*

2.8.11

Debatt etter Utøya

Idag kommer Siv Jensen så tett på å unnskylde seg Frps retorikk som hun noengang kommer til å komme, i et intervju i VG. Hun sier:
– Vi som lever av å bruke ord, må mer enn noen gang tenke over de ordene vi bruker fordi ord som var naturlige og riktige tør vi ikke å bruke lenger, fordi de fremstår som støtende. Det må gjøre noe med oss alle i våre formuleringer.
(...)
– Kan Frp bruke begreper som «snikislamisering» fremover?

– Jeg kommer ikke til å ta i noen politiske spørsmål nå. Jeg er opptatt av at vi får litt tid til å få avstand fra disse brutale hendelsene, sier Siv Jensen.
Det er ikke lett å være Siv Jensen for tiden. Et politiske syn som hennes parti prøver å innføre i Norge har i løpet av de siste ti dagene blitt strømførende. Likeledes kan hun ikke si de ordene som hadde vært mest på sin plass: "unnskyld". Det ville være å innrømme det som etter hvert blir tydelig for flere og flere: At ordene som var "naturlige" og "riktige" aldri var noen av delene. De "fremstår" heller ikke som støtende. De er, og har alltid vært, støtende. Det var på mange måter poenget med dem, å støte den politisk korrekte kultureliten som hennes parti har slått seg opp på å føre kulturkamp mot.

Siv Jensen kommer her med det som innen amerikansk politikk ofte omtales, med et begrep lånt fra Watergate-skandalen, som en "non-apology apology." En unnskyldning som ikke er en unnskyldning. Ord framstår, men er ikke støtende. De var naturlige og riktige. Jeg er lei meg hvis du oppfattet meg slik.

*

De av oss som i løpet av det siste tiåret har advart mot tiltagende hets og eksklusjon av muslimer fra demokratiet har insistert på at ord betyr noe. Retorikk er en myntenhet som kun kan veksles inn i politisk handling. Når Per-Willy Amundsen sier at vi kan komme til å trenge et nytt korstog; når Hege Storhaug sier at islamiseringen av Norge kan gjøre at hun må dra på skauen som hennes far, motstandsmannen; når Siv Jensen snakker om snikislamisering; når Carl I. Hagen snakker om hvordan muslimer bruker barn som krigsvåpen og Christian Tybring-Gjedde snakker om "kultursvik", og mener at Arbeiderpartiet er "kulturquislinger" og "dolker norsk kultur i ryggen" – da betyr det noe. Det er ikke bare en lek med ord. Det er ramme alvor. Det reduserer livskvaliteten til hundretusenvis av våre norske muslimske medborgere. Det er ikke en lek. Det er dødsens farlig.

Fremskrittspartiet og anti-multikulturalistene kan ikke klandres for at de ikke skjønte at en massemorder satt og tok notater når de snakket. Selvsagt ikke. Han bærer, som alle har påpekt den siste uken, ansvaret ene og alene. Det er ikke det dette handler om. Det handler om at om Anders Behring Breivik aldri hadde eksistert, så hadde det Jensen, Tybring-Gjedde, Amundsen sa, den gangen man kunne si det, fortsatt være feil. Når man sier at vi trenger et korstog, så bor det mennesker i den andre enden av den setningen.

Det er det som må være leksjonen for det nye debattklimaet vi må komme fram til etter denne debatten. Vi må skjønne at "innvandringskritikken" har en pris å betale i menneskers livskvalitet. Vi snakker om andre mennesker, på en respektløs og uintelligent måte. Det er ikke på grunn av Behring Breivik vi må slutte å gjøre det. Det er fordi anstendigheten krever det.

*

En debatt som har rullet og gått i bakgrunnen av de store debattene i kjølvannet av Utøya-tragedien har vært debatten om debattoffentlighet, redigering og anonymitet i nettkommentarer. Jeg har fulgt den litt på avstand, men jeg synes ikke helt den har kommet i havn. Det er en viktig debatt, men noen ting mangler. Jeg synes Frank Rossavik tar opp mye interessant i en artikkel i morgenbladet. Hans ingress: ”Internett har et delansvar for vår tids massemordere.”

Det morsomme er at Rossavik har rett i det, men jeg tror kanskje ikke han har det helt av den grunnen han tror han har. Han ser ut til å unnlate å nevne hva den viktigste konklusjonen av sin analyse er, og de steder i artikkelen sin han tøtsjer innom svaret, går han raskt videre og begynner å snakke om anonymitet igjen.

I artikkelen skriver han om hvordan han tidlig på 90-tallet hadde ansvar for innringerspalten i Bergens Tidende. Gamle damer ringte inn, sier rasistiske ting anonymt og komner på trykk, men sånn i det store og det hele ble det ok, fordi redaksjonen kjente navnene deres, så det var litt kvalitetskontroll. Nå er internett her, så it's old, racist ladies all the way down.

Det er en god historie men, det er ikke der svaret ligger.

Jeg mener at å fjerne anonymitet fra debatten ikke er svaret. Det kan være en løsning. Det er mange gode argumenter for å kreve fullt navn – og det er iallefall gode, tekniske argumenter for å kreve vedvarende brukernavn. Det blir mye lettere å drive en god debatt når du kan sparke en IP-adresse ut permanent, og der erfaringene til en avatar akkumulerer, og ikke minst så gir det autoritet til dem som bygger seg opp rykter i nettsamfunnet.

Men anonymitet er vanskelig. For det er umulig å fjerne anonymitet fullstendig. Om ikke VG.no har anonym debatt, så vil noen opprette Document.no med anonym debatt. Og når Document.no stenger debatten og krever fullt navn, så oppretter noen Nordisk.nu og andre ekstremiststeder der debatten går om muslimer er mest lik rotter eller kakkerlakker, og man utveksler erfaringer med produksjon av AMFO og napalm. Anonymitet er mulig, fordi nettverket er fritt. Sånn er det, og sånn skal det være. Den tannkremen får du aldri tilbake i tuben uten å regulere internett ned til siste IP-adresse. Den anonyme offentligheten kommer alltid til å finnes, nå. Spørsmålet er hvor. Det er gode argumenter for å ha deler av den i svært offentlige arenaer, iallefall. Det øker avisenes rolle som folkelige felleskapsbyggere og det øker tempo og temperatur på debatten. Ofte, som vi har sett, så mye at de verste kommer på trykk. Det er derfor alltid en avveining.

Som Rossavik såvidt nevner så er det ikke fordi Behring Breivik fikk være anonym at internett hjalp ham: Det var fordi han fant likesinnete og fikk delta i et kretsløp av ideproduksjon som munnet ut i vold. Hans ideer ble ikke, slik mange har påpekt de siste par dagene, utviklet i et tomrom. De deltar i noe større, noe vi alle har sett utvikle seg de siste ti årene, og som vi alle kjenner navnet på.

Internetts evne til å koordinere atomiserte, ekstremt spredte grupper og interesser er det som bemektiget ABB. Ikke dens anonymitet, selv om den selvsagt er et ledd i den evnen, den også. For mer om dette, les Clay Shirkys to glimrende bøker Here Comes Everybody og Cognitive Surplus.

Men det bringer meg egentlig videre til det neste poenget. At debatten er dårlig har noe, men egentlig veldig lite med anonymitet å gjøre. Likeledes har god debatt veldig lite med fullt navn å gjøre. Anonymitetens rolle er sterkt overvurdert. Det viktige med debattforaene som Rossavik priser er ikke at folk skriver under med fullt navn, eller at Rossavik kjente navnene så ikke hvemsomhelst kom på trykk – det var at Rossavik satt og tok telefonen. At han silte innleggene og påla dem med ekstreme meninger en sosial kostnad.

Redaktørinstansen, moderatoren og debattlederen er garantisten for en god debatt. Det er ikke fullt navn, det er personene som sitter og sletter de rasistiske og dårlige innleggene, som sørger for at folk som tror at FN kontrollerer været ikke kommer på trykk i leserbrevspaltene, og det er folk som tenker at kanskje Nina Karin Monsen har ytret seg nok denne måneden. Den tyske mellomkrigsoffentligheten frambrakte ikke gode resultater bare fordi den hadde fullt navn – den frambrakte dårlige resultater fordi de tyske redaktørinstansene bukket under for trykket fra gatene. Fullt navn er ingen forutsetning for god debatt. Sånn sett så var debatten i avisene også god på 1880-90-tallet, da anonyme skribenter var normen heller enn unntaket – fordi noen satt og silte det som kom inn.

Debatter og offentligheter er små mikrokosmiske samfunn, enten de er relativt store (Aftenposten, VG Nett, Facebook, Twitter) eller relativt små (enkeltblogger, diskusjonsgrupper). Som alle fellesskaper og samfunn krever de kjærlighet, tid og arbeid. De må bygge opp sine sosiale koder, sine regler. De krever organisatoriske instanser, og de organisatoriske rollene er nødt til å følge en demokratisk tenkemåte: Altså å både følge viljen til kollektivet og samtidig utøve checks and balances i sitt utvalg av deltakere, av stemmer, av synspunkter, miljøer. Vi lar ikke være med å si ekstreme ting fordi vi ikke får slippe til i debatten lenger – vi har for lengst fått evnen til å starte alternative offentligheter tilnærmet gratis – vi lar være med å si ekstreme ting fordi det har en sterk sosial kostnad. Det er det som er definisjonen på ekstremisme: meninger som har en sterk sosial kostnad. Man kan ikke utøve sosiale kostnader uten å ha et veldefinert fellesskap som fungerer.

Vi er fanget i et slags dilemma, et avveining som hver offentlighet må finne et kompromiss innenfor: På den ene siden å ikke ønske at ekstreme stemmer skal bevege seg ut i marginale offentligheter, ekko-kammere der de ikke får motargumentasjon – vi har sett hvor den veien fører hen. Og på den andre siden har vi behovet for å ivareta den – unnskyld uttrykket, virkelig! – diskursive rasjonaliteten, til de større offentlighetene. Vi kan ikke bruke tid og krefter på å krangle med de mest ekstreme, dem som ikke hører på motargumenter og dem som prøver å kjøre debatten ut på sidelinjen. Ingen av oss har tid til å finne alle feilene i Hege Storhaugs mange kronikker og blogginnlegg. Ingen av oss orker å bruke så mye tid som skal til for å overbevise hver eneste bidige hissigpropp på Twitter om at nei, muslimer flest er faktisk ikke interessert i sharialov, se her -- jeg har tall på det.

De siste ti årene har det vært et filterproblem. Stemmer som ytret marginale og destruktive ting fikk slippe til i sentrum. Kanskje Storhaugene, Bawerne, Per Willy Amundsene, fikk for sentral en plass, ble pålagt en for liten sosial kostnad? Jeg vet ikke. De hevder selv at de ble pålagt en stor sosial kostnad, og det slår meg som å være i samsvar med det de faktisk ytret. Likevel har de fått mer og mer makt, blitt mer og mer selvsikre, fått mer og mer gehør. Ikke minst har Fremskrittspartiet tatt disse ekstreme stemmene inn i sin midte.

Det jeg vet, er i alle fall at noe gikk galt med den diskursive rasjonaliteten i tiåret som gikk. Hvor galt ble brått synlig for oss forrige uke. Vi er i gang med en god samtale om hva som gikk galt. Den samtalen må fortsette.

Labels: , , ,

13 Comments:

Blogger eiv said...

Jeg er i stor grad enig med deg, Martin (og glad du blogger igjen), men jeg har to innvendinger:

For det første ser jeg slett ikke poenget med å sette redigering opp mot bruk av fullt navn på denne måten. Hvis vi vil øke den sosiale kostnaden ved krenkende, stigmatiserende eller på andre måten skadelige utsagn, er bruk av fullt navn blant verktøyene.

Visst er anonymitet umulig å "bli kvitt". Men slik er det jo utenfor internett også. Hvem som helst kan skrive hva de ønsker i egne publikasjoner, eller på et ark de stifter opp på gata. Poenget med redaktøransvaret er jo i hovedsak at man organiserer kommunikasjon som når ut til mange. Her er det liten grunn til å hevde internettets "særegenhet". Akkurat som i verden for øvrig, spiller store mediekanaler en viktigere rolle på nett enn blogger og nettfora i randsonen. Slik sett ser jeg ingen grunn til at de samme reglene for redigering ikke skal gjelde på nett som på papir blant våre store nyhetsformidlere. Da er bruk av åpen ID (som hovedregel, med åpning for unntak dersom det er grunnlag for det), blant de første og enkleste virkemidlene man kan ta i bruk. Ideelt sett bør man også forhåndssile og redigere som i en avis. Det mangler som du sier ikke på debattarenaer på nett. Det som mangler, er seriøse sådanne. Store nettaviser og lignende vil lenge fortsette å tiltrekke titalls ganger flere lesere enn selv de mest populære bloggerne eller nettforaene. Dermed er kan det ha god effekt å rydde opp i disses debattarenaer. Vi er i 2011, og tiden er snart inne for å slutte å behandle internett som et villvest-landskap der ingen lover eller regler kan håndheves. Det kan de, og det bør de.

For det andre (dette er mer en videreføring av det du skriver enn en egentlig innvending), mener jeg vi bør komme den freudianske ideen om samfunnsdebatten til livs. "Folket" har visstnok dyptgripende og sterke motforestillinger til innvandring, som vil "koke over" om de ikke slipper til (ekstremversjonen: islamhatet til Breivik kom av at for få islamhatere har fått komme til, nå bør flere få slippe til i media. Noen mener dette) I lys av en slik virkelighetsoppfatning framstår både journalister, redaktører og venstresida som en gjeng håpløse riddere som prøver å holde hordene ute av offentligheten. Dette lå, som Magnus Marsdal påpekte på Dagsnytt atten mandag, i stor grad mellom linjene hos Rossavik. Hvis ekstreme stemmer preger offentligheten, har vi liksom ikke tukta folket nok, og hvis de har fått definere debatten, har ikke venstresida vært flinke nok til å rettlede dem. Det blir nesten en nedlatende defaiisme. Vi må nødvendigvis innse at det å heve frem ekstreme stemmer også kan være en usunn legitimering av disse, som igjen påvirker folks holdninger i negativ retning. Folkemeninga er ikke skrevet i stein, den påvirkes av hva som diskuteres, hvilke ideer som presenteres som legitime i media, og hvilke debatter som framstår som viktigst. Nå er det kanskje jeg som høres nedlatende ut, men alle som har kikka litt på studier av gallup veit at "folkeviljen" er temmelig plastiske greier. De siste ti åra har mange sentrale medieaktører selv bidratt til dette debattklimaet. Det har ikke bare "pressa seg fram" fra folkeviljens kollektive fremmedfryktende underbevissthet.

Enda viktigere er det naturligvis å kjempe for retten til å krystallklart slå ned på stigmatisering og hat rettet mot grupper av mennesker. Det betyr at mange av oss multikulti-humanist-type-A-eller-B-forrædere gror litt baller og fortsetter å slå ned på høyreekstrem argumentasjon ikke bare på faktagrunnlag, men også på moralsk grunnlag, selv etter at offerkortet trekkes mot oss for femte gang. Mange høyrevridde har allerede kommet så langt at de nå mener det "verste som kan skje" er at det blir vanskeligere å være fremmedfiendtlig i offentligheten! F.eks. i et innlegg i Aftenposten i dag. De frykter nettopp det sosiale stigmaet du skriver om. Sånn sett er det bare å håpe at disse kommentatorenes verste mareritt blir til virkelighet.

August 03, 2011 12:51 am  
Anonymous Espen Edvardsen said...

Godt skrevne tanker. Anonymitetsdebatten er jo kun en underdebatt, men den bør jo tas: Å fjerne muligheten for anonymitet er både uønsket og umulig. For eller mot anonymitet er ingen debatt. Men jeg synes Eivind Trædal får fram det vesentlige når han i sin kommentar peker på redaktøransvaret hos de store mediene.Jeg kan ikke se noen tungtveiende hensyn for at man normalt skal ha rett til å være anonym i kommentarfeltene til store etablerte medier.

August 03, 2011 2:41 pm  
Blogger ThorEgil said...

Bra skrevet, Martin, om viktig spørsmål. Jeg synes nok at denne debatten ofte starter med at "Internett tillater anonymitet, derfor er det de som ønsker noe annet som har bevisbyrden". Jeg kan skjønne at noen i enkelte tilfeller har behov for å være anonyme, som varslere. Men jeg synes at litt for mange skyver denne gruppen foran seg i en feig redsel for å stå åpent og ansvarlig fram for egne politiske meninger. På samme måten som i kulturen ellers finnes det en strigla, dannet offentlighet og en mer ruskete underskog. Begge skal leve. Men det er ingen menneskerett å bruke nettet til å spre dritt anonymt i den "dannede offentligheten" som om enhver med avvikende meninger er en varsler. Derfor mener jeg som Espen at mediehusenes debattforum bør kreve fullt navn. Fordi det er det mest modige. Fordi det dresserer språket. Fordi det gir et etablert korrektiv der underskogen blir for ekstrem. Og ikke minst fordi det er der de fleste deltar. Så vil de som ønsker anonymitet alltid ha anledning til å bruke andre kanaler. Thor Egil Braadland.

August 04, 2011 9:25 am  
Blogger otbergo said...

Blokkering av anonyme eller delvis anonyme innlegg er ikke tilstrekkelig for å skape gode debatter. Men det gjør det enklere å bli kvitt trollene i den debattsonen det gjelder. Dermed blir det praktisk overkommelig å være redaktør/moderator og debattsonen vil tiltrekke seg debattanter som også er opptatt av å utfordre og kritisere hverandre, når enkelt-deltakere går over streken. De kan også rapportere personangrep og annen usaklighet til moderatoren, som tar stilling til det som er rapportert.

Det er riktig at trollene alltid kan lage sine egne debattarenaer på internett, når de stenges ute fra debatter som praktiserer normal folkeskikk. Men slik er det ikke bare på internett. Flere av de politiske partier har gjennom tidene ekskludert medlemmer. Noen av de ekskluderte fra f eks Fremskrittspartiet har forsøkt å etablere seg på utsiden, uten å lykkes.

På samme måte som vi ikke kan forby dannelse av nye politiske partier, kan vi ikke nekte trollene å lage sine egne debattarenaer på internett, uten å komme i konflikt med prinsippene om ytringsfrihet. Men vi kan gjennom lovgivningen kreve at alle debatt-arenaer, også de på internett, skal ha en ansvarlig redaktør. Så kan de alltid også unnslippe den nasjonale lovgivningen, ved å etablere seg på et nettsted i utlandet, slik de også unnslipper de redaksjonene som forsøker å utvikle gode debattmiljø. Men sånn er det, inntil vi får en praktisk mulighet for global lovregulering av redaktøransvaret.

Jeg var ansvarlig redaktør for det første nettforumet jeg vet om (BAsnakk), er fortsatt vert for flere, bl a Rikspolitikk-sonen i Origo og har vært i klabeis med mange troll gjennom tidene. Min erfaring er at det bare er mulig å skape gode debattmiljø, dersom et stort antall av de som deltar i debatten, engasjerer seg for å få det til. Det gjør de ikke, dersom de blir herjet med at troll som dukker opp med et tilsynelatende stort mangfold, gjennom flere anonyme identiteter.

August 04, 2011 10:14 am  
Anonymous Einar said...

tl;dr: Debattinnlegg med feil meninger må siles. Trist lesning.

August 06, 2011 12:35 am  
Blogger mrtn said...

JEG ER HJEMME FRA FERIE! JUHU!! Ok, kjør debatt-om-debatten:

Eivind! Jeg vet ikke om jeg ikke om jeg vil si at jeg setter de to opp mot hverandre, men jeg sier at det ikke nødvendigvis er veien til salighet, og at det er andre virkemidler som er mer relevante. Men fullt navn ER en mulighet. Hver avis og offentlighet må vurdere selv. Det er nok rett for Information.dk å ha fullt navn og det er helt klart rett for the Guardian (eksemplarisk, btw) å ha pseudonym.

Det jeg tror er viktig, dog, er at vi alle sammen stopper opp og skjønner at det er moderatoren og redaktøren og *det sosiale fellesskapet* som skaper den gode debatten. De gode debattfora jeg ser på nett har konsekvent det til felles at de er tungt redigerte. Fullt navn ser så vidt jeg kan se ikke ut til å være en faktor.

Det du skriver om villvest og om den freudianske debattmodellen tiltredes ubetinget! The Economist skrev veldig fint om dette forleden, btw. Jeg er helt enig om det plastiske i folkeviljen, å slå ned på moralsk grunnlag osv.

Espen: Nja, nei, det handler mer om hvor løs og hvor rask du ønsker at debatten skal være. En ting er i alle fall sikkert: Fullt-navn-offentligheter krever MYE mindre redigering. Men de er også treigere og kjedeligere. Pseudonyme offentligheter krever MER redigering, men er også mer sprelske når de først kommer på beina. Anonyme offentligheter er kaotiske, uoversiktlige og krever konstant tilstedeværelse fra moderatorer (jmf. Usenet, tidlige listserver, etc.)

August 06, 2011 9:44 pm  
Blogger mrtn said...

ThorEgil: Takk! Jeg er enig med deg om varslere. Deres viktighet overdrives i denne diskusjonen. Flere bør avkreves fullt navn (Fjordman, f.eks, har nå måttet stå fram, hvilket nok er en bra ting.

Jeg er også enig om forskjellen mellom den strigla underskogen og den dannete offentligheten. Men det er fortsatt noen steder det vil være det riktige å kjøre pseudonymt. Nettdebatt er noe annet enn Habermas' borgerlige offentlighet, og jeg tror vi litt for ofte gjør den feilen å tenke dette som en sånn habermasiansk idealoffentlighet. Aviser skal også ha en felleskapsbyggende funksjon som ofte vil kreve en lav-terskel funksjon for debatt eller innspill. Se f.eks. The Guardians debattseksjon der kommentarfeltene er pseudonyme og anonymiserte -- og tungt modererte. De har klart å skape et slags avisleserfellesskap og de har vært ekstremt flinke til å utnytte den lavterskel-communityen f.eks. da MPs expenses-saken slapp og de brukte en slags web 2.0-løsning der folkemengden gikk igjennom fakturaer.

Tenk også på regionsaviser som Bergens Tidende som ikke bare er rene nyhetsoffentligheter, men også identitetsbyggere for regionen. Når de dekker en stor fellessak (hvalflokk går inn i Byfjorden! Fortell dine historier her/last opp bildene dine her) så krever det en helt annen type tilgjengelighet enn det gjør når man har nyhetssaken "Somalisk mann voldtok kvinne (22) på nachspiel". Disse avveininger må tas fortløpende, og det har mye å si hvilken grunntone man har i bunn for sin community. Uansett vil jeg nok en gang understreke at det er nettopp fellesskapet og nettsamfunnet som ligger i bunn som er det viktige for debatten, ikke anonymitet.

Otbergo: Hei! Hyggelig å se deg her. Jeg har alltid tenkt at dere gjør mye riktig med dette på BAs debattsider. Origoløsningen dere har valgt er god og modereringen er aktiv. Redaktører og meningsytrere er til stede i debattene.

Jeg er helt enig i de praktiske spørsmålene du reiser her. Jeg synes dette understreker noe jeg tror jeg skrev over et sted, altså at anonymitet/ikke anonymitet innen nettdebatt i all hovedsak er et *praktisk* spørsmål. Det snakker også veldig til de praktiske løsningene som slik jeg ser det er den primære kilden til god nettdebatt. Det handler om miljøene som oppstår, moderatorkulturer, tilstedeværelse i forumene (at redaktører som deg deltar er f.eks. en svært god ide, likeledes at journalister og kilder i saker deltar, eller at kronikkforfattere deltar i samtalen etter artikkelen de har skrevet).

Jeg vet ikke hvor lurt det er å prøve å underlegge eksterne nettsamfunn redaktøransvar. Det kan sees på som noe som vil kjøle ned ytringsfriheten. Jeg tror folk må ha lov til å organisere seg slik de vil, og ytre seg slik de vil, så lenge de ikke bryter norsk lov. Vi bør ikke bryte inn mot t.d. Nordisk.nu, som jo har vært oppe i offentligheten i det siste, uten at de helt konkret oppfordrer til vold eller deler terror-tips. Noe de jo da faktisk gjør, så vidt jeg har sett ...

Einar: ts;dr

August 06, 2011 9:44 pm  
Blogger Konrad said...

Enig i det meste. Debatten om anonymitet er relevant, men en bagatell og derfor en avsporing. Jeg har som Mrtn rettet pekefingeren mot navngitte personer på grunnlag av konkrete uttalelser/holdninger de har vist, jeg har sagt at de er "medskyldige" (dog presisert dette til moralsk/politisk medansvar, ikke strafferettslig skyld) - mange kommentarer er riktig såre og sinte for min bruk av pekefingeren. Ekstra harmdirrende blir pekefingeren når folk som Fjordman og Bruce Bawer vrir seg unna og begynner å snakke om disse skumle muslimene (underforstått at det egentlig er muslimenes skyld det som skjedde 22.juli).

August 06, 2011 11:10 pm  
Blogger mrtn said...

Svært relevant og betimelig kommentar fra danah boyd. Vi må ikke glemme at vi som snakker nå har adgang til både massemedia og den politiske sfæren.

August 07, 2011 1:21 am  
Blogger Konrad said...

Hmm, litt usikker på hva du mener med den siste setningen.

Jeg opptrer under pseudonym fordi min yrkesrolle ikke må forveksles med min debattantrolle på nettet (her fokuserer jeg også på andre tema). Jeg har hatt flere Facebook-kontoer under pseudonym (bare for å teste systemet), og jeg har deltatt på flere debattforum under pseudnym. Det var i disse nettdebattene (underskogen) det gikk opp for meg hvor forvrenget verdensbilde en del helt vanlige folk (som ABB eller Fjordman) har. Jeg trodde i min villeste fantasi aldri at det skulle ende som på Utøya (jeg regnet med litt nazi-aktig bråk, ruteknusing, i verste fall ett eller to rasistiske drap), men samtidig er jeg ikke overrasket over at det nettopp var en av dem jeg "møtte" i disse anonyme fora som var gjerningsmannen.

August 07, 2011 3:40 pm  
Anonymous Espen Edvardsen said...

Martin, i en ideell verden, så ville jeg vært enig i at godt redigerte debatter med mulighet for anonymitet i de store mediene kunne vært et postivt bidrag til demokratiet. MEN med det økende fokuset på bunnlinjen og nedskjæringer på redaksjonelle ressurser i de store mediehusene, så tror jeg desverre det er helt urealistisk at det vil bruke ressurser på noe slikt. Kapitalismen herjer også der, baby:/

August 07, 2011 6:14 pm  
Anonymous Anonymous said...

This comment has been removed by a blog administrator.

August 21, 2011 10:43 pm  
Blogger mrtn said...

Anonymous: Det var et motbydelig innlegg. Det er få ting så avskyelige som lenestolssoldater som prøver å legge skyld på ungdommer som kjempet for sitt liv i en ekstrem situasjon. Jeg sletter ditt innlegg.

August 22, 2011 9:47 am  

Post a Comment

<< Home