nedenfor min gate, så opp i min gate, og så RETT FORBI HUSET MITT (cue mann i rett alder som går forbi utenfor), hvorpå det avsløres at kjæresten til hovedpersonen jobber på skolen rett over gaten fra meg.

Og så heter en sentral karakter Peter Larsson og er filmforsker. Min far heter Peter Larsen og er filmforsker.

Ikke glem å gå på Litteratur på Blå ikveld! Intervju med Izzet Celasin! Debatt med Bendik Wold, Kjetil Strømme, Cathrine Krøger og Irene Engelstad!

(And now a word from our sponsors)

Jeg har litt for mye å gjøre for tiden og har ikke tid til frivole luksuser som blogging eller lunsjpauser. Dessuten har vi ikke internett hjemme ennå, og mitt trådløs-kort har gått til det store, åpne nettverk i himmelen. Derfor litt stille her. Men jeg dropper kjapt innom nå og sier hei og hallo og forteller dere om hva som skjer.

Hei.
Hallo.

Det som skjer er

1. Jeg har blitt med i arrangementsgruppen for Litteratur på Blå.

Litteratur på Blå er et ukentlig litteraturarrangement, som avholdes hver tirsdag på Blå i Oslo. Arrangørene er tre tidligere redaktører for Bøygen - Eline Skaar Kleven, Kristian Meisingset og Marius Fossøy Mohaugen - og meg. Vi starter opp nå den 4. september med et møte om politisk litteratur:

Politisk litteratur, 4. september kl 19: Først et intervju med Izzet Celasin, én av vinnerne av Gyldendals konkurranse om beste politiske roman med romanen Svart himmel, svart hav. Deretter en mer prinsipiell samtale omkring politisk litteratur. Hvordan skal man forstå termen "politisk" når den er knyttet opp til litteratur? Hva gjør politisk litteratur politisk?" Panel: Bendik Wold (redaktør for Klassekampens bokmagasin), Kjetil Strømme (redaktør i Aschehoug), Cathrine Krøger (kritiker), Irene Engelstad (hovedkonsulent Gyldendal). (Møteleder: Marius Fossøy Mohaugen)

Mer info om Litteratur på Blå finner du på nettsidene våre, med urlen jeg liker å tenke på som "litteraturPabla." Og husk å melde deg på på Underskog. Det fins også en fjesbokevent.

Det første møtet jeg skal være ordstyrer for er den 18. september. Det blir en samtale om samtidsdramatikk med dramatikerne Arne Lygre og Maria Tryti Vennerød.

2. I morgen, 1. september, trer jeg til som kalenderredaktør i Litlive.

De fleste kjenner vel Litlive, men her er introteksten:

Det danske website Litlive.dk blev grundlagt i 2003 af Martin Glaz Serup og Pablo Henrik Llambías. Fra 2007 er Litlive et skandinavisk website, bestående af de tæt sammenkoblede domæner Litlive.dk, Litlive.se og Litlive.no.

På Litlive finder du en kalender med aktuelle oplæsninger af skønlitteratur i Norge, Sverige og Danmark, samt anmeldelser af skønlitteratur, skrevet af vores faste stab af nordiske kritikere.

Redaksjonen består p.t. av Annelie Axén (SE), Mariann Enge (NO), Martin Glaz Serup (DK), Thomas Nystrøm (DK) og webmaster Bo Sørensen (WWW). Fine folk, som jeg er utrolig spent på å jobbe sammen med. Jeg kommer hovedsaklig til å ha ansvaret for å vedlikeholde og oppdatere kalenderen. Mer om dette senere.

Og forresten så er jeg i Litlive-ærend å finne på Verbale Pupiller i Århus, 14-16. september.

3. Jeg frilanser som en gal

Jeg har hatt ganske mye jobb nå i august og videre i september som frilans oversetter. Jeg har oversatt tekster for Kunsthøyskolen i Bergen, Audiaturkatalogen (festivalen nærmer seg med stormskritt - 27-30 september. Håper dere kan være der), og den nyoppstartede Tolkeutdanningen i Oslo (se forresten denne saken). Ikke desto mindre er jeg sikkert interessert i mer frilansgreier, så send meg en mail om du trenger noe. Jeg oversetter engelsk-bokmål, norsk-engelsk, dansk-bokmål, svensk-bokmål og "bokmål"-bokmål, jeg redigerer, jeg kritiserer, jeg interprerer og er ganske hendig med en støvsuger.

martin.gruner.larsen
alfalfa
g m a i l dot c o m

In other news, så har Mikkel bursdag. Gå bort og si han ser feit ut.

Martin Glaz Serup har publisert et 8 siders utdrag fra sin neste bok, et langdikt som heter Trafikken er uvirkelig. Forsiden er helt fantastisk. Minner meg om en skandinavisk versjon av estetikken fra denne gamle Röyksoppvideoen som jeg tilfeldigvis gjenfant idag på GlueTube.

Og apropos ingenting så har Øystein blogget litt igjen.

Beklager den litt sløve postingen i det siste. Jeg har halvveis-sommerferie mens vi maler og pusser opp i Bergen. Og så er jeg kanskje litt utblogget.

Krutt & kanoner

Det diskuteres kanon chez Ellefsen. Her er en kjapp opprissing av mine synspunkter:

kanon er ikke kun en estetisk størrelse, men også en politisk. Det vi snakker om her er egentlig to forskjellige ting. Det ene er det som vi i andre sammenhenger kaller sjangerforventninger, dvs. det diskursive feltet som presenterer teksten til lesning. Det andre er en politisk rangering som legitimerer en nasjonal og kulturell identitet. Personlig finner jeg tanken om at noen kan sette seg ned og bestemme hvilke bøker som er viktige for meg svært utiltalende. Hvem valgte dem? Snakker de på vegne av alle?

Kort sagt: Jeg finner en del motstand mot kanons normative egenskaper. Argumentative kanoner, som prøver å argumentere for sine valg uten universaliserende terrorisme a la Bloom har jeg dog sansen for. Men det kaller vi jo med dagligtalen litteraturkritikk og er noe helt annet.

(...)

Joda, f, det er noen kritikere som er kanoniserende normative. Men den typen kritikk er kjedelig. [Whoops. Der var jeg visst normativ.] Jeg foretrekker de kritikerne som har en kjerne av feilbarlighet. Dem som sier at dette er _min_ mening om hvilke bøker som bør leses og at jeg ville foretrukket om du likte noen av disse, du også.

Og om jeg får lov til å tenke nykritisk et øyeblikk, så er jeg ikke så interessert i hva det var Lillehammerkanonene siktet på når de skrev kanon (mange bra folk på den listen, altså). Et langt mer interessant spørsmål er: hva er konsekvensene av kanon? Er det ikke å skape en ide om hva den norske kulturen er? Er den ideen ikke normativ, regulerende? Jo.

Blooms estetiske kanon er kulturell og derfor også terroriserende. Den inneholder en ide om hva kulturen bør være. Bloom er ikke åpen for at hans kanon er netopp *hans* kanon. Nei, det er Den Vestlige Kanon, store bokstaver. Hvorfor tror du at de konservative i USA (de normalt konservative, altså, ikke nykonservative) har trykket Bloom til brystet?

Jeg spør meg selv hva vi skal vinne med å diskutere kanon. Kan vi virkelig komme frem til en bedre kultur på den måten? Eller inneholder alle bedre kulturer denne regelen i sin grunnstruktur: At normativitet ikke kan være et trekk ved dens deskriptive tekster?

Og dessuten så er estetikk og politikk to sider av samme sak. Du kan aldri skille de to. Både i forstanden at alle estetiske dommer deltar i et politisk felt (det betyr noe, politisk, om man liker f.eks. Dag Solstad eller Hanne Ørstavik) og politikken er i bunn og grunn et sett med verdidommer som oversettes til praktiske regler. Et annet ord for verdidommer er estetiske dommer.

Jeg burde i øvrig legge til at jeg liker Blooms kanon. Jeg syns den er god, og mange av verkene er også på min kanon-liste. Men han er bare så satans skråsikker og liksom-objektiv.

den litterære bloggen

Denne posten (som er helt ute av kontroll, men som jeg nok heller må gi slipp på før den avler frem et nytt avsnitt, unnskyld kjære leser) er et svar til dette innlegg fra Susanne Christensen. Den ble litt stor for et kommentarfelt.

Takk for Susanne for fint innlegg med mange gode ideer. Jeg syns at det er fint at hun leser min (noe trøtte*) blogg som en demokratisk aktivitet. Det er tett på intensjonen, men nok litt for ofte fjernt fra de faktiske forhold.

Men altså: Hva er en litterær blogg? Jeg mener at en litterær blogg er en blogg, punktum, fordi alle blogger er litterære. I en ganske informativ artikkel skriver den amerikanske litteraturviteren og bloggeren Steve Himmer at

Calling a weblog “literary” does not require content that is about literature or even content that aims to be literature. It is not an attempt at categorizing one weblog and its author as more worthwhile in a canonical sense than any other. To the contrary, I propose that every weblog can be considered literary in the sense that it calls attention not only to what we read, but also to the unique way we read it. The weblog is (to paraphrase Colin MacCabe) the performed result of a code of particular techniques, and this paper is an attempt to highlight the primary features of that code. The weblog collapses many of the common assumptions made about texts, as it complicates the distinction between author and audience through the multivocality of both direct commenting, and the reader’s ability to reorder the narrative in myriad ways. Owing to its ongoing creation over an undefined period of time, the weblog becomes a text that constantly expands through the input of both readers and writers. This absence of a discrete, “completed” product makes the weblog as a form resistant to the commoditization either of itself, or of any one particular interpretation.

Jeg tror at han er inne på noe her. Så spørsmålet om bloggen er litteratur eller litterær er i grunnen like uinteressant som å spørre om Ulysses er litteratur: Selvsagt er den det, men det må da være det minst interessante utsagn man kan gjøre om den. Spørsmålet må snarere være hvorvidt den relevante bloggen er god (ergodisk) litteratur eller ikke, og i så fall hvorfor/hvorfor ikke. Kort sagt: Hva gjør teksten, hvordan, hvorfor og med hvem og hvilke? Man må altså gå til verket med en litterær, politisk, filosofisk, osv. kritikk.

Men etter hvilke kriterier? Det er et annet av Himmers poenger som kommer i spill her: Bloggen unndrar seg de kanoniserende tendenser, og er vanskelig å diskutere og kritisere som verk så lenge den er i produksjon. Susanne lengter i sitt innlegg etter det uferdige, utprøvende, og det er nettopp dette bloggen formelt innbyder til– hele fokuset på tid osv. oppmuntrer til skisseaktige tekster, til notatboken som sjanger (for å sitere Røssaak) eller en performativ skrive-lese-tenkepraksis. Hvis man publiserte en ferdig roman på en blogg, så ville det f.eks. ikke helt være en blogg, men bare noe innhold som tilfeldigvis ble publisert i en blogg. Men jeg merker meg også at en del folk har publisert kanonisert litterært materiale som passer til bloggens format med heldige resultater.

Dette innebærer også at webloggen faller inn under et annet sett med estetiske kriterier. Jeg tillater meg selv et langt (og noe forskjønnet) sitat fra min stadig nybakte masteroppgave som for tiden ligger til avkjøling hos komiteen:

At bloggen er bundet til å forholde seg aktivt til tiden og sin egen historiske posisjon fremmer en umiddelbar estetikk. Mens man tradisjonelt innenfor litteraturvitenskapen respekterer det enkeltstående verkets komposisjon og evne til å fremme meningsproduksjon, kompleksitet, erkjennelse, skjønnhet, osv., er bloggens estetikk noe nærmere jazzens. Bloggens estetikk handler om improvisasjon, om reaksjon på det umiddelbare, om forståelse av historien idet den skjer. Det man respekterer ved en blogger er ofte ikke den enkeltstående postens kompleksitet, men skriverens produksjon i både en konkret og Barthesk forstand. Evnen til å improvisere et komplekst verk, som danner mening både på kort sikt, innad i den enkelte posten, og utad, i bloggens storform, mens den blir til.

Dette innebærer en evne til ofte å ha et verdifullt synspunkt, et jevnt høyt reaksjonstempo eller produksjonstempo, et konsekvent nivå i improvisasjonen og evnen til i en viss grad å forme – styre er et for sterkt ord – en stor, uregjerlig, tekstlig og kognitiv prosess. Bloggeren må [jeg kunne altså ikke huske at jeg var så normativ som dette, men det står nå sånn] ha en umiddelbar originalitet, et improviserende men effektivt språk og en evne til å se eller skape sammenhenger i samtidsfenomenene før de har utspilt eller avslørt seg. En vanlig form for post er også nettopp reaksjon, analyse og variasjon av samtidsfenomener.

Dermed er også bloggen noe nærmere talen, og har (…) en sterk retorisk funksjon, knyttet til dens rolle som samtidig offentlighet. Kairos, talesituasjonen – vurdering av tid, sted, publikum, kontekst – er et langt viktigere og mer umiddelbart problem i bloggen enn i det tradisjonelle verket. Teksten taler umiddelbart til kulturen og svaret – leserens møte med teksten, hans dom eller kritikk – rammer øyeblikkelig.
I tillegg til denne monologiske estetikken, som fokuserer på forfatterens egenskaper som blogger, kommer også en samtalens estetikk. Verket dømmes også ut fra sine medforfattere og lesere. Et sted skriver Michael Bérubé at

[T]he best, most thought-provoking blogs are renowned not only for the quality of their writing but for the quality of writing they stimulate in response. (…) and it is in such give-and-take that blogs create the taste by which they are to be enjoyed. (Bérubé, 2006, Rhetorical Occasions: 289)

Og det er også et godt poeng. Det litterære i bloggen er ikke kun forfatterens domene, men samtalens. Hva oppstår det i dynamikken mellom leser og skriver (og ikke minst vekslingen mellom de to posisjonene i alle de involverte parter)? Hvordan kan man reagere på et kunstverk som er demokratisk, når hele vår estetiske instrumentasjon handler om å fokusere på kunstneren? Paging mr. Bourriaud (en vinkling, btw, som jeg dessverre ikke hadde tid til å komme inn på i oppgaven). Relasjonell estetikk, muligens med noe diskursanalyse inne i det hele, er nok veien å gå om vi skal kritisere bloggen.

Det mest interessante å snakke om i en sånn kritikk, er hvilke måter teksten kan utvide seg selv på, hvilke koder den kan bryte, hvilke nye den kan opprette. Hvordan kan man bruke bloggens formelle trekk til å skape nye måter å skrive på, nye måter å tenke på? Der er en masse strenger å spille på her, f.eks. den lek med identitet Susanne peker på, som noen ganger fordømmes med rette (Belle du Jour, f.eks., eller det tilfellet hvor en kreftsyk tenåringsjente som blogget ”døde” etter lang tids liding og medliding i offentligheten og plutselig viste seg å være skrevet av en mentalt ustabil kvinne i Midtvesten av USA et sted) og noen ganger er det nettopp en interessant lek med forventning og eksperimentering som fører til noe litterært interessant. Mange bloggere tar jo også nettopp på seg en slags persona for å bedrive sin skrivepraksis. Claus Beck-Nielsen er bare den siste som har brukt bloggen til denne typen skriving.

Selv skriver jeg essayistisk og med ønske om deltakelse i en offentlighet (som det ikke alltid lykkes å nå. Lesernes gunst er rastløs). Det gjør jeg fordi bloggen virker utrolig velegnet til denne typen skriving, og fordi det er det som virker mest naturlig akkurat nå. Også det personlige, biografiske narrativ (den infamøse ”dagbok-på-nett”) er en interessant litterær form og det er mange som driver på med interessante ting innenfor den. Hva en poetisk skrivepraksis på bloggen kan være, virker stadig litt mindre avklaret så vidt meg bekjent, men det vet leserne av denne bloggen sikkert mer om enn meg.

Men nå er jeg kategoriserende, og genredannende, og det har jeg ikke lyst til å være, for det er jo nettopp i det avkategoriserende at bloggens styrke ligger. La meg heller derfor avslutte med å si at det nok nettopp er den hybride, grenseløse, improviserende, naturlig grenseløse litteraturen (en konstruksjon, javel) som mest komfortabelt hører hjemme i bloggen. Altså skriften som så å si går der den vil, uten å tenke så mye på de økonomiske kravene som masseproduksjon på papir fører til.

* Forhåpentligvis fordi jeg har vært trøtt, pga. nevnte masteroppgave.

[I øvrig også en kort kommentar her som kan være av interesse i forbindelse med det jeg skriver her]