Debatt etter Utøya

Idag kommer Siv Jensen så tett på å unnskylde seg Frps retorikk som hun noengang kommer til å komme, i et intervju i VG. Hun sier:

– Vi som lever av å bruke ord, må mer enn noen gang tenke over de ordene vi bruker fordi ord som var naturlige og riktige tør vi ikke å bruke lenger, fordi de fremstår som støtende. Det må gjøre noe med oss alle i våre formuleringer.

(...)

– Kan Frp bruke begreper som «snikislamisering» fremover?

– Jeg kommer ikke til å ta i noen politiske spørsmål nå. Jeg er opptatt av at vi får litt tid til å få avstand fra disse brutale hendelsene, sier Siv Jensen.

Det er ikke lett å være Siv Jensen for tiden. Et politiske syn som hennes parti prøver å innføre i Norge har i løpet av de siste ti dagene blitt strømførende. Likeledes kan hun ikke si de ordene som hadde vært mest på sin plass: "unnskyld". Det ville være å innrømme det som etter hvert blir tydelig for flere og flere: At ordene som var "naturlige" og "riktige" aldri var noen av delene. De "fremstår" heller ikke som støtende. De er, og har alltid vært, støtende. Det var på mange måter poenget med dem, å støte den politisk korrekte kultureliten som hennes parti har slått seg opp på å føre kulturkamp mot.

Siv Jensen kommer her med det som innen amerikansk politikk ofte omtales, med et begrep lånt fra Watergate-skandalen, som en "non-apology apology." En unnskyldning som ikke er en unnskyldning. Ord framstår, men er ikke støtende. De var naturlige og riktige. Jeg er lei meg hvis du oppfattet meg slik.

*

De av oss som i løpet av det siste tiåret har advart mot tiltagende hets og eksklusjon av muslimer fra demokratiet har insistert på at ord betyr noe. Retorikk er en myntenhet som kun kan veksles inn i politisk handling. Når Per-Willy Amundsen sier at vi kan komme til å trenge et nytt korstog; når Hege Storhaug sier at islamiseringen av Norge kan gjøre at hun må dra på skauen som hennes far, motstandsmannen; når Siv Jensen snakker om snikislamisering; når Carl I. Hagen snakker om hvordan muslimer bruker barn som krigsvåpen og Christian Tybring-Gjedde snakker om "kultursvik", og mener at Arbeiderpartiet er "kulturquislinger" og "dolker norsk kultur i ryggen" – da betyr det noe. Det er ikke bare en lek med ord. Det er ramme alvor. Det reduserer livskvaliteten til hundretusenvis av våre norske muslimske medborgere. Det er ikke en lek. Det er dødsens farlig.

Fremskrittspartiet og anti-multikulturalistene kan ikke klandres for at de ikke skjønte at en massemorder satt og tok notater når de snakket. Selvsagt ikke. Han bærer, som alle har påpekt den siste uken, ansvaret ene og alene. Det er ikke det dette handler om. Det handler om at om Anders Behring Breivik aldri hadde eksistert, så hadde det Jensen, Tybring-Gjedde, Amundsen sa, den gangen man kunne si det, fortsatt være feil. Når man sier at vi trenger et korstog, så bor det mennesker i den andre enden av den setningen.

Det er det som må være leksjonen for det nye debattklimaet vi må komme fram til etter denne debatten. Vi må skjønne at "innvandringskritikken" har en pris å betale i menneskers livskvalitet. Vi snakker om andre mennesker, på en respektløs og uintelligent måte. Det er ikke på grunn av Behring Breivik vi må slutte å gjøre det. Det er fordi anstendigheten krever det.

*

En debatt som har rullet og gått i bakgrunnen av de store debattene i kjølvannet av Utøya-tragedien har vært debatten om debattoffentlighet, redigering og anonymitet i nettkommentarer. Jeg har fulgt den litt på avstand, men jeg synes ikke helt den har kommet i havn. Det er en viktig debatt, men noen ting mangler. Jeg synes Frank Rossavik tar opp mye interessant i en artikkel i morgenbladet. Hans ingress: ”Internett har et delansvar for vår tids massemordere.”

Det morsomme er at Rossavik har rett i det, men jeg tror kanskje ikke han har det helt av den grunnen han tror han har. Han ser ut til å unnlate å nevne hva den viktigste konklusjonen av sin analyse er, og de steder i artikkelen sin han tøtsjer innom svaret, går han raskt videre og begynner å snakke om anonymitet igjen.

I artikkelen skriver han om hvordan han tidlig på 90-tallet hadde ansvar for innringerspalten i Bergens Tidende. Gamle damer ringte inn, sier rasistiske ting anonymt og komner på trykk, men sånn i det store og det hele ble det ok, fordi redaksjonen kjente navnene deres, så det var litt kvalitetskontroll. Nå er internett her, så it's old, racist ladies all the way down.

Det er en god historie men, det er ikke der svaret ligger.

Jeg mener at å fjerne anonymitet fra debatten ikke er svaret. Det kan være en løsning. Det er mange gode argumenter for å kreve fullt navn – og det er iallefall gode, tekniske argumenter for å kreve vedvarende brukernavn. Det blir mye lettere å drive en god debatt når du kan sparke en IP-adresse ut permanent, og der erfaringene til en avatar akkumulerer, og ikke minst så gir det autoritet til dem som bygger seg opp rykter i nettsamfunnet.

Men anonymitet er vanskelig. For det er umulig å fjerne anonymitet fullstendig. Om ikke VG.no har anonym debatt, så vil noen opprette Document.no med anonym debatt. Og når Document.no stenger debatten og krever fullt navn, så oppretter noen Nordisk.nu og andre ekstremiststeder der debatten går om muslimer er mest lik rotter eller kakkerlakker, og man utveksler erfaringer med produksjon av AMFO og napalm. Anonymitet er mulig, fordi nettverket er fritt. Sånn er det, og sånn skal det være. Den tannkremen får du aldri tilbake i tuben uten å regulere internett ned til siste IP-adresse. Den anonyme offentligheten kommer alltid til å finnes, nå. Spørsmålet er hvor. Det er gode argumenter for å ha deler av den i svært offentlige arenaer, iallefall. Det øker avisenes rolle som folkelige felleskapsbyggere og det øker tempo og temperatur på debatten. Ofte, som vi har sett, så mye at de verste kommer på trykk. Det er derfor alltid en avveining.

Som Rossavik såvidt nevner så er det ikke fordi Behring Breivik fikk være anonym at internett hjalp ham: Det var fordi han fant likesinnete og fikk delta i et kretsløp av ideproduksjon som munnet ut i vold. Hans ideer ble ikke, slik mange har påpekt de siste par dagene, utviklet i et tomrom. De deltar i noe større, noe vi alle har sett utvikle seg de siste ti årene, og som vi alle kjenner navnet på.

Internetts evne til å koordinere atomiserte, ekstremt spredte grupper og interesser er det som bemektiget ABB. Ikke dens anonymitet, selv om den selvsagt er et ledd i den evnen, den også. For mer om dette, les Clay Shirkys to glimrende bøker Here Comes Everybody og Cognitive Surplus.

Men det bringer meg egentlig videre til det neste poenget. At debatten er dårlig har noe, men egentlig veldig lite med anonymitet å gjøre. Likeledes har god debatt veldig lite med fullt navn å gjøre. Anonymitetens rolle er sterkt overvurdert. Det viktige med debattforaene som Rossavik priser er ikke at folk skriver under med fullt navn, eller at Rossavik kjente navnene så ikke hvemsomhelst kom på trykk – det var at Rossavik satt og tok telefonen. At han silte innleggene og påla dem med ekstreme meninger en sosial kostnad.

Redaktørinstansen, moderatoren og debattlederen er garantisten for en god debatt. Det er ikke fullt navn, det er personene som sitter og sletter de rasistiske og dårlige innleggene, som sørger for at folk som tror at FN kontrollerer været ikke kommer på trykk i leserbrevspaltene, og det er folk som tenker at kanskje Nina Karin Monsen har ytret seg nok denne måneden. Den tyske mellomkrigsoffentligheten frambrakte ikke gode resultater bare fordi den hadde fullt navn – den frambrakte dårlige resultater fordi de tyske redaktørinstansene bukket under for trykket fra gatene. Fullt navn er ingen forutsetning for god debatt. Sånn sett så var debatten i avisene også god på 1880-90-tallet, da anonyme skribenter var normen heller enn unntaket – fordi noen satt og silte det som kom inn.

Debatter og offentligheter er små mikrokosmiske samfunn, enten de er relativt store (Aftenposten, VG Nett, Facebook, Twitter) eller relativt små (enkeltblogger, diskusjonsgrupper). Som alle fellesskaper og samfunn krever de kjærlighet, tid og arbeid. De må bygge opp sine sosiale koder, sine regler. De krever organisatoriske instanser, og de organisatoriske rollene er nødt til å følge en demokratisk tenkemåte: Altså å både følge viljen til kollektivet og samtidig utøve checks and balances i sitt utvalg av deltakere, av stemmer, av synspunkter, miljøer. Vi lar ikke være med å si ekstreme ting fordi vi ikke får slippe til i debatten lenger – vi har for lengst fått evnen til å starte alternative offentligheter tilnærmet gratis – vi lar være med å si ekstreme ting fordi det har en sterk sosial kostnad. Det er det som er definisjonen på ekstremisme: meninger som har en sterk sosial kostnad. Man kan ikke utøve sosiale kostnader uten å ha et veldefinert fellesskap som fungerer.

Vi er fanget i et slags dilemma, et avveining som hver offentlighet må finne et kompromiss innenfor: På den ene siden å ikke ønske at ekstreme stemmer skal bevege seg ut i marginale offentligheter, ekko-kammere der de ikke får motargumentasjon – vi har sett hvor den veien fører hen. Og på den andre siden har vi behovet for å ivareta den – unnskyld uttrykket, virkelig! – diskursive rasjonaliteten, til de større offentlighetene. Vi kan ikke bruke tid og krefter på å krangle med de mest ekstreme, dem som ikke hører på motargumenter og dem som prøver å kjøre debatten ut på sidelinjen. Ingen av oss har tid til å finne alle feilene i Hege Storhaugs mange kronikker og blogginnlegg. Ingen av oss orker å bruke så mye tid som skal til for å overbevise hver eneste bidige hissigpropp på Twitter om at nei, muslimer flest er faktisk ikke interessert i sharialov, se her -- jeg har tall på det.

De siste ti årene har det vært et filterproblem. Stemmer som ytret marginale og destruktive ting fikk slippe til i sentrum. Kanskje Storhaugene, Bawerne, Per Willy Amundsene, fikk for sentral en plass, ble pålagt en for liten sosial kostnad? Jeg vet ikke. De hevder selv at de ble pålagt en stor sosial kostnad, og det slår meg som å være i samsvar med det de faktisk ytret. Likevel har de fått mer og mer makt, blitt mer og mer selvsikre, fått mer og mer gehør. Ikke minst har Fremskrittspartiet tatt disse ekstreme stemmene inn i sin midte.

Det jeg vet, er i alle fall at noe gikk galt med den diskursive rasjonaliteten i tiåret som gikk. Hvor galt ble brått synlig for oss forrige uke. Vi er i gang med en god samtale om hva som gikk galt. Den samtalen må fortsette.